Hei, jeg kjøpte en guppyhann som hadde en snål fasong - men en flott hale. Det kan kanskje sies at han har en knekk i ryggen da han i siluett kan i fasong minne om en revolver. Har nettopp lest din artikkel om sykdom og orm i tarmsystemet. Se utrag nedenfor. Betyr dette at jeg har kjøpt syk fisk? Han ser ellers ikke syklig ut etter min forstand.

Rebecca


Utdrag fra din artikkel om sykdom:
I tilfeller med store mengder orm i tarmsystemet til fisken, vil fisken kunne få en knekk i ryggen etter hvert. Spesielt Guppy er utsatt for denne parasitten, men alle fisk kan rammes.

Har du først fått endetarmsorm i akvariet, bør du behandle all fisk. Denne parasitten smitter lett.
Parasitten innføres oftest med ny fisk, eller med for fra fiskeholdige vann\ tjern. Sank derfor levendeforet ditt i fiskeløse områder.

du har nokk ikke fått en syk fisk.

Dette rygg-fenomenet kan komme av (ikke helt sikkert) Masse opdrett.

Guppy har en tendens til å få feil ryggfasong under masseopdrett

kh92no

du har nokk ikke fått en syk fisk. Dette rygg-fenomenet kan komme av (ikke helt sikkert) Masse opdrett. Guppy har en tendens til å få feil ryggfasong under masseopdrett

Det er bare hoene som får knekk på ryggen, når de har født mange ganger. Ikke hannen.

Malawi er best

[QUOTE=kh92no]du har nokk ikke fått en syk fisk. Dette rygg-fenomenet kan komme av (ikke helt sikkert) Masse opdrett. Guppy har en tendens til å få feil ryggfasong under masseopdrett

Det er bare hoene som får knekk på ryggen, når de har født mange ganger. Ikke hannen.


ok

Ryggknekk kommer oftest av disse årsakene:
-Tarmparasitter.
-Skade etter uvøren håndtering, evt kamp med annen fisk
-Medfødte defekter, oftest som følge av innavl.
-Bakteriell infeksjon, fisketub. Dette gir vanligvis en S-form på fisken, om det blir problemer med beinstrukturen.

Hva det er som er tilfellet for din fisk er ikke godt å si uten å selv ha studert den over tid.
Skulle jeg gjette, er det innavl som har svekket fiskens beinstruktur, og gjerne også immunforsvar. Den er trolig lettere mottakelig for alskens sykdommer den kan rammes av.

Endret forøvrig tittelen på tråden. Forumet er for alle, og alle skal kunne svare, ikke bare jeg

Takk for alle svar

Rebecca

Guppy er et stort og komplisert kapittel innen akvaristikken. Personlig har jeg kun fordypet meg i de naturlige formene av arten. Så langt har jeg ikke hatt eksemplarer med den såkalte ryggknekken.

Dette får meg til å tro at det har noe med kvaliteten på de forskjellige stammene å gjøre. Det er på en måte logisk at hvis man avler hannene til en ønsket form og farge uten å samtidig følge med på, og ta hensyn til hva som samtidig skjer med hunnene, vil hunnene lide av at alle utvalg skjer med hensyn til hannenes utseende. På sikt vil dette gjøre at hunnene blir degenerert. Degeneringen kan foreksempel være ryggknekk.

Naturlig utvalg vil kanskje aldri tillate en så alvorlig brist hos hunnene. Det er kanskje derfor mine naturformer aldri får ryggknekk. Dette er kun en løs teori fra min side som jeg ikke kan dokumentere.

Har selv lest om sammenhengen mellom tarmparasitter og ryggknekk, men har liten tro på denne sammenhengen. Tror derimot at tarmparasittene er skyld i mye annet ufs.

Mine egne observasjoner av villstammene har en alvorlig "knekk". Mine guppyer blir ikke gamle. Etter omtrent et år er dem ferdige. Denne "ferdigheten" viser seg med at hunnene blir tynnere og tynnere og dør. Kanskje dette er resultatet av tarmparasittene?

Dette er kun egne tanker og erfaringer om emnet og kan ikke dokumenteres. Jeg føler heller ikke at interessen er så stor at jeg kommer til å gidde å legge noe videre arbeid i det. Dette er bare løse tråder fra et rotete hode

Jeg synes det var svært logisk og interessant det du skrev, Håvard
Lurte på en ting i den sammenheng;
har du noen gang forsøkt å isolere en liten gruppe hunner og holde dem adskilt fra hanner hele livet? For å se om de blir eldre enn det vanlige året da? Kan hende dette med at guppyhunner dør tidlig har en sammenheng med at kroppen blir utbrent av stadige fødsler også...?
Personlig synes jeg det høres svært logisk ut også, og kanskje er det en viktig del i puslespillet?

Jeg leste nemlig en gang et studie, det var et laaangt dokument i pdf format lagt ut på nettet, om en fyr som hadde forsket på dette med fiskenes levealder og stadige fødsler, egglegging og barnepass. Sånt kan jo brenne ut noen og enhver... det er jo ikke mange år siden norske kvinner fikk unger i hopetall og daua flere tiår før dagens gjennomsnittsalder

Denne fyren forsket på Apistogramma, noe som fikk øynene mine opp. Hans rekord for en isolert Apistogramma-hann, som aldri opplevde stress med lek og ungepass, var en levealder på fem år. Det var kun ett eksemplar som ble så gammelt.
Hos hunnene derimot, sank levealderen nesten proporsjonalt med antall yngelkull de fikk. Levealder på hunner som ynglet fra de ble kjønnsmodne var helt nede i 9 måneder, men stort sett levde de rundt ett og to år.

Jeg har mange ganger forsøkt å finne igjen dette pdf dokumentet på nettet, men dessverre har jeg ikke lykkes. PC'en der jeg lagret det på egen disk brøt sammen for et par år siden, og harddisken gikk dukken...

Apisto og Poecilia er ikke helt sammenligningsbart siden Poecilia ikke trenger hanner på kort sikt for å formere seg. En guppyhunn vil føde omtrent hver 25te dag så lenge hun har hatt kontakt med hanner de siste 6-10 månedene. Dette gjelder også Xiphophorus og flere andre underfamilier av Poecilia.

Den lave alderen på "voksne" eksemplar hos mine Poecilia har kanskje sammenheng med konstant overforing av hensyn til ynglene. De voksne fores på ynglenes premisser og blir derfor ødelagt innvendig av den store næringstilgangen. Mine fisk er av naturlig opprinnelse og har derfor tarmparasitter som kanskje får overtaket når fiskene blir slitt ut av overforingen. Mine levendefødende fisk blir ihvertfall ikke så gamle som litteraturen sier at dem bør bli. Dette må ha en årsak. Jeg forer slik at den totale produksjonen blir maksimal. Tror at dette kanskje dreper voksenfisken i relativt ung alder. At svekkelsen gir tarmparasittene anledning til å drepe fisken er kanskje mulig.

Stresset fra hannene kan/vil ofte drepe hunnene på kort sikt. Dette er derimot et helt annet kapittel om Poecilia. Gonopodiet til hannene har en eller flere skarpe kroker som risper opp hunnene. Opphovningen i de nedre regioner hos hunnene gjør at andre hanner ikke kommer til og gir derfor den treffende hannen et stort fortrinn. Skadene hunnene påføres av hannene kan bli infisert og drepe hunnen. Selve jakten/leken til hannene påfører også hunnene betydelig stress som dem lettere kan unngå i naturen.

Det Mona nevner om Apisto er også et velkjent fenomen blandt fisk. Det fortelles bla. utrolige historier om monsterålen. Monsterålen er en slags gjengangerhistorie om fantastisk digre åler av den vanligste arten Anguilla anguilla (vanlig ål... IKKE havål). Disse vandrer i kjønnsmoden alder fra våre store og små vassdrag til Saragassohavet for å formere seg. Prosessen med å formere seg gjør at fisken fysiologisk ødelegger seg selv og dør. Hvis hunnfiskene av en eller annen grunn ikke tar denne vandringen sies det at de kan oppnå enorme størrelser. Selvødeleggelsen trigges av formeringen og vil derfor ikke skje hvis fisken mister anledningen til å ta reisen. Dette er teorien og historien om denne arten. Så vidt meg bekjent er dette en myte som kanskje grunner i virkelighet. Leste dette i en bok på biblioteket for svært lenge siden og kan desverre ikke huske kilden. Boka handlet om sportsfiske.... ikke akvaristikk. Det er kanskje dumt å komme med slik historier uten å kunne oppgi konkret kilde, men jeg sverger at det finnes en kilde. Orker desverre ikke å lete meg tilbake. Boka jeg leste dette i hadde uansett ikke en kilde oppgitt og er derfor verdiløs som kilde.

Ciclider, gobyer og maller blir definitivt redusert av lek og yngelpleie. Det er en stor investering som må betales i helsepoeng De fleste dyrearter har heldigvis en slags sperre som forhindrer total selvødeleggelse. Isbjørnhunner spiser heller sine egne unger fremfor å gå til grunne selv (som også vil bety slutten for ungene) Dette gjelder også diverse fisk, rotter, mus, kattedyr og kaniner. Det handler om å priorotere riktig i krisesituasjoner. Et hunndyr som spiser sine egne kan forsøke igjen året etter. Et kull uten en mor og /eller far er uansett sjanseløst. Det er derfor logisk at en hunnløve lar sine barn bli drept av en territorial hannløve slik at hun selv kan oppfostre et nytt kull på et annet tidspunkt.

At fisk som ikke har muligheten til å formere seg ofte blir eldre er derfor ganske logisk. Det er også logisk at dyrenes natur beskytter de voksne dyra mer enn kullene/ynglene fordi ferden mot voksent dyr er en spissrotgang mellom farer. De voksne dyra er langt mindre utsatt og kan alltids leke og få barn en annen dag.

Veldig interessant lesning, Håvard