Predatoratferd hos grønn dvergacara (nannacara anomala)

For et par dager sider klarte en skrøpelig rødmunntetra kunststykket å kile seg fast mellom termometeret og filterveggen i 250 literen. Da jeg trakk til side termometeret, svømte den halvslapt rundt. Den kom ikke langt.

Hannen av grønn dvergacara angrep den og gjorde sitt beste for å spise den. Det var ikke helt lett. Til da har jeg ikke sett at han har jaktet på annet enn minste yngel av ancistrus oppdrettsvariant og malaysisk snegl. Sneglene er han til gjengjeld god til å fange. Nå hadde han fått smaken på å jakte på andre fisk, og jeg så hvordan han begynte å snike seg innpå noen guppyer i selskapssuppa mi.

Jeg har hatt dette paret siden slutten av september 2010, og de har vist liten interesse for å angripe voksne fisker, til min undring. Nå er jeg ikke glad i å se på fisk spiser fisk, og jeg hadde heller ikke kjøpt inn flere rødmunntetra for at de skulle bli for. Vanligvis er jo dette raske fisker, så det er godt mulig at han ikke har trodd han skulle kunne fange de før.

Det jeg selvfølgelig fryktet var at når han først hadde fått smaken på andre fisk, så ville løpet være kjørt når det gjaldt å ha han sammen med yngel av keisertetra, som til da merkelig nok hadde gått greit. Og sikkert også andre småfisk. Er det andre her som har hatt daffe dvergciklider som har fått vekket villdyret i seg på tilsvarende måter?

Enden på visa ble at jeg skyndte meg å fange hannen og hunnen og isolere de bak en filtervegg for å unngå videre tap. Der hadde de det trangt, men med god vannkvalitet. Da jeg fortalte min yngste datter at jeg hadde tenkt å gi de bort til en kamerat, ble hun veldig lei seg. Med flere akvarier i gang, og flere innkjørte filtre, så ble det lett å sette opp et 125 liters rio som jeg hadde på lager. Idag har dvergacaraene fått sitt eget akvarie på yngstedatters rom....
I naturen spiser stort sett de fleste fisker, de som er mindre enn seg. Dette er en naturlig tilgang på proteinrik mat. Så det du beskriver her er nok ikke så veldig unaturlig. Spesiellt om man har fisk som planlegger lek og yngling, vil disse foretrekke proteinrikt fôr om anledningen byr seg. Finnes det da et annet svakt individ i nærheten så går det fort sånn. Om man ser i naturen, så lever ikke skadde eller svake individ så veldig lenge. De trigger "predatoratferden" hos de fleste dyr/fisk.
Men hvorfor tok det over et år?
Jeg er helt enig med deg Vidar-Alexander. Det naturlige er jo å spise det man får tak i. Så jeg er ikke forundret over det. Men det som forundrer meg er egentlig utviklingen av søkebildet hos denne fisken. Har han hatt det altfor godt?

Jeg tror de fleste gir fiskene altfor mye mat. Og særlig når man prøver å passe på at de litt skye og små fiskene får nok. Mao så trenger ikke en liten ciklide å anstrenge seg noe særlig i kampen for tilværelsen. Men dette er tross alt en ciklidehanne på 6-7 cm som har latt yngel av keisertetra på 2,5 cm svømme forbi på 10 cm avstand.

Så det er langt fra overraskende at han tok sjansen og angrep en skadet fisk. Det har vært overraskende for meg at han ikke har slått til før. Jeg tror han har hatt det altfor godt, og at han i liten grad har fått utviklet jegerinstinktene sine. Må si jeg er ganske nysgjerrig på hvordan en VF ville oppført seg til sammenlikning.

(Slik situasjonen er nå så har dvergacarahannen en tilværelse som består i å gjemme seg for hunnen, som jager ham konstant i 125 literen. Ideellt skulle jeg flyttet han over i et annet akvarium, men da tror jeg det går hardt ut over de potensielle byttefiskene. Så jeg prøver heller å skape så mange gjemmeplasser i 125 literen...)

Heisann!

At Nannacara anomala er en rovfisk kan jeg skrive under på. Hadde et par alene i en 120l i "gamle dager" - og disse kunne ikke gå i sammen med annen fisk av samme størrelse eller mindre.
Men dette er ganske vanlig, står vel "utpreget rovfisk" i fiskebasen her blant annet
Tidligere hadde jeg Nannacara adoketa, og hannen presterte å sluke en ellers frisk Otocinclus som han da satte fast i halsen. Han svømte rundt med otto-halen stikkende ut av kjeften i to dager før jeg bestemte meg for å "operere" den ut med nellikolje og heklenål. Men i siste liten før han ble bedøvet, klarte han å kvitte seg med ottoen på egen hånd. Glupske fisker, ja. Av og til for glupske for sitt eget beste.
Høres ut som mitt dvergacara-par bare har vært utrolig fredelige/late så langt.
Men det kan jo snu seg. De rykker stadig bakover i køen, til mindre og mindre akvarier. Først gikk de i en 430 liter der jeg observerte sneglejakt og jakt etter ancistrusyngel. Så byttet jeg om og flyttet dvergacaraene over til en 250 liter, og alt virket vel og bra - inntil hannen begynte å angripe fisker som er nesten like store som seg selv...
Deretter ble paret satt over i 125 literen - og der var hunnen sjefen til de grader - og hannen fikk ikke være i fred noen steder lenge av gangen. Hun letet han fram gang etter gang og angrep ham. Til slutt så jeg ikke annen råd enn å flytte han tilbake til 250 literen. Der er det ingen skadde fisker det jeg vet, og de små stimfiskene ser ut til å skjønne at de skal passe seg.

Så nå regner jeg med at han er tilbake til gamle trakter. Sneglejakt, og av og til jakt på veldig små yngel. Han går i selskap med fisk som vet å sette han på plass. Keisertetrahannene er ikke redde for å jage han bort, ancistrusene viser hvor initimgrensen går, og perleguramiene jager ham når det trengs. Så det går vel bra.

Hadde ikke tenkt å sette opp enda flere akvarier for en fisk, som ingen andre av fiskene mine liker....
Jeg har mine dvergacara gående sammen med ildtetra (Hyphessobrycon amandae)

Har ikke merket at stammen av tetra har minket selv når dvegacaraen ynglet......
Tilfeldig bekjentskap
© Sonja Cygnel
Reklame for plussmedlemskap