Sipper du da en fisk dør?

Overskriften sier vel det meste. Blir du lei deg?
Da jeg var mindre og hadde gullfisker døde de titt som tett og jeg gråt like fælt hver gang :P huff..
Nå blir jeg litt lei meg, men ikke sånn følelsesmessig. Mest fordi jeg synes synd på den og det er jo ikke gøy å miste fisk. Heldigvis skjer det ikke så ofte lenger
Jeg gråter så mye at det spruuuter ut av øynene! Det er skikkelig trist når en fisk dør, særlig hvis man har hatt den lenge!

Fiskene mine betyr utrolig mye for meg, det er ikke bare en "hobby", men fiskene er mine venner! Jeg elsker dem!
Pleier ikke å gråte. Men det er jo trist når de dør da.
Er det bare jeg som gråter når fiskene dør eller? :O:P
Å neida
Du er nok ikke den eneste.. Gråter ikke hver gang, men det er jo noen man får et helt spesielt forhold til. Gråt så tårene rant i tre bekker nedover kinnene da Knotten, min første betta, døde.
Jeg våket over min herlige L-46 hann da han ble syk, og da jeg måtte ta ham, gråt jeg i strie strømmer.

Er nok litt bløthjertet, ja
Jeg har ikke felt noen tårer, men jeg må innrømme at jeg hadde et temmelig sørgelig og trist oppsyn i fjeset da 3 av mine 8 høyt skattede Corydoras adolfoi døde med få ukers mellomrom på forsommeren i fjor. Det var virkelig, virkelig trist. Da sørget jeg, de betyr litt ekstra for meg.

Jeg mistet yndlingsfisken mine for ca. 5-6 uker siden. Jeg så at han lå på rygg, var sikker på at den var død. Så jeg tok den opp også la jeg den på et
papir, for jeg skulle finne noe å legge den i. Så ble jeg sitte å se på den, da så jeg at den rørte på bartene, men den pustet ikke. Jeg slapp den ut igjen og la den riktig vei, da ble jeg igjen sittende å se på den. Da begynte den å puste! Han rørte litt på barten, og røyste finna på ryggen. Da ble jeg skikkelig glad. Men så, den stoppet å puste igjen!

Da han lå på bunnen og nesten ikke pustet, tenkte jeg: Hvis han dør nå, så vil jeg gjerne at han får en sønn/datter (for han har fått en gang før, men han fikk jo bare en. De andre fiskene spiste resten Så jeg ville at han skulle få en til!). Så døde han.

Men da jeg fanget masse guppyunger, var det en som ikke var lik de andre i det hele tatt. Jeg tror det er en av hannes unger!.. Har den enda, men er ikke sikker på om det er en sånn fisk! Han er bare 1cm!

Da ble jeg veeeeldig glad!

(ble visst litt vanskelig å skjønne dette kanskje, jeg er så dårlig til å fortelle/forklare)
Jeg kan ikke huske at jeg har grått over noen fisk, men skikkelig lei meg har jeg vært. Jeg får nok klump i halsen, hvis det er en fisk jeg har et skikkelig godt forhold til.
Ellers er jeg av typen som strigriner hvis noen/noe dør, men som dermed gjør meg ferdig med det, og kan se framover. Jeg lærte av ei venninne på videregående, å se på dødsfallet (dette var i forbindelse med hunder, riktignok) som trist, ja, men også som en mulighet videre. Hun gråt over bikkja, men fikk da også sjansen til å glede seg til å skaffe seg en ny hund. Jeg likte den holdningen, og har forsøkt å adoptere den.
Hvis det var en fisk jeg likte spesielt godt så griner jeg. Men er det en av neon tetraene eller noe sånt, er det mer "huff, stakar. Lurer på hva den døde av, 10 kroner i do" :P
Må nevne at den ene golden nuggeten min skremte meg for noen dager siden. Den første jeg anskaffa, strøk ganske raskt med. Dermed er jeg litt mer hysterisk for de nå gjenværende GN. Jeg vet at GN generelt er litt vanskeligere å få til enn andre L-maller. Men i går så så jeg plutselig at favorittmalla i GN-akvariet lå med buken i været, helt stille. NEI! Ikke den malla!. Den lå sånn halvveis inni ei hule, på samme måte som jeg fant den malla som døde først. Med alle GN-dødsfall hos meg i bakhodet, strakk jeg hånden ned i akvariet for å forsikre meg om at den virkelig var død, og for så å fiske den ut. Da jeg tok borti den, ble det liv! Det var ikke mye galt med den fisken, nei. Den har funnet ut at det er veldig fint å hvile med å suge seg fast i øvre del av hula, og slappe av der. Dermed vil en stakkars akvarieeier bli utsatt for sjokket av ei yndlingsmalle som ligger på ryggen og rører ikke på seg...

Dere får unnskylde litt tåkete prat her. Jeg har nettopp tatt en ganske sterk sovetablett, og da blir hodet mitt så merkelig lite samarbeidsvillig. Ikke sånn at jeg blir søvnig, men det er ting som ikke helt vil fungere: som rettskrivning. Jeg er prippen på rettskrivning, og surrer skikkelig nå. Jeg sliter faktisk med å treffe tastene på tastaturet når jeg skriver også. Og jeg skriver ofte andre ord enn de jeg egentlig skulle skrive. Det virker som om hode, hender og tastatur lever i hver sin verden, og de greier ikke å kommunisere med hverandre enn gjennom å rope gjennom en diger låve fylt med bomull. Altså ikke verdens enkleste måte å fungere optimalt på. Men, med den rette holdningen, så kan det jo være ganske så underholdende, da
Jeg tror nok kanskje det hadde kommet noen tårer hvis jeg hadde mistet mallene mine. Det er ingen tvil at jeg er mest knyttet til L-maller. Så den dagen en av favorittene mine stryker med, kommer det nok noen tårer, ja. Kanskje særlig hvis en av fiskene som har fått navn dør. Det er bare noen få av fiskene mine som har navn, og det sier vel litt om forholdet mitt til dem.
Jeg tror nok at jeg, når jeg får bedre forhold til dem, vil gråte over sebraplecoer med tiden. Det er liksom litt for tidlig ennå, jeg har hatt dem så kort, og de ankom midt i den tiden det skjedde noe nytt her hele tiden. Dermed druknet nok gleden litt i alle de andre gledene. Det eneste som ikke har druknet i gledene her, er discusene. De fascinerer meg veldig
Og så den nye kula, da! Tiger kommer nok definitiv til å bli savnet, dersom jeg skulle miste han. Tiger har personlignet!
Tar nok ikke til tårene, men om det er fisk jeg virkelig bryr meg om (mer enn en enkelt fisk av en stim på 50), så merkes det nok på humøret den dagen.
Jeg blir nok oftere småforba... enn trist, over slike dødsfall. Og det er alltid meg selv jeg blir gretten på, og analyserer alltid om jeg kunne gjort ting annerledes.

Er det en liten tass, f.eks en sebrafisk, må jeg skammelig nok innrømme at jeg fisker den ut av karet, og så er den glemt...
Griner nok ikke av fiskedød,men dere kan tro jeg furtet da ene elefantfisken min døde av skader den hadde fått. Satt og furta hele dagen mens jeg hørte på musikk,kun avbrutt av korte røykepauser.

Men dama som har et hjerte av gull gikk til ene dyrebutikken og kjøpte et gavekort på nøyaktig 175kr (prisen på en elefantfisk) og ga det til meg i 1 års gave. Da ble jeg glad og gledet meg til å få den nye,håper bare den er like lite sky som den forrige
Næh.....Griner ikke. Har nok hjerte av stein, for hvis jeg får nyheter hjemmefra (foreldran mine som har tatt over største karet mitt, for æ har ikkje plass til det hjemme her på hybeln min) så kan jeg ikke akkurat si at d hefter meg så mye at det gjør noe.

Da jeg var 6 år og fikk mitt første akvarium (eller bolle da), hadde jeg en gullfisk som jeg i min uvitenhet misshandlet i årevis. Stakkars Gulli (ja den heite det)....Da leste jeg eventyr for den hver dag, og tegna tegninger til den. Så æ va jo såklart sikker på at livet mitt va over da den daua etter 2,5 år. Da grein æ masse. Men d e jo da nån år sia, å æ sett ikkje å les eventyr til fiskan mine lengre....Så æ har ikkje det heilt store personlige forholdet til dem som æ hadde da æ va 6 år...

Men visst Neger dør (jada, e klar over at d e et politisk ukorrekt navn, men visst det hjelpe så er neger en ganske så vakker fisk), da trur æ at æ kommer tel å grine....Eller hvertfall så blir æ ganske sint. Han Neger var ikkje så lett å få tak i....

....Men de har navn alle sammen da....Til og med i stim (sjøl om æ ikkje ane kem som e kem)....Men det e vel et par glass vin for mye fremfor akvariet sammen med nån med like sær humor som mæ som skal ha skylda i at alle har navn....Ikke at æ har så altfor stor omsorgsfølelse for dem da....





Blir ikke spess lei meg når fisker dør, naturens gang det
Men når jeg må avlive noen, da får jeg ikke noe god følelse.
Tragedie på morgenkvisten :'(
Min datters første yngel fikk en hard start på livet. Mamma'n hadde tilbrakt sin karantene i en bolle like før jul. Da vi skulle på juleferie, fant jeg det best å flytte denne platyhoa, som vi ikke visste hadde født, til hovedkaret. Dermed var den lille platyyngelen alene i bolla hele jule-uka... Men det visste vi ikke før vi kom hjem igjen. Yngelen ble døpt Nemo. Oppkalt etter fisken (i filmen) som også mistet foreldrene sine...

Datteren min syntes denne fisken var spesiell helt siden vi oppdaget den. Det var favorittfisken hennes.
Vi har sykdom i karet hennes, og det har dødd flere fisker i det siste. Vi har snakket om at kanskje alle fiskene i dette karet kommer til å dø. Men i dag tidlig fant vi altså Nemo død.

Stakkars jenta mi gråt så sårt at jeg jammen begynte å grine jeg også.
Mamma'n til Nemo døde i går, og da jeg prøvde å trøste datteren min i dag, så sa jeg at det kanskje flakset en liten orange englefisk, sammen med mamma'n sin, et sted i fiskehimmelen...? Jeg klarte heldigvis å trøste henne såpass at hun kom seg avgårde til skolen i dag. Men først måtte jeg love henne at hun skulle få masse nye fisker så snart de i karent hennes ble bra igjen. Det var slett ikke god nok trøst at hun har 40 friske platy-yngel i yngelkarene... Neida...
-Mamma, du har lovet meg killi...
Ah, kan en mor stå for slikt.....?
Malldrian
Ah, kan en mor stå for slikt.....? ;-)


Nei, og det verste er at tårene mine begynte å trille igjen da jeg skrev det... Det er jo litt komisk ;D

Det blir nok killi, men jeg må vente til jeg vet at fiskene er friske... Ikke noen ny fisk akkurat nå, nei...
Det eneste er jo at det ikke er så lett å få tak i killi... Og jeg regner med at de blir dyre dersom de skal bestilles...

Killi' me softly....
Aggi
[I]Killi' me softly[/I].... :D

Hehehe, exactly

Vil ellers tro at det er et brukbart killimiljø i bergenstraktene, så kanskje du får høre med noen der...?
Noen enkle, fargerike fordringsfrie plantelekere burde ikke være vanskelig å få tak i
Ja, jeg får sette inn en annonse når tiden kommer, så får vi se
Tilfeldig bekjentskap
© E. Pedersen
Reklame for plussmedlemskap