Ninas våte verden (side 2)

I går oppdaget jeg en liten cherrybarbeyngel. Og i dag dukket det opp en til. Etter at guramien forsvant fra karet har cherrybarbehannen blitt knallrød og leker som besatt med sine tre damer. Noen av eggene har altså klart å bli til yngel. Den ene er så stor at den tar knust flakfor. Den andre er så liten at jeg neppe får tak i den med hov. Så de får bare være der.
Men får jeg ånden over meg, får jeg kanskje sette opp en 30 liter som står tom og forsøke meg på seriøst oppdrett. Det hadde vært gøy. For cherrybarbene er utrolig fine fisker.
Hva skal jeg med 50 palettciklider?
Tiden går.
Og akvariene består.
Om enn med litt andre fisker enn ved oppstarten i 2008.

Bare én av dem lever: Den aller første ancistrusen, Gurimalla, som viste seg å være en hann og dermed har et litt upassende navn. Han er godt over seks år nå og har blitt en diger rugg som bare kommer fram for å spise.

Cherrybarbene har formert seg blitt til 20 stykker.

De fleste skjørtetetraene, som jeg kjøpte i 2009, lever fortsatt og deler kar med dem.

Der går det også en ancistrus. Innkjøpt som potensiell partner for Gurimalla. Men heller ikke denne hadde planer om bli til en utgave av det svake kjønn. I stedet grodde den barter og forble navnløs.

Sjansespillet for å se om ancistrusyngel tilfeldigvis kan utvikle seg til rett kjønn ble dermed avsluttet.

Det er begrenset hvor mange ancistrus-hanner man trenger, tenker jeg. Ikke er de spesielt sosiale og dessuten bæsjer de for ti.

Men jeg må innrømme at Gurimalla har sin sjarm. Den har jo vært med så lenge.

Resten av karene er okkupert av palettciklider.

Det første paret kom i hus for mer enn fire år siden. Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt og de skulle være lette å få yngel på og morsomme å observere når de tok vare på ungene sine.

Fire år gikk. ingenting skjedde. Til slutt døde mannen i karet uten å etterlate seg så mye som en liten palettetterkommer. Barnløs og forlatt svømte enken omkring.

Jeg fant til slutt en stor, fin kar på en av dyrebutikkene på Jessheim. Problemet var at han hadde dame.

Og jeg hadde jo ikke lyst til å skille to elskede.

- Du kan jo ta med begge. han kan ha to damer, forslo de i butikken.

Jeg dro på det. Trodde egentlig ikke de to hadde rom for flere. Som Jan Eggum synger: Tre er en for mye.

Men han var fin, fisken, altså.

Så parret ble med hjem.

Men Jan Eggum har rett: To det må man være. Det e'kje plass til flere.

Så enken forble ensom og utestengt.

Hun var der først. Så jeg fant meg ikke i at turtelduene jaget henne. Hun fikk flytte over i eget kar. Og jeg spurtet ned til nærmeste dyrebutikk og kjøpte den største hannen de hadde. Ikke var han spesielt stor og ikke var han spesielt fargerik. men han var god nok for mor.

Pang! Så ynglet begge parene.

Den lille hannen med sin gamle frue har klart jobben utmerket og har nå mellom 20 og 30 yngel på 2-3 cm svømmende rundt seg.

Foreløpig er de i karet med foreldrene.

Men som så mange turtelduer, ble det slitasje i forholdet hos det veletablerte paret da ungene kom. Mor gapet over en liten en i ny og ne, og det var ikke alle hun spyttet ut igjen, for å si det sånn.

Men ikke før hadde de fått ett kull, så fikk de ett til. Og nå gikk det bedre. Men for sikkerhets skyld er de som overlevde de første fire ukene satt i eget kar.

Så nå har jeg 50 palettciklide-yngel som jeg ikke riktig vet hva jeg skal gjøre med.

Har ikke lyst til å selge dem. Det sånn her i huset at de dyrene vi har anskaffet blir hos oss så lenge de lever, det være seg hund, hest eller fisk.

Men ser jo utfordringen.

Kanskje jeg kan skille dem i hunner og hanner? Eller vil hannene slåss og hunnene bli rognstinne og syke?




Jippi, palettene har fått nytt hjem!
Da har jeg løst problemet med altfor mange palettciklider.

Et for meg nytt kar, 250 liter Aquatlantis, prikk likt mitt gamle Aquatlantis-kar, men mer enn dobbelt så stort

Jeg synes Aquatlantis-karene er flotte og det var gøy å finne et brukt akkurat slik jeg ville ha det.

Litt surt ikke å kunne fylle det med malawi-ciklider.

Men de som er født her i stua har første retten på luksus-boligen.

Så får vi se om palett-babiene vokser opp.

Oppsettet er mye gjenbruk, så det vinner neppe noen "kar of the year"-award.

Men en gang i framtida, er det forhåpentligvis fylt med stein og malawi-ciklider i stedet
Gammel og dum
I går slapp jeg min aller eldste fisk, Gurimalla, som er en gammel og ikke veldig smart gubbe opp i 250 literen sammen med palettciklide-youngsterne.

Har nemlig ryddet opp i karene og kommet ned i fire stykk.

Det betydde at Gurimalle måtte flytte sammen med favoritthula si, noe den tydeligvis ikke hadde noe i mot. Den dro på oppdagelsesferd.

Og oppdaget en ny hule!

Problemet var bare at denne var en liten leirkrukke med to hull beregnet på palettene. Gurimalle, som er en sju år gammel rugg av en ancisitrus, kom halveis inn og stakk snuten ut i andre enden. Men det hullet var for lite til å komme ut.

Jeg tenkte at den løser det etterhvert og rygger ut igjen. Men nei. Tida gikk og jeg hadde fortsatt en fisk med krukke "rundt livet".

Okey - Fisk og krukke opp i ei bøtte med akvarievann.

Resolutt tok jeg biffbankeren og delte leirkrukka i tre med et velrettet slag. Får håpe vannet tok noe av for smellet.

Slapp den løslatte opp i karet igjen og han pilte som en strek inn i "gamlehula" si.

Siden har jeg ikke sett ham. Oppdagelseslysten er tydeligvis borte. Borte bra, men hjemme best.
Resten av ryddeaksjonen har gått ut på å bytte til sand i 120 literen og flytte palettparet dit sammen med cherrybarbene og ansistrusen som bodde der fra før.

Riktig så fornøyd med det grepet.

Golden (malawi)-hannen er fortsatt alene i 115 literen etter at jeg tok skrekken av en venninnes malawi-drøm som har endt opp med masse yngel og revirkamper. Tror ikke jeg orker det. Så han får være selskap på hjemmekontoret. Han er riktig så sosial og nysgjerrig.

Skjørtetetraene, som faktisk er fem år gamle, har fått to nye i stimen. Palettene tok nemlig knekken på to da de passet på yngelen før jeg rakk å redde dem.

De er flyttet til 63-literen sammen med et sommerfuglciklidepar.

Så akkurat nå er det fire rene, pene kar i huset.
Gurimalla lever fortsatt!
Etter den famøse huleturen og frigjørelsen ved hjelp av biffbankeren, lå Gurimalle lenge under rota si med to hvite flekker ved finnene bak hodet. Mulig den fikk seg en smell da krukka sprakk. Jeg vurderte seriøst å la den gamle ruggen få slippe. Men nå er den frisk som en fisk igjen
Her er et bilde av ruggen ;)
Gurimalla i farta.

En av de aller første fiskene jeg kjøpte, og den eneste som fortsatt lever. Nærmer seg åtte år nå.
Skumle planer
Det er farlig å ha juleferie.

Jeg har begynt å studere oppsett av malawi-kar på you tube.

Kjøpte et brukt Aquaatlantis-kar i høst, som foreløpig står tomt.

Stor tilhenger av de karene. Har to fra før.

Og har et nytt, eksternt filter, ennå i pappesken, etter en tur forbi Moss i sommer.

Har også en enslig Golden-hann som går alene i karet sitt.

Kanskje på tide han får seg damer?
Tilfeldig bekjentskap
© Rebecca Hvam
Reklame for plussmedlemskap