Home
Du er her: Forside >
 
Tilfeldig bekjentskap
© Bettina Fossen © Kjetil L © Trude T.
Tilfeldig akvarium
Månedens akvarium
Akvaforum p� Facebook
Utskriftsvennlig versjon

Bunndekkende akvarieplanter

Håvard Støre Andresen

Gressaktig bunndekke er noe av det vakreste man ser av undervannslandskaper både i akvarium og i naturen. Det er godt kjent at de fleste fiskebiotoper er ganske planteløse. Der det finnes planter er det derimot ekstremt frodig og bunnen består ofte av en tykk matte eller digre busker av en dominerende art. Dette gjør at akvarieinnredninger ser mest naturlige ut med en eller få svært dominerende arter.


Eleocharis acicularis i 720 liters akvarium

Det finnes svært mange arter fra forskjellige planteslekter som egner til å dekke bunnen av akvariet. Her er noen av de mest velkjente slektene:

Vallisneriaartene finnes i de fleste verdensdeler langs det tropiske og subtropiske beltet. Alle artene i denne slekten har lange båndformede blader som vokser fra en ofte flattrykt rosett. De fleste artene blir mellom 40 og 100cm lange, men det finnes kjemper på over 200cm. Vekstvilkårene er avgjørende for hvor lange bladene blir .Det spekuleres i at vallisneriaartene blir kortere i høye akvarier og brukes gjerne som bunndekker i deler av Tanganyika og Malawi akvarier. Dem formerer seg hyppig ved å sende ut avleggere på stengler fra rotstokken. Uttynning er nødvendig innimellom. Dette gjøres best ved å fjerne en stor del av de eldre plantene.                                                                                            Kortvokst kjempevallisneria
                                                                                   
Cryptocoryneartene  er en diger slekt med undervanns og sumpplanter fra Asia. Størrelsen på de artene som egner seg som bunndekkere er fra 5-35 cm. Disse artene formerer seg med dyptgående utløpere fra rotstokken. Bladene vokser fra midten av en rosett.

De mest kortvokste artene av denne slekten er Cryptocoryne parva, Cryptocoryne willisi og Cryptocoryne walkeri. Av disse tre er det kun C. parva som er riktig kortvokst med sine 5-10 cm. C. parva plantes i grupper med et par centimeters mellomrom. Etter nyplanting vil det ta et halvt år eller mer før vekst og formering blir betydelig. De små Cryptocoryneartene vokser sakte og krever mer lys enn andre cryptocoryner. Uttynning av små Cryptocoryne arter trenger bare å utføres svært sjeldent. Dette gjøres best med en sløv grønnsakskniv. Skjær ut stykker av teppet og løft forsiktig ut mens du rister av sanden.


Cryptocoryne parva

C. wendtii, C. undulata, og  C. beckettii er mellomstore bunndekkende planter som alltid bør plantes i store eller mellomstore grupper. Disse artene vokser raskere og stiller mindre krav enn de minste artene. Store tepper av disse artene passer best i store akvarier.

Echinodorus er en stor slekt med sumpplanter fra Syd og Mellom-Amerika. De blir populært kalt sverdplanter pga. sine lanseformede blad. Hos noen arter er bladene runde, ovale eller hjerteformede. De fleste artene av Echinodorus kan vokse som både sumpplanter og undervannsplanter. Når dem vokser under vann får bladene en annen form som man kaller `submers` form. Bladene på submerse former er som regel mindre stive og smalere. De store artene av sverdplanter egner seg godt som majestetiske solitærplanter eller i grupper på få individer.                                                                  
Arter som Echinodorus tenellus, Echinodorus quadricostatus og Echinodorus augustifolius er ganske små sverdplanter som formerer seg med utløpere langs med eller under bunnlaget. Disse tre artene er ypperlige for å anlegge plen i store og små akvarier. Små sverdplanter bør ha ganske mye lys og gjerne bunnvarme. Co2 tilførsel er ikke nødvendig. Alle Echinodorus bør plantes i et tykt næringsrikt bunnlag bestående av både grus og sand. Blandet kornstørrelse gir alltid bedre feste for røttene. Den mest kjente og flotteste arten er Echinodorus tenellus som også kalles dvergsverdplante. Under gunstige lyforhold utvikler den rødbrune blader.


Echinodorus tenellus

Eleocharis artene er kosmopolitter og finnes langs hele det tropiske og subtropiske beltet. Eleocharis acicularis og Eleocharis parvula er de to plendannende artene som finnes i handelen. De består begge av svært tynne blader som vokser ut fra en rosett. Dem sender ut avleggere på stengel under grusen og formerer seg temmelig hurtig hvis behovene for lys og næring imøtekommes. Eleocharis parvula er kortere enn
E. acicularis.

I Japan vokser Eleocharis sammen med Riccia fluitans (gaffelmose) Gaffelmosen fester seg da i gresset og vokser opp som lysegrønne puter. Effekten kan oppnås i akvarium ved å kombinere disse artene. Kort etter nyplanting av Eleocharis kan det være nødvendig å klippe tuppene hvis de er stygge eller fulle av alger. Videre skal gresset få lov til å vokse seg riktig tett. Etterhvert blir det nødvendig å fornye plantene ved å skjære ut deler av gressmatten for å gi rom for ny vekst. Ved å fornye på denne måten får man et litt kupert gresslandskap.                                                                                                                                                                                         Eleocharis acicularis (Foto: Bjarne Sætrang)

Sagittaria er en slekt fra sydamerika som minner endel om både Echinodorus og Vallisneria. Veksten er fra en rosett og bladene er bånd eller lanseformede. Formeringen skjer via avleggere fra en stilk under eller langs med grusen.

Den vanligste og mest anvendelige arten for å anlegge plen er Sagittaria subulata. Dette er en svært variabel art med bladlengde fra 5-30cm. Det kan virke som at dem vokser mer i høyden når det blir trangt om plassen. Jevnlig uttynning og fjerning av lange blader hjelper for å holde denne planten lav. Sagittaria subulata er kanskje den letteste av alle teppedannende vekster. Tilsetning av næring og noenlunde godt lys er alt den trenger. Den danner tett plen svært raskt hvis noen eksemplarer plantes med noen centimeters avstand.

Sagittaria subulata  (Foto: Bjarne Sætrang)

Glossostigma er en slekt fra Oceania. Den mest kjente av disse er Glossostigma elatinoides fra New Zealand. Dette er en bitteliten stengelplante som under gode lysforhold vokser horisontalt og danner et dekorativt teppe av ørsmå eggformede blader. Arten er svært lyskrevende. Små biter av stengelen kan plantes med litt mellomrom i grusen. Under gode betingelser sprer den seg raskt. Kunstneren Takashi Amano bruker ofte Glossostigma som forgrunnsplante eller som hovedplante i store åpne komposisjoner med stein.

                                                                                      Glossostigma elatinoides      (Foto: Kjetil L)


Planlegging, beplantning og vedlikehold av en plen


Av og til oppstår det en fin gressplen som fungerer uten at denne egentlig er planlagt eller gjennomtenkt. Det er herlig når ting fungerer uten videre planlegging og ettertanke. For de fleste av oss er det ikke så enkelt. Hvis men tenker å anlegge et stort areale eller hele akvariet som en lavtvoksende gressplen bør man kanskje planlegge og gjøre endel forberedelser.

Som eksempel bruker jeg mitt eget 720liters helglassakvarium som jeg satte opp i 2004. Meningen var å kun holde en art plante; Echinodorus tenellus og en art levendefødende fisk; Brachyrhaphis roseni. Av algespisere hadde jeg kun en liten gruppe siamesiske algespisere.

Filtreringen besto den gang av et Eheim 2260 bøttefilter. Senere viste det seg at sirkulasjonen ikke var tilstrekkelig i forhold til formålet. Sirkulasjon og filtrering er to forskjellige ting som tildels henger i sammen og bør diskuteres i en annen artikkel. Hva disse to faktorene angår er det svært mange hensyn å ta. 

Varmekabler  er ikke nødvendig, men jeg kjenner ikke noen som angrer på denne knøttlille investeringen. Den dag i dag er jeg svært fornøyd med at jeg installerte 15 meter varmekabel på tilsammen 100watt. Hvis man virkelig mener noe angående planter og generell akvariehygiene så installerer man varmekabler i store akvarier. Kultivering av planter kan være vanskelig nok, og det er greit å slippe å tenke på at dem fryser på bena. I ettertid har jeg brukt sterkstrømsvarmekabel i alle mine store akvarier. Det er billig og sparer meg for enkelte bekymringer angående sirkulasjon i substratet.  

Mitt 720 liters akvarium var mitt første som jeg installerte varmekabler i. Jeg brukte desverre de medfølgende sugekoppene til å feste varmekabelen. Dette var ingen tragedie, men nå bruker jeg alltid silikon for å feste varmekabler. Varmekabler skal limes for å holdes permanent nede over lengre tid med forstyrrelser i form av fisk, snegler og kreative akvaristhender.

Bunnlaget eller substratet  er avgjørende for hvordan røttene på plantene fester seg. Dynamikken i dettte er selvfølgelig komplisert, men man kan ganerellt si at en kombinajon av grov og fin sand holder bedre på røttene enn bare fin eller grov sand. Dette dreier seg om små og middels store sandkorn som kiler seg fast i hulrommene mellom de større gruskornene og kiler røttene fast med stor kraft.

Små bunnplanter som E. tenellus har behov for å stå uforstyrret i substratet. Gravende ciclider og store sugemaller må for all del unngås. Gode nyttedyr i slike akvarier kan være Siamesiske algespisere (Crossocheilus siamensis), Otocinclus arter og fremfor alt reker. Av rekeartene er det Caridina og Neocaridinaartene som egner seg best.

Varmekaber er installert. Sjøsand og klipper er på plass. På venstre side av akvariet er innsuget til Eheim 2260 bøttefilter. Innsuget er forsvarlig dekket av blåsvampfilter. Belysningen er 18x18watt dagslysrør

Beplantning av et så stort areal med knøttsmå tenellus planter tar lang tid. Hvis man har ubegrenset tilgang på tenellus kan man sette knipper med flere planter om gangen, og bruke så mye planter at plenen fortere blir stor og tett. Hvis man må kjøpe potter fra butikken blir denne delen et spørsmål om økonomi. 10 potter er nok, men 30 potter er klart å foretrekke og gjør jobben atskillig lettere.


Her er hele 720litern beplantet med tenellus. Jeg brukte kun planter jeg hadde fra før og måtte derfor nøye meg med ganske spredt og tynn beplantning. Kort etter beplantningen fikk jeg problemer med grønne trådalger. Å luke trådalger uten å forstyrre og trekke opp tenellusen er vanskelig. Heldigvis forsvant algeproblemene etter noen måneder.


Tre måneder etter beplantningen begynner plenen såvidt å dekke områdene mellom steinene. For å redusere algeplagen brukte jeg flyteplanter av typen Pistia stratiotes, Amanoreker og Siamesiske algespisere. La også til noen digre klipper sentralt i akvariet. På bildet kan man se at de nye steinene fortsatt er uten alger. Steinene får et mer harmonisk preg etter noen uker.

Vedlikehold av en stor gressplen er enkelt og tar ekstremt liten tid. Det er ikke mulig å plukke ut gamle blader eller enkeltplanter fra en stor sammenfiltret matte. En god måte å gjøre det på  er å skjære ut deler av plenen med en kniv og forsiktig løfte og riste av grusen. Det man skjærer ut kan man kaste eller ta med på neste klubbmøte. Etter få uker vil den bare flekken med grus gro igjen. Neste gang man tynner ut skjærer man ut fra de delene av plenen som fikk stå igjen sist. Denne metoden gjør at man får et svært kupert landskap av tuer, sletter og platåer. Plantene holder seg alltid unge og friske. Slik tynning kan gjøres 2-4 ganger i året. Hvis man har vermekabler bør man være forsiktig.
Her har jeg fjernet et felt på omtrent                     med kniven. Jeg bruker en sløv kniv som ikke biter 15x15cm. Den bare flekken gror raskt                   på silikonisoleringen i varmekabelen. 
igjen

Slamsuging kan man venne seg av med først som sist. Det er unødig arbeid som ingen av akvariebeboerne setter pris på. Særlig ikke plantene. Hvis man dimensjonerer pumpesystemer riktig vil det bli en balanse i forhold til hva som virvles opp og går i pumpa og hva som blir liggende. Når bunnlaget er mettet med slam vil det ikke samle seg opp mer. Overskuddet går i filtersystemene som bør kunne ta i mot de aktuelle mengdene uten å gå tett for ofte.

Vakre detaljer vil oppså i en plen etterhvert som tiden går. Det oppstår balanse mellom planter, sten, substrat og dyrene som lever der.  Tiden er i seg selv det viktigste redskapet vi har for å skape et naturlig og vakkert landskap. Det som lever tar over styringen og akvaristen blir en ganske passiv tilskuer som sitter og måper over det som skjer i glassboksen.

Over to år er gått siden jeg plantet tenellusen. En periode brukte jeg Riccia fluitans (gaffelmose) som flyteplante. Den sterke strømmen fra sirkulasjnspumpene gjorde at enkelte mosepartikler fant veien ned i plenen. Ricciaen har fått lov til å bli og vokser oppover i store lysegrønne puter. Tynningen av plenen har lagt forholdene til rette for et kupert og variert landskap i balanse.

(03.11.2006)