Home
Du er her: Forside >
 
Tilfeldig bekjentskap
© Frøydis Asp Ormåsen © Lro © Ragnar Torgersen
Tilfeldig akvarium
Månedens akvarium
Akvaforum p� Facebook
Utskriftsvennlig versjon

Oppdrett av scalarer

Mona Opland

Scalarer er en av de akvariefiskene som er mest kjent innen akvariehobbyen. Med sin lett gjenkjennelige, høyreiste og flate kroppsform glemmer man den ikke når man har sett den en gang. En stim fullvoksne scalarer er litt av et syn med sine praktfulle lange finner.

Scalaren gjorde sitt inntog allerede i akvariehobbyens barndom for snart 100 år siden, da den kom i 1911. De oppdrettsscalarene vi ser i akvariehobbyen i dag er derfor ganske fjernt fra sine forfedre mht krav om vannverdier. Scalarer er hardføre fisk og de kan bli mange år gamle.

Når man vil oppdrette denne flotte fisken, er det visse ting man bør tenke gjennom først. Man må tenke på plassen det krever, og om man har tid og ork til arbeidet det medfører med fòring og rengjøring. Og ikke minst; har du en plan for hvordan du skal bli kvitt alle scalarene du har oppdrettet etterpå? Det kan kreve en del jobb å få solgt alle sammen til privatpersoner, siden scalarekull ofte er veldig store. Noen akvarister spør i sin lokale zoobutikk om de er villige til å kjøpe oppdrettsscalarer. Ofte er de det, ettersom norskavlede scalarer er sunnere og friskere enn de butikkene får fra grossist. Men ikke forvent å tjene en formue på dette... det er ikke noe særlig å tjene på det. Du kan regne med å få en tier pr stk for de scalarene du leverer til butikk (prisnivå i skrivende stund, april 2007).

Scalarer kan legge flere hundre egg, og det krever en del plass å huse alle ynglene. De trenger god plass å vokse på, ettersom for trange omgivelser kan gi forkrøplet vekst eller føre til at yngelen går løs på hverandre og hakker. De kan i verste fall bite av hverandre alle finnene. Som oppvekstkar til et kull scalarer som er noen uker gamle, bør man ha et kar på minst 150 liter klart. Jo større jo bedre, men 150 liter er et absolutt minimum. Det aller første karet deres som de bor i de første par ukene, kan imidlertid godt være mindre.

Scalarer har som ciklider flest en fascinerende yngelpleie, og tar seg av avkommet sitt. De er gode foreldre. Men som nevnt ovenfor er det likevel mange år siden oppdrettsscalarene vi i dag kjenner befant seg i det fri, og en del instinkter har gått tapt i enkelte individer. Mange, mange fiskegenerasjoners systematisk og kommersielt oppdrett der man tar fra foreldrene eggene og klekker yngelen separat, har medført at noen scalarepar ikke helt lenger forstår hvordan de tar seg av avkommet sitt. Det kan kreve noen forsøk før de får det til og instinktet våkner. Det kan da være fristende for deg som akvarist å ta fra dem eggene før de rekker å spise dem, og klekke dem separat. Men mitt råd er: vær tålmodig, og la dem prøve seg noen ganger. Det aller beste er nemlig at yngelen får klekke og vokse opp med foreldrene de første ukene, slik at de preges av dem. Dette gjør i sin tur at avkommet sannsynligvis blir bedre foreldre selv den dagen det skjer. Det er mange generasjoners kunstig klekking i kommersielt oppdrett som har gjort at scalarene har mistet noe av dette instinktet. Som akvarist bør vi prøve å snu denne trenden, og gi scalarene mulighet til å drive sin yngelpleie på naturlig vis.



Scalare som vokter en klynge egg på bladet over seg. Foto: Rose U

Men generelt er de gode foreldre som har beholdt instinktene sine. Blant alle de scalareparene jeg har hatt, er det kun ett par som ikke forstod at eggene ikke skulle spises, men passes. Alle de andre parene var gode foreldre fra første forsøk, og voktet sine egg med livet som innsats. Men unge og små scalareforeldre er ikke like gode foreldre som de som har fått vokse seg større først før de blir foreldre for første gang. Det har med modenhet å gjøre. En scalare blir kjønnsmoden når den er ca 5-6 cm fra snutespiss til halerot.

Mange hobbyakvarister opplever helt uventet at et par av scalarene deres legger egg i selskapskaret. Og når scalarene først har begynt, er de ikke til å stoppe. Da legger de gjerne egg trofast annenhver uke. Spørsmålet er da: hva gjør man? Hvordan kan jeg få dette til å gå bra? Hva kan jeg gjøre for at yngelen skal leve opp?

Som nevnt ovenfor så må man ha plass til kullet. Har man ingen mulighet til å gi dem det, er det beste å bare la egg og yngel være, og ikke foreta seg noe. I et selskapskar vil det ikke vare lenge før egg og yngel er borte, spist av de andre fiskene. Noen scalarepar greier å beskytte eggene sine helt til de klekker, men da er det gjerne slutt. Scalareyngel er vimsete og dårlige svømmere som små, helt uten øye for farer, og surrer gjerne planløst rundt og rett i gapet på sultne fisk. Sugemaller som Ancistrus tar gjerne eggene om natten, når scalareforeldrene står og halvdøser i mørket.



Hunnscalare med en sverm av yngel rundt seg i et selskapskar. Foto: Mona Opland

Har man ikke planlagt scalareoppdrettet på forhånd, men bare plutselig befinner seg i den situasjonen at de har lagt egg i selskapskaret og man ønsker å få yngelen til å leve opp, velger mange å ta ut eggene og klekke dem separat. Som nevnt ovenfor er det mest ideelle å la foreldrene beholde eggene, men noen ganger har man ikke noe valg.

Har scalareparet lagt eggene på et blad er det enkelt å ta ut eggene. Man bare kniper av bladet helt nede ved enden av stilken, og flytter det over i et separat kar der man klekker dem uten foreldrene. En luftpumpe med brusestein er nødvendig. Bladet med eggene holder man på plass ved å gi stilken en liten knekk på midten, og så legge en stein over den nederste stilkdelen. Da står bladet på plass. Sett luftesteinen nær eggene, slik at friskt vann hele tiden bruser over eggene. Noen velger å tilsette litt antisoppmiddel i vannet, for å unngå at eggene mugner. Dette middelet må være fjernet når det er tid for klekking, og det gjør man ved å foreta daglige vannbytter slik at middelet er tynnes mer og mer ut og er helt borte ved klekketidspunktet. Første vannbytte gjøres dagen etter at middelet ble tilsatt.

Som en liten notis her, kan jeg fortelle at jeg har flyttet både bladet med eggene OG foreldrene fra selskapskaret og over i et annet kar etter eggleggingen. Dette er imidlertid ikke noe jeg kan gå ut og anbefale, ettersom flyttingen av foreldreparet i verste fall kan medføre at de "ristes ut av det" og plutselig spiser eggene i stedet. Men de gangene jeg har gjort det, har det fungert helt utmerket. Etter noen sekunders forvirring og orientering i det nye karet, har foreldrene gjenopptatt sin post med å hauke vaktsomt over bladet med eggene.


Eksempel der både egg og foreldre ble håvet opp og flyttet fra selskapskaret. Her er det nybakte foreldreparet
med sine nyklekte yngel. Foto: Mona Opland

Når eggene er klekket, må man ha et yngelvennlig filter i karet, av en type som ikke suger opp de klønete svømmerne. Enkelte bruker en nylonstrømpebukse de trer over innsuget på filteret, men min erfaring er at dette ikke fungerer i det hele tatt. Strømpebuksen er altfor finmasket, og den tettes omtrent med det samme. Det blir litt av en jobb å skulle ta av og rense denne flere ganger om dagen. Da er det bedre å ha et yngelvennlig filter, evt. et utvendig filter hvor man trer en tilskåret, grovporet svamp over innsugsrøret. Det tar lenger tid før denne tettes, og det er mye enklere å bare dra av svampen, klemme den litt under rennende vann under vannkranen, og dytte den på plass igjen. Når yngelen er et par uker gamle, er de bedre svømmere og blitt såpass store at et vanlig filterinnsug ikke er noen fare lenger. Det er altså ikke så lenge man behøver å holde på med dette.

Men er oppdrettet av scalarer planlagt, og man vil gå inn for å fø opp et kull scalarer, kan man starte med å gi scalareparet et eget kar der de er alene, og derfor vil klare å beskytte avkommet sitt. Akvariet behøver ikke være fancy innredet på noen måte, det er tilstrekkelig med et par store sverdplanter. Plantene kan gjerne stå i leirpotter med grus eller sand, og det kan godt være bar glassbunn i karet. Det letter rengjøringen senere veldig, så et kar uten bunnsubstrat er faktisk å foretrekke. Akvarier med bar glassbunn kalles rett og slett for BB tank. BB står for det engelske "Bare Bottom", men kan også oversettes til norsk med "bar bunn".

Hvor lettvindt og praktisk dette er, vil du merke senere i oppdrettet. Sverdplantene bør helst være så store at de når nesten opp til overflaten. Det er scalarenes yndlingssted for egglegging. Scalarer velger alltid å legge eggene sine høyt i akvariet. Mine scalarepar valgte alltid og uten unntak å legge eggene på sverdplanteblader, selv om jeg forsøkte å gi dem andre alternativer. Mange akvarister opplever at scalarene i selskapskaret legger egg på håpløse steder som akvariepumpen eller varmekolben, utstyr som gjerne henger høyt i akvariet.



Scalare som har valgt å legge eggene på en varmekolbe. Foto: Liz H

Akvariet der du vil sette scalareparet i lek, kan gjerne være det samme som yngelen skal vokse opp i, altså 150 liter. Med tanke på fòring og renhold er det egentlig best at karet ikke blir så alt for mye større enn det, slik at yngelen lett finner maten. Pass også på at sirkulasjonen er slik at det ikke er for stor strøm i karet. Scalarene med sin flate og høyreiste kroppsform skal ikke bli feid av gårde med strømmen, eller måtte slite og bruke masse ekstra energi for å holde seg oppreist og i rett posisjon mot sirkulasjonen. Snu gjerne utblåset på filteret inn i en sidevegg, slik at vannet i karet ellers blir rolig og behagelig for scalarene å oppholde seg i.

For å gi mine egne scalarer en velfortjent pause i den evige eggleggingen, satte jeg ganske enkelt inn ekstra sirkulasjon som sirkulerte rett over (fra kortside til kortside) akvariet. Da holdt de opp å legge egg med en gang... de misliker altså at sirkulasjonen er for sterk i karet. De vil ha rolig vann.
Scalarer liker varmt vann, i likhet med diskus. Du kan gjerne holde dem i 27-29 C, det trives de veldig godt med.

Det er dessverre så godt som umulig å skille mellom kjønnene på scalarer. De har ingen utpregede kjennetegn. Som en erfaren scalareoppdretter sa en gang; "De eneste som kan skille kjønnene på scalarer med 100 % sikkerhet, er scalarene selv".
Det er imidlertid en liten ting som kan røpe forskjellen. Har man en gruppe voksne og godt velfødde scalarer, kan man studere dem sett rett forfra. Dette gjøres helst før man har fòret scalarene for første gang en dag, eller minst noen timer etter siste måltid. Dette fordi man ikke ser særlig forskjell på hunn og hann når alle er proppmette og magene buler av mat.
En hunn i god form og god kondisjon, vil ha egg utviklet i buken, og dette avsløres ved at hun er en anelse rundere å se på, sett rett forfra. Hannen er helt flat og mye smalere, og har ikke denne kledelige runde buken.
Det kan hjelpe å se på scalarene når lyset i akvariet er slått av, og så bruker man en lommelykt og lyser på fiskene, gjerne litt skrått nedenifra. En kul på buken vil da fremtre tydeligere i skyggen av denne belysningen.

Det beste å starte med når man vil drive scalareoppdrett, er en gruppe relativt unge scalarer, slik at de selv kan finne sin partner og danne par etterhvert. Statistisk sett er det størst sjanse for å ha minst èn av hvert kjønn tilstede om man starter med en gruppe på seks individer. Jo flere i gruppen utover seks stykker, jo større sjanse for at man ender opp med minst ett par, gjerne flere. Eventuelt kan man selvsagt kjøpe et kjent lekspar, som har hatt egg som har klekket og blitt til yngel tidligere. Da vet man at man har et fungerende par.

La oss si du starter med seks unge og friske individer. Nå gjelder det da å fòre dem opp, slik at de blir kraftige, sunne og godt i stand til å takle det presset og stresset lek og egglegging er. En sunn og frisk scalare er grådig og eter med stor iver. Frossentfòr er det beste til dette. Flakfòr kan aldri måle seg med dette. Fyll derfor fryseren med et utvalg lekre, frosne godbiter. Nå kan du begynne å fòre scalarene dine to til tre ganger pr dag. Vær raus, men likevel; pass på å ikke overfòre. Maten skal være oppspist på et par minutter. Et slikt fòrings-regime krever gode vannbytterutiner for å holde vannkvaliteten vedlike. Selv har jeg byttet vann to ganger pr uke i kondisjoneringsperioden, mellom 30 og 40% av vannet.

I grunnen er det egentlig bare to ting som skal til for å få scalarer i lek; masse mat og masse rent vann. Mer skal det ikke til. Ph-verdien på vannet er ikke så viktig, men et sted mellom 6 og 7 trives de veldig godt med.

Du kan altså fòre scalarene med frossentfòr som røde mygglarver og artemia to til tre ganger pr dag, og skifte 40% av vannet hver tredje eller fjerde dag. Kan du skifte oftere, gjør du det, men da behøver du ikke ta så store vannbytter. Vannet du bytter med, skal være noen grader kaldere enn vannet du tar ut. Gjerne en del grader kaldere, da en kalddusj er det som skal til for å sette scalarene i sving. Etter et par uker med dette, vil sannsynligvis scalarene være i topp kondisjon og klare for egglegging. De legger gjerne eggene dagene etter et vannbytte med kjølig vann, eller senere samme dag som vannbyttet.

Hvis du har fri i helgene og har lyst til å være vitne til eggleggingen, skifter du 50 % av vannet med ganske så kjølig vann på fredag etter jobben. Da legger de eggene lørdag ettermiddag ;-) når du er hjemme og kan se på. Scalarer er greie sånn, de fungerer som et urverk og er pålitelige.

Man man se at noe er i gjære når to scalarer plutselig "rotter seg sammen" og fatter interesse for et spesielt sted i karet, gjerne en sverdplante. Denne forsvarer de med livet som innsats, og jager aggressivt vekk alle andre som måtte komme innenfor en viss radius. Når du ser dette, at to scalarer forsvarer en plante og begynner å pusse den, så vet du at du har et par. Da kan du egentlig fjerne de øvrige scalarene i gruppen, og la paret få akvariet for seg selv. Om du venter, kan det bli en del slåssing, men som oftest fatter de andre poenget rimelig kjapt og holder seg i sin ende av akvariet, utenfor grensene paret har satt opp.

Det kan også hende at du ender opp med mer enn ett par. Når scalarer går i gang med lek, smitter det. Finnes det da en hunn og en hann til i gruppen som fatter interesse for hverandre, kan de finne på å tinge seg en annen sverdplante i karet og sette i gang med pussing av bladene. Det kan se ut som de "gnager" på bladet. Dette gjør de for å rengjøre underlaget før eggene legges. Men det kan for oss virke litt fånyttes, for som oftest havner ikke eggene på det stedet de har pusset så energisk litt tidligere likevel.

Leken foregår ved at hunnen først foretar noen "tørrtreningsrunder" på bladet. Hun bretter finnene bakover, og stryker oppover bladet med buken. Flere runder må gjerne til, før hun føler at ting er på plass. Hunnen bretter igjen finnene bakover, og mens hun stryker oppover bladet som hun såvidt berører med buken, legger hun egg i en stripe etter seg. Hannen følger med, og når hunnens runde er ferdig er det hans tur. Han gjør det samme, og stryker oppover bladet over eggene mens han slipper fra seg melken som skal til for å befrukte eggene.

Mens han holder på, står hunnen pent og venter og følger med. Så er det hennes tur igjen, og slik fortsetter de inntil alle eggene er lagt. Et godt voksent, gammelt scalarepar kan legge flere hundre egg, men et sted mellom 150 og 300 er vanlig for de litt yngre. Dette blir det mange yngel av om alle vokser opp, så her gjelder det å ha plassen klar...



Scalare i ferd med å legge egg på et planteblad. Foto: Bjarne Sætrang

Når eggene er lagt, og man har scalareparet i et eget kar uten andre fisk, kan man bare la naturen gå sin gang. De vil passe på eggene og pusse dem, og vifte friskt vann over dem med finnene. Det hender også at de plutselig plukker opp et egg med munnen. Fortvil ikke, de gjør dette for å "vaske" egg som trenger det. En runde i munnen, så spyttes det tilbake på plass på bladet.



Egglegging. Foto: Bjarne Sætrang

Om foreldreparet kanskje ikke viser seg å være så flinke i første runde, og skulle finne på å spise alle eggene sine, så er det uansett ikke lenge til neste gang. Etter et par uker, med god fòring som før og gode vannbytterutiner, så legger de egg på nytt. Så godt som garantert. Det kan hende de trenger et par-tre forsøksrunder før de fatter poenget, og slutter å spise eggene men passer på dem i stedet. Selv har jeg nesten bare gode erfaringer, alle mine scalarepar har gjort en utmerket jobb fra første forsøk, unntatt et par. Der hadde både hunnen og hannen stort etegilde med kaviar etter eggleggingen, og begge deltok i måltidet med like stor appetitt. De fattet overhodet ikke at det var deres egne egg og avkom.

Men har du nå et par som viser seg å være flinke foreldre, vil de som nevnt vokte over eggene og passe på å holde dem friske ved å vifte med finnene over dem og plukke ut mugne eller hvite egg. Dette gjør de med munnen.

Hvor lang tid det tar før eggene klekker, er avhengig av temperatur. Men i godt varmt vann som 27-29 C tar det fire dager, kanskje fem.

Du får et forvarsel noen timer før eggene klekker, ved at foreldreparet plutselig endrer oppførsel. De virker litt småopphisset, og kan stå med nesen nesten inntil eggene og nistirre. De gransker dem virkelig nøye. Så begynner de gjerne å stresse litt rundt, og pusse et nytt blad i nærheten. De forbereder flytting. Flyttingen skjer ved at foreldrene tar eggene i munnen, ett eller noen få om gangen, og svømmer bort til det nye utpekte stedet og spytter dem tilbake på plass der. Det er ikke alltid foreldrene beslutter å flytte eggene da, men som oftest gjør de det.

Når eggene klekker, er ikke yngelen svømmedyktige enda. Dette fordi de har en stor plommesekk som de må bruke opp først. I dette stadiet, der de er ute av stand til å svømme men ligger og spreller frenetisk på bladet, kalles de for "wigglers". Dette forstår man godt når man ser hvordan de spreller konstant på bladet.



Helt nyklekte, med stor plommesekk. Foto: Remi Horsgård

Det tar rundt to døgn for dem å bruke opp næringen i plommesekken. Dette gjør at du kan beregne når du må starte opp klekkingen av artemia å fòre dem med. Klekking av artemiaegg tar et døgn, så du må altså starte artemiaklekkeren dagen etter at scalareggene klekket.

Hvordan du går frem for å klekke artemia, ja, det forklares best i en artikkel for seg.


Wigglers, scalareyngel som snart har brukt opp plommesekken, men ikke er svømmedyktige
riktig enda. Foto: Bjarne Sætrang


Så lenge scalareyngelen er såkalte wigglers, har de en spesiell kjertel eller et punkt på hodet som er klebrig. Dette gjør at de klistres lett fast på underlaget, og ikke bare faller av plantebladet som jo gjerne står ganske loddrett. Av og til faller likevel en og annen yngel ned, men da henter foreldrene dem opp igjen med munnen og spytter dem tilbake på bladet. Kjertelen på hodet gjør at de blir hengende på bladet og ikke bare ramler ned igjen da.

I blant kan man se en lang rekke, nærmest som et perlekjede, med wigglers som har hengt seg fast i hverandre bortover. Der henger de og vifter fra bladet og ut i vannet.



Det er like før yngelen letter fra bladet og tar sin første svømmetur, her henger de og dingler.
Foto: Remi Horsgård

Jeg anbefaler på det sterkeste at du forsøker deg på artemiaklekking, dersom du ikke har gjort det før. Det er lite som kan måle seg med det fòret med hensyn til oppfòring av fiskeyngel. Det er levende, akkurat passe størrelse for en munnfull og proppfullt av næring. Siden artemiaen rører rykkvis på seg, forstår scalareyngelen instinktivt at dette er mat og hugger til. Alle scalarer spiser artemia uten å nøle. Det er garantert suksess om du fòrer med det.

Verre er det med kunstig fòr av ulike slag. Siden det er dødt og ikke rører på seg, kan det være vanskelig å få yngelen til å forstå at det er føde. Ofte rører de det ikke, og de sulter i hjel i stedet. Dersom du har et kull scalarer og gir dem kunstig fòr, og deretter opplever at scalareyngelen begynner å dø som fluer etter to dager, så vet du at de ikke tar maten du gir dem. Det tar ganske nøyaktig to dager for en scalareyngel å sulte i hjel. Etter maks tre dager er alle døde. En så liten kropp trenger mat, og det fort, for å ikke sulte i hjel. Selv har jeg aldri klart å få scalareyngel til å ta fòr fra boks eller pose, altså kunstig fòr, som første føde, og mistet de første fire kullene jeg hadde pga det. Men fra jeg satte i gang med artemiaklekking, gikk det unna - da ble det braksuksess!



Fire dager gamle scalareyngel, regnet fra frittsvømmende stadie. Foto: amr

Det er lett å se at yngelen har startet å spise. Små og gjennomsiktige som de er, blir magene kledelig runde og oransje etter et par munnfuller med artemia. Og spiser èn, spiser alle, det kan du være trygg på.
Artemia har en utrolig effekt på veksten til yngelen. De vokser mer enn dobbelt så fort på dette som yngel gjør på kunstig føde.
Når du sitter og leser dette, er det ikke lett å forstå hvilken forskjell det gjør. Men har du sett det i virkeligheten èn gang, og det med et sjokk går opp for deg hvilken betydning fòret har, så vil du garantert få en vekker og aldri prøve kunstig fòr igjen til yngel.

Når jeg fòrer med artemia, bruker jeg en plast-pipette jeg har kjøpt på apoteket. Med denne sprøyter jeg artemiaen ned i karet til yngelen. Foreldrene spiser også mer enn gjerne artemia, det er snacks for dem. Når jeg skal fòre med dette, pleier jeg å slå av filteret i 20-30 minutter, for å gi yngelen ro til å spise uten at maten flakser av gårde og blir sugd opp av filteret før de rekker å ta den.
En veldig god idè hvis du gjør dette; slå på alarm på mobiltelefonen din slik at du varsles når en halvtime er gått, og filteret skal slås på igjen! Snakker av sur erfaring her... det er veldig lett å glemme det ellers!

Artemia er et lite krepsdyr som klekker og lever i saltvann. De overlever imidlertid en stund i ferskvann også, og yngelen har derfor levende mat i noen timer. Men etter hvert vil artemiaen dø i ferskvann, og synker da til bunnen. Og død artemia forurenser veldig! Den mugner og råtner utrolig fort. Godt renhold av akvariet og vannbytter er derfor veldig viktig. Daglig slamsuging av akvariet må til for å fjerne matrester. Som nevnt tidligere i artikkelen, er det lettvindt å ha et akvarium uten sand eller grus på bunnen nå. Det er fort gjort å sveipe over bunnen med slangen, og man ser tydelig hvor matrestene ligger på den bare glassbunnen og får lett fjernet alt. Etter slamsugingen fylles det på med nytt vann. Scalareyngel er ikke like glade i en kalddusj som de voksne, så det nye vannet bør ha samme temperatur som det gamle. Ellers risikerer du at noen stryker med av sjokket.

Når du slamsuger akvariebunnen for matrester og skitt, bruk en vanlig slange, ikke en slamsuger. Du har bedre kontroll på hva du suger opp da. Hold slangen slik at fingrene dine er nær slangemunningen og før den over bunnen. Bruk pekefingeren som propp til å stoppe innsuget om et scalareyngel vimser for nære slangemunningen. Som nevnt tidligere er de klønete og vimsete svømmere i starten, og enser ikke farer. Det er ikke alle som overlever en heisatur gjennom slangen og ned i bøtta, men som oftest går det bra og du kan fiske opp eventuelle uheldige småtasser og sette dem tilbake i akvariet.

Etter noen dager med fòring av artemia, vil du se at glassbunnen i akvariet får et slimete belegg. Du kjenner det lett hvis du fører pekefingeren over bunnen. Dette belegget må fjernes, og det bruker du en vanlig algeskrape til. Gjør dette i forbindelse med vannbytte og slamsuging, så bare suger du opp det du har skrapet løs.

Scalareyngel er grådige, sultne og griske. De vil alltid ha mat. Og de trenger det ofte. Det kan gjerne fòres fire til fem ganger daglig i yngelkaret. Er dette vanskelig å få til mht jobb eller skole, så fòrer du så ofte du har anledning. De trenger mye mat for å få en god og sunn vekst. Jeg har fòret scalareyngelen på en diett som utelukkende består av levende, nyklekt artemia de første fire til fem ukene.

Det er ikke mye ved små scalareyngel som minner om de flotte høyreiste scalarene med praktfulle finner. De ligner ikke i det hele tatt, faktisk. Finnene utvikles senere, men det tar ikke lang tid.

Ettersom dagene går, vil du kanskje oppleve at en og annen yngel faller fra. Dette er naturlig. I et kull på et par hundre yngel, vil det alltid være noen som ikke er "liv laga" eller i stand til å vokse opp. Svakelighet fra fødselen av på enkelte er normalt.

Når yngelen er 11-12 dager gamle, vil du plutselig våkne en dag og se at de har fått finner! Det kommer plutselig, og det stikker ut finner på ryggen og buken. Ettersom dagene går blir disse lengre og lengre, og yngelen begynner plutselig å ligne på det de faktisk er; scalarer. I denne alderen er de veldig sjarmerende, og morsomme å se på.


Ca. to uker gamle scalareyngel. Foto: amr

Har du nok plass og nok akvarier, kan du starte med et mindre akvarie til kullet de første dagene. Selv har jeg brukt 45 litere til dette, men da har ikke foreldreparet vært med. Men det tar ikke mange dagene før det blir trangt, så vær forberedt på å flytte dem. Etter to uker er det for trangt, og særlig om kullet er stort. Da kan behovet for flytting melde seg før. Trangbodde scalareyngel kan finne på å vende seg mot hverandre, og barbere hverandre fullstendig for finner pga stress og aggressiviteten det medfører.

Når scalareyngelen er blitt tre uker gamle, er det på tide å se over kullet for å fjerne eventuelle misdannede individer. Det forekommer i enkelte kull at på finneparet som kalles pelvic finnene(også kalt ventral finner), kan den ene av disse to finnene mangle. I verre tilfeller mangler begge. Dette er avkom som ikke bør få formere seg videre, og de må lukes ut. Det høres hardt ut, men er nødvendig og helt vanlig. I oppdrettskretser kalles dette "culling". Man plukker ut dårlige individer og avliver dem ganske enkelt, slik at de sunne, friske og gode eksemplarene får bedre plass og mer mat til å vokse videre. Man sørger også med dette for at dårlige individer ikke kommer ut på markedet og sprer videre sine misdannelser og lyter. Hvor arvelig enkelte ting er, vet man ikke sikkert, men det er ikke verdt å satse på disse uansett. Selv har jeg opplevd i et kull med gullfargede scalarer at 10-12 individer manglet pupill på det ene øyet. En merkelig lyte, men absolutt ikke noe som bør få komme videre. Disse ble luket ut.



Ca. 40 dager gammel scalareyngel. Foto: Bengt Fossli

Etter de første ukene med fòring med levende, nyklekt artemia, begynner tilvenningen til kunstig eller ikke-levende fòr. Da har jeg gjerne startet med frysetørkede, avskallede artemiaegg fra pose, ettersom det lukter "riktig" og ligner på det de er vant til fra før. Deretter kan man knuse diskusgranulat, som er rikt på næring og proteiner i forhold til annet fòr på boks, og fòre yngelen med det. Knus det i så små biter som du synes kan passe inn i munnen på et yngel og gi en passelig, ikke for stor munnfull.

Når yngelen først har skjønt at det som drysser på overflaten faktisk er MAT, tar det ikke lang tid før de spiser grådig det meste som tilbys.

Hvor lenge man skal la foreldre og yngel gå sammen er et ofte stilt spørsmål. Dette er vanskelig å svare på, men når tiden for første culling er kommet, altså rundt tre uker, så kan man godt fjerne foreldrene og la dem vende tilbake til selskapskaret. Det er selvsagt ingenting i veien for å la dem gå sammen lenger, det gjør ingenting. Så lenge foreldrene går sammen med yngelen sin, legger de ikke nye egg.



Unge scalarer som nettopp er skilt fra sine foreldre. Foto: Rose U

Etter hvert som ukene går, vil man se at det i ethvert kull finnes individer som forblir små og svakelige, og ligger langt, langt etter sine kullsøsken i vekst. Det er noen av dem i alle kull, de ser nesten ut som dverger og er minimale av vekst. På engelsk kalles disse småvokste og svakelige for "runts". Det skyldes ikke noe du har gjort som akvarist, for slik er det bare fra naturens side, og med mindre man plukker dem ut og forsøker å fòre opp disse i et eget kar, så vil de aldri kunne ta igjen det tapte og konkurrere med sine jevnaldrende. Mitt forslag er at man luker ut slike først som sist. Selv om man forsøkte å fòre dem opp separat, er det tvilsomt om de noen gang vil bli flotte, store og høyreiste sterke individer. Det er derfor bedre å culle dem ut, slik at plassen blir tilgjengelig for de sterkeste og fineste.
Vær imidlertid oppmerksom på at du ikke skal ta for hardt i. Det er snakk om individer med tydelig dvergaktig vekst her. Det er de som skal lukes ut. Den øvrige forskjellen i kullet, med noen som er ekstra store og kraftige, kan være hanner. Det er kjent at blant ciklider så vokser hannene fortere enn hunnene og blir kjapt større. Så pass på at du ikke blir for ivrig og luker ut alle hunner.

Med god og hyppig fòring og mye rent vann vokser et kull scalarer veldig fort, og man ser forskjell nesten fra dag til dag.
Hvor gamle de er før de kan selges, er litt varierende og avhenger av stellet de har fått. Men etter åtte uker eller så kan du begynne og tenke på å skaffe scalarene dine nye hjem. De bør da ha størrelse på kroppen som en femkroning, minst. De tåler flytting og transport bedre jo større de er. Men for den vanlige akvarist er det ofte slik at man kan ikke sitte på dem for lenge heller, av plasshensyn. Jo større de blir, jo mer plass trenger de. For voksne scalarer bør ha minst et 250 liters kar å bevege seg i.
Det var en merkedag for meg den dagen jeg annonserte mitt første scalareoppdrett for salg. Man er ikke så rent lite stolt over dem.

Scalarer er en flott fisk som det er lett å drive oppdrett på, og det er litt av et syn der de stolte foreldrene glir gjennom vannet med en sverm av yngel rundt seg.

Lykke til!

(29.05.2007)