Home
Du er her: Forside >
 
Tilfeldig bekjentskap
© Rita Aspevik © Rita Aspevik © Håvard Støre Andresen
Tilfeldig akvarium
Månedens akvarium
Akvaforum p� Facebook
Utskriftsvennlig versjon

2008 - et tilbakeblikk

Erlend D. Bertelsen

20082008 ga oss totalt 479 nye vitenskapelige beskrivelser av fisker, 26 nye slekter og en ny familie. Den familien med flest nye artsbeskrivelser var Karpefamilien (Fam. Cyprinidae) med 39 nye arter og fire nye slekter. På andreplass var L-mallene (Fam. Loricariidae) med36 artsbeskrivelser og en ny slekt. Tredjeplassen ble delt mellom Ciklidene (Fam. Cichlidae) og Gobier (Fam. Gobiidae) begge med 26 nye arter. Familien Loricariidae fikk i år mange artsbeskrivelser, men få virkelig interessante for oss hobbyfolket.

Jeg skal i denne teksten ta en titt på noe av det som jeg fant mest interessant. Hovedvekten vil bli lagt på mallene.
 

Revidering av Pseudecheneis med fire nye arter.

Zhou, W., Li, X. & Yang, Y. (2008): A review of the catfish genus Pseudecheneis (Siluriformes; Sisoridae) from China, with the description of four new species from Yunnan. The Raffles Bulletin of Zoology, 56 (1): 107-124.
 
Pseudecheneis er en forholdsvis ukjent slekt, men jeg finner den interessant da den på mange måter ligner på min favorittfamilie Loricariidae. Pseudecheneis stammer fra Asia, mens Loricariidae stammer fra Sør-Amerika. Evolusjonsmessig sett er disse ekstremt langt fra hverandre. Man skiller ofte mellom New world (Sør-Amerika) og Old World (Asia og Afrika). Men felles for dem begge, er den nisjen de har valgt for tilpasning i miljøet. Loricariidae har en sugemunn for å kunne feste seg til steiner og bunnlag i elver med sterk strøm, mens arter i familien Pseudecheneis har utviklet et annet kanskje mer effektivt ”sugeegenskap”. Fremfor det å måtte bruke munnen, som også må brukes til blant annet å puste og å spise, har artene i slekten Pseudecheneis utviklet et eget ”sugesystem” som er uavhengig av munnen. Dette gjør at de kan suge seg fast samtidig med at de har munnen fri. Dette ”sugesystemet” er festet rett bak munnen. Denne slekten tilhører i dag familien Sisorida og vi snakker om totalt 10 gyldige arter.  Vi trenger egentlig ikke å gå inn på artene da det kun er for ekstremt interesserte. Så interessert er ikke jeg i hvert fall.
 

3 nye Neoplecostomus arter.

Zawadzki, C.H., Pavanelli, C.S. & Langeani, F. (2008): Neoplecostomus (Teleostei: Loricariidae) from the upper Rio Parana basin, Brazil, with description of three new species. Zootaxa, 1757: 31-48.
 
Etter dette dokumentet er tre nye arter godkjent, noe som gir oss totalt 10 arter i slekten. I tilegg er arten Neoplecostomus paranensis beskrevet på nytt. Slekten Neoplocostomus tilhører underfamilien Nepolcostominae. Forholdsvis uvanlige arter, slekter og underfamilier for oss.
Neoplecostomus paranensis var den eneste arten som var beskrevet fra elvesystemet i Rio Parana. Denne arten mangler fettfinne, noe som gjør den enkel å skille fra andre arter. De tre nye artene fra samme elvesystem har alle utviklede fettfinner. Felles for alle artene i slekten er en mengde små beinplater på fremre del av magen, som gir de et godt feste i sterkt strømmende vann. Faktisk litt som den evolusjonsmessige løsningen artene i slekten Pseudecheneis jeg nevnte ovenfor har.  
Dokumentet inneholder også en nøkkel for identifisering av arter i slekten Neoplecostomus.
 

Ny Lithoxus beskrevet.

Lujan, N.K. (2008): Description of a new Lithoxus (Siluriformes: Loricariidae) from the Guayana Highlands with a discussion of Guiana Shield biogeography. Neotropical Ichthyology, 6 (3): 413-418.
 
Endelig en art i stammen Ancistrini (hvor de fleste L-mallene våre er). Arten er riktignok ikke spesiell fin, eller kjent med et L-nummer fra før. Lithoxus er små maller som også er veldig flate. De lever i sterkt strømmende vann. Disse artene kan skilles fra andre arter ved at de har svært få tenner i munnen. Akkurat denne arten har fått navnet Lithoxus jantjae og fikk dette navnet etter Lujan sin mors kallenavn Jantje. Arten finnes i sørlige Venezuela i Rio Ventuari som er en del av Orinoco systemet. Dette blir da den 8. kjente arten i slekten.
 

L-037 vitenskapelig beskrevet.

Zawadzki, C.H., Birindelli, J.L.O. & Lima, F.C.T. (2008): A new pale-spotted species of Hypostomus Lacépède (Siluriformes: Loricariidae) from the rio Tocantins and rio Xingu basins in Central Brazil. Neotropical Ichthyology, 6 (3): 395-402.
 
Endelig en L-malle! Ikke spesielt pen eller spesielt vanlig i handelen, men den har et L-nummer. Alltid fint å få et L-nummer vitenskapelig beskrevet. Hypostomus faveolus stammer fra Rio Xingu og Rio Tocantins. Det er litt forskjell i farge og mønster på disse to lokalisasjonene.  Som andre Hypostomus-arter blir også denne stor, og krever derfor et stort akvarium. Denne arten fikk tidlig sitt L-nummer, allerede i 1989. Den har også blitt kaldt for ”honeycomb pleco”, og det vitenskapelige artsnavnet faveolus stammer fra det latinske ordet favus, som også betyr honeycomb (Norsk; vokskake). Dette da mønsteret på fisken minner om en slik vokskake man finner i en bikube.
 

Hemiancistrus; en “søplebøtte” slekt.

De Souza, L.S., Melo, M.R.S., Chamon, C.C. & Armbruster, J.W. (2008): A new species of Hemiancistrus from the rio Araguaia basin, Goiás state, Brazil (Siluriformes: Loricariidae). Neotropical Ichthyology, 6 (3): 419-424.
 
I 2008 fik vi to nye arter i slekten Hemiancistrus. De ble beskrevet i forskjellige papirer. Den første ble beskrevet av Lesley de Souza, Marcelo Melo, Carine Chamon og Jonathan Armbruster og fikk navnet Hemiancistrus cerrado. Arten kommer fra Rio Araguaia som er en bielv til Rio Tocantins i Brasil. Den andre arten skal jeg kommentere for seg selv lengre nede i artikkelen. Jeg mener at slekten Hemiancistrus har blitt en oppsamlingsslekt, hvor vi finner for store variasjoner innefor en slekt. Derfor blir det nesten for enkelt bare å plassere en art i denne slekten.
 

Ny slekt opprettet, med ”nakne” otocinclus.

Carvalho, T.P., Lehmann A., P. & Reis, R.E. (2008): Gymnotocinclus anosteos, a new uniquely-plated genus and species of loricariid catfish (Teleostei: Siluriformes) from the upper rio Tocantins basin, central Brazil. Neotropical Ichthyology, 6 (3): 329-338.
 
Slektens navn er Gymnotocinclus. Arten hører da inn under familien Hypoptopomatinae, sammen med de mer kjente otocinclus-aktige artene. Dette er da den eneste nye slekten som er beskrevet i familien Loricariidae i 2008. Forstavelsen Gymno er gresk og stammer fra gymnos som betyr naken. Altså naken otocinclus. Grunnen er slektens små beinplater som gir fisken et nakent inntrykk. Den beskrevne arten har fått navnet Gymnotocinclus anosteos. Disse er, som mange andre arter i denne u.familien, ganske små. 4 til 5 cm er satt som standardstørrelse til den nye arten.

Revidering av Peckoltia, med to nye arter.

Armbruster, J.W. (2008): The genus Peckoltia with the description of two new species and a reanalysis of the phylogeny of the genera of the Hypostominae (Siluriformes: Loricariidae). Zootaxa, 1822: 1–76.
 
Som jeg skrev i fjorårets utgave, var det en revidering av slekten Peckoltia på trappene. Denne kom, med den var dessverre ikke så klar og enkel som den burde være. Mange mente at Armbruster bare hadde gjort et halvveis godt forsøk, når dette dokumentet ble publisert.
For å ta det første først; De to nye artene er Peckoltia caenosa og Peckoltia lineola. Peckoltia caenosa er i følge kyndige hobbyister LDA20/LDA21 og Peckoltia lineola er den arten vi kjenner som L202/LDA57/LDA79. Dette gir oss totalt 12 arter i slekten Peckoltia. Dette blir da P. bachi, P. braueri, P. brevis, P. caenosa, P. cavatica, P. furcata. P. lineola, P. multispinis, P. oligospila, P. vermiculata og P. vittata.
Fra før av har slekten Peckoltia og Hemiancistrus begge vært ganske forvirrende. Det har på ingen måte hvert noe som med sikkerhet har definert slektene. Revideringen til Armbruster skulle forhåpentligs vis gjøre dette skille klarere. Dessverre så var denne revideringen ikke god nok, og definisjonen på Peckoltia er fortsatt ikke god nok. Han er såpass ærlig i revideringen at han skriver at vi fortsatt etter dette arbeidet vil ha problemer med disse to slektene, og at vi kanskje ikke får noen svar før vi starter å benytte mer komplekse molekylære analyser. Likevel er det noe han trekker frem som kan hjelpe til med identifiseringen mellom slektene:
·         Vinkelen på tannrekken i den nedre kjeven. Hos Peckoltia skal disse være 90 grader eller mindre.
·         De skal også ha ovale lepper (I forhold til runde)
·         De skal ikke ha ”tapper” ytterst på leppene
·         De skal ha tre beinplater mellom hode og ryggfinnen (Sett ovenfra)
·         De skal ha ca. like lange tenner i kjeven. (Både øvre og nede)
+++En hel del andre ytre trekk, men ingen 100 % klare skiller mellom Peckoltia og Hemiancistrus
 
Artikkelen tar også for seg alle de andre beskrevne artene innenfor Peckoltia, dette er noe som er kjekt og kan brukes senere for identifisering av artene.
 

L-350 og L-090 vitenskapelig beskrevet?

Lujan, N.K. & Chamon, C.C. (2008): Two new species of Loricariidae (Teleostei: Siluriformes) from main channels of the upper and middle Amazon Basin, with discussion of deep water specialization in loricariids. Ichthyological Exploration of Freshwaters, 19 (3): 271-282.
 
Litt på slutten av året fikk vi denne artikkelen publisert i Ichthyological Exploration of Freshwaters. For vi som var så heldige å høre Dr Armbruster snakke i Göteborg i mai, fikk også med seg at han viste frem et bilde og snakket litt om en fisk som er helt hvit. Han kalte den ”The Ghost”. Jeg så frem til den dagen denne artsbeskrivelsen skulle komme. 
Det som gjør disse artsbeskrivelsene ganske spesielle er at de bygger på eksemplarer som er helt hvite, de mangler pigmenter og øynene er ikke fullt utviklet. (Merk: De er ikke albinoer). Grunnen til dette er at de lever i dypet, og behovet for farge eller øyne er ikke til stede. Artsbeskrivelsene baserer seg kun på disse hvite eksemplarene, og forfatterne diskuterer samtidig livet i dypet.
Artene som er beskrevet er Hemiancistrus pankimpuju og Panaque bathyphilus.  
Noen mener det at Panaque bathyphilus trolig er L-090 som i hvert fall vi hobbyister kjenner igjen i en litt mer fargerik variant. Disse blir ofte solgt under navnet ”Papa Panaque”. L-090 er kjent fra Rio Amazonas i Peru, fra et område med det lokale navnet Ojo chico.  Det ene eksemplaret som artsbeskrivelser bygger på er funnet i elven Solimões i Brasil oppstrøms for der den treffer Rio Purus.
 
Hemiancistrus pankimpuju er trolig L-350 som vi igjen er mer vant med å se i en helt sort farge. Artsbeskrivelser er vel og bra, men jeg kan egentlig ikke gå med på at også denne arten skal havne i slekten Hemiancistrus. Som Armbruster skriver på sin egen hjemmeside; Hemiancistrus er en ”søplebøtteslekt” og alle nye arter som ikke passer i noen andre slekter havner i denne ”bøtta”. Personlig så mener jeg at vi på det sterkeste bør unngå å få nye arter i denne slekten, som også er alt for uklar i forhold til Peckoltia.
 
Alt i alt er jeg ikke videre begeistret for denne artsbeskrivelsen. For det første baserer den seg på for få individer, og vi vet ikke om de alle er ensfarget hvite. Derfor forstår jeg ikke grunnen til å basere arsbeskrivelsen utelukkende på få hvite eksemplarer. Jeg tror også vi akvarister skal være forsiktig med å linke disse nye artene til L-350 og L-090

Stripete sjokolademalle er visst ikke Platydoras costatus

Piorski, N.M., Garavello, J.C., Arce H., M. & Sabaj Pérez, M.H. (2008): Platydoras brachylecis, a new species of thorny catfish (Siluriformes: Doradidae) from northeastern Brazil. Neotropical Ichthyology, 6 (3): 481-494.
 
I denne artsbeskrivelsen av en ny knurremalle i familien Doradidae, nemlig Platydoras brachylecis, kommer det fram at Platydoras costatus (Stripete sjokolademalle) egentlig ikke er Platydoras costatus, men Platydoras armatulus. P. Costatus skal nemlig kun finnes i Surinam og Fransk Guyana. Denne tror jeg det vil ta litt tid å bli vant til!
I tilegg er arten Amblydoras hancockii flyttet fra familien Amblydoras til Platydoras. Slekten Platydoras består av 4 arter P. costatus, P. hancockii, P. brachylecis og P. armatulus

Ny oppdagelse av Isbrueckerichthys alipionis.

Trajano, E, S Secutti, EHL Pereira & RE Reis, 2008. A cave population of Isbrueckerichthys alipionis (Gosline, 1947) in the Upper Ribeira karst area, southeastern Brazil (Siluriformes: Loricariidae). Neotropical Ichthyology 6 (3): 679-682.
 
Isbrueckerichthys alipionis er en ukjent fisk for de fleste, og den vil nok også fortsatt være det i fremtiden, selv etter at nye lokalisasjoner er funnet av den. Fra før er denne arten kjent fra Rio Bethary, som tilhører Ribeira de Iguape systemer ganske langt sør i Brasil. Det som er spesielt med den nye oppdagelsen er at fiskene er funnet inne i en hule (Santana cave) Denne hulen finnes ikke langt fra der hvor Isbrueckerichthys alipionis normalt finnes, men de skal visstnok være isolert fra hverandre. Den nye lokalisasjonen skiller seg ikke nevneverdig fra den som tidligere er kjent, men det som er spesielt er at de lever inne i en mørk hule. Evolusjon vil mest sannsynlig skille disse artene ganske markant med tiden. Slekten Isbrueckerichthys er for øvrig å finne i den lille stammen Nepolcostominae i den store familien Loricariidae.
 

Nye L-nummer

Helt til slutt skal jeg også nevne at vi i 2007 også fikk noen nye L-nummer. Det finnes overhode ikke noe vitenskap i dette, men det er fortsatt viktig for oss akvarister. 9 nye nummer har blitt publisert i DATZ i 2008. Dette er:
 
L-412 Chaetostoma sp. fra Rio jauarub Brasil DATZ 03/2008
L-413 Chaetostoma sp. fra Rio Maicuru Brasil DATZ 03/2008
L-414 Chaetostoma sp. fra Rio Paru Brazil DATZ 03/2008
L-415 Chaetostoma sp. fra Rio Paru Brazil DATZ 03/2008
L-416 Chaetostoma sp. fra Rio Xingu Brazil DATZ 03/2008
L-417 Oligancistrus sp. fra Rio Xingu Brazil DATZ 11/2008
L-418 Panaque sp. fra Rio Hullaga Peru DATZ 11/2008
L-419 Hypostomus sp. fra Rio Tocantins Brazil DATZ 12/2008
L-420 Pseducanthicus sp. fra Rio Tocantins Brazil DATZ 12/2008
 
Personlig vil jeg si det er morsomt at vi har fått et L-nummer på Panaque sp. ”Shamper” fra Peru. Da dette er en fisk jeg personlig liker veldig godt.

Tanker om 2009

Allerede en uke inn i det nye året har det kommet en ny art i familien Loricariidae. Dessuten er flere morfologiske studier gjort på fiskene i den familien, men det tar vi til neste år!

Jeg håper at vi får enda flere vitenskaplige navn på noen av de kjente L-mallene, det er alltid moro.
Men igjen repeterer jeg meg selv fra fjorårets artikkel; Om vi skal legge vekt på det som er viktig, så er det å få beskrevet de artene som er i fare for utryddelse. Artene som finnes i Rio Madeira er i fare for å bli utryddet da myndighetene i Brasil har gitt klarsignal for Santo Antonio-dammene. I tillegg til dette er mange av artene i Rio Xingu i faresonen for å bli utryddet da det finnes en viss mulighet for at myndighetene også her skal gi klarsignal for hydroelektriske dammer (Belo Monte-dammene). Derfor bør vitenskapen ha fokus på de artene som er direkte i fare for å bli utryddet.

En revidering av slekten Hemiancistrus, burde også noen turt å ta tak i, da det sårt trengs.
Har også hørt rykter om en hulelevende fisk i familien Callichthyidae !
Fremtiden vil vise.
 
 
 

 

(09.01.2009)