Home
Du er her: Forside >
 
Tilfeldig bekjentskap
© U.H. © Rita Aspevik © Rita Aspevik
Tilfeldig akvarium
Månedens akvarium
Akvaforum p� Facebook
Utskriftsvennlig versjon

L-134 Peckoltia sp.

Erlend D. Bertelsen

Peckoltia sp. L-134

 

 ©Erlend D. Bertelsen

Det er vel egentlig ganske ofte man hører om at enten den eller den L-mallen er den peneste. Med så mange flotte å velge blant er det ikke enkelt. Men jeg tror vi alle kan være enige om at Peckoltia sp. L-134 er en av de flotteste. De fine fargene i oransje og sort, samt det flotte mønsteret som de holder igjennom hele livet gjør dette til en utrolig pen malle, at den i tilegg ikke blir stor gjør den faktisk også til en perfekt akvariefisk. Jeg har vært heldig og hatt denne flotte fisken i noen år nå. Jeg har også vært heldig og drettet den ved noen anledninger. I denne artikkelen skal jeg prøve å dele noen av de erfaringene jeg har hatt med en av de flotteste L-mallene.

 

Hvor passer denne inn blant alle de andre?

 

Systematikken innenfor mallene i familien Loricariidae kan ofte være litt kompleks, og vi må prøve og ikke komplisere det for mye, selv om det ofte kan være litt vanskelig. Arten i familien Loricariidae blir ofte kaldt for L-maller (L for Loricariidae) men systematikken er oppbygd slik at også etter familienavnet kommer det flere grupper (Taxon). Og akkurat i familien Loricariidae er det flere grupper en hva som blir brukt mange andre steder. Etter familien Loricariidae er L-134 plassert i underfamilien Hypostominae, og deretter i stammen Ancistrini og til slutt i slekten Peckoltia. L-134 er en ubeskrevet art og har derfor ikke noe artsnavn. Derimot har vi hobbyister skapt vår egen oversikt over dette virvaret av fisker, nemlig L-nummer. L-nummer systemet ble laget av det tyske akvariemagasinet DATZ på slutten av 80-tallet for å kunne holde en viss oversikt over den enorme mengden av L-maller som ble importert fra Sør-Amerika. De færreste av disse hadde blitt vitenskapelig beskrevet, så det ble publisert en liten artikkel i DATZ, hvor de nye fiskene ble presentert med bilde og fangstlokalisasjon. De fikk fortløpende nummer for å kunne skille de, og akkurat denne mallen fikk da nummer 134 juni 1993.  L-nummer systemet er på ingen måte vitenskapelig og er langt fra idiotsikkert, men det fungerer.

 

Arter som er forholdsvis like, blir plassert i samme slekt, men etter en vitenskapelig beskrivelse kan det ved noen tilfeller bli en forandring på det.

 

Akkurat slekten Peckoltia er en lite definert slekt og vi kan forvente oss forandringer i den i fremtiden. Det som trolig kan skje er at den blir splittet opp i flere slekter. Armbruster reviderte denne slekten i 2008, men arbeidet hans ble ikke i særlig stor grad tatt imot med applaus. Han konkluderte med at denne slekten er svært vanskelig å definere og at det krever mer arbeid med den i fremtiden.

 

Slekten Peckoltia inneholder i dag 12 gyldige arter. Alle disse er i hovedsak beskrevet av ytre morfologiske trekk. Peckoltia har fått navnet sitt etter Gustavo Peckolt, som jobbet ved Natural History Commission i Rondon, Brasil. Synonym slekten Sophiancistrussom ble etablert av Rapp Py-Daniel i 1989 er i dag satt under Peckoltia av Armbruster. Om man velger og ikke følge dette, inneholder Sophiancistrus en av Peckoltias 12 arter; P.Bach. Akkurat denne artene skiller seg helt klart ut fra de resterende artene, så jeg kan ikke påstå at dette er feil. I tilegg mener enkelte at slekten Sophiancistrus ogsåinneholder arten ucayalensis. Som andre igjen har plassert som et synonym til Peckoltia/Sophiancistrus bachi. Det er lov å bli litt forvirret! Men det blir dessverre verre. For noen mener at arten P.filicaudata også er et synonym til Peckoltia/Sophiancistrus bachi, som andre igjen mener er feil, om dette viser seg å være feil, skal hele slekten Sophiancistrus (om man anser den som gyldig da) hetePeckoltichthys!

 

Også har vi problematikken med den angivelige slekten Ancistromus. Denne slekten ble etablert av Isbrücker og Seidel i 2001. I 2003 plasserte Fisch-Muller Ancistromus som et synonym til Peckoltia, mens Armbruster plasserte Ancistromus som et synonym til Hemiancistrus i 2004. Som for øvrig er nært beslektet med Peckoltia. Andre mener at Ancistromus er en fullgod slekt som ikke skal fungere som synonym til noen. Det blir ofte svært vanskelig for oss akvarister å følge med på dette, og enda vannskligere å ta et standpunkt.

 

Det som gjør dette surret komplett er bruken av disse forskjellige slektene. Noen bruker Ancistromus der andre bruker Peckoltia og den tredje bruker Hemiancistrus. Noen bruker Sophiancistrus der andre bruker Peckoltia. Vi skulle kanskje brukt Peckoltichthys der det blir brukt Sophiancistrus.    Forskjellige nettsteder, bøker og tidskrifter bruker forskjellige slekter, og da er det ikke enkelt å henge med. Alt dette dreier seg heller ikke bare om de vitenskapelig beskrevne artene men det kan også gå utover de mallene med L-nummer.

 

Personlig så mener jeg at det kanskje er greiest å kunne ha mange mindre slekter fremfor en stor uoversiktelig en. Så lenge det går ann å skille de. Ingo Seidel skiller de fire slektene Ancistromus, Peckoltia, Sophiancistrus og Hemiancistrus som følgende:
 
Ancistromus kan skilles fra andre lignende slekter ved at de har en lengre kropp, og en naken underside.
 
Peckoltia er små, og vanligvis svært attraktivt fargede maller med en middels stor sugemunn som har likt antall tenner i over- og underkjeven.
 
Sophiancistrus; relativt diskret fargede små maller, med et langt hodeparti, og en helt rett panneprofil når den sees fra siden. Øynene plassert langt fra hverandre.
 
Hemiancistrus; ingen spesielle kjennetegn. Hemiancistrus er en samleslekt for mange arter som ikke passer noen andre steder.

 

Så hvor hører da denne L-134 inn. Alt tyder på at den går under slekten Peckoltia.
Artseksemplare for slekten Peckoltia er P. Vittata, om vi tar denne som en mal for Peckoltia er det ikke usannsynlig at L-134 er en Peckoltia, den passer i hvert fall ikke inn i noen av de andre lignende slektene.

Det ble kanskje ikke så enkelt som jeg hadde håpet, men enklere klarer jeg ikke å få det.

 

©Bengt Fossli 

 

Hvor lever så denne mallen i naturen?

 

 L-134 lever som alle andre arter i denne familien i Sør-Amerika. Denne mallen tilhører i Amazonas systemet og finnes i delstaten Para i Brasil, i elven Rio Tapajos. Eksakt fangstlokalisasjon for arten skal være rundt byen Pimental. Selvfølgelig finnes denne mallen i et større område en bare rundt en liten by. Elver som Rio Arapinus, Rio Aruri og Rio Jamanxim er også nevnt som elver hvor de fanger denne mallen. Akkurat de artene som stammer fra Rio Aruri og Rio Jamanxim har et litt annerledes mønster, hvor de sorte stripene er mer flekkete/prikkete, fargene er ofte også litt blassere. Rio Tapajos er et klartvannsbiotop, dette betyr at vannet er ganske klart (egentlig litt blått) en pH på den sure siden. Målinger som ble gjort ved byen Itaituba av Stawikowski i oktober 1996 er som følger; pH 5,9 temperatur 32 grader. Men med en så stor elv (1992 km) er det klart du vill finne store variasjoner i vannverdier. Men den riktige måten å holde denne mallen på er en litt lav pH samt en litt høy temperatur. L-134 har blitt eksportert i stort antall siden 1998, ofte kommer disse fiskene i handelen litt periodevis. Når de er tilgjenglige kan de skaffes over alt, mens når tilgjengligheten av viltfangede eksemplarer er dårlig, som det periodevis er, må man henvende seg til oppdrettere får få fatt i disse.

 

I 2008 oppdaterte IBAMA (Instituto Brasileiro de Meio Ambiente e Recursos Naturais Renováveis) sine lister over arter det er lov å eksportere ut av Brasil. Etter oppdateringen ble ca 475 arter lovlig å eksportere mot 180 fra den forrige listen fra 2006. IBAMA ble også etter dette mer på ”hugget” og beviste at de var interessert i å håndheve gjellende lover. Peckoltia som slekt, er i sin helhet lov å eksportere.

 

Hvordan er L-134 i akvariet?

 

 ©Erlend D. Bertelsen

 

 Som skrevet litt lengre opp i artikkelen er L-134 er fin art å holde i akvarium. Hovedgrunnen til dette er arten ikke blir så stor, og passer dermed i de fleste akvarier. Fisken blir normalt mellom 10 og 12 cm, og kan derfor trives i akvarier fra en 60 til 80 liter og oppover. Fiskens temperament er også svært rolig, noe som også gjør den egnet som akvariefisk. Som så mange andre arter i denne familien trives også disse fiskene med skjulesteder hvor de ofte kan hjemme seg mens lyset er på. Fisken vil komme frem når det begynner å nærme seg kvelden, og man kan få de frem ved å fore de litt. Om fisken føler seg trygg er de ofte enklere å lokke frem. Dette med at fisken ikke er så synlig, er kanskje noe de fleste ikke liker med denne fiskegruppen. Men jeg synes det gjør det bare enda mer spesielt når de dukker opp.

 

 L-134 stiller i utgangspunktet ikke de største kravene til vannverdier så lenge men ikke skal gå inn for å drette de. Men om man ønsker å gi fisken ideelle forhold så er det en litt lavere pH fra 5 og opp til 7, og en temperatur fra 26 til 30 grader. Man bør alltid kunne se hvordan fiskene har det i naturen før man setter opp et akvarium til dem. Det er utvilsomt det beste å kunne tilby de mest mulig naturlige forhold. Hyppige vannbytter er alltid viktig, samt å kunne ha litt strøm i vannet. Personlig bytter jeg vann i mitt akvarium minimum en gang i uken, og minimum 50 %. Av vannsirkulasjon har jeg rundt 10 ganger akvariets størrelse i timen. Men når det er sagt, vet jeg at det er flere som har fått oppdrett uten så mye vannsirkulasjon. Men økt vannsirkulasjon gir igjen økt oksygenopptak i vannet, som også blir viktig når du øker temperaturen. Jeg setter også opp pumpene slik at de samarbeider, og flytter vannet i samme retning. I mitt akvarium pleier jeg å ha en forholdsvis dempet belysning, dette øker trygghetsfølelsen til fiskene, noe som igjen gjør at de er litt mer fremme. Igjennom flere år har jeg hatt denne fisken sammen med mange andre arter, uten problemer. Dette er da snakk om arter innenfor den samme familien, men også andre fisk. Om det er oppdrett man skal gå for, bør de helt klart gå i et artskar for seg selv.  Når det kommer til foring er denne fisken helt klart en omnivore som tendenserer kraftig kost. Det betyr i praksis at denne fisken spiser det den blir tilbydd, men at den foretrekker en mer proteinrik diett. Denne er med andre ord ikke er spesiell god algespiser, som også lar plantene i akvariet stå i ro!

 

 ©Bengt Fossli

 

Formering, hvordan få de til å gjøre det?

 

 ©Erlend D. Bertelsen

 

Dette er faktisk ikke av de enkleste artene å drette. Mange mener at dette er ”barnemat” men jeg er ikke helt enig. Jeg har drettet disse ”til og fra” over flere år, men jeg kan ikke peke på hva som er nøkkelen til vellykket oppdrett. De produserer ikke på samme måte som mange av mine andre maller. Alt dette kan selvfølgelig være tilfeldigheter, da jeg har hørt om flere som har fått yngel jevnt over en lang periode. 

 

Første gang jeg fikk oppdrett på disse var i et beplantet 200 liters akvarium med Discus og Scalarer. Her hadde jeg et automatisk co2 anlegg og kraftig belysning for å få plantene til å trives. Det var tilfeldigheter som gjorde at mallene havnet i dette akvariet, og jeg gjorde ingen ting for å få til oppdrett på dem. Når man tilsetter co2 er det alltid en risiko for kraftig fall i pH, og det er muligens de som trigget disse til lek første gang her. Uavhengig av hvilke arter man skal drette, er det normalt å etterligne fiskens naturlige habitat. En lav pH kan i dette tilfelle være nok. Fiskene lekte flere ganger i dette akvariet, uten at jeg blandet meg inn i dette. Etter en stund bestemte jeg meg for å flytte disse til et 150 liters arts-kar, for enklere å kunne ha kontroll over dem. De var ikke umiddelbart glade for å komme i et eget arts-kar, og det tok lang tid før jeg fikk de i lek. Siden produserte de noen kull, også ga seg igjen. Så var tiden inne for min egen del å flytte til Bergen, med både akvarier og fisker. Her fikk fiskene et nytt og mindre arts-kar som de fortsatt går i. Dette er på 90 liter. Jeg har pr dags dato, neste to år etter flytting, ikke fått frem yngel. Men jeg har sett egg i hulen til hannen et par ganger.

 

Vi kan se på alt det som er felles i mine tilfeller av lek og yngel. Selv med et utvalg av huler har hannen valgt forholdsvis trange huler. Innvendig mål er 3 cm brede, 2 cm høy og rundt 15 cm dype. I tilegg har jeg alltid hatt fiskene i en liten gruppe. Alfa-hannen har alltid valgt en hule, som han forsvarer. Litt lav pH samt litt høy temperatur går også igjen. Ellers har andre faktorer vært ganske varierende. En lav konduktivitet på vannet kan man lese flere steder er en nøkkel for suksess, men jeg har selv prøvd meg frem på dette uten at det var avgjørende for meg. Men når det er sagt, kan dette være en viktig faktor selv om jeg ikke har hatt suksess med det. Kanskje det gjeller å ikke problematisere det for mye, og heller la naturen gå sin egen gang!

 

Selve leken foregår på samme måte som mange andre L-maller. Hannen okkuperer en hule, som han forsvarer. En hunne kan sirkulere rundt denne hulen en stund, før hun får lov til å komme inn. Når hun endelig er kommet på besøk, ligger hannen over den bakre halvdelen av hunnen og nærmest vibrerer. Etter en stund legger hunnen fra seg en eggklase, med store gule egg. Denne prosessen kan ofte ta lang tid hos et uerfarent par, men etter hevert som de får mer trening går det fortere. Hunnen forsvinner ut av hulen, og hannen passer eggene. I tiden fremover ligger hannen og vifter friskt vann over eggene med finnene sine. Han bruker også munnen for å vaske eggene. Etter noen dager (rundt 7) klekker eggene. Temperatur kan avgjøre hvor fort eggene klekker. Ungene kommer til verden med en stor matpakke som varer i ytterligere 10 dager. Fiskene vokser i grei fart, og de får ganske tidlig farge og mønster til de voksene. Jeg har selv ikke målt veksten, men i følge Janne Ekström kan man regne med 17mm i total lengde etter at eggsekken er brukt opp, og rett i overkant 20 mm etter 4 uker. Artemia og cyclops er perfekt for til oppforing. Annet proteinrik kost er også greit å bruke, jeg har god erfaring med Tetra Tabimin. 

  

 

 Dag 1  Dag 2  Dag 4
 Dag 5  Dag 6  Dag 7
 Dag 8  Dag 9  Dag 10
 Dag 11  Dag 12  Dag 13
 Dag 14  Dag 15  Dag 16
 Dag 17  Dag 18  Dag 19
 Dag 20  Dag 25  Dag 35
Alle yngelbilder ©Erlend D. Bertelsen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

©Erlend D. Bertelsen

 

 Så hvordan vet jeg hvem som er hanner og hunner? Også dette spørsmålet er ikke nødvendigvis alltid like enkelt å svare på. For det første så er det mye eklere å skille kjønn på fisk som er i kjønnsmoden stand. Det vil si at fisk som begynner å oppnå maksimal størrelse på rundt 12 cm. Dess større dess enklere. Det man skal se etter er odontal vekst ved gjellelokkene, ytterst på brystfinnene og på bakre halvdel av kroppen. Det er hannene som har denne veksten, som kan sees på som hår eller pigger. Dessverre så er det også slik at denne ”hårveksten” ikke er like kraftig hos individer som ikke har startet å produsere. Det er ikke uvanlig å se en betydelig økning av odontal vekst hos en han som har en eller flere parringer bak seg. Personlig så er jeg tilhenger av å kjøpe flere inndivider og sette sammen en liten gruppe av arten, siden kan man eventuelt plukke ut et par eller en trio. Om man velger å gå for en trio vil jeg helt klart gått for en han på to hun. Hanner forsvarer ofte reviret sitt, og vil ofte slåss om dette om man har flere hanner enn hunner.

 

Hva legger de eggene i? Her bruker jeg noen flotte skiferhuler som en god kamerat lager til meg. Selv om kanskje ikke alle, har så gode kamerater som meg, er det i dag heldigvis enkelt å få fatt i passene huler. De må helt klart ikke være i skifer, det er jo tross alt unaturlig å ha helt firkantede huler, ideelt sett er de runde. Men mine firkantede skiferhuler med målene 3cm (Brede) 2 cm (Høye) og 15 cm (dype) fungerer mer en bra nok. For øvrig så fungerer disse målene meget bra på mange arter.

  

Skal jeg prøve meg?

 

Svarer på akkurat det spørsmålet burde utvilsomt være ja! Det er mange grunner til det. Det er en flott fisk å se på, den er forholdsvis tilpassningsdyktig, den blir ikke en kjempe, og passer til de fleste akvarier. Også er den fullt mulig å drette i fangenskap. Så om du kommer over denne fisken syntes jeg du burde kjøpe den! Dette er en fisk som en i følge IBAMA sine lister er fullt lovlig å eksportere ut fra Brasil, og jeg får i hvert fall god samvittighet av å kjøpe fisk som jeg vet er lovlig. Dessverre så fins det mange rundt omkring som gir blaffen i eksportforbud på forskjellige fisker. Om jeg setter ting på spissen, så tjener disse personer penger på at naturen blir voldtatt. Et forbud bør respekteres enten man liker det eller ikke.

 
L-134 er en flott fisk som passer fint i et selskapsakvarie. Men dette er også en fin art å prøve å drette, da den kan by på en utfordring. 

 

Kilder:

G Evers., 2005. Wels Atlas 2. Mergus verlag GmbH, Melle, Deutchland 
I.Seidel, 2008. Back to nature L-malle guide,
J.Ekström, Peckoltia sp. L134, www.goc.se
Armbruster, J.W. (2008): The genus Peckoltia with the description of two new species and a reanalysis of the phylogeny of the genera of the Hypostominae (Siluriformes: Loricariidae). Zootaxa, 1822: 1–76.
 

www.akvaforum.no
www.planetcatfish.com
www.goc.se

(16.11.2009)