VÅRT FØRSTE AKVARIUM

Det startet med at vi fikk en jente-kampfisk i en bolle fra ei venninne...

Denne jenta måtte jo få selskap så vi kjøpte ei til, samt et brukt 30 liters BiOrb akvarium. Ikke lenge etter flyttet det inn en gutt til disse jentene + 5 neontetra for å få litt mer liv, og da var det i gang...

Jentene rottet seg sammen og tok til slutt knekken på den stakkars gutten.
Tetraene ble sure og tok igjen på jentene, de utslettet dem på rekordtidKampen for tilværelsen var virkelig i gang. Etter at kampfiskene var borte manglet det en ny tetra omtrent hver 3. dag, og vi "fylte på" med ytterligere 10. Vi flyttet alle til et 40 liters akvarium, men antallet fortsatte å minke. 
Til tross for at vi burde skjønt at noe var galt, (da var det kun én tetra igjen) kjøpte vi så 3 platy og fem guppy. Da vi begynte å miste guppyene også, falt mistanken på tetraen - den eneste som hadde overlevd alt. Vi var overbevist om at det var den som sto bak, og i håp om å beholde de to siste guppyene, ble denne humant avlivet (opp av vannet, i en plastpose, så under en bok - alt i løpet av 5-10 sek.)  Da de to siste guppyene takket for seg, visste vi hverken ut eller inn. På dyrebutikken var de ansatte enig med oss om at det hadde vært tetraen som sto bak, så hvorfor fortsatte det etter at den var død?Vi mente selv vi hadde gjort alt riktig iht vannskifte, flora osv, men i bekymring for de 3 gjenværende platyene tok vi med en vannprøve til dyrebutikken. Dette skulle vi gjort for lenge siden, for mange fisker siden... Med en stor dose dårlig samvittighet, ny og bedre kunnskap SAMT måleverktøy (strips), fikk vi raskt et akvarium hvor de siste 3 overlevende platyene stortrivdes. Nå viste det seg imidlertid at vi hadde to jenter og en gutt, og denne gutten (Dragepappa) var tydeligvis monogam for han jaktet kun på den ene jenta (Dragemamma) - som pga størrelsen fort ble selverklært dronning i riket. Vi mistenkte ham også for å være "rasebevisst", for både han og jenta hans hadde en stor dose sverddrager i seg mens den andre jenta (Gulaug) er av den lys gull/gul, helt ordinære typen. Hun måtte jo også få seg kjæreste, så vi gikk til innkjøp av en gutt til (Flekkulf). En lys gullfarget sak, med sort hale og gradvis flekkete halvveis oppover kroppen. En malle ble også med hjem, vi stolte nå på at vannet vårt var i perfekt stand.Det skal være sagt; uansett hvor kunnskapsrike de enn høres ut, de som jobber på dyrebutikken kan ta feil...for den gutten vi hadde kjøpt viste seg å være ei jente det også (korrigert; Flekkoline). Dette syntes vi forsåvidt var greit siden flere hunner pr. hann er en fordel, så vi droppet flere Kirsten Giftekniv-forsøk og lot heller roen senke seg over både oss og vannverden.
Tiden gikk, og så begynte yngelen å komme...Først kom det bare to stykker, og vi lurte jo litt siden vi leste overalt på nett at de kunne få opptil 60. Det var nok bare Dragemamma som testet omgivelsene, for et par uker etter kom det ca 10 til. NÅ ble det liv i leiren! :D Til vår overraskelse søkte t.o.m. Dragepappa lykken hos Flekkoline, og ble godt mottatt. Siden Gulaug fremdeles var like ensom, kjøpte vi en attraktiv Red Wagtail. Pga den sorte flekken på/over munnen ga vi ham et navn allmenn misliket, så det blir ikke skrevet her (det begynner på H). Han vimet først bare rundt og virket ikke interessert i noe eller noen, men etter en uke eller så ble han en del av gjengen og flørtet i øst og vest.
Vi syntes nå at det dukket opp et par nye øyne med hale (les: nyfødt yngel) hver dag, men hvem mamma'n var hadde vi ikke peiling på. Alle jentene var blitt god og rund så vi antok graviditet, men noen fødsel så vi aldri. Vi tok dette som enda et godt tegn på at vi hadde en bra kultur i vannet.

Dragemamma begynte nå å se sliten ut, samtidig som det dukket opp en rød flekk bak ved halefinnen (har nå fått vite at hun mest sannsynlig har blitt nappet på av andre, kanskje utfordrere til tronen?). Ikke lenge etter kom det en ny flekk litt lenger opp på kroppen, og hun endret adferd. Hun trakk seg mer tilbake og holdt seg mest for seg selv. Mesteparten av tiden var hun gjemt bak en plante, og en dag da jeg kom hjem satt hun fast i røttene til denne planten. Hun var heldigvis ikke død, men hun var tydelig redusert. Og akvariet, akvariet myldret av yngel! Hadde hun tenkt at "nå er det slutten" og dermed valgt å tømme seg for sine godt bevarte skatter?   Vi valgte å ikke gjøre noe siden det virket som hun kom seg litt, og de andre fiskene holdt seg unna. Men en uke senere satt hun fast igjen, på akkurat samme sted. Også denne gangen fremdeles i live, men i dårlig forfatning. Jeg ville aldri klart å humant avlive Hennes Majestet selv (klarte ikke engang tetraen), og siden mannen min skulle være borte til dagen etter valgte jeg nå å flytte henne til en egen bolle. Det gikk mindre enn 12 timer, så var det slutt. Vi har lurt på om uhellene hennes var selvpåført, for ingen av fiskene har noensinne sittet fast der hverken før eller senere. Det vil vi aldri få vite. Men det merkeligste av alt; dagen etter var også Dragepappa død.
Jeg vet fisker ikke har følelser som oss, men i mitt hode ble det annerledes etter denne opplevelsen. Kongen ville ikke leve lenger uten sin Dronning...

Fra vi fikk den første kampfisken i en bolle har det gått snart 3 år. Det er nå to uker siden Dragemamma og -pappa gikk bort, og det ser ikke ut til at det er kommet noen ny regent.Livet går sin vante gang hos Flekkoline og co. og alle virker glad og fornøyd. Yngelen vokser og vi kommer snart til å ha et kaos av Platy, og har derfor ingen planer om å kjøpe flere fisker...
...bortsett fra et par Zebrabotia pga alle de forb.... pestsneglene som fulgte med plantene!!


Linda & Bjørnar