Hei

Overskriften er mer en betenkning enn et spørsmål, og har sitt opphav i et "stønt" gjennomført for noen dager siden.

Det startet da jeg oppdaget resultatet av honningguramienes amorøse øvelser under noen flyteplanter. Over en illsint hanngurami yret det av liv. Små svarte prikker med hale hang ned fra skumrede, og stakkars den fisk som kom for nærme. Da vanket det med flere runder "halenapping".

For meg ble dette en utfordring. Som "new born" akvarist hadde jeg lagt meg på selskapsakvarievarianten. Oppdrett var ikke i tankene. Riktignok hadde jeg fått fram noen eksemplarer av dverggurami for en stund tilbake, men da hadde jeg bare latt verden gå sin gang uten inngripen. Denne gangen pirret lysten til å gå et skritt videre. Problemet var bare å finne ut hvordan.

Yngelen måtte over i noe annet, det var klart, og det neste "noe annet" jeg hadde til rådighet var mitt 18liters rekekar. Etter en kjapp rådslagning med min kone , som trakk likegyldig på skuldrene kom jeg fram til følgende opplegg. Jeg tappet rekekaret en tredjedel tomt for vann, og med hevert sugende jeg ut vann og yngel fra hovedkaret tilsvarende den uttappede vannmengde. Så ble yngel og vann tilført rekekaret.

Hjelp og trøste for en tulling er det sikker noen som tenker. Blande vann på den måten . Reken kommer sikkert til å dø og ynglene tåler det i hvert fall ikke.
Vel , reken er av type kirsebær. Det virker utrolig robuste, så jeg er ikke så redd for dem. Om honningguramiyngelen overlever gjenstår å se. I hovedkaret var prognosene uansett svært dårlige.

Det største faren nå er at jeg er i ferd med å kjenne tendenser til litersyken. Jeg har allerede luftet tanken om en ekspansjon med min skuldertrekkende kone. Motstanden er liten, så vi får se

Ha en nydelig dag.