Grunnen til at jeg er så mektig imponert nå, er at den forrige bikkja jeg hadde var fullstendig hysterisk. Det tok ca. et halvt år etter hver nyttårsaften før hun i det hele tatt tålte å høre at noen banket inn en spiker på andre siden av bygda (nei, jeg overdriver ikke!). Dette var en omplasseringshund som jeg er sikker på hadde vært mishandlet. Og jeg mistenker også at hun hadde vært mishandlet bl.a. i forbindelse med jakt. Hun var nemlig ikke interessert i fugl før den dagen hun fikk tatt opp flere ryper og fikk massevis av ros av matmor Mulig at hun da forbandt smell med dette? Snakk om forskjell til denne jenta! Kässi (den forrige bikkja) hadde tydeligvis også vært veldig tøff tidligere, men var blitt ødelagt av et tragisk liv. Hun tålte smerte noe helt ekstremt, og nektet å innrømme at hun var syk. Men det ble også hennes død, dessverre. Hun fikk kreft, og gikk veldig lenge med dette før jeg skjønte noe var galt. Så da vi endelig kom oss til dyrlegen, ble hun avlivet på stedet En gang tidligere var hun så syk at hun ikke skulle ha kunnet stå på beina, og da vi kom til dyrlegen måtte han gi henne en beroligende sprøyte for å få undersøkt henne. Hun var fullstendig propell (katte- og hundematlukt hos dyrlegen, vet dere).
Kaisa har den samme tøffheten, og det bekymrer meg litt. Da er det så mye vanskeligere å fange det opp når noe er galt. Da må det gå på følelsene av at noe er galt, og det er ikke alltid like lett å komme til dyrlegen å si at jeg tror noe er galt, men det er ikke noe spesielt som sier meg det... Jeg har allerede vært nødt til å gjøre det en gang, men da var jeg "heldig" med at hun hadde litt feber.
