Jeg var dessverre igjennom en god del dramatikk med den forrige bikkja mi. Hun var av typen som tålte alt, og som ihvertfall ikke hadde tid til å være syk. Resultatet var at de gangene vi måtte til dyrlegen, var bikkja allerede skikkelig, skikkelig syk. Eksempel 1: bikkja fikk livmorbetennelse. Hun hadde symptomer, men ikke spesielt dramatiske. Så jeg ante fred og ingen fare, egentlig. Jeg hadde på følelsen at noe var galt, men det er veldig vanskelig å reise til dyrlegen når man ikke kan si konkret hva som gjør at en er bekymret. Vi var til og med på skitur kvelden før vi reiste til dyrlegen. Bikkja var litt slapp på turen, men ikke noe mer. Om natta begynte hun å blø bak, og det stinket død og fordervelse. Dagen etter bar det rett til dyrlegen, så snart de åpnet, og der måtte dyrlegen gi henne en beroligende sprøyte for å få undersøkt henne! På den tiden skulle ikke bikkja mi kunne ha stått på beina, egentlig. Men hos dyrlegen lukter det både mat og katt, og da kan man jo ikke tillate seg å ta det med ro... Det ble operasjon tvert!
Neste gang gikk det ikke så bra. Da hadde jeg også på følelsen av at noe var galt, men jeg greide ikke å forklare overfor meg selv en gang hva det var. Inntil naboene fortalte at bikkja satt og hylte når hun var alene hjemme. Rett til dyrlegen igjen. Jeg hadde flytta siden sist, og måtte til en dyrlege jeg ikke hadde vært hos før. Han kjente på henne, og fant at hun hadde hovne lymfekjertler, men brød seg ikke om det! Han bare skrev ut beroligende til henne. En uke etter var tingene uendret, og jeg tok med bikkja på en times kjøring til den forrige dyrlegen min. Han så på henne og måtte også gi henne en beroligende sprøyte denne gangen, hvorpå bikkja tok total telling - rett i bakken. "Her tror jeg du har en alvorlig syk hund". Han sjekket henne litt mer grundig, og konkluderte med langt framskreden kreft. Vi avlivet henne på stedet!
En utrolig trist slutt på et fryktelig vanskelig hundeliv. Dette var en omplasseringshund, med en lang og trist sjebne bak seg. Hun hadde hatt ihvertfall 6 forskjellige eiere før meg!!! Dessuten er jeg bombesikker på at hun også har vært mishandlet. Hun viste tydelige tegn på å ha vært banket. Men hun måtte også ha vært utrolig sterk, både fysisk og psykisk, for å tross alt være så bra som hun var, og ikke fullstendig vrak. Hun var selvfølgelig nervøs. Det tok flere måneder før magen ble normal etter at hun kom til meg (konstant dårlig mage pga. at hun var nervøs). Hun roet seg veldig etterhvert, og det var utrolig givende å se at bikkja "våknet opp", etterhvert som hun oppdaget at forskjellige ting, ikke bare var lov, men heller ikke medførte bank. Men, ulempen var jo at hun var så tøff at hun tålte smerte veldig bra, og det ble hennes død, dessverre. Jeg hadde henne i 3 år, og hun var høyt elsket.
Hun var ingen enkel hund: sta som en münsterlander, og likevel et mishandletbarn. Det er ingen lett kombinasjon. Enten går man for langt, eller man går for kort. Hun ble definitivt mer sta etter at hun oppdaget at hun ikke fikk bank... Men, du verden så givende å se ei bikkje oppdage livet på nytt! Hun var høyt elsket, som sagt. Men, jeg bestemte meg også for ikke å ta en omplasseringshund igjen. Man vet ikke hva man får. Jeg bare gleder meg over at jeg kunne gi henne ihvertfall noe glede i et tøft liv. For det er en ting hundene mine ikke trenger å tigge om: kjærlighet. Jeg viser alltid hundene mine hvor glad jeg er i dem. Man må selvsagt være streng innimellom. Münsterlandere er tøffe hunder, med sterk vilje. Men, jeg viser også tydelig at de er elsket. Og for Kässi var det redningen. Hun trengte det virkelig. Hun måtte alltid ligge inntil meg, for å kjenne at jeg faktisk var der, og ikke forsvant. Hun hadde jo opplevd å miste så fryktelig mange eiere... Huff, jeg får klump i halsen når jeg tenker på hva den bikkja opplevde igjennom et helt liv. Men, hun hviler nå Og hun var ihvertfall elsket de 3 siste årene hun levde. Hun var en hund som vil bli husket
Det var dagens triste hundehistorie...
