Vel, saken er at jeg har tre katter. Alle tre er utrolig pene, og helt herlige. Mine pusekatter er ganske greie dyr, bortsett fra den ene. Han er sint/aggressvi/... og han biter.....

Har vært i kontakt med dyrlegen, og de mener han har en hjerneskade. Ingen katter er så sinte om de ikke har det. "sier de"...

Jeg kan ikke helt ta stilling til det, fordi jeg er nok litt innhabil. Kan noen gi meg noen gode råd??

Katten det gjelder, biter alt og alle. Han flyr rett på alle hunder, alle mennesker, og alle katter. Har faktisk vært sykmeldt over en uke, pga kattebitt fra han.

Men han er jo verdens goeste, når han vil, og når han ikke vil.... ja da biter han skikkelig. Og da mener jeg skikkelig!

Hva gjør jeg ???????

Hvis katten viser slike tegn på aggresivitet vil jeg tolke det dithen at den ikke har det bra.
Hvis det er en hjerneskade som gjør dette er jo katten syk, og jeg er for å avlive syke dyr man ikke kan redde.

Nervøse dyr kan fort bli aggresive, og den er kanskje redd?

Katter er ikke så lette å dressere som hunder, så en "dyrepsykolog/ dressurtrener" er nok nytteløst.

Hadde jeg vært deg ville jeg fått den avlivet.

Det er aldri lett å avlive et høyt elsket kjæledyr. Men av og til er det til dyrets beste, da de åpenbart ikke har et godt liv når de er slik. Noe plager dem.

Jeg hadde verdens nydeligste hunnkatt, som jeg fikk som kattunge på begynnelsen av nitti-tallet. Hun ble med meg overalt og på flere flyttelass, både fra Norge til Sverige og tilbake igjen et par år etter. Rett før vi flyttet tilbake til Norge, fikk hun tre kattunger. Disse ble med.

Av en eller annen merkelig grunn skjedde det noe med henne etter fødselen. Kan ha vært tilfeldig, men hun ble gradvis merkelig og uprovosert aggressiv. Til og med overfor meg, som hun alltid hadde vært "kosepus" for. Jeg pleide å kalle henne "pysen min", som kosenavn, og da malte hun alltid fornøyd og myste vennlig mot meg.

Hun ble rett og slett aggressiv og direkte mannevond på få uker. Vi bodde hos faren min i tiden etter at vi kom tilbake, og jeg forsøkte om og om igjen å bortforklare overfor ham at hennes aggressivitet sikkert skyldtes at hun hadde unger og sikkert bare ville beskytte dem.... og at det helt sikkert ville bli bedre når ungene var avvendt og forlatt heimen..

Ungene ble større, ble gitt bort, og hun var alene igjen. Da ble alt mye, mye verre. Hun fikk øye på katter utenfor vinduet, hoppet ut om vinduet var åpent, 3 meter ned og angrep dem.

Det ble vanskelig etterhvert, særlig da faren min en morgen kom i badekåpen inn på kjøkkenet. Han la ikke merke til katten, bare gikk bort til kaffetrakteren for å sette den på. Der og da klikket det helt for henne, og hun angrep vilt. Bet ham til blods på de bare leggene som stakk ut under badekåpekanten, så blodet rant nedover leggene.

Denne gangen greide jeg ikke bortforklare og unnskylde henne. Den katten var livsfarlig, sa han, dette gikk ikke lenger.
Jeg visste jo det... hun var helt sprø. Det er ikke normalt når katten gjør slik som f.eks. når jeg kom bort og snakket med henne i min spesielle "kose-katt-stemme", slik jeg alltid hadde gjort, så rygget hun og busta sto opp på ryggen og hun freste vilt. Forsøkte jeg å klappe henne, bet hun hardt og mange ganger.

Så jeg måtte ta den tunge turen og reise til veterinæren med henne. Jeg gråt som en unge hele veien, og på bordet hos veterinæren ble hun plutselig helt spak. Rolig, og lot meg klappe henne som i gamle dager... da hulket jeg virkelig."Hvorfor kan du ikke være sånn hjemme!??"
Veterinæren kunne ikke si annet enn at av og til fikk de inn hunnkatter som hadde gått på p-piller, og som dessverre klikket slik som dette jeg beskrev. Han mente det kunne være kreft eller svulst, muligens i hodet hennes.
Han spurte om jeg ville være tilstede, men jeg bare ristet stumt på hodet, ga henne en siste klapp på hodet og løp ut.

Det var en helt jævlig dag, og jeg savner den nydelige tri-color fargede og langhårede skjønnheten den dag i dag, 11 år senere.
Jeg vet at katten ikke hadde det godt, og jeg burde ikke utsatt henne for det i så lang tid. Men jeg orket ikke avlive, jeg ville vente og se om hun ble seg selv igjen. For det trodde jeg hele tiden at hun ville... men det ble bare verre. Jeg synes så synd på henne som hadde det sånn. Gudene vet hvilke syner hun så i hodet som fikk henne til å rygge i raseri og skrekk når eieren kommer inn i et rom.... stakkars pysen min.
Jeg er glad jeg mannet meg opp og til slutt lot henne få slippe.
Men det gjorde ikke sorgen noe lettere å bære. Men man kommer over det....

Huff! Glad jeg ikke er i dine sko! Å måtte ta slike avgjørelser er forferdelig vanskelig og forferdelig tøft. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler med deg. Man blir så knyttet til disse dyra.
Jeg har overhodet ikke peiling på katt (er hundemenneske), men det er to ting jeg tenker at man må spørre seg selv i en sånn sammenheng:
1. Lider dyret?
2. Er dyret en fare for mennesker og/eller andre dyr?
Forresten, en tredje ting: Hva er utsiktene framover? Er det håp om at ting kan endre seg?

Disse tingene er de absolutt viktigste tingene man må ta stilling til.
Jeg har selv stått i situasjonen å skulle avgjøre en avlivning. Det var den forrige bikkja mi, og egentlig gjorde hun valget enkelt: hun fikk kreft, og avgjørelsen var vel egentlig om vi skulle la henne slippe der og da, eller om hun skulle få leve litt til. Grunnen til at jeg tok henne med til dyrlegen, var at hun plutselig ikke taklet å være hjemme alene, og det var da kreften ble oppdaget. Ettersom hun tydelig viste atferdsendring, var det ingen tvil om at sykdommen plaget henne. Dermed valgte jeg å (også etter råd fra dyrlegen) avlive henne der og da. Men trøste og bære som jeg gråt... På den annen side ser jeg nå at det å være nødt til å ta stilling der og da, faktisk gjorde det lettere å bestemme seg for noe som måtte skje før eller senere uansett.

Huff, nei, jeg misunner ikke avgjørelsen du må ta. Jeg føler med deg!

Er det mulig at du kan få dyrlegen til å skrive ut noe beroligende som du kan putte i verdens beste kattemiddag? Da får han seg et siste måltid, samtidig som at han blir lett å frakte til dyrlegen. Best å la ham slippe på en enkel måte...

Takker for alle svar.

Dette er bare helt utrolig trist, men jeg har begynt å skjønne at det er eneste utvei.

Må si jeg har en liten misstanke til dyreklinikken jeg da, fordi han var ikke sint i det hele tatt, før han ble kastrert. De hadde hatt problemer med å vekke han, og han var dårlig en hel uke etterpå.

Uansett hva som er grunnen, føles det ikke noe bedre. Dyrlegen sa at så lenge han hadde vært slik i fem år, så var det umulig å endre adferden hans.

Og til Mona, ja man finner på unnskyldninger. Jeg har hele tiden sagt "dette er den siste sjansen hans", og så har han fått en sjanse til.

Om han lider, vel det tror jeg ikke. Han er jo sjefen over alle sjefer, og synes å trives med det.

Til Dyrehagen, katter blir gjerne særere dess eldre de er, så utsiktene for at det kan endre seg til det bedre er veldig små. Og han er en fare for andre dyr. Han styrter rett mot katter og hunder, og flyr på dem. Er livredd når tantebarnet mitt er på besøk, da jeg er redd katten skal ta han også. Han er redd katter heldigvis, så han holder seg litt unna dem.

Jo mer jeg skriver nå, dess sikrere blir jeg på at dette er det rette å gjøre. Uff, dette kommer til å bli en tung tid.

All min medfølelse til deg! Det er utrolig trist, dette

Jeg har erfaring med en slik katt selv. Hun bestemte seg tidlig for hvem hun tilhørte, og denne personen kunne ikke ha katten. Så Pus ble forsøkt holdt som kjæledyr av bestemoren min, som vokste opp på gård og alltid har hatt katt.

Men Pus var alltid agressiv og likte ikke kontakt. Hun bet alle som forøkte å komme borti henne, angrep hunder, hann katter og postmenn. Hun knurret en gang så kraftig på en mann at han trodde det sto en hund på andre siden av hekken.

Det riktige hadde vært å avlive katten, men her skjedde ikke dette, hun ble satt i et kaninbur.

Jeg har vokst opp med denne katten, som bare kan klappes gjennom hønsenetting, som biter, klorer og flyr avgårde ved den første anledning, og jeg sier det rett ut. Avliv katten, det er inget liv for et dyr.

Hun ble aldri bedre, bare eldre, det eneste som hindret henne i å være mannevond på hennes siste dager var gikta.

Hei Lissen31.

Har hatt minst en katt i mitt nærvær hele livet. Et dyr jeg setter utrolig stor pris på. Og jeg vet. Man blir så utrolig glade i dem og knyttet til dem.
Jeg har opplevd å måtte avlive min kjære firbente venn. Ikke på grunn av samme adferdsproblemer som du beskriver, men av andre årsaker. Det er ubeskrivelig vondt å ta en slik avgjørelse Lissen, jeg vet. Jeg føler med deg.

Om din katt hadde lidd fysisk under sine helseproblemer, ville nok dyrlegen fortalt deg dette, og anbefalt avlivning.
Men jeg vil nok tro at din katt psykisk ikke har det bra. Og dere rundt katten har det tydligvis ikke så bra med denne situasjonen.
Et dyrebitt er som oftes ufarlig, men man skal alltid ta slike bitt alvorlig likevel. Dyr, spesiellt katter, har veldig mange ulike bakterier i sin munn. Da i tillegg katten har veldig skarpe tenner som ved et bitt kan nå langt nede i vevet, er dette ikke til å spøke med.

Som en ansvarlig katte-eier bør man ikke ta sjangsen på at slike situasjoner oppstår. Normalt kan man jo aldri forsikre seg mot slikt, men du vet jo at din katt gjør dette - biter.
Jeg mener du har to alternativer. Adskille katten fra alle muligheter for å bite. Eller avlivning.
Hvordan adskille? Vel, det er bare en innhengning som kan holde en katt på plass. Og i samråd med en dyrlege utrede kattens adferd og mulighet for endring av denne. Men. Å stenge inne en katt som i hele sitt liv har vært vant til å gå fritt ..... jeg mener dette ikke er til kattens beste. Og nei, jeg ville ikke gjort dette mot min katt.
Det er lett å si det til andre ..., men jeg ville avvlivet katten Lissen. Katte-elsker som jeg er, jeg har stor tro på at selv om katten ikke skjønner ordene våre, så fornemmer den våre signaler som sendes ut via toneleie og kroppsspråk. Den vet at situasjonen ikke er god.
Dyrlegen kan hjelpe med en smertefri avlivning.

Kan ellers tipse deg om nettsidene til Norsk Huskattforening. Her er endel artikkler om katters adferd . Kanskje kan du finne noe her som kan hjelpe deg.


mvh