På midten av nitti-tallet befant jeg meg en sommer på en pub i London. Var på ferie der med en god vennine som jeg reiste mye sammen med på den tiden. Vi var unge, frie og vakre (nå er vi ingen av delene *knegg*), og slik bare noen-og-tjueåringen kan være synes vi singellivet og partylivet var "the time of our lives".
Unger og giftermål var for gamlinger og folk som ikke hadde sans for det som var kult her i livet!Usj!
Hvis noen bekjente dyttet på meg den nye babyen sin og sa "Se så søøøøt hun er, vil du holde henne litt?", så takket jeg høflig nei og unnskyldte meg med at "Nei, tør ikke det, kan risikere å miste ungen i gulvet" eller noe slikt. Av og til nyttet ikke det, og jeg fikk stappet en siklende, oppgulp-stinkende, bleietung unge i fanget. Heldigvis pleide unger å sense min motvilje, så de satte i å skrike så fort jeg tok i dem, så foreldrene måtte få dem tilbake straks. Puh!
Jeg forstår ikke i dag hvordan jeg kunne tenke slik den gangen (ubegripelig nå , men den gangen kunne jeg ikke fatte èn ting; hvorfor dro alle med seg ungene sine på ferie!??? En klamp om foten, jo! Kunne de ikke bare la ungene være hjemme hos besteforeldrene eller noe, og ikke slepe på hylende og masete unger overalt?? Det måtte da være mye bedre å slippe unna ungene i feriene iallefall... (herregud, jeg høres jo helt sprø ut)
Jeg og en venninne var altså i London, den varmeste augustmåneden i den byen i manns minne ble vi fortalt. Det var over 30 grader, solen stekte, og livet var herlig!
Så en kveld kom vi i prat med nok noen engelskmenn på en pub. Det var en som skilte seg litt ut, for han pratet faktisk, uten å være på sjekkern eller lignende. Jeg husker ikke en gang hvordan han så ut og ikke hva han het, men han fortalte at han var veldig lei seg fordi han var nyskilt. Han og kona skiltes mens hun var gravid med deres barn nummer to. Barnet var nå født, og han ville gjerne treffe dem daglig og savnet dem så inderlig bittert. Det var barna, barna og barna han pratet om.
Jeg jattet vel litt med, uten å begripe hva han egentlig kunne syte for, og jeg tror kanskje han skjønte at det temaet interesserte meg et visst sted
For plutselig så han meg rett inn i øynene, både trist, men også intenst alvorlig, og sa:
"You never know what love is, untill you've had children".....
Og av en eller annen merkelig grunn så gikk det et støkk igjennom meg. Den uttalelsen gikk rett inn i hjertet, og fikk meg til å tenke. Var det kanskje noe i det? Hmmmm.... det var kanskje ikke helt uaktuelt for meg å få barn selv en vakker dag? (inntil da var jeg skråsikker på at jeg aldri ville komme til å ønske meg noen unger)
Den setningen bet seg så fast i meg at jeg aldri har glemt den. Jeg har tenkt på den hundrevis av ganger i årene som har gått siden da. Og jeg tror egentlig den setningen var i bakhodet da jeg omsider bestemte meg for at jeg skulle hoppe i det og få barn tross alt, i en alder av 32. Noen uker før jeg fyllte 33 fikk jeg sønnen min....
Og det var kjærlighet ved første øyekast En overveldende, altoppslukende, livslang kjærlighet som overlever alt og som ville fått deg til å gå gjennom ild og vann for barnet.
Da sønnen min ble lagt på magen min etter en superlett fødsel som tok bare en times tid, jeg sa ikke au en eneste gang, så kikket jeg på ham og strøk ham over det vesle hodet. Jeg la merke til et spesielt lite kjennetegn ved den ene øreflippen hans. Han var så liten, født for tidlig, men så perfekt!
Jeg så på ham, han var bare minutter gammel, og jeg tenkte:
Herregud, det var sant: You never know what love is untill you've had children...
Åh, jeg måtte bare fortelle dette En rar historie som egentlig ikke hører hjemme på et akvarieforum... Men jeg var i mimrehjørnet i dag, og begynte plutselig å tenke på alt dette.
Er det ikke merkelig og helt utrolig egentlig? Hvordan en uttalelse, en enkelt setning fra en vilt fremmed på en pub i utlandet, kan brenne seg fast i hukommelsen for alltid?
