Sitter her å betrakter mallene mine som akkurat nå er opptatt med frokosten. Den ene seilfinne plecoen min er ikke særlig glad i hverken Golden Nugget, L144. L134 eller ancistrus. Hver gang det nærmer seg en malle reiser den seg opp på alle fire "beina" og blir stor (8 cm hi hi) og høy. Noen ganger ser det ut som om den går bortover med ordentlige steg. Er det noen som kan noe om mallers evolusjon her? Har de noen gang vært land-dyr, eventuelt er de på vei til å bli det? Dette høres sikkert ut som tull fra min side, men jeg er altså helt seriøs. Har ikke peiling på utviklingen av disse fiskene jeg, men vet jo at det meste er i forandring hele tiden.

Først av alt må jeg si at jeg på ingen måte er ekspert på dette. Så dette er bare litt synsing fra min side.

Maller(Loricariidae) har kommet ganske langt evlusjonsmessig, de har utviklet seg dithen at de kan leve hele livet sitt i sterk strøm. Selv små yngel har et meget bra utviklet og ikke minst kraftig "sugemunn". Kroppsformen er også formet for å lage minst mulig motstand i vannet. De er perfekt tillpasset et liv i sterk strøm. Stive finner(de har også muligheten til å låse finnene) og en kropp av bein, gjør de også mindre attraktive blant byttedyrene.

Loricariidae tilhører orden silurformers(maller) som igjen tilhører underklasse actinopterygii (strålefinnete fisk) disse igjen under klassen Osteichthyes klassen (beinfisk). Disse er i generelle trekk like innvendig, og har blant annet svømmeblære og et skjellet av bein. Det som er felles med mallene er at de har beinplater som er dekket av hud. Altså ingen skjell.

Det var for over 300 millioner år siden at de første vannlevende dyr gikk opp av vannet igjennom evolusjon. De som ikke gjorde dette, har siden stort sett levd et liv i vann. Men det finnes mange likheter mellom fiskene og andre virveldyr, blant annet høyre\venste symetri, mens for og bakdel har store forskjeller. Felles er også et fordøyelsesystem, hjertet som pumper blod og nerver som mottar sanseinntrykk.

Det at mallene går på finnene sine har nok ingen ting med at de har vært land-dyr. Det er heller ingen ting som tyder på at de vil bli det i de neste millionene med år. Lunger blir nok ikke utviklet på en dag. Riktignok finnes det mallearter som har evnen til å lagre oksygen. Callichthydae har muligheten til å lagre luft i tarmen.
Mallene er som alle andre i konstant forandring for å kunne tilpasse seg morgendagen. Men evolusjon er noe som skjer over utrolig lang tid. Så de kommer neppe til å ofre det de har utviklet for et liv under vann, for å kunne lever over.

Noen forbedringer kan man allikevel se hos andre arter. Det finnes en gruppe fisker i India som har utviklet et eget suge-redskap på undersiden av kroppen, for å sitte fast på steiner og lignende. Dette gir de muligheten til å bruke munnen til andre ting, mens de er sugd fast. Dette har ikke loricariidae tenkt på! Dette er jo en stor fordel. Så perfekte er de ikke, og det vil de nok heller ikke bli.

Dette er hva jeg har lest meg til, igjenom flere års interesse i hobbyen, og det er slik jeg ser på det. Sett meg gjerne på plass der jeg sier noe feil.

Hilsen hobby-biolog
Erlend

Tusen takk for veldig interessant og informativt svar. Skal begynne å lese meg litt opp på maller jeg også, da jeg har lyst til å forsøke meg på litt forskjellige typer fremover. Kjempe spennende fisk!

Erlend D Bertelsen

Så perfekte er de ikke, og det vil de nok heller ikke bli.

Kanskje ikke perfekte, men sannelig ikke langt unna

Dyrehagen

Kanskje ikke perfekte, men sannelig ikke langt unna :-)

Det er det som er litt morsomt og interessant med evolusjon. Det er i konstant forandring. Når byttet har utviklet seg til å komme unna rovdyret, må rovdyret utvikle seg for å kunne ta byttet. Og slik går det. Ting blir alderi perfekt.

Dette er jo bare et eksempel på evolusjon, det kan jo være uendelig mange faktorer som ligger til grunne for at noe skal utvikle seg. (ikke bare bytte/rovdyr eksempelet mitt)

E

En ting som er skikkelig fasinerende er hanmallenes odontoder på pectoralfinnene. Skal man få disse i lek er størrelsen på hulen meget viktig. Odontodene på pectoralfinnen fungerer som en slags borrelås mot huleveggen slik at han kan kile seg fast inne i hulen.

Mine hypancistrus nektet plent å gå i lek før jeg kom frem med huler som passet fiskens størrelse. Bildet under viser hannen i sin favoritthule.



Bredden på hulen skal være slik at han kan sette pectoralfinnene i høyre og venstre vegg på hulen. Med dette er han i stand til å kile seg fast inne i hulen. Med halen skaper han bevegelse i vannet og med pectoral og ventralfinnene styrer han bevegelsen slik at vannet sirkulerer i hulen. Dette fungerer også som en forsvarsmekanisme. Når han kiler seg fast er det ikke mulig for andre å trenge seg inn i hulen. Han vil heller ikke slippe en hun inn eller ut før han er klar for det. Har observert at de ikke akkurat er gentlemenn når det gjelder damer. Men du verden for en pliktoppfyllende far han er.

Hvis han ikke får veggfeste vil han ikke være i stand til dette og dermed vil han ikke finne hulen egnet til yngelpleie. Mallen på bildet er ca 10-12 cm og hulen er 3,6 cm bred. Hvis man i tillegg får til en fin vannbevegelse i karret ved hjelp av en sirkulasjonspumpe er mye gjort.

Jeg har to størrelser på hulene i karret. Den andre størrelsen er litt bredere enn den på bildet. Disse hulene blir aldri benyttet til lek. De blir rett og slett for vid.

Dette er også en interressant side av evolusjonen til mallene.

Dette var helt ny info for meg! Kjempe nyttig å vite. Har lest andre steder at hannen liker små huler, men aldri fått forklart hvorfor. Har i grunn trodd at det var litt tilfeldig hvilken hule de valgte/likte.

Det er jo som Geir sier. En liten og trang hule er jo tryggere. Det er mindre sjanse for at noen skal komme inn og ta egg/yngel

Profosjonelle fangsfolk som skal fange maller, har med en hammer (eller noe annet hardt) for å slå i stykker fjellet rundt hjemmestedet deres(ofte sprekker i fjell). Dette er den enste måten de kan få de ut på. Mallene låser nermest brystfinnene sine, og det blir da nesten umulig å dra de ut, uten å ødlegge de.

E