Filosofi rundt Gullfisk i bolle
Dette innlegget er fra dagens utgave av Avisa Nordland (04.07.06) og er et litt morsomt sidesprang i tilværelsen med gullfisk i huset. Dette sidespranget er skrevet av journalist Odd Seljesæter i AN
Jeg siterer:
"I det siste har jeg tilbrakt mye tid sammen med en gullfisk. Joda, jeg forstår om noen lesere nå lurer på om skribenten muligens har en psykiatrisk diagnose.
Det har seg imidlertid slik, at familiens storartede gullfisk er installert i en bolle med ca 10 liter vann, en smakfull sandbunn med tilhørende vakker vegetasjon, og en fantastisk utsikt 360 grader rundt. Sånn omtrent ser jeg for meg at dette akvabaserte paulun ville vært beskrevet i en eiendomsmeglers salgsannonse.
På utsiden av bollen, og jeg understreker, på utsiden, har jeg altså tilbragt endel tid. Jeg har fått det for meg at den vesle fisken kanskje kan kaste lys over filosofiens og religionens ultimate problemstilling: Finnes det et liv eller en tilværelse etter dette?
En tid etter at den eksotiske fisk var blitt en integrert del av vårt hushold, begynte jeg å undres over dens vesen, dens personlighet, for å slå litt stort på. Den umælende kreatur framsto nemlig som ytterst sosialt. Hver gang vi nærmet oss bollen, kom den stimende til overflaten, samtidig som den beveget munnen og produserte luftbobler i hopetall. Nærmest snakkebobler, om man vil. Selv om den nettopp var vel forsynt med føde. Oppskjørtet svinset den rundt, som om den hadde fått kjærestebesøk. Jeg bemerket etterhvert overfor familien, at kanskje noen av våre aner på dette vis hadde materialisert seg i vårt hjem.
Derfor er det altså at jeg har studert denne sangvinske fisk. Siden jeg ikke vet om den er av maskulin eller feminin art, har jeg passet på å være anstendig kledd i dens nærhet. Likeså legger jeg et klede over bollen når vi har fisk til middag. Jeg vil ikke at vi skal framstå som barbarer og påføre den nevroser og angst av frykt for å bli spist av sin vertsfamilie.
Min teori fikk imidlertid et ikke ubetydelig skudd for baugen her forleden, under studier av "Teologisk Håndbok" av salig Thomas Aquinas.
Den skriftlærde italiener bringer nemlig til torgs, at den kroppen som en sjel skal gjenforenes med, må være av samme natur og art som den kroppen som sjelen forlot da døden inntrådte. Dermed forekommer det mindre sannsynlig at en av slektens henfarne er reinkarnert i fasong av en slørhale."
Jeg siterer:
"I det siste har jeg tilbrakt mye tid sammen med en gullfisk. Joda, jeg forstår om noen lesere nå lurer på om skribenten muligens har en psykiatrisk diagnose.
Det har seg imidlertid slik, at familiens storartede gullfisk er installert i en bolle med ca 10 liter vann, en smakfull sandbunn med tilhørende vakker vegetasjon, og en fantastisk utsikt 360 grader rundt. Sånn omtrent ser jeg for meg at dette akvabaserte paulun ville vært beskrevet i en eiendomsmeglers salgsannonse.
På utsiden av bollen, og jeg understreker, på utsiden, har jeg altså tilbragt endel tid. Jeg har fått det for meg at den vesle fisken kanskje kan kaste lys over filosofiens og religionens ultimate problemstilling: Finnes det et liv eller en tilværelse etter dette?
En tid etter at den eksotiske fisk var blitt en integrert del av vårt hushold, begynte jeg å undres over dens vesen, dens personlighet, for å slå litt stort på. Den umælende kreatur framsto nemlig som ytterst sosialt. Hver gang vi nærmet oss bollen, kom den stimende til overflaten, samtidig som den beveget munnen og produserte luftbobler i hopetall. Nærmest snakkebobler, om man vil. Selv om den nettopp var vel forsynt med føde. Oppskjørtet svinset den rundt, som om den hadde fått kjærestebesøk. Jeg bemerket etterhvert overfor familien, at kanskje noen av våre aner på dette vis hadde materialisert seg i vårt hjem.
Derfor er det altså at jeg har studert denne sangvinske fisk. Siden jeg ikke vet om den er av maskulin eller feminin art, har jeg passet på å være anstendig kledd i dens nærhet. Likeså legger jeg et klede over bollen når vi har fisk til middag. Jeg vil ikke at vi skal framstå som barbarer og påføre den nevroser og angst av frykt for å bli spist av sin vertsfamilie.
Min teori fikk imidlertid et ikke ubetydelig skudd for baugen her forleden, under studier av "Teologisk Håndbok" av salig Thomas Aquinas.
Den skriftlærde italiener bringer nemlig til torgs, at den kroppen som en sjel skal gjenforenes med, må være av samme natur og art som den kroppen som sjelen forlot da døden inntrådte. Dermed forekommer det mindre sannsynlig at en av slektens henfarne er reinkarnert i fasong av en slørhale."
Postet 04.07.06 kl 12:16
Postet 04.07.06 kl 12:24
lisme[QUOTE]Min teori fikk imidlertid et ikke ubetydelig skudd for baugen her forleden, under studier av "Teologisk Håndbok" av salig Thomas Aquinas. Den skriftlærde italiener bringer nemlig til torgs, at den kroppen som en sjel skal gjenforenes med, må være av samme natur og art som den kroppen som sjelen forlot da døden inntrådte. Dermed forekommer det mindre sannsynlig at en av slektens henfarne er reinkarnert i fasong av en slørhale."
Gudskjelov! Jeg har ihvertfall ikke lyst til å leve mitt neste liv i 10 liter vann!
Postet 04.07.06 kl 12:46
Odd Seljesæter i ANDen umælende kreatur framsto nemlig som ytterst sosialt. Hver gang vi nærmet oss bollen, kom den stimende til overflaten, samtidig som den beveget munnen og produserte luftbobler i hopetall. Nærmest snakkebobler, om man vil.
Og mest sannsynlig prøvde den å få frem: se til h....te å finne frem et litt større kar til meg.
(soory jeg kunne i dy meg!)
Postet 04.07.06 kl 14:53
Apropos det så sier jo alle at gullfisk er så dumme og har kort minne, men det var vel i Mythbusters på Discovery at de testa dette litt. De lagde hvert sitt eksperiment for å se om gullfisken klarte å huske/lære, og jeg husker ikke akkurat hvordan det var, men han ene fikk gullfisken til å forstå at der var det var en spesiell farge ellerno var maten, og da gikk den fort bort dit gjennom labyrinten
Så kanskje er det håp selv om vi hadde blitt gullfisker i neste liv
Så kanskje er det håp selv om vi hadde blitt gullfisker i neste liv
Postet 04.07.06 kl 16:12
Myten om at fisk har 3 sekunders hukommelse har mer enn en gang vært oppe i dagslyset, og hver eneste gang, har spesielt akvarister hardnakket påstått noe helt annet Ikke uten grunn, for vi er jo så heldige å studere fisk over ganske lang tid.
Og bare så det er sagt: Fisk husker bedre enn vi ofte tror
Og bare så det er sagt: Fisk husker bedre enn vi ofte tror
Postet 04.07.06 kl 16:37
Postet 04.07.06 kl 21:31