Har lite fiskar bara för att få en liten nostalgitripp.

Black molly (Poecilia sphenops) det var den första fisk jag fick.
Den fick jag i en glas burk av en granne.
Var då bara 7år gammal och blev "frälst" satt i timmar och tittade på de små liven.
Efter en ganska kort tid fick jag ett akvarium av mina föräldrar.
Och det var stort för mig då.

Så håller ni oxå vissa arter bara för nostalgin skull?

Den aller første starten med akvariefisk var slik:
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg tror jeg var 9 eller 10. Jeg gikk på et akvariebyggekurs som klassen vår hadde fått tilbud om. Det karet jeg bygget, var på ca 60 liter, og den eneste planten jeg hadde, var en fredslilje, som formerte seg til 3. Her på forumet blir det nevnt at disse plantene ikke tåler å være i akvarier over tid... Vel, mine klarte seg iallefall lengre enn noen få måneder. Eneste lys var en 60 w glødepære i en skrivebordslampe.

Jeg hadde selvfølgelig alt for mye fisk :-S
Guppy, sverddrager, Molly, Platy og månefisk. Selvfølgelig skjedde det noen dødsfall i dann og vann. Husker jeg hadde prikkesyke på fiskene også.

Guppyene ynglet som bare det... innimellom forsvant det noen fisker, som jeg senere fant igjen som tørrfisk bak akvariet... Disse ble gjerne portrettert i akvarell, siden jeg har en mor som er billedkunstner...

Etter noen år gikk jeg lei sutlingen inne på rommet mitt, og solgte hele sulamitten til en klassevennine som hadde gått på samme kurset, men som aldri fikk karet sit tett ... Hehehe... (angrer selvfølgelig i dag, det hadde vært ok å hatt det til yngel).

Men akk, sutlingen stoppet ikke, for det jeg trodde var sutling fra karet, var egentlig støy fra fryseboksen som sto på rommet mitt :-S

Jeg hadde mange drømmer om fiskene mine på grunn av denne lyden. Drømte ofte at de begynte å fly ut av karet som fugler, og at jeg hadde et svare strev med å få dem tilbake i karet... Noen ganger drømte jeg at jeg gikk på tur med dem...

Noen få år etter at jeg solgte karet, så fikk jeg plutselig lyst på fisk igjen. Da ble det et lite plastkar på skrivebordet... Men det ble ikke noe store greier av det... Varte bare det skoleåret....

I fjor begynte det igjen... med et par guppyer i kjøleskapskuffa. Men denne historien ligger inne på profilen min... Tror den ligger inne på et av små-karene

Jeg fikk ikke akvarium, så jeg bestemte med for å ta saken i egne hender. Av en venninne fikk jeg guppy. Jeg smuglet dem hjem og hadde de i et gjennomsiktig kakelokk. Det ble noen tørrfisk av dette prosjektet også.

Fikk akvarium i bursdagsgave like etter
Hadde masse fisk og fraværende vannbytte rutiner. Hadde fisk helt til sikringen hadde gått en helg vi var borte og alle fiskene var døde - da ble det bråstopp.

Det gikk vel 15 år før jeg blåste støv av karet for barnas skyld. Må innrømme at jeg er mest engasjert, men de kan navn på artene og roper om de ser en pestsnegle feks

Jeg startet når jeg var rundt 7-8 år, da jeg fikk mitt første akvarie. Husker ikke hvor stort dette var, men tenker det var rundt 60 l.

Hadde selvsagt guppy som ynglet noe helt voldsomt. Jeg tok vare på all yngel og til slutt var foreldrene mine nødt til å kjøpe et akvarie til for å ha alle guppyene i, dette var ikke så stort. Fisken gikk som sild i tønne. Husker at jeg byttet til meg sverddragere med søskenbarnet mitt, fordi han fikk voldsomt mye av dem.

Jeg hadde også noen neonfisk og en kampfisk. Ble veldig lei meg da jeg en dag oppdaget en neonfiskhale stikke ut av munnen på kampfisken. Kampfisken bodde i en plastbåt type pynteting som var koblet til en luftpumpe. Tror faktisk foreldrene mine har noen gamle fotografier av akvarie mitt. Dette hadde jo vært morsomt å scannet inn og lagt ut, skal se hva jeg får til.

Jeg fikk ikke akvarium så lenge jeg bodde hjemme. Pappa synes sånt er tull (selv om han ikke greier å styre interessen sin når han nå er på besøk. Han bare må se på dem og kommentere dem. Men uttaler fortsatt at det bare er unødvendig tull ).

Jeg ønsket meg akvariefisk, helt fra jeg var ganske liten, men det ble det altså ikke på meg. Så det første jeg gjorde da jeg flyttet hjemmefra i -93, var å anskaffe en bitteliten bolle med en kampfisk og 3 sebrafisker. Trøste og bære så lite jeg visste om fisk da! Den første sebrafisken forsvant allerede den første natta. Den ble ikke funnet igjen før det var gått noen måneder: en tørr liten pinne på gulvet. Den neste sebrafisken forsvant få dager etter, men den ble funnet igjen samme dag, eller dagen etter (husker ikke helt), inntørket på bordet der bollen stod. Jeg skjønte da poenget, og la ei bok oppå bollen min. Og det måtte jeg altså ha så lenge jeg hadde bollen i huset. Jeg husker ikke helt hvor lenge den siste sebrafisken og kampfisken levde, men jeg vet jeg hadde en kampfisk da jeg flyttet 3 år senere. Jeg greide nesten å ta livet av den under flyttinga, siden jeg i vanvare greide å putte den i en krukke med iskaldt vann. Plutselig lå den og fløt rundt. Men litt varmere vann fikk liv i den igjen. Bollen ble også slått en sprekk i, jeg tror det var under flyttinga, så jeg tok sykkelen og syklet inn til Trondheim - en tur som tok 1 -1 1/2 time. Der kjøpte jeg en 12-liter, som jeg transporterte hjem på bagasjebrettet på sykkelen! Den 12-literen har jeg faktisk fortsatt! 12-literen ble med meg på en ny flytting, og da kjøpte jeg faktisk en pleco (!!!) som algespiser!

Det sier seg selv at akvariet ble en smule for lite, ganske så fort! Deretter ble det 25-liter. Denne ble knust under nok en flytting (sendte den med bagasjen på flyet!!! Av og til er jeg bare utrolig korttenkt!), så en brukt 63-liter ble anskaffet. Denne har jeg faktisk også fortsatt, og en av kulefiskene mine har fått den som hjem. Etter en stund ga jeg opp alt som het vedlikehold, og all fisk døde langsomt ut. Den som sist tok kvelden var Flode, plecoen, som trofast hadde holdt ut i alt for liten plass hele livet sitt (som faktisk må ha vart 5-7 år. Ingen alder for en pleco, men utrolig at han levde så lenge med det utrolig dårlige stellet jeg ga han!).

Deretter lot jeg det hele ligge noen år (egentlig ikke så veldig mange - jeg tror det var snakk om 2), før jeg satte i gang igjen. 63-literen ble til 63-liter + 180-liter, og sånn var det fram til oktober i fjor. Etter det har jeg tatt fullstendig av, som de fleste nok har skjønt...

Jeg begynte med akvarium i 2001, da jeg var 12 år. Det er en av de få tingene jeg har gjort impulsivt i livet Søstra til en kompis av meg hadde 3-4 akvarium med guppy, platy, molly osv. så tror jeg ble litt påvirket av det. I hvertfall gikk mamma og pappa med på det, så vi dura ned til dyrebutikken og kjøpte en 45 liter (ble skikkelig rundlurt ved det kjøpet, men, men..). Fikk vel høre i butikken at man skulle teste vannet, men dette var noe jeg glemte, eller ikke tenkte over at var nødvendig, så i de 2 første årene *rødme* testet ikke jeg vannverdiene.... Fikk også høre at man skulle bytte 50% av vannet hver uke, så det drev jeg på med i noen år.. dessverre....

Vel, uansett: den første fisken min var en rålekker kampfisk, han var skikkelig knall, vakker rød over hele seg. Han fikk navnet Mulle Herkules. Han koste seg med noen ottoer og 10 stk, neontetra - en fake trestubbe, en liten ekte og ca. 3 planter. Kunnskap fikk jeg fra, ehh.... dyrebutikken, og en bok jeg lånte på bibloteket. Må vel egentlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det kunne være så mye styr og stell med fisker da jeg kjøpte dem.

Får aldri sakt det mange nok ganger, men jeg har lært utrolig mye etter at jeg ble medlem her Interessen for dette har jo også bare økt til 1000! Arbeider nå i vei med å gjøre om hovedkaret. Skal gjøre om det lille karet også + at scalarene og ildhalen skal selges etter at jeg har fått stabile vannverdier igjen Sitter for tiden å funderer på hvilken nye fisker jeg skal kjøpe, men må nok satse på noen ekle fisker. Jeg skal begynne på folkehøyskole til høsten (flytter hjemmefra), så da skal mamma og pappa (!), passe på fiskene mine. Det kan jo alltids bli spennende: pappa synes de er flotte å se på, men at dette er noe "griseri" , og mamma skjønner ikke hvorfor man skal teste vannverdier . Så nå driver jeg å lærer dem litt opp, og først og fremst er jeg jo bare hjertligst takknemlig for at de gidder å passe på dem!