Jeg leser at killifisk er fæle til å nappe. Går det an å ha killifisk med mindre og/eller uanseelige arter som ildtetra, dvergrasbora, salt-og-pepper cory (C. habrosus), Otocinclus? Hvilke killiarter er mest fredelige?

Klovnkilli er nok en av de fredeligste killiene og har gått fint med andre fredelige fisk her hos meg. I motsetning til mange av de andre killiene så kan de også gå i grupper med flere hanner og om det er nok plantevekst i karet vil også yngel vokse opp.

Lyrehale killien har jeg også sett holdt sammen med robuste fisker, men kan ikke gå god for den siden jeg ikke har forsøkt det selv.

Om man ønsker å avle på killiene så er det best å holde de i artskar siden egg og yngel ellers lett blir spist. Til og med da jeg hadde noen få dvergreker i karet så ble det slutt på yngel her hos meg.

Ville ikke hatt problemer med å putte klovnkilliene mine sammen med noen av de artene du lister opp, men kan ikke gå god for noen av de andre killiartene. Noen av artene skal visst være temmelig aggressive.

Det var nyttig å vite. Fine er de jo også. Noen som vet hvor i Oslo man kan kjøpe klovnekilli?

Jeg strevde litt med å få tak i mine, men de er ikke en sjelden art. Tror det er litt sesongbetont. Du kan spørre i dyrebutikker om de kan bestille for deg om de ikke har de inne, men denne er lett å få yngel på så kanskje du også kan få tak i privat. Du kan jo prøve å legge ut en liten rubrikkannonse her inne og se om du får noe respons

Jeg har bare erfaring med klovnekilli, og er enig i at de er greie små fisker som ikke napper andre arter. Hannene kan erte litt på hverandre, men ikke noen voldsomme greier innen arten heller.

Killifisk er mye rart da For å gi et skrekkeksempel:Jeg hadde Aplocheilus lineatus i en periode, de er temmelig store, har enda større kjeft og er djevelsk grådige. Jeg hadde problemer med å fore bunnfiskene, fordi killiene spiste hele malletabletter. De spiste voksne kobbertetra hvis de fikk litt lite mat (aka bortreist en dag), og en gang mistet jeg både en flott killihann og en otto når killihannen prøvde seg på å spise otto og fant ut at den var litt for stor.

De var artige og vakre fisker på alle andre måter, men jeg solgte dem tilslutt fordi jeg hadde så grådig dårlig samvittighet for resten av fiskene mine. De nappet lite, men de stresset litt seg i mellom. Jeg hadde en gruppe med to hanner og 4 damer, det fungerte temmelig bra, bedre når hannene reduserte seg selv.