dette lurer jeg på..

for i natt, døde min beste kompiss, han hadde kanskje medvirkning i det selv, men han innså ikke at døden ville møte han..
han døde rundt midnatt, han hadde tjuvlånt en bil med noen kamerater, å de kræsjet.. han døde momentant, å dette er noe jeg tar veldig tungt, har pratet med mange venner av han i natt, å alle har tatt det tungt.. jeg sitter å gråter å venter til det blir litt lenger ut på dagen, så jeg får pratet med moren min om dette..
jeg skal til kapellet i drammen på tirsdag å ta farvel med han..

kondolerer.

slike ting skjer når man minst venter det. bruk tid sammen med dine venner og familie.

Snakk om det, sett ord på det. Avtal gjerne med noen du kan ringe dem når som helst på døgnet - det gir trygghet. Det er en fryktelig opplevelse, så totalt meningsløst...

*klem* om du vil ha

Kondolerer, det er kjipt å miste noen. Det er en dyr pris for å forstå at en bil ikke er et leketøy.

Jeg hørte om det på nyhetene nettopp, forferdelig trist. Særlig tenker jeg på hvordan de overlevende 3 guttene føler det nå.... gjett om de angrer for hva de gjorde. Dette må de leve med resten av livet. Stakkars gutter! Og stakkars familiene deres.

Jeg tenker på min egen sønn og gruer meg forferdelig til han kommer i den overmodige tenåringsalderen, proppfulle av overmot og testosteron....

Kondolerer

Mistet bestekompisen min i en trafikkulykke når vi var 13. Savner han enda mange år etter, selv om det ikke gjør så vondt lenger som det gjorde med en gang.
Viktig å snakke med venner og familie om det og ikke være alene.

å at han faktisk er borte er ubeskrivelig..
han var som er bror for mange av oss i sande, han backet opp hvis det var noe, han spanderte kebab om vi ikke hadde råd, han var en superbra kompiss med en rar humor, jeg savner han, å han betyr utrolig mye for både meg, å mange andre..
legger ved et bilde av en serriøs bror, han stilte aldtid opp..

dette skjedde med noen jeg kjente for noen år siden.
de var litt gamlere enn dere, men hadde stjålet en bil på en fest.
bare en av dem som var i bilen omkom, han satt på høyre side bak.
de som var i bilen kom faktisk til huset der jeg var samme morgen som det skjedde, og alle var i sjokk og ville prate om det. bestekompisen til han som døde kunne ikke skjønne noen ting, han trodde de alle hadde klart seg, men innså plutselig at vennens hode lå mot skulderen hans og at han blødde mye. han gjorde alt han kunne for å redde ham, satt og holdt hodet hans i en time før ambulansen kom.kompisen hadde dødd momentant. det var bare for mye for han å forstå.
men den dagen, hvor de alle satt rundt stuebordet og gråt, slosst, og trøstet hjalp dem så utrolig mye, fordi de fikk ut alt det vonde og fikk pratet til de virkelig skjønnte hva som hadde skjedd.

vegar haugerud

å at han faktisk er borte er ubeskrivelig.. han var som er bror for mange av oss i sande, han backet opp hvis det var noe, han spanderte kebab om vi ikke hadde råd, han var en superbra kompiss med en rar humor, jeg savner han, å han betyr utrolig mye for både meg, å mange andre.. legger ved et bilde av en serriøs bror, han stilte aldtid opp..

Kondolerer.

Ja, den følelsen av at en person som er så nært og bare forsvinner over natten og du prøver å forstå at du aldri kommer til å møte han igjen. Den er ubeskrivelig. Føles litt som å dette og dette men aldri lande. Du kan høre stemmen og kjenne lukta. Tro at det er han du ser der fremme i folkemengden...
Det er slikt man tror bare skjer med andre, men en dag skjer det med oss alle. Alle må oppleve slike fæle ting som er vanskelig å fatte men som vi bare må leve igjennom. Jeg har begynt å innse det nå. Det er vanskelig å se videre fremover, men det er eneste veien å gå. Man kan ikke få igjen det som var i går. Plutselig er det et kapittel i livet som er over, før du var klar. Vite at du bare må fortsette å gjøre de vanlige tingene, men nå uten denne personen. Det er en ubeskrivelig ekkel følelse. Jeg håper du har andre å bruke tid sammen med nå, det virker det som du har.
Tanker kommer gjerne snikende når man er alene og man må forsone seg med det.
Jeg for min del har liksom en følelse av at jeg kommer til å treffe denne spesielle vennen min igjen en gang, kanskje etter jeg dør? En vet jo aldri. Ikke at jeg går og fokuserer på det, men det er en følelese jeg har og den synes jeg på en måte er lit fin å ha. Et håp om at vi en gang skal treffes igjen. Da kan jeg fortelle hvor sint jeg er på denne personen for at han forlot oss på denne måten, og endelig gi han en god klem og fortelle hvor glad jeg er i han.
Og på en måte så er han der alltid litt når jeg tenker på han, tenker hva han ville gjort og sagt. Ser det for meg. Til slutt må jeg bare tenke at jeg er glad for å ha kjent denne personen.

Ta med de tingene som du beundret og likte hos vennen din som døde, og prøv å fortsette å være litt slik selv. Da har du en del av han med deg videre. "Dette gjorde han og da ble jeg glad, det har han lært meg å gjøre (f.eks for å glede/hjelpe andre.) Han gjorde noe bra da han levde."
Lær av de bra tingene han gjorde, og lov deg selv at du aldri skal gjøre samme feilen som han gjorde! (I dette tilfellet, vær alltid forsiktig med bil...)

Veldig trist å høre.

Du er viktig at du snakker med venner og famile om det som skjedde.

Det vil selvsagt følge deg videre i livet, men det blir heldigvis lettere å bære når det har gått en stund.

E.B.

[QUOTE=vegar haugerud]å at han faktisk er borte er ubeskrivelig.. han var som er bror for mange av oss i sande, han backet opp hvis det var noe, han spanderte kebab om vi ikke hadde råd, han var en superbra kompiss med en rar humor, jeg savner han, å han betyr utrolig mye for både meg, å mange andre.. legger ved et bilde av en serriøs bror, han stilte aldtid opp..

Kondolerer.

Ja, den følelsen av at en person som er så nært og bare forsvinner over natten og du prøver å forstå at du aldri kommer til å møte han igjen. Den er ubeskrivelig. Føles litt som å dette og dette men aldri lande. Du kan høre stemmen og kjenne lukta. Tro at det er han du ser der fremme i folkemengden...
Det er slikt man tror bare skjer med andre, men en dag skjer det med oss alle. Alle må oppleve slike fæle ting som er vanskelig å fatte men som vi bare må leve igjennom. Jeg har begynt å innse det nå. Det er vanskelig å se videre fremover, men det er eneste veien å gå. Man kan ikke få igjen det som var i går. Plutselig er det et kapittel i livet som er over, før du var klar. Vite at du bare må fortsette å gjøre de vanlige tingene, men nå uten denne personen. Det er en ubeskrivelig ekkel følelse. Jeg håper du har andre å bruke tid sammen med nå, det virker det som du har.
Tanker kommer gjerne snikende når man er alene og man må forsone seg med det.
Jeg for min del har liksom en følelse av at jeg kommer til å treffe denne spesielle vennen min igjen en gang, kanskje etter jeg dør? En vet jo aldri. Ikke at jeg går og fokuserer på det, men det er en følelese jeg har og den synes jeg på en måte er lit fin å ha. Et håp om at vi en gang skal treffes igjen. Da kan jeg fortelle hvor sint jeg er på denne personen for at han forlot oss på denne måten, og endelig gi han en god klem og fortelle hvor glad jeg er i han.
Og på en måte så er han der alltid litt når jeg tenker på han, tenker hva han ville gjort og sagt. Ser det for meg. Til slutt må jeg bare tenke at jeg er glad for å ha kjent denne personen.

Ta med de tingene som du beundret og likte hos vennen din som døde, og prøv å fortsette å være litt slik selv. Da har du en del av han med deg videre. "Dette gjorde han og da ble jeg glad, det har han lært meg å gjøre (f.eks for å glede/hjelpe andre.) Han gjorde noe bra da han levde."
Lær av de bra tingene han gjorde, og lov deg selv at du aldri skal gjøre samme feilen som han gjorde! (I dette tilfellet, vær alltid forsiktig med bil...)



dette fikk tårene til å renne, det var utrolig flott sagt
"Dette gjorde han og da ble jeg glad, det har han lært meg å gjøre (f.eks for å glede/hjelpe andre.) Han gjorde noe bra da han levde."

vi hadde ikke kjent hverandre mere enn to år før han døde i natt, å det han lærte meg var vel litt rampete ting som har med alkohol å gjøre, slik som å tømme whiskyer som en gammel sjømann
men han er en flott fyr, å han var en så god venn, at det føles som om jeg har mistet noen jeg har kjent hele livet... det er en utrolig fæl opplevelse, hele byen kjente denne gutten, ja ikke så stor by da men.. jeg regner med at i begravelsen hans vil det være en god del ungdommer, å skolene vil være ganske tomme den dagen.. alle kjente han, å han var bror for alle, å han delte det meste han hadde broderlig

Det er ikke hvor lenge du kjente han som betyr noe vet du, men hvor nær dere var. Han har nok vist deg flere ting enn å tømme whiskey som en gammel sjømann, det er de tingene han gjorde som du definerer han ut fra. Du skriver jo at han delte broderlig, stilte opp for andre og spanderte ofte om noen ikke hadde råd f.eks. Han høres ut som en snill kar, med omtanke for de rundt seg.

:')

Et uttrykk jeg tenker på når jeg opplever slikt er;
sorg er prisen vi betaler for å kunne elske.

Synes det er stor trøst å finne i det.

sant nok... på nettby er det over 2000 ungdommer som sørger, alle var utrolig glad i denne gutten, å han betydde mye...
at han er død gjør meg enda forvirret, jeg forstår ingen ting....
jeg har pratet med moren hans, å hver eneste ungdom som er glad i han kan komme i begravelsen..

Kjære Vegard.

Min dypeste medfølelse.
Sorgen over å miste noen man er glad i er vond å bære. Det er vondt uannsett om den som har gått fra oss er ung eller gammel. Men følelsen av at det er ekstra meningsløst når et ungt menneske dør, er sterk. Jeg forstår godt det du skriver om at du er forvirret og at du forstår ingenting. Det er helt normalt Vegard å sitte med slike følelser rett etter et dødsfall. Man føler seg sjokkert og helt lammet av det som har skjedd.
Selv om det i dag ikke kan virke slik, så vil etterhvert tankene og følelsene dine falle på plass, liksom et puslespill. Sorgen over tapet av din venn vil du alltid bære med deg i ditt hjerte. Men det blir lettere å leve med den etter som tiden går. Man klarer aldri forstå hvorfor dette måtte skje. Men man lærer å leve med dette.
Jeg synes det er flott av deg å orke og betro deg til folket her i forumet. At du tør å snakke om dette, at du gråter. Det er viktig Vegard, ikke stenge følelsene inni deg.
Det er et ordtak som sier; Delt sorg er bare halv sorg. Dette er ikke bare tomme ord. Jeg har selv erfart dette da jeg mistet mitt barn. Snakk om hvordan du har det og føler det. Gråt om du føler at du vil det.
Venner og familie vi er glade i etterlater seg fotspor i våre hjerter. Og selv om vi aldri vil forstå hvorfor noen vi er glad i måtte miste livet, skal vi alltid ta dem med i hjertet vårt.

(et dikt, ukjent forfatter)
Kjære deg
Du som gråter over meg
Jeg er jo her.
selv om du ikke kan se meg
Kjenn pust mot din nakke
Kjenn at jeg stryker ditt kinn

Jeg skulle gjøre alt for å trøste deg
og fortelle deg at jeg har det bra
Hver gang du tenker på meg,
lever jeg i ditt sinn
i rommet
i naturens skjønnhet
blant mektige fjell og brusende hav
på denne vakre klode.

Jeg er overalt
Jeg er i deg
Når ditt hjerte blør
husk alle gangene jeg fikk deg til å le

Du er tryggheten jeg bygde mitt liv på
Vi rommer alle mange verdener som denne
med deres rikdom, skjønnhet, lys og mørke
Selv om jeg er borte
vokser min kjærlighet til deg som skal fortsette i livets dans

Alle minnene etter meg skal du gjemme i ditt hjerte
for å lindre din sorg
Jeg skal alltid finnes hos deg
selv om du ikke kan se meg.



mvh

Vegard: det å miste noen man har nær er tøft, veldig tøft. Jeg føler med deg. Vet dessverre hvordan du føler det, men likevel er det så lite jeg kan gjøre for å trøste.

Det eneste jeg kan si, er å si mye av det samme som de andre her: snakk med andre som også sørger, fortell små historier om han som døde - husk de gode minnene der hadde sammen!

Og snakk også om alle de tilsynelatende merkelige følelsene som dukker opp. - Sorg er slik at det dukker opp mange spørsmål, mange følelser og mange tanker. Ikke minst når man mister noen så brått og tragisk som du nå har opplevd.....

Forstår at du har det ille nå, det er grusomt å miste noen man bryr seg om.

I sommer mistet jeg hunden min, han hadde vært min trøst og støtte i 11 år, og uten han hadde jeg ikke sittet her i dag ... For meg var han bortsett fra mine foreldre det beste på jord, han og mine to andre hunder. Vi hadde delt hybel sammen, delt mat, turer, jeg hadde grått sammen med han og fått trøst .....

Den 11 juni fikk han slag . Og ble lam. Kunne ikke reise seg, og var veldig redd. Avgjørelsen hos dyrlegen var vanskelig, men han fikk slippe.

Det gikk ikke helt opp for meg den første tiden, at han virkelig var borte. Og fremdeles klarer jeg ikke se på ham som død. Men jeg fikk en skikkelig smell en tid etter, og bare gråt og gråt, for det var så tomt uten han, og så trist å vite at jeg aldri noen gang ville få ham tilbake.

Nå mener vel mange at den sorgen man føler når man mister et dyr ikke er så dyp som den sorgen man føler når man mister et menneske. Men for meg så er det like ille, da jeg er veldig glad i dyrene mine.

Tenk på din venns gode sider, har du bilder fra tiden dere kjente hverandre, kan det være koselig å lage en minnebok. Skriv tekst til bildene, når de ble tatt, hva dere gjorde på. ...

Og så er det viktig å gråte, og la seg selv sørge. Det klarte ikke jeg, jeg ville ikke slippe følelsene til - men så tok de plutselig overhånd en dag noen uker senere.

hei.
når jeg leste dette begynte jeg å få tårer i øynene! jeg som ikke gråter følelsesmessig ofte! jeg greide ikke å gråte eller få tårer i øynene på min bestemors begravelse, og jeg som elsket henne så høyt!!!!!!
følg rådene til alle her, det er smarte og hyggelige folk de! jeg skal fotelle om dette til mine venner og håper at de sprer det videre, slik at mange kan tenke på denne 15 årige gutten.
Mvh bernard.

DIKT SKREVET AV SAMUEL BUTLER:
hvis menneskene bare våget å snakke med hverandre, ville det være betydelug færre sorger i verden om hundre år

snakk med andre om det du føler nå.

selv en vei på tusen mil begynner med et skritt
det føles tungt nå men du må gå videre i livet.

takk for støtte og omsorg, det hjelper... andreas var liksom som en serriøst bror for meg, å det er kjempe vanskelig å forestille seg at jeg ALDRI vil få prate med han igjen...
var på minnestedet med dama i dag, jeg begynte å grine skikkelig..... bra jeg hadde henne der som støtte..
pratet også med moren hans i dag, hun tar det tungt, men det går bedre med henne... det er minnestund på skolen på tirsdag, å jeg skal å kapellet i drammen tirsdag kl 7..
skal også i begravelsen fredag..
tusen takk for all omsorg
MVH Vegar Haugerud.

Det er utrolig trist når unge mennesker dør. Men noen av dem kan i hvert fall lære oss noe om hva som funker og hva som ikke funker. Kanskje et kynisk syn, men slik er det tror jeg; hvis vi ikke hadde lært av hverandre på denne måten, ville mange flere av oss slikket på frosne jernstenger, blindet seg på tresprit eller kjørt utfor i 200.

Så ingenting så galt at det ikke er godt for noe, selv det verste. :/ Kondolerer.