Har du noe peiling på tjeld? Tror vi har tjeld i nærheten her, eller er ganske sikker på at det er tjeld, og om jeg har rett så elsker jeg å høre på når de roper og skriker, haha. Noen ganger høres de ut som de kaller mens de flyr ellernoe, spesiell lyd. Har tittet litt på internett etter lyder av tjeld, og mye ligner, men finner aldri de lydene jeg hører her i området. Syns ihvertfall det er deilig å høre de om sommernettene.

Den lyden jeg liker best høres ut som slags pipete .."gurgle" lyd er det nærmestej jeg kan forklare, nesten kvekking som en and kanskje? Bare veldig hyppig. (Kan være and og, vet vi hadde noen her i vår ihvertfall, type Daffy farger hahah)

Disse som durer når de flyr heter et-eller-annet bekkasin lærte jeg av pappa. Enkel og dobbelbekkasin tror jeg det var. Eller kanskje han bare tullet med meg. De durte ihvertfall når de fløy, var ett eller annet med halefjærene som skaper lyden tror jeg. Dobbelbekkasinen durer med fjæra, og enkeltbekkasinen durer med vanlig "stemme" tror jeg det var, eller motsatt. Det er noe slikt som er forskjellen ihvertfall. Du får google litt og se om lyden passer, mine barndomsminner er ikke så vitenskapelige og presise

Tjelden kjenner du lett igjen, sort og hvit kropp og røde bein som er så tynne og lange sammenlignet med fuglen, og langt tynt og veldig rødt nebb. Og om den passer på unger så har de et veldig gjennomtrengede pipeaktig signal, litt likt plystring kanskje, for å advare. Og ellers har de en evig remse av "kubb-itt" som de gjentar raskt, en av disse fuglesangene jeg pleide å hate når jeg var liten, de bråkte sånn hele tiden, morgen som kveld, alltid når jeg skulle sove ombord i båten:-/ Hører det faktisk overraskende ofte midt i byen om morgene, tjeld-par slår seg til på de merkeligste plasser. Jeg ser ofte et par som har reir i en rundkjøring på parkeringsplassen på jobb

Oi, kanskje det er kvartbekkasin? Den skulle visst være utbredd i Norge, men sjelden??Den skulle visst ha en slags lyd når den fløy rundt for å holde orden i territorie. Hørtes veldig likt ut, skal se om jeg finner noen lyder på nettet.

Det er en enkelbekkasin, den blir også kalt "mekregauk" på grunn av lydene den lager med halefjærene når den er på damejakt om våren .

Jon

Ah, såpass! men holder de til ved fjorden og sånt? Nå er vannet i fjæra her ikke så kjempe salt da det må ganske langt innover (i forhold til "skikkelig" fjord og hav strøk)

- den trommingen med fjærene har jeg ikke hørt, men jeg hører de fra et stykke unna da så noe av lyden forsvinner sikker. Fant en nettside med mye av lyder fra enkeltbekkasinen, men også der er det mye lignende men ikke heelt hva jeg hører. Kan godt hende det også har med hvor lydene har blitt tatt opp. Vet for eks at måsene her og måsene et sted i Sverige høres helt annerledes ut, selv om de skriker på samme måte, haha.

Da er jeg rimelig etablert i Oslo og kan ta opp denne tråden igjen. De første bildene som kommer fra meg nå er absolutt ikke dagens fugl, som der ser av aktiviteten på fuglene så er disse tatt i våres . Dette er altså toppdykkere, tatt på Østensjøvannet hvor den er meget vanlig (flere hekkende par). Fuglene har en størrelse på ca 50 cm. og er lett gjennskjennelig med det lyse brystet/halsen og den karakteristiske toppen. Dem er mest utbredt i områdene rundt Oslofjorden og på Jæren. De hekker på siv/starrbevokste åpne vann og bygger små flytende øyer hvor dem har rede. De spiser fisk i hovedsak, og det er ganske artig å se når dem svelger abbor/mort som egentlig virker helt umuligå svelge. Noen toppdykkere overvintrer i Norge, men andre tar til vett og drar sørover til kontinentet.

Jon

Gråhegre eller hegre som den vanliogvis blir kallt i Norge er en forholdsvis høyreist fugl fra 85-105 cm. og et vingespenn på rundt 155-175 cm. Den er lett gjenskjennelig med den askegrå oversiden, de gråsvarte vingene, det hvite hode og strupe. Issen med lange nakkehår er svarte og halsen er grå. I Norge finnes den vesentlig i kystområdene fra Østfold til Nordtroms. I de nordligste delene av landet er den en trekkfugl og en standfugl sørpå. Den holder til ved næringsrike elver og vann ved kysten, ved brakkvann og ved sjøen.
Hegra spiser fortrinnsvis fisk, den jakter ved å stå stille i timesvis i vannkanten mens den venter på bytte.

Vel folkens, som dere ser så prøver jeg å få liv i tråden igjen, så det er bare å legge inn fuglebildene deres.

Jon

I dag blir det bare et bilde, her ved en hann, hunnen har ikke det svarte karakteriske hodet. Sivspurven er på størrelse med gråspurven og er utbredt over hele kongeriket, fra kyst til fjell og hekker i våtmarksområder, vann, elvebredder osv. i takrørbelter, høyvokst siv og busker.
Under hekketiden så spiser den mest edderkopper og insekter, mens den i trekkperioden lever av mere vegetabilsk kost. Sivspurven er altså en trekkfugl som ankommer oss allerede i mars-april og drar sydover igjen fra august til oktober. Hver vinter er det noen få stabeiser som prøver å overvintre i Norge.

Jon

Koselig tråd

Vet ikke om den er nevnt, men anbefaler denne fugleboka. Den er visst kommet på norsk, men vet ikke om den er direkte oversatt eller tilpasset. Morsomt å høre hvordan de låter, og veldig mye fine bilder/tegninger.

Her på Frogner i Oslo er det mye svarttrost som lurer inne i buskene vinterstid, til min store glede. I bakgården der jeg bor kommer en svarttrost (-mann) som bare har ett ben, og han serveres bl.a frosne blåbær og solsikkefrø uten skall (for å unngå spor av mating. Selvfølgelig bæsjer han blått på balkongen over, hvor en gammel dame lokker ham med julekaker :p). Like spennende hver vinter om han fortsatt lever og kommer tilbake.

I Värmland mater jeg fuglene gjennom hele vinteren. Mens tranene er min favoritt sommerstid, er nøtteskrike det morsomste om vinteren...selv om alt selvfølgelig er morsomt. Bare at nøtteskrikene bæljer (og skriker ja) og er så lettskremte at bare man går ned trappa så flyr dem over jordet og inn i skogen igjen. Skal lete lenge etter mer nevrotiske sjeler. Dermed desto morsommere når dem kommer en stor gjeng og hiver nedpå jordnøtter som om det var deres siste måltid ever!

Jeg takker for kommentaren og tipset om boka, jeg har vært klar over boka en stund og dette er kanskje det nødvendige sparket bak jeg trengte for å kjøpe den . Artig at du nevnte traner, for å ta begivenhetene litt på forskudd, den blir dagens fugl i morgen.
Da må jo du prøve å få tatt et bilde av svarttrosthannen slik at vi alle får se at den lever i beste velgående.
Jeg legger med et bilde av en gråspurv, tatt på Østensjøvannet i går.

Jon

Min mor fikk faktisk den boka i 75-årsgave tidligere i år. Dessverre fikk jeg ikke tatt noen nærmere titt på den da jeg var hjemme i sommer. Hun bare demonstrerte at det var lyd i den. Men jeg skulle gjerne ha lært mer om fuglelydene, ja. Jeg kan bare noen få. Jeg er forresten imponert over mitt 4 år gamle tantebarn! Han sa til min far i sommer: "hører du fuglen som synger "en ekte Lofot-torsk jeg er"?" Og da vi hørte etter, hørte vi at sangen til gransangeren passet perfekt i rytme!

Som nevnt i går er det tranens tur i dag. Tranen er også en høyreist fugl på ca 115 cm, den er skifergrå med lange bein og hals. Hode og hals er svart og hvit, og den har en karakteristisk rødisseflekk. Den finnes i Norge hovedsakelig i barskogområder på Østlandet og i Trøndelag. Den er en trekkfugl som forsvinner fra Norge imidten av august til september.
Tranen hekker på myrer i barskog og bjørkeområder og er økende i antall og utbredelse. Den spiser insekter, amfibier, krypdyr, mus og plantedeler.
Den overvintrer forøvrig i Spania ig Frankrike.

Jon

Låvesvalen er en elegant flyger. Den er 16-22 cm og skiller seg fra de andre skandinaviske svaleartene med sin røde panne og strupe og sitt sorte brystbånd. Låvesvalehannen har den lengste halen av de tre svaleartene i landet. Den utvokste låvesvalen er svart med blå metallglans på ryggen og på vingeoversiden, men ungfuglene mangler denne metallglansen. Låvesvalens bryst er fløtefarvet, ofte med et brunlig skjær. Nebbet og de korte bena og føttene er sorte. Der er ikke stor forskjell mellom hannen og hunnen, men hannen har den lengste og dypest kløftete halen.

Låvesvalen er som alle svaler en hurtig flyger. Til gjengjeld er den klønete på landjorden. De korte bena gir den en trippende gange, og fuglen må av og til ta til vingene for å holde balansen.

Låvesvalen er en meget alminnelig hekkefugl, selv om bestanden de senere år er gått kraftig tilbake - muligvis som følge av bedre renhold i staller og fjøs, låvesvalens foretrukne hekkeplasser. Låvesvalene er meget selskapelige og ankommer omkring 1. mai i flokk, de sitter da ofte tett sammen på strømledningene. Om høsten reiser svalene til deres vinterkvarterer i det sydlige Afrika. De forlater landet omkring sist i september. Innen svalene forlater landet for vinteren søker de i store flokker mot takrørsbevoksninger for å overnatte før den lange flyveturen til Afrika. I gamle dager trodde man svalene overvintret på sjøbunnen, da hele flokken en morgen plutselig var vekk fra takrørsbevoksningen.

Låvesvalens rede bygges typisk innendørs i bygninger, hvor de voksne fuglene har direkte adgang til det fri, dvs. i stall, uthus, garager eller sjøboder, der hvor det finnes åpne vinduer eller dører. Redene bygges opp på fremspring, f.eks. loftsbjelker. Redematerialet er mudder og strå, det kiles og klistres sammen til en stivnet masse som blir skålformet. Redet er foret med fjær og hår. Låvesvalen rekker å få to kull unger i løpet av en sommer. 1. kull egg, er hvite med brune pletter, de legges i begynnelsen av juni, mens 2. kull legges sist i juli. Eggene ruges i ca. 14 dager og ungene sitter ca. 3 uker i redet før de er flyvedyktige.

Låvesvaler jager flyvende insekter - f.eks. mygg, døgnfluer, små guldøyer, sommerfugler og flyvende maur - i luften. Svalens fødesøkning gir det gamle værvarsel en vis riktighet: Når svalene flyver lavt kommer det regn. Svalene følger bytte og når luftfuktigheten stiger søker de flyvende insekter nedad - og svalene følger efter. Svalene er så dyktige flyvere at de kan drikke av en vannoverflate mens de passerer lavt over i glideflukt.
Litt lengre enn vanlig, men det er helg og en har litt bedre tid til å lese

Jon

Høsten har festet sitt grep over landet, og det er vel på tide å tenke på foringsplassene. Jeg legger med en artikkel fra folkehelseinstituttet som dere kan ta til ettertanke. Jeg har ikke fått oprettet foringsplass ennå, men har så smått begynt å lete litt. Siden Maridalen er bare noen få minutter unna så blir det der et sted. Menyen vil bli som før, solsikkefrø, meiseboller og peanøtter. Og siden foringsplaasen blir i granskog vil jeg nok få endel andre arter enn dem som var på¨besøk i hagen i Rakkestad. Det er nok av fugler som ikke har blitt presentert i denne tråden .
Jeg legger med 2 bilder av fugler som neppe kommer på foringsplassen, nemlig en sildemåkeunge og en hvitkinngås som driver med vingegymnastikk.

I dag blir det også bare et bilde,av laksanda som er den største av fiskendene, ca. 62 cm lang og litt større enn en stokkand. Hannen har hvit underside med laksrødt anstrøk, mens hodet og den øvre delen av halsen er grønnglinsende svart med lite synbar nakketopp. Ryggen er hvit og svart. Hunnen har kastanjebrunt hode og nakketopp og gråbrunt spraglet rygg og kroppssider. Kjennetegnet for laksandhunnen er at den brune fargen øverst på halsen er markert avgrenset mot den grå, nedre halsdelen. Videre har laksandhunnen helhvitt vingespeil. Ut på sommeren blir kjønnene mer like. Laksanda hekket tidligere over det meste av landet, men er nå blitt nokså sjelden. Den hekker hovedsakelig ved ferskvann og gjerne helt opp i vierregionen. Reiret plasseres helst i hule trær eller i rugeholker, men også under steiner og andre hulrom på bakken. Den er spredt over det meste av landet, trolig mest vanlig i indre deler av Østlandet. Store konsentrasjoner av mytende fugl etter hekkesesongen påtreffes i elvemunninger i Finnmark. Overvintrer langs kysten.

Endelig en annen person som vet hva å myte betyr! Jeg hadde nesten begynt å tro at det ordet var gått ut av den norske språk.

Ikke så rart i akvarieverdenen Inger Anne, det er vel svært få fisker som myter.

Det er vel en myte???

Vi får kontakte "Mythbusters" og be dem undersøke .

I dag er det Gulerla sin tur, det finns 3 underarter av gulerle, såerle, sørlig gulerle og engelsk gulerle. Den avbildede erla er den mest vanlige i Norge, nemlig såerla. Såerla er på form ganske lik linerla, og som andre erler vipper den på den lange stjerten. Den voksne fuglen har i store trekk ei olivenfarga overside og gul underside og har ellers mye gult i drakta. Ryggen, kantene på svingfjærene, underkroppen og stjertdekkfjærene på undersida er gule. Styrefjærene er svarte og svingfjærene olivenfarga. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn på hannen. På høsten blir hannen mørkere i drakta.
Såerla hekker i indre og høyereliggende trakter på Østlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge, og helst i bjørkebeltet til fjells. Fins også i barskogområde nordpå og dessuten i høyereliggende, åpen barskog, ofte i myrområder, både i Trøndelag og på Østlandet.
Såerlene kommer til Norge i mai. Hunnen legger 4-8 egg i et reir som er gjemt i ei grastue. I sør blir egga, som er spraglete i mønsteret, lagt i månedsskiftet mai-juni, til fjells og i Nord-Norge midt i juni.
Fuglene spiser i hovedsak insekt.
Såerla er en utprega trekkfugl som flyr fra landet om høsten, oftest i september. Arten overvintrer hovedsakelig i grasområder og på savannene i tropisk Afrika.

Jon