Inger Anne

Jeg er sikker på at myggiser er coryenes svar på spaghetti. Det som ga meg den gode latteren var det ene trionalisbarnet som kastet seg over en av monstermyggisene. Selve mygglarven var minst halve lengden av fisken, men som coryer flest, lar de seg ikke be to ganger når det serveres spaghetti, uansett størrelse på maten. Så lillemann startet i den ene enden av larven. Den var selvsagt for stor til å suge inn slik de normalt gjør med myggisene, så den sugde inn en liten bit av den lange larven, og tygget som en gal. Deretter sugde den seg litt lengre inn på larven, og tygget igjen som en gal, og slik fortsatte den.

Noe sånt som dette?
En bitteliten Corydoras oiapoquensis slurper i seg "spaghetti"

Ugh! Sølvi, du snek til deg innlegg nr. 2000 i denne tråden.

Schultzeibarna er foreløpig samlet i en plasstank, men skal snart fordeles ut i flere små akvarier. Jeg har hatt litt frafall, men noe annet kan man ikke vente med så mange på så liten plass. De spiser godt, forresten. I dag har de fått mikroorm for første gang. Jeg fikk snoket til meg en skje da jeg besøkte Mona på tirsdag, og nå har de krøpet godt oppetter kantene i boksen sin. Dermed ble det godis til alle små. De likte den nye kosten, gitt.

Mona, oiapoquensisen din har spaghettiteknikken, ja. De er utrolig flinke til å håndtere myggiser. Det er ingen tvil om at dette er noe de spiser i naturen, så lett de håndterer det, uansett størrelse på fisken. Septentrionalisen min er større enn yngelen din, men det var jammen myggisen også. Dyrego sine myggiser er utrolig svære!

Hehe det la jeg ikke merke til ,begynner å bli litt innlegg her ja.
Bra det ser ut til å gå fint med yngelen ,synes jeg ser det for meg

Holder for øyeblikket på å skifte vann på black yngelen samt ta over nyklekket yngel.Aner ikke hvor mange det er men det er mange ,det yrer oppi der

Alt som har med schultzei å gjøre, har en tendens til å yre. Black er jo schultzeier.

Jeg har nettopp satt to nye kulturer med mikroorm, så nå blir det massevis av godis for de små framover. Så utrolig enkelt og greit dette er! Det er bare å forsyne seg av tullingene som kryper oppetter veggene, og så er det hele gjort. Og det er ingen tvil om at ormene selv trives der de bor, for det kravles seriøst oppetter veggene i den ene jeg satte tidligere i uka. Hvorfor har jeg ikke startet med dette før? Det er god (i hvert fall synes coryene det - jeg har ikke smakt) og næringsrik mat for småttisene mine. Og svært lettvint! Jeg kommer nok til å trappe ned på antall flasker med artemia nå, slik at det kun mates én gang om dagen med artemia, og en gang med microorm.

Det er morsomt å se små ancistrusbarn når de endelig blir store nok til å ikke bli spist. Jeg har en liten tulling framme i dag også. Det er som om det skjer noe over natta med disse, når de oppdager at de ikke blir spist. "ENDELIG kan vi være framme!!!" Så fra å gå fra å være i skjul hele tiden, så går de til å være framme hele tiden. For siden de er så mye mindre enn sine slektninger, kan de komme til på steder de andre ikke gjør, og der er det alger som ellers ikke blir spist. Dermed har de mattilgang som bare de kan spise, og det rett foran ansiktene til de som tidligere forsøkte å spise dem (og de som tidligere spiste dem, er stadig vekk borti for å snuse på dem, før de finner ut at, nei, nå kan vi ikke ta den). Dette er kanskje den alderen der ancistrusbarna er som søstest. De har blitt skikkelige sugemaller med personlighet, og ikke bare små skjøre streker. Og de er kvikke i bevegelsene, der de farter rundt og gnager på hva det måtte være. Som vanlig når jeg ser en ancistrus, får jeg lyst til å plukke den ut av akvariet og kysse den. Ancistrus er fisk som er sussebasser, uansett størrelse. De er skikkelig flotte fisker. Søte som små, flotte som store. Man kan bare ikke unngå å bli forelsket i dem.

Helt enig ,savner egentlig ancistruser både små og store, men de passer nok ikke i mine kar for øyeblikket. Husker for mange år siden da kunne jeg ikke forstå at folk kune kjøpe sånne fisker ,synes de var vemmelige. Men etterhvert så begynte jeg å like de bedre og bedre og nå synes jeg de er herlige

Det var Sølvi i et nøtteskall :O)


Husker selv jeg var hos en venn før jeg begynte med akvarie hobbyen og da så jeg en ancistrusene deres før moren hans sa " vi har enten fisker fordi de er fine eller at de gjør nytte for seg"
. Da pekte jeg på ancistrusen og sa " den var fin" XD









:P

likte ikke pansermaller (coryer) heller før så mye kan endres

Sølvi Gullaksen

:) likte ikke pansermaller (coryer) heller før så mye kan endres :)

Det samme her. Det første jeg så av coryer var aeneuser, og jeg syntes de var gørrkjedelige. Så det er lov til å forandre mening Ikke for det: jeg synes fortsatt at aeneuser er ganske kjedelige.

hallo inger anne, har ikke sett på din personlige tråd på en stund, er lite på AF i uka. hvordan går det de 600 egga du fikk hvor mange yngel lever?

Over 600 egg klektes! Jeg har hatt litt frafall, men har fortsatt en betydelig mengde småttiser igjen. De skal snart få flytte inn i akvarier med sandbunn. Hvor mange jeg har igjen, har jeg ikke peiling på. Det er håpløst å telle en sånn gjeng med gærninger.

Inger Anne

Over 600 egg klektes! Jeg har hatt litt frafall, men har fortsatt en betydelig mengde småttiser igjen. De skal snart få flytte inn i akvarier med sandbunn. :-D Hvor mange jeg har igjen, har jeg ikke peiling på. Det er håpløst å telle en sånn gjeng med gærninger.

hm, så kult da. etter å ha lest denne tråden har interessen for corydoras økt veldig.

nei, det er ikke lett å telle sånne småttiser, hvertfall ikke når de svømmer rundt omkring hele tida. vanskelig å telle de hvis de hadde stått stille også så.

Ugh! Det er mulig jeg ser spøkelser ved høylys dag, men jeg synes sterbaiene og polkadotbotiaene klør seg veldig (de lever i samme kar). Jeg håper det ikke blir noe tull her også. De skal få et vannbytte i dag, men jeg kommer til å ta vannbyttet i dette karet sist nå, slik at jeg ikke fører evt. smitte videre.

Hos sebraene mine har det i dag skjedd noe jeg ikke er så begeistret for også. Det handler heldigvis ikke om sykdom her, men om filteret. Dette karet har verdens merkeligste filter. Det er et Eheim-filter jeg aldri har sett maken til. Det er (eller rettere sagt var) silikonert fast til veggen. Nå har de silikonerte festene løsnet, og hele greia forsøker å flyte opp. Det presser opp lokket i akvariet, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har ikke lyst til å tappe ned karet for å silikonere det fast igjen. Jeg vurderer sterkt å bytte det ut med en innvendig Fluval-pumpe, og heller bruke det i et annet og litt større kar med tiden. Det er nemlig akkurat i størrelsen i forhold til kortveggen hos sebraene. Så akkurat i størrelse at det ikke hadde gått om det hadde vært noen millimeter større. Og det gjelder dessverre også i høyden. Og det bygger ut temmelig mye i karet. I en 112-liter utgjør det ganske mye. Jeg ønsker heller å ha dette filteret i et kar der det er litt bedre klaring i alle retninger. Siden det er dårlig klaring i høyden, får filteret også inn mindre vann enn om det hadde vært helt nedsenket (inntaket er øverst i filteret), og det er dette som nå gjør at det flyter opp - det er luft i det.

Jeg har forresten også begynt innfanging av atrobarn, for å flytte dem over til oppvekstkaret. Jeg ønsker ikke å la dem gå så lenge sammen med foreldrene at jeg til slutt ikke greier å skille mellom barn og foreldre. Jeg fanger inn og flytter 6 og 6 om gangen, så nå står de første 6 til tilvenning. Det blir også hyggeligere for de 2 atrobarna som allerede går i oppvekstkaret (de er fra eggene som jeg plukket ut fra akvariet - altså er det yngel som ikke har vokst opp hos foreldrene), at de nå får selskap av flere artsfrender. Jeg skal la noen få atrobarn være igjen hos foreldrene, for å komplettere stimen. Hvis jeg husker riktig, skal det være 8 foreldre der, og jeg vil helst at de skal være et sted mellom 10 og 15.

Jeg må bare gjøre litt ikke-akvaristisk syting her. Jeg har nettopp vært ute og måket snø i 1 time og 25 minutter. Jeg er dødssliten! Nå som temperaturen har krøpet såpass mye over null, blir snøen våt og tung, og jeg fant ut at jeg måtte måke snøen av uthustaket. Taket der er nesten flatt, og derfor sklir det ikke noe snø av. Og med så mye snø som det har kommet ned i løpet av februar liggende på taket, og med tanke på hvor tung denne snøen blir når den blir våt, var det på tide å få skuffet den vekk. Først var det vanskelig å få beveget seg bort til uthuset. Snøen gikk meg jo til over knærne. Så skulle jeg komme meg opp. Uthustaket er ikke høyt, men jeg har høydeskrekk. Jeg hadde ikke lyst til å forsøke å herje med stigen alene, så jeg tok ut gardintrappa mi i stedet. Det var sannelig ikke lett å komme seg opp å taket, nei. Jeg har aldri vært på taket før, og vet ikke hvor mye det faktisk tåler. Jeg vet det sikkert ikke er særlig logisk å være redd for å ramle gjennom taket, men det var det jeg var. Jeg listet meg rundt der oppe, og kjente høydeskrekken bli verre og verre. Vel, jeg fikk i hvert fall fjernet snøen, og er heldigvis ferdig med det for denne gang. Jeg måtte le av min egen høydeskrekk da jeg skulle ned igjen. Jeg satt på kanten av taket, med én meter fra beina mine ned til snøen, og snøen var god og dyp. Og likevel slet jeg skikkelig med å få kroppen min til å ville slippe meg ned. Snakk om å være idiot! Etter å ha måket unna den snøen, var det på tide å leke litt med Kaisa, som hadde vært utrolig tålmodig mens jeg måket. Hun er helt tullete etter snøballer, så hun var helt i sin egen snøballverden mens vi holdt på. Hun fortsatte med sine coryetterligninger, med å kjøre hodet godt ned i snøen, så hele hodet ble borte. Og innimellom dytter hun hodet bortover under snøen, som en liten coryplog. Jeg vurderte å gå inn og hente fotoapparatet, men jeg orket rett og slett ikke.

Etter å ha gitt Kaisa litt oppmerksomhet, var det på tide å måke snøen i oppkjørsla. Naboen på den andre siden av veien hadde snøfreser, og jeg hadde ærlig talt håpet at han skulle spørre om han skulle ta brøytekanten for meg mens han holdt på. Men det er tydeligvis tynt med gentlemen for tiden. Jeg føler jeg ikke har gjort annet enn å måke snø i det siste, og nå er jeg virkelig lei! Jeg hadde tenkt å ta med Kaisa på skitur i dag, men orker ikke etter snømåkingsjobben. Jeg måtte humre litt mens jeg stod på uthustaket, da svaret på det jeg hadde undret meg over i morges gikk opp for meg. Jeg lurte nemlig på hvordan jeg kunne ha blitt såpass stiv og støl i armene... ;-D

I natt drømte jeg forresten at sebraene mine hadde fått barn. Jeg drømte at jeg fant to sebraer for mye, og fant ingen annen grunn enn at det måtte være avkom av de jeg hadde. Men de var nesten like store, så de måtte ha vært der lenge. Det er sjelden man kan si det så bokstavlig: det er lov å drømme... ;-D

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men den albino ancistrushannen min ser mer ut som en alien enn de med vanlig farge. Jeg fant han i en helt fantastisk stilling nettopp (men dessverre rakk han å flytte på seg før jeg hadde funnet fram kameraet), og han så nesten skummel ut, og definitivt ikke som en fisk! ;-D Jeg elsker ancistrusene mine! De er så utrolig vakre! Bartesnoppen har forresten en litt hard jobb for tiden. Som vanlig når han har egg, så blir de andre hannene svært innpåslitne. Akkurat nå er det to hanner som har sugd seg fast på utsiden av hula. Og for litt siden forsøkte den ene regelrett å gjøre innbrudd. Bartesnoppen måtte virkelig bruke aggresjonen sin for å få jagd unna plageånden. Og den viftemanien som bryter ut i karet er alltid like morsom. Alle hannene ligger og vifter, til tross for at det bare er én som har grunn til det! Hvordan kan man unngå å bli forelsket i sugemaller? Og tro det eller ei: dette er et kar som faren min faktisk liker! Han liker to av akvariene mine, og merkelig nok er det de to største. Men det har å gjøre med fiskene som er i dem. I det ene er han forelsket i denisoniene mine, og i det andre discusene (selvfølgelig). Da er det greit at det er disse to akvariene som står på hver sin side av sofaen min i stua. Og mamma har jo innrømmet at hun savner Hufflepuff. Så da er de faktisk litt på glid, selv om de aldri kommer til å forstå litersyken min.

Flinke jenter blir tydeligvis premiert. Jeg har akkurat fått bekreftet at jeg har fått slått kloa i 5 VF c. haraldschultzi for en meget god pris!
Haraldschultzi er en av coryene som har stått på ønskelista lenge. Jeg skal hente dem i morgen kveld, og jeg gleeeder meg uhemmet! Jeg vet til og med hvor de skal få gå i karantene. Jeg har en 63-liter ledig akkurat nå. Det er ikke akkurat diger plass for så store coryer, men det får duge som karantenekar til jeg får satt i gang omflyttinga når jeg skal sette opp 150-literen (når skal jeg få gjort det?)! Trallalalalala... Det hjalp betydelig på humøret etter drittjobben nettopp!

Jeg har "onde planer"! ;-D Det slo meg plutselig hvor flott det ville være en med sterbai-stim i discuskaret. Så nå har jeg bestemt meg for at alle sterbaiunger som vokser opp her i huset, skal få flytte inn i det karet når de er store nok til å ikke bli spist. I en 325-liter kan man ha en ganske stor stim, og det tror jeg blir et flott syn!

I forrige uke kjøpte jeg et par Epiplatys dageti monroviae. Disse to går i ett av småkarene mine (jeg vet ikke antall liter). I dag holder de på med en aktivitet som minner svært om lek! Jeg har ikke sett killilek før (de killibarna jeg har alet opp, har bare dukket opp en dag), men det kan ikke være annet, sånn som de holder på. Jeg så dem bl.a. legge seg side om side i javamosen, med ristende kropp begge to. Men jeg kunne ikke se noen egg etter dem. Men jeg tror nok jeg skal flytte javamosen ut av karet deres i kveld, og erstatte den med en ny, sånn i tilfelle det er noen egg der som jeg ikke vil skal bli spist av sine foreldre. Det er et høyt aktivitetsnivå på dem, og hannen er meget innpåsliten, uten å være slem på noen som helst måte. Det er ingen tvil om at han tvert imot forsøker å innsmigre seg hos madammen. Det er faktisk første gang at jeg ser dem skikkelig aktive siden de kom hit. Ellers har de vært fredelige vesener. Og de er utrolig nydelige, begge to!

Har ikke hatt den arten selv, men høres veldig ut som det nigeriakilliene mine gjorde da de la egg

Da var haraldschultziene i hus, og jeg kan stryke én coryart av må-ha-lista. 5 nydelige fisker, til 250,- tilsammen. Jeg klager ikke over prisen. Heldigvis var jeg forberedt, og hadde med meg ekstra fiskeposer. Med coryer med orange på finnene tar jeg ingen sjanser, så fiskene måtte flytte fra en enkelt pose, og over i de 5 posene jeg hadde med meg. Og alle 5 ser ut til å være i fin form. Det tar litt tid før jeg kan begynne tilpassingen til karet de skal gå i, ettersom jeg må gjøre litt jobb med karet de skal ned i. Det må renskes opp i ganske grundig, og jeg tenker da å flytte det med det samme. Det skal ut på stua, der buret med dvergpapegøyer stod før. Jeg gleder meg helt vanvittig til å se de nye 5 i et av mine kar! De har forøvrig litt å vokse på ennå, og hos meg har de all mulighet til å vokse seg store og fine. Jeg er litt vel fæl til å overfôre coryene mine (ikke rart de leker såpass mye de gjør), men de vokser jammen bra også da.

At man kan bli så sliten og svett av å ta ned og sette opp igjen et lite akvarium! Jeg har omsider somlet meg til å flytte 63-literen fra soverommet til stua, i forbindelse med at det skal være karantenekar for de nye sussebassene. Dette karet var temmelig gørrete, og jeg måtte slamsuge skikkelig. Jeg benyttet også sjansen til å få malt baksiden av akvariet svart. Haraldschultziene står nå endelig til tilvenning, og jeg rekker garantert ikke å få sluppet dem ut av posene før jeg må hoppe til sengs. Normalt skal det gå bra at de står over natta. Men med fisker som kan finne på å forgifte seg selv, liker jeg det ikke. Vannet de skal over i, er jo også en smule tåkete etter flyttingen og romsteringen, så det burde også klarne litt opp før stakkarene kan flytte inn.

Jeg fikk et litt uventet problem mens jeg jobbet: manglende stikkontakter. Det hadde jeg ikke tenkt på. *Klask!* Jeg hadde bare én ledig plass på en grenfordeler, og jeg greide også å få frigjort én til. Men med to filtre i karet, i tillegg til varmekolben, ble det én plass for lite. En skjøteledning fikk holde som en midlertidig løsning. Jeg skal uansett flytte en del om på karene som står like ved, så da får jeg heller ta en opprydning når jeg kommer så langt. Og, nei, det er ikke en løsning å kaste ut det ene filteret fra karet. Grunnen til at det står to der, er at det ene filteret (som er silikonert fast i kortenden av karet) er så elendig at det ikke greier jobben alene. Det andre filteret er ikke kjørt inn skikkelig, og er altså nødvendig pga. det elendige førstefilteret. Det fastsilikonerte drittfilteret skal plukkes ned en dag, men i dag er ikke dagen, da det andre ikke er ferdig innkjørt.

Jeg begynner å lure på om Bart Simpson har lyst på kjæreste. Han romsterer noe voldsomt i den andre skiferhula i Pestkaret. Han har ikke tidligere vist interesse for damer og formering, men oppførselen hans nå er svært så like Bartesnoppens når han gjør seg klar for besøk av Madammen. Han (Bart, altså) er sikkert temmelig opphisset av hva det nå er som hisser opp mannfolka når Bartesnoppen ligger og vifter.