At akvariene mine nå står nærme senga mi på soverommet, har ført til noen uvanlige opplevelser: to ganger har jeg blitt sprutet vann på mens jeg lå i senga. En gang har jeg vært nødt til å lete etter en levende meitemark i senga mi. Meitemarken var mat til Harald, men greide å snike seg ut av hånda mi på vei dit. Jeg fant den til slutt i senga, ja. 

LOL!!! 😂



Redigering: Hvorfor i all verden har ikke jeg akvarier på rommet??

Hopp i det, og sett opp akvarier en halvmeter unna senga! Jeg nyter det! Men det krever stillegående filtre, med utblås under overflaten! Og ei bikkje som ikke er hekta på akvarievann.

Fôringstid i akvariene er dagens høydepunkt for meg. Det er så herlig å se på! Ragnhild er jo alltid sulten - akkurat det man forventer av ei kule. Hos coryene og ancistrusene er det full rulle. Brochisene kommer nesten ut av akvariet. De er i skikkelig feeding frenzy. De tar ingen hensyn til de andre innbyggerne, og bare dytter dem ut av veien. Loxozonusene er mye mer forsiktig. Men så er de jo mye mindre og. De oppfører seg sånn man ser for seg at snille, rolige coryer gjør. Septentrionalisene er de som faktisk får kul på magen når de spiser. De er så lange i forhold til høyden, at et mett mage vises godt. Og bartene deres har jeg jo snakket om før. Ikke rart jeg endte opp med coryer og ancistruser, etter som jeg er trønder, og har vokst opp utenfor Barte-Byen (Trondheim). Jeg har jo bart selv og, selv om jeg er kvinne.  

Et av Bartesnoppbarna skiller seg litt fra sine andre søsken. Den har større og lysere flekker enn de andre. Jeg har tatt bilde av den, men foreløpig funker ikke det å legge ut bilder fra iPhone hos meg. Det blir noen bilder her etterhvert. 

Harald overrasket meg her en dagen. Han har fått nytt bunnlag (finkornet Biltema-sand), og han forsøkte å grave seg ned i den. Jeg visste ikke at baileyi likte å grave seg ned! Det burde egentlig ikke overraske meg, da baileyi har en kroppsfasong som ligner andre kuler som liker å grave seg ned, som f.eks. miurus. Harald har senere også dukket opp med rester av sand oppå seg, så det har tydeligvis ikke vært en engangsforeteelse. Forøvrig hadde han sand som bunnlag før og, men mye grovere sand. Jeg så han aldri forsøke å grave seg ned i den. 

I går fikk cory-karet en meget etterlengtet filterrens. Det var så tett nå at det nesten ikke var vannstrøm ut av det (det er et utvendig Eheim-filter, 2224). Jeg håper økt vannstrøm kan overbevise noen nedi det karet om å leke, om det er coryer eller ancistruser. Foreløpig har den økte vannstrømmen gjort at jeg ser mindre til coryene, da de er litt mer i skjul. Håper de tør opp etterhvert. Samtidig med filterrensen forsøkte jeg å fange inn palettungdommene, da jeg ville flytte dem over i eget kar (så de ikke forsyner seg av evt. egg). Jeg fikk bare fanget inn halvparten, da de saboterte ganske grundig, samt at coryene gikk i veien hele tiden. Vel, jeg får visst ta dem litt etter litt. 

Jeg har glemt å nevne at noen av palettungdommene har overrasket meg med å like agurk! De spiser på agurken jeg gir ancistrusene! Jeg trodde ciklidene foretrakk proteiner i kosten, men tydeligvis vil de ha grønnsaker, de og.

Det var tomt for agurk hos ancistrusene, og i går skar jeg opp noen skiver for å putte nedi. Jeg glemte dem igjen oppå et annet akvarium. Jeg fant dem ganske inntørket i morges, men putta dem likevel oppi akvariet. Ancistruser gjør ingen forskjell på om agurken er endel inntørket! De kasta seg over maten med en gang. Akkurat nå sitter det fire ungdommer der og gnager. Agurk er virkelig nammenam. Før i tiden brukte jeg squash i stedet, da den holder seg lengre i kjøleskap. Men det er de ikke like glad i som agurk, etter min erfaring. Så nå er det agurk som brukes her i huset. Utover dette, så går det i frossenfôr i det akvariet, pga. coryene. Men ancistrusene elsker det også. En sjelden gang innimellom får de malletsbletter (NovoTab og TabiMin), men jeg synes det griser så innmari mye mer enn frossenfôr (sånn som de svære brochisene herjer rundt med nesegrevene sine, fyker det partikler overalt). Dermed blir det altså stort sett frossenfôr på dem. Jeg har forresten også begynt en liten matkrig med Harald. Han har i mange måneder nektet å spise noe annet enn meitemark, etter noen dårlige erfaringer med reke. Men nå tar jeg altså krigen med å få han til å spise reke igjen. Nå er han fryktelig sulten, stakkar, men jammen er han sta! Jeg har jo noen teknikker på lager for sånt, men har faktisk bare en igjen jeg ikke har prøvd ennå. Vi får se hvem som er staest av oss!

Jeg var staest! I dag tok Harald reke igjen. Han har ikke fått tilbud om annet siden jeg bestemte meg for at nå fikk det være nok å være sær. Så nå var han veldig, veldig sulten. Jeg så det på han i dag at han nok ville kaste seg over det han fikk servert. Han var så urolig der han var på dagens gjemmested. Så jeg kastet oppi ei halv reke, akkurat der han lå, og reka gikk inn med en gang. Så da kasta jeg oppi den andre halvdelen og, og den forsvant også ned i Haralds mage. Håper han husker smaken til neste fôringsdag. Egentlig er det meitemarkdag på søndag, men nå skal han bare få reke en stund framover, til han er godt vant med å ta det. 

Bartesnoppen har visst lekt OG mistet eggene sine i rekordfart igjen. I dag ligger han i hula, og det ligger to egg på bunnen av hula. Ikke vet jeg hvorfor han ikke får det til lenger. Han mister eggene fortere for hver gang han leker nå. Han fikk det jo til i begynnelsen. Lille Flekktyfus og resten av gjengen er jo bevis for det. Jeg tror det er 4 kull han lyktes med i begynnelsen (på rad). Etter det er det vel 4 (også på rad) der han har mislyktes nå. Mens jeg skrev dette innlegget, ga han opp hula si og. Problemet kan jo være palettungdommene. Men gjør han jobben sin godt nok, skal jo ikke de komme seg inn til eggene. 

I dag har jeg skjemt bort Ragnhild og Harald med å kjøpe ferske blåskjell til de. Harald får ikke smake før i morgen (han har ikke fôrinsdag i dag). Ragnhild er foreløpig ikke enig i at blåskjell er å skjemme henne bort. Hun synes blåskjellet ser dritskummelt ut! Blåskjellet serveres i skjellet (altså halve skjellet - ikke uåpnet), så de må bruke tennene for å få maten ut. En fin måte de får slipt tennene litt på. Jeg har en gang tidligere prøvd kokt blåskjell på Harald, og det ville han ikke smake på engang. Så det er ingen garanti for at han liker de rå heller. 

Ragnhild forsynte seg heldigvis av blåskjellet den kvelden. Jeg har ikke testet det på Harald ennå. Jeg er bare lykkelig for at han har fortsatt å ta reke. Så jeg skal fortsette med det til han en stund framover. Han får mat annenhver dag. Noe oftere enn det tviler jeg på at han vil spise. Han får nå en hel reke tirsdag, torsdag og lørdag, og så får han meitemark til søndagsmiddag. Ragnhild får mat hver dag. Men jeg må være litt forsiktig med henne, for hun har ingen begrensninger på hvor mye hun gafler innpå. Hun har litt tendensen til å kunne bli feit. Det er rart med kulene mine. Begge skiftet litt personlighet etter flyttinga. Begge ble mer sosiale. Jeg kan samhandle med dem begge to nå. Harald har også begynt å bli interessert i fingeren min når jeg setter den på glasset foran han. Han har forsøkt å ta den bare en gang. Der er Ragnhild mye mer aggressiv. Noe jeg digger med henne! Jeg elsker aggressive kuler. Akvariet hennes er forresten et eneste stort rot. Da vi kom fram etter flyttinga, ble alt bare lempet oppi karet hennes, uten at det ble plassert eller plantet. Og sånn er det fortsatt, da Ragnhild ser ut til å trives med å ha det sånn. Jeg har ikke lyst til rote til hjemmet hennes, da hun jo ikke liker endringer. Så får det bare være rotete i mine øyne i stedet. Det viktigste er at kula mi har det bra. Ragnhild er forresten den rareste kula jeg har hatt. Hun er et skikkelig følelsesvesen. I alle de årene jeg har hatt mange forskjellige kuler har jeg kun sett dem blåse seg opp to ganger. Det var før jeg fikk Ragnhild... Hun blåser seg opp i tide og utide, og halvparten av gangene vet jeg ikke hvorfor. En gang jeg skiftet vann, var hun så opprørt etterpå at hun blåste seg opp diverse ganger over de to første dagene. Hun er ikke lett å forstå seg på. Hun er veldig annerledes andre kuler på dette viset.  Men trives gjør hun likevel. Fargen hennes er grei, selv om den og skifter litt med humøret hennes. Og matlysten er kjempegod! Vi kjenner hverandre, og kan samhandle litt, men hun blir sjenert hvis andre vil hilse på henne. Nei takk til fremmede! Ei herlig kule, rett og slett. Og jeg er glad jeg fikk henne i hus. Hun minner meg stadig på hvorfor jeg elsket kuler!

Bikkja mi elsker derimot ancistrusene. De er de eneste hun er særlig interessert i, og hun forsøker å ta dem når de har sugd seg på frontglasset. Heldigvis et det jo glass imellom, så fiskene er trygge. Nå nettopp hadde ett av Bartesnoppbarna sugd seg fast på frontglasset. Tiril forsøkte å ta den 5 ganger før den fant ut at det var best å flytte på seg.

I dag er det ett år siden Harald flytta inn hos meg. Vi feira med ei reke. Harald har fortsatt med å spise reke, til min store glede. Men han trenger god betenkningstid først. I sterk motsetning til Ragnhild, som stort sett kaster seg over maten. 

Det er når man har skikkelig langnesede coryer at man virkelig ser hvorfor coryer skal ha sand som bunnlag. En av septentrionalisene mine stapper absolutt hele trynet ned i sanda når den leter etter mat. Sand helt opp til øynene! Herlig! Jeg elsker langnesede coryer!

Jeg står midt i femtiårsfeiring, så akkurat nå er ting litt nedprioritert. Men jeg ga i hvert fall coryene et skikkelig kaldtvannsbytte, samtidig som jeg omrokkerte litt i karet deres for to dager siden. Jeg hadde ventet ekstra aktivitet på coryene og ancistrusene etter dette. Den gang ei. De syntes overhodet ikke noe om at jeg flyttet rundt på hjemmet deres. De er så mye mindre aktive og lite framme. Det går seg vel til til sist. Men det er overhodet ikke lekstegn. Jeg fanget også inn det jeg så av palettungdommer i det karet (jeg har jo fanget inn noen av dem tidligere), og flyttet til karet nedenfor. Men jeg ser nå at det er minst 3 igjen hos coryene. Kulene fikk også vannbytte. Ragnhild har ikke furtet etterpå denne gangen, men det har derimot Harald. Etter jeg fikk han til å ta reke igjen, har han spist det hver gang han har fått det servert. Men i går rørte han ikke reka igjen. Vel, han får ikke servert annet (bortsett fra på søndager, da er det meitemark på menyen), så han får bare værsågod spise det! Ragnhild gafla innpå med stor entusiasme i dag. Den kula kan spise til hun sprekker, hvis hun hadde fått sjansen. Jeg digger Ragnhild!

Coryene og ancistrusene satte ikke pris på omrokkeringa i karet sitt nei! Men nå er de heldigvis tilbake til normalen. Og jeg er fornøyd med resultatet. Jeg har null evner når det gjelder aquascaping, men nå er det i det minste ikke helt vilkårlig kastet sammen. 

Blant ancistrus-ungdommene er det to som skiller seg ut på utseendet. Lille Flekktyfus var den første som fikk navn. Nr to som skiller seg ut har en splittet halefinne. Jeg har grublet på hva jeg skulle kalle den. Jeg ønsket noe i samme gate som Lille Flekktyfus, og har endt opp med Lille Lepra.  

Jeg blir ikke veldig overrasket om Bartesnoppen ligger og vifter på egg i morgen. Fruen ligger nemlig pal oppå hula hans. Så hun er nok full av egg. Vi får se om hun slipper inn i hula for å gyte i kveld eller natt. Jeg har forresten oppdaget at jeg har i hvert fall en ancistrusungdom mer enn jeg visste om. Når jeg ser flere av dem framme samtidig, greier jeg ikke å la være å telle dem. Det høyeste antallet jeg har sett tidligere er 10. Og jeg har følt meg ganske trygg på at det ikke vare flere. Men i går telte jeg 9, og da var det to minste ikke tilstede (bl. a. Lille Lepra). Altså må de være minst 11! Det er 3 jeg sikkert kan identifisere når jeg ser dem: Lille Flekktyfus (som jeg kjenner igjen på kombinasjonen størrelsen, fargen på flekkene og størrelsen på flekkene), Lille Lepra (som har en splittet halefinne, og dessuten er nest minst), og til slutt er det den aller minste, som ennå ikke har fått noe navn. Den er fra det siste kullet Bartesnoppen greide å få fram (det er Lille Lepra og), og er mye mindre enn de fleste av ungdommene. De største ungdommene begynner å bli ganske store! Jeg blir ikke veldig overrasket om noen av dem nærmer seg å bli kjønnsmodne. I løpet av sommeren kanskje? Da må jeg også begynne å tenke på å flytte noen av dem. Egentlig vil jeg helst ha dem der de er, da jeg kan ligge å se på dem hele tiden når jeg ligger i senga mi. Og jeg elsker å se på dem! Det blir jeg bare aldri lei av. Men det kan bli litt høyt konfliktnivå, med en hissig Bartesnoppen som sikkert ikke vil ha konkurranse. For Bartesnoppen er en herremann med temperament, akkurat som en fullvoksen ancistrushann skal være. 

I dag har det flyttet inn en ny kampfisk her. Siden jeg startet med fisk i 1993/1994, har jeg hatt kampfisk mer eller mindre sammenhengende. Min forrige kampfisk forsvant i vinter/vår, noe som ikke var noen overraskelse. Han begynte å se litt tufs ut. Antagelig var det rett og slett alderen som ble for høy, for Kong Valemon hadde jeg en stund. Han som fikk bli med hjem i dag har fått navnet Kong Sverre. Det er et navn jeg nesten alltid har hatt på kampfisk (med mindre jeg har flere - da har de selvsagt forskjellig navn - eller den er hvit, da får den alltid navnet Kong Valemon. Men Kong Sverre er ikke hvit. Han er mørk blå med litt rødskjær, og han er en crowntail. En vakker herremann jeg håper vil trives. 

Kampfisker er kule - dei har nesten litt personlighet!  Eg har litt lyst til å setja opp eit kampfisk/rekekar. Er det ein grei kombinasjon?
Eg har eit barn som plutseleg har fått akvarieinteresse, og det er moro. Ho må vel få seg eit kar på rommet...

Kampfisk + reker kan fort bli rene massakren.
Har opplevd at kampfisken knerta 10 neocaridina og 4 Amanoreker på noen få minutter. Den ellers så døsige og late fisken gikk amok, som en rev i et hønsehus!
Andre rapporterer at deres ikke enser rekene en gang. Så du kan jammen snakke om personlighet. Deres oppførsel varierer stort.

Ahhh. Haha! Good to know!

Det er gått lang tid siden forrige oppdatering her nå. Det har skjedd mye i privatlivet mitt, så da har det blitt lite skriving her. Ikke så mye nytt, bare ei ny kule, som flyttet inn for 2-3 uker siden. Han heter Eirik (blodøks), og skal i teorien være en Abei. Men han er så sjenert at jeg ikke får tatt gode nok bilder til å få identifisert han. Jeg hadde ventet meg en voksen fisk, med det viste seg at han var ganske så liten. Innvollsorm hadde han og. Og var ikke så lett til å få til å spise. Dvs, inntil jeg medisinerte han for innvollsormen. Da tok det kort tid før han tok maten. Og han har spist middag hver dag siden det. Lagt på seg har han gjort og, noe som gleder meg veldig. Han er god og rund som han skal være. Da jeg fikk han, hadde han innsunken mage. 

I går overtok jeg noen få fisker av noen naboer som skulle legge ned akvariet sitt. De visste at to av fiskene var scalarer, men resten hadde de ikke navn på. Eller "resten" - det var bare tre tetraer og en enslig corydoras trilineatus. Den stakkars trillen var altså single, og i tillegg er jeg sikker på at den ikke har gått på sand heller. For bartene dens var borte, noe som kan skje når den går på grus. Den har fått flytte inn sammen med bl.a. loxozonusene mine, noe den syntes var litt greit. De ligner tydeligvis nok på hverandre til at den føler slektskap. I hvert fall henger den litt sammen med dem. Hvis den fortsatt er frisk og fin på nyåret, skal jeg kjøpe artsfrender til den. Jeg serverte frossen tubifex der i dag, for å tilby noe den sikkert aldri har smakt før. Men det skjønte den visst ikke så mye av. Mulig det bare er for mye omveltninger for stakkaren. Men det gjør godt i hjertet mitt at den nå får gå på sand! 

Har akkurat nå en lykkelig trilineatus (Lille Trille), som sitter i en haug med røde mygglarver og mesker seg. Jeg har nettopp fullført vannbytte og tilsatt Esha-vitaminer, så det eneste den mangler nå, er artsfrender. Og planen er at Lille Trille skal få det i morgen. Håper det betyr at lillemann blir enda mer fornøyd. For den ser ikke ut til å finne så mye artslikhet med loxoene. Den hang litt sammen med dem i begynnelsen, men har ikke sett det i det siste. Jeg hadde opprinnelig ingen planer om triller igjen (selv om de er søte, og jeg liker dem). Men da denne lille tassen endte hos meg, måtte jeg jo gjøre om på den avgjørelsen. De bruker å ha triller hos Tam, så dit går turen i morgen. Det som også er godt å se er at bartene til Lille Trille såvidt har begynt å vokse ut igjen. Bartene er jo så viktige for coryer, og han har sett så snau ut uten. Den eneste fordelen med at han har litt snaue barter, er at jeg fortsatt kan kjenne han igjen når han får en liten stim å henge sammen med. Jeg vil jo gjerne følge med på utviklingen, og se om han trives her.