Nå var det ikke slik ment at jeg bare skulle dytte tre meter hageslange oppi karet og la det stå til.
Det jeg la i at det blir "mindre hobby" var planleggingen av akvariekjeller pluss den lette tilgangen på vann gjør at vannlempingen utføres over vesentlig kortere avstander enn i dag. Opptil flere meter kortere faktisk!
Og når jeg etter nøye inspeksjon av vår nye tomt oppdager at jeg nå er den stolte eier av en gryende skog med sika-gran (og tiden det vil ta meg å begrense denne), setter jeg umåtelig pris at det blir mindre bæring hva gjelder akvarium.

Akkurat nå føles det veldig langt opp og langt fram til akvariekjelleren, for oppussing er noe herk. Det kalles ofte nordmenns favoritt fritidssyssel(oppussing red.anm.), men gud bedre hvor stusselig er man ikke som menneske om man finner dette givende over lengre tid...

Veldig artig tråd å lese seg opp på, den er jo litt i røkk og napp, men for en som liker serie-maratoner gjorde ikke det noe. Huskjøp og partnere er tidstyver så det er godt å høre du har fått deg ei furtebu i kjellern. Det har jeg også, innredet med arbeidsbenk, skrustikke og verktøytavler. Det er den beste tida.

Huhei og god vår! (Er det noe som heter det??)

Mennesker er behørig installert, hund anskaffet og fiskene huset.

Har så smått begynt å sondere terrenget rundt der vi nå bor, og med god hjelp av Statens Kartverk, Google Earth, David Livingstone og min makeløse stedsforvirring har jeg lokalisert flere små fiskeløse tjern og dammer som virker som prima kandidater for fangst av levendeføde. Så når sola biter litt mer og gradestokken kryper over frostskader, da blir det dynamittfiske av dafnier.

Jeg har hatt en liten stim neontetra i flere år, og de tre siste tålte dessverre ikke den siste flyttingen.
Når jeg nå reflekterer over det disse fiskene har vært igjennom så har de gitt valuta for pengene, for å si det litt kynisk. Jeg kjøpte de for ca. 6 år siden. Og siden da har de vært igjennom samlivsbrudd, tre flyttinger innad i Trondheim og en flytting utenbys, midlertidig opphold hos både mine foreldre og mine svigerforeldre i opp i mot et par måneder. Dessverre må jeg si at alt det "utenomsportslige" de har vært med på ikke alltid har eksemplifisert godt akvariehold. Frafallet har skjedd gradvis og nå har som sagt de siste forlatt oss.
Så takk for de mange blåstripete årene og den ustanselige eggleggingen i mosen. Takk for den vettskremte pilingen under plantene når jeg stappet hånda nedi karet. Takk for de mange tapre forsøkene på å sluke en mygglarve som var 25% større enn dere og takk for det vakre fargespillet når dere stimet.

Det du egentlig sier er at du har påført fiskene store traumer? Og at du pga dårlig karma kommer til å bli gjenfødt som Steinflue i Renaelva?

Litt i overkant avansert de livsformene der... Mer som en streptokokk i Sundsvall.

På Orkanger har de mer enn bare steingode fotballtrenere, de har også en dyrebutikk.
Er litt ambivalent i forhold til akvarieavdelinga, men den er dugelig nok, og for...tja, tre måneder siden, fire kanskje, så kjøpte jeg en gruppe på seks cory aeneus.
Ungfisk selvsagt, men de har nå vokst til en fin størrelse.
Men nå i den siste tiden har jeg lagt merke til at etter som den ene hunnen vokser, så krummes ryggsøylen hennes ned mot halefinnen.

Hun er normalt aktiv og spiser godt. Av adferd altså en sunn cory.
Krumningen påvirker tydeligvis svømmeblæra hennes, og hun må bruke en del mer krefter på å nå overflaten etter luft å svelge. I tillegg dumper hun mer ned i sanden etter en svømmetur, der hennes artsfrender mer glideflyr til stasjonær stilling.
Dette setter meg selvsagt i et dilemma:
Fisken har et fysisk handikap og dette påvirker hverdagen dens. Men til hvilken grad?

Jeg har drevet med akvarium såpass lenge at jeg har sett fisk lide under sykdom o.l. og alltid tatt de valg jeg har tenkt var nødvendig for dyrets beste, men her slåss jeg litt med meg selv.
Hun spiser normalt, vokser fint, har god interaksjon med de andre og virker generelt å være i finfin kondisjon.
Er det da riktig å avlive?
Jeg er rimelig sikker på at denne ekstrabelastningen under svømming vil i ytterste konsekvens uansett forkorte livsløpet hennes, men foreløpig virker krumningen ikke å ha andre konsekvenser enn litt anstrengt svømming.
Så ennå sitter jeg på gjerdet og ser an situasjonen. Jeg kan umulig vite om dette er smertefullt for øyeblikket, men i og med at adferden er tilsynelatende normal, velger jeg å la henne leve.
Har aldri opplevd dette hos fisk før, men om andre virveldyr er noen pekepinn, er sannsynligheten for at denne krumningen forverres med vekst og alder, ganske stor.

Så om litt tid kan hende jeg må ta drastiske grep.

Og nå, noe mer hyggelig.
Vi har som enhver norsk gjennomsnittsfamilie med respekt for seg selv, hund.
Og hun heter Alma.
Hvilken type sier du? Tja, er "alle" et godt nok svar?
Hennes mor er cocker spaniel, hennes far en Cavalier King Charles som igjen har en far som er whippet, der hans far igjen er vorsteh.
Samtlige av Almas søsken er helt klart og tydelig Spaniel. Små og lodne med lange ører og en hang til Landstrykere og italienske pastakokker.
Alma derimot har forsvinnende lite Spaniel i seg.
Der søsknene ville stilt på audition hos Disney, er Alma mer nærliggende å melde seg inn i Norsk Jeger og Fiskerforbund.

Vi er ingen "springe-i-skogen-spise-kongler"-familie. Jeg har ingen behov for å ut og skyte på levende vesener. Så da å få en jakthund byr på noen spesielle utfordringer.
Hun må stimuleres. Mentalt.
Jeg gjorde noen forsøk med et par såkalte IQ-tester jeg fant linket på Face, men så viste det seg at hunder ser ikke 2-dimensjonalt særlig godt. Hun scoret likevel 52 poeng på den ene testen ved å slikke på touch-skjermen.

Videre forsøkte jeg å stimulere hennes små grå med en lengre innføring i europeiske kriger gjennom århundrene, men hun falt av forelesningen lenge før Goterkrigen.

Vi gjorde et siste forsøk, denne gangen lett konstruksjon i form av et enkelt Ikea-møbel. Forsøket ble avbrutt i mangel på to dørknotter, side 4 i monteringsanvisningen og en pakke Silica-Gel.
Så nå bærer det på valpekurs!

Aquamanias, we love you.

Har et innvendig filter (Fluval 4) som jeg har hatt siden jeg startet med akvarium, og hva innvendige filter angår vil jeg anbefale det på det sterkeste.
Surkler og går ustanselig, og med unntak av at den ytterste delen av styrkejusteringen nå har falt av, er pumpa intakt. Nesten "Box fresh".
Meeen, etter som årene går så suger den seg stadig oftere tett. Gjennomstrømningen er ikke helt på høyde med det den en gang var.
Så nå bestilte jeg Eheim Classic (fanden om jeg husker modellnummer) fra Aquamanias. Og der er det perverst bra kundebehandling.

Så nå bli det mongokapasitet på den lille stampen på 45 liter, og et flunka nytt bøttefilter på den brokete forsamlingen i 120 litern. Og hva skal jeg gjøre med all plassen??

Lenge siden jeg la ut noen bilder nå.

Sånn er bøtta for tiden.

Skjemsel og dyp skam.
Jeg ser jeg ikke har postet det grann på ni måneder!!

Hva angår akvariehobbyen så har jeg kommet til et stadie der jeg akkumulerer utstyr.
Det er flere gode tilbud rundt om for den som leter. Har funnet alt fra pumper og lysarmatur til kvalitetsfor til meget lave innkjøpskostnader.
I listeform:
- Jan Hansens hjemmelagde "DuroPump" med en oppgitt effekt på 1103,3 KW. Et dieselfyrt kosemonster av en pumpe som garantert flytter på vann, luft, kone og løse gjenstander. Kost: 250 NOK og en kopp kaffe.
- Gross Lichts "Super-Nova" høykvalitets lysarmatur, også egnet til utendørsbruk. Ble i sin tid "importert" fra Tyskland til bruk på anleggsområder i det ganske land. Armaturen er utført i grå industrilakk og er preget med to S'er av gotisk type. I bruk kan lyset fra armaturen observeres fra Proxima Centauri.
- 4 tonn KROMAT Avl, utgangsdato 23.juni 1992.
- 18,2 kvm silika nanofiberglass. Oppgitt til 15 ganger sterkere enn stål.

Så snart er det vel på tide å anskaffe flere kar for å ha det i, for de gjør lite nytte for seg i en pappeske i hvert fall.


Har så smått begynt å leke meg litt med rekeoppdrett.
Ikke kun for reproduksjonen sin del altså, for det fikser de meget bra alene, men som et hjemmeeksperiment. Originalbestanden er rekemix, altså en herlig blanding av ymse kulør, og muligens art.

Gjorde det enkelt - plukket ut de rekene med de klareste fargene og fineste tegningene, og satte dem i et kar for seg selv. Genetikk på høyt plan med andre ord.
Holdt på en liten stund nå, kanskje halvannen måned og resultatet er ganske oppløftende. Det har dukket opp en håndfull pent utfargete yngel.
Så langt er det gul og rød som er de dominante fargene, men har også et par søte avvikere som er burgunder(på grensen til svart) og en mellomstor hunn med en hvit stripe på.
Det blir flere rekekar etterhvert. Og da blir det rene artskar. Digger skalldyra.

Huhei, fuktige medmennesker.

Jeg har de siste årene gjort det til fast takst å hive på "akvarium" når noen spør meg om hva jeg ønsker meg til jul/bursdag/ramadan/midtsommersblot osv.
Og siden jeg er en voksen mann, aldri fått det.
Men, min kjære kone har ofte et våkent øye til diverse grupper på sosiale medier som omhandler kjøp, salg og bytting (NB! må ikke forveksles med navnet på vanskapte barn i nordisk folketro).
Og hennes øyne bivånet et innlegg fra noen som hadde et akvarium å gi bort.
Det kan man godt like. Så da bars det til naboøya for å hente en gammel, men tett 180 liter. Og de vennlige menneskene på denne gudsforlatte plassen hev sågar med et tilsynelatende meget pent brukt Eheim 2213.
Gratis! Hva gir du meg??

Jeg har et solid stykke arbeid med å få dette karet opp og gå, for det trenger en del kjærlighet, men heldigvis er det ingen potensielle beboere som er spesielt kresne til utseende på karet de går i. Det er skittent og litt vanskjøttet, men det lekker ikke, og ripene er ikke verre enn at jeg lever godt med de. Så en god vask burde gjøre karet presentabelt igjen. "Med Kraftvask og bannskap skinner gulvene dine som nye."

Har foreløpig ikke bestemt meg hva som skal gå i det, men det frister å gi cory'ene et "hav" av plass.
Jeg skal i alle fall bruke god tid på oppsett denne gangen, da det ikke er noen innbyggere som desperat trenger bolig. Eiendomsmarkedet i kjelleren er på ingen måte opphetet.
Så enn så lenge blir det kun et planteakvarie.

Ang. Prosjekt Reke så har jeg oppgitt dette.
Det tok sin tid, men det demret til sist at med den (ukjente) genetiske basen til mine reker, vil jeg etter alle solemerker aldri kunne avle reker av en spesiell farge.
Jeg har lyktes i å frembringe et høyere antall reker som er bedre utfarget, men vi snakker kanskje 15 % av et gitt kull, kontra 6-7 % tidligere. Skal jeg øke dette noe mer, må jeg tilføre friske gener fra "renrasede" reker. Og det er bare bortkastet.
Jeg overrasket meg selv i negativ forstand at jeg ikke så feilen min til å begynne med med. Man bærer jo tross alt illusjoner om nesten overnaturlig høy intelligens, men disse brast som Titanic mot isfjellet. Så jeg må slukøret innse at jeg sannsynligvis kun er over gjennomsnittet smart.
Vinke Nobelprisen, mannen....

Vel, da var nykaret oppe og gikk.
Slenger ut et par bilder.
Karet er 110*45*45 (222 l), og per nå belyst av ei singel pære (Northlightgreie med E27 sokkel, kaldhvit 6500 K) siden jeg fullstendig torpederte lysrørene under transport. Burde likevel holde til plantene i karet - javamose, javabregner og Vallisneria "Tiger".
Min erfaring tilsier de vokser uansett lysforhold. Senere blir det nye lys (LED ser jeg for meg, og en DYI-topp).
Pumpa er en Eheim....22....13?... 24? Husker ikke i farten, og gidder ikke sjekke heller. Som bistand har den en Am-top luftpumpe med et pittelite steinfilter koblet på utblåsningen.
Burde være dugelig sirkulasjon og filterkapasitet.

Substrat er en blanding av noen få kilo Rådasand jeg hadde liggende, og Biltemasand. Minus "mangroverota" bakerst til venstre, er alt annet "hardscape" funnet ute i nærheten av hjemmet.

Av mobile vesener i karet er det en tre-fire kirsebærreker som sneik seg med mosen, fem meksikanske dvergkreps og Cory'ene (aeneus).
Cory'ene virker å rådigge plassen, noe jeg var litt skeptisk til før jeg satte dem i.
Har lest de kan reagere negativt på for store akvarium hvis de ikke er mange nok, men mine virker å stortrives.
De har begynt med det som kan se ut som opptakten til lek. Dog litt vanskelig å vurdere da aeneus er særs sosiale fisk og freser rundt etter hverandre uansett.
Siden de er så godt som alene, er det nesten som et artskar å regne, og per dag 2 i karet går det over all forventning.

Krepsene kjøpte jeg av Tommy Tran. Og angrer ikke. Et fantastisk tilskudd og bekjentskap.

Mja...det var lek ja.
Da må man ta seg en ny runde med Mona Oplands meget gode Cory-artikler.

Fikk meg en overraskelse her om dagen.
Gikk ned til "The Hollow of Many Waters" og fant en meget besynderlig skapning sittende på en stein.
Bakgrunn:
Man drømmer om å bedrive aquascaping og siden jeg er utprega nybegynner med slarkete knær og høysnue, har jeg bestemt meg for å starte i det små og plukke "hardscape"-materiale ute i norsk natur. Takahashi Amano AS får vente ennå en stund på mine kroner.

Vi bor på en øy ute i havgapet og både steiner og døde trær får et mildt sagt herjet preg etter å ha vært utsatt for vær og vind på Trøndelagskysten over tid. Særlig steiner i brytningen tidevann og land får solid medfart - noe som gir dem et særpreget og etter min mening godt egnet uttrykk.
Så jeg plukka med meg en del stein som jeg likte. De fikk seg en god runde i kokvarmt vann, før jeg skrubbet dem under rennende H2O og arrangerte de uten tanke for Feng Shui, estetikk eller hvorvidt dette påvirket min universelle karma.

Likevel dukka det pinadø opp et friskt og levende strandskrukketroll (Ligia Oceanica) på ovennevnte stein. Jeg var nesten fristet til å la den være der. Nå driver jeg ikke knallhard biotopkorrekt oppsett og opererer mer under prinsippet "ikke norsk" når jeg velger hva som går i karet.
Strandskrukketroll faller dessverre innunder denne kategorien og jeg valgte derfor å ta den ut. De er tross alt også amfibiske og ville i så måte trenge en landdel.

Morsomt bekjentskap.

Har sett det nevnt noen steder at i tillegg til catappa og eik, brukes bøkeblader hos enkelte.
Jeg har ei mektig fin blodbøk i hagen og jeg bestemte meg derfor for å teste disse. Enkelt sagt: blader fra blodbøk bruker laaaang tid på å råtne.

Ingen blader bør plukkes før etter løvfall om høsten, og de må være helt inntørket. Hvis de råtner, er de ikke bra.

Takker for input'en, SilverShaded, men det vet jeg. Bladene er fjorårets nedfall. Har bare ikke tilsatt de før nå.

Åja...da beklager jeg unødvendig info Hørtes ut som du hadde plukket ferske, råtnende blader

Hehe. Det går veldig bra. ??
Vet du bare vil det beste.

Skal prøve meg med en del flere blader i neste runde. Prøvde i utgangspunktet bare en håndfull, men disse har liten innvirkning på vannet ifht verdier. Ph ligger stabilt på 6,7. Får se når vi har i litt ekstra.
Usikker på mengden tanniner i bøkeblader, men antocyaniner er det tjukt av. Skal være et kraftig antioksidant og sånn sett ha fin innvirkning på fiskehelsen.

Som en ansvarsbevisst og moderne mann strøk jeg i går kveld ned i kjelleren med en ladning klær min sønn hadde bæsjet fulle.
Vaskemaskinen neste!
I det jeg dukket under den øverste dørkarmen holdt jeg på å plante mine str. 46 på en gammel og kjær kjenning. Banjomallen "Banjo-Kari".
Min umiddelbare sorg ble kun overgått av sjokket over å finne henne/han (kjønn er uvisst) tilsynelatende inntørket på gulvet.

Jeg slengte kleskurven med min sønns odørfylte klær bortover gulvet og bøyde mine samfulle 190 centimeter ned til denne ynkelige og skrukkete skapningen.

Banjo-Karis historie startet for omtrent 8 år siden da en kompis av meg som hadde akvarium på det tidspunktet, kjøpte denne yndige (not so much) skapningen. Da han flyttet nordover, flyttet Banjo-Kari inn hos meg og jeg har vel hatt henne i nær på 4 år.
Og det var lett å tro at dette skulle være endereis for den styggeste vakre fisken på planeten.
Men den gang ei - noen sekunder etter jeg plukket henne opp fra gulvet, rykket hun med ett til.
Og i sjokket av bevegelsen slår det ned i meg - hun er en malle og mange arter tåler fravær av vann i lengre perioder enn mange andre fiskearter.
Så startet "The Rescue Mission".
Jeg hev meg over akvariet og holdt henne under vann. Huden myknet ganske raskt og hun rettet seg sakte ut. Noen bobler forlot munnen, men ennå var det ikke noen flere tegn til liv enn rykket hun gjorde da jeg løftet henne fra gulvet.

Så med ett ristet hun til liv, sprellet som gal ned mot sanden og virret slik frem og tilbake noen sekunder før hun slo seg til ro på bunnen. Og mens jeg observerte henne, begynte hun sakte å puste tilsynelatende normalt.

Per skrivende stund er det uvisst hvordan stoda er, men jeg skal ta meg en lengre kikk når jeg kommer hjem.

Fingers crossed!

Utrolig ! Håper han/hun overlever uten varige mén, du får informere
Glemte jeg å nevne orekongler til senking av pH, forresten ? Farger vannet, selvsagt...men meget effektive.