En ting man bør ha i skapet sitt uansett, er vannforbedringsmiddel (eller hva det nå heter). Selv om man normalt ikke har klor i vannet sitt, så kan det skje i disse vårtider. I dag begynte coryene å klø seg som noen tullinger etter vannbytte. Ooops! Det er visst vår og snøsmelting igjen. Heldigvis har jeg en diger flaske med Sera Aqutan stående i skapet. Jeg tror ikke det er klor som er problemet egentlig. Vannet har stått siden i går. Men det er mye annet snusk som kan finnes i vannet i disse tider.

Et godt tips: ikke bruk Juwel-pumpe når du lager et selvmekket filter av typen jeg har laget. Juwel-pumper er håpløse når det gjelder dritt på rotoren, så det skjer ofte at det ikke starter etter vannbytte. Dermed må pumpa vrikkes ut av filtersvampene som er festet til den. I tillegg til at det er upraktisk, så ryr all møkka av filtersvampene når man begynner å fikle med filteret. Det hjelper ikke på humøret akkurat.

Killihannen har faktisk vært mindre aggressiv etter at han kom ut av sitt selvpåførte fengsel. Så fengselsstraff virket tydeligvis på denne fisken. I hvert fall ennå... Han og hunnen hans er nå hele tiden tett ved siden av hverandre, akkurat slik jeg liker å se dem.

Jeg har lagt om på vannbyttingsrutinene mine, slik at jeg nå gjør det på dagtid, i stedet for rett før jeg skal legge meg. Resultatet? Om kvelden sitter jeg og har dårlig samvittighet fordi jeg koser meg med andre ting, i stedet for å stelle akvarier. Det tar nok litt tid før jeg greier å bare nyte kvelden sånn helt uten akvarier. Akvaholikere er rare...

Sjokolademaller er utrolig sjarmerende dyr. Den største min har en hengemage av en annen verden. Og det er ikke rart, for den tenker med magen. Og det den stapper ned i den, er discusfôr. Men verdens smarteste fisk er det ikke. Den har sitt "hjem" bak en rot som ligger i hjørnet av 325-literen min. Den er så feit at den må et stykke opp for å greie å passere forbi rota og ut i resten av karet (noe den sjelden gjør). Nå landet det nettopp en diger matbit på bunnen inntil enden av rota, men på "utsiden" i forhold til sjokolademalleboligen. Sjokolademallen hadde fryktelig lyst på biten, og forsøkte å nå den fra "innsiden". Det fungerte ikke. Mallen lå og svømte og svømte med nesa mot rota, og kom ingen vei. Og matbiten var like langt utenfor rekkevidde, uansett hvor hardt den forsøkte å dytte nesa forbi rota. Jeg fikk meg en skikkelig god latter. Vel, til slutt ble en annen bit virvlet inn til mallen min, så da fikk den annet å tenke på.

Det er ikke bare discusene mine som glemmer å spise fordi de er opptatte av at naboen ikke skal få noe. Min største L-177 gjør det samme. Den store hissigproppen vil ikke at minstemann skal få satt sugemunnen sin på noen av matbitene, og glemmer å spise selv. L-177 er fantastisk flotte maller. De blir ganske store, og de har et temperament som er herlig å se på (for den som liker hissige fisker). Jeg elsker å se de kvikke bevegelsene når de er sinna.

Ellers kan jeg informere om at samtlige scultzeiegg er fine og brune. Stønn! Kunne de ikke la være å befrukte i hvert fall noen?

Inger Anne

Ellers kan jeg informere om at samtlige scultzeiegg er fine og brune. Stønn! Kunne de ikke la være å befrukte i hvert fall noen?

Jamen kjære deg, du MÅ ikke plukke ut ALLE eggene vettu

Jeg plukker ikke ett eneste egg av disse. Men det blir jo småttiser selv om jeg ikke plukker. Og det er god overlevelsesprosent på disse gærningene, så noen barn blir det uansett.

Det @££#¤% utvendige Fluval-filteret var søren meg tett igjen i dag. Jeg skal gå litt tilbake i tråden min og sjekke når det var sist. Jeg husker jeg bannet over det den gangen også. Jeg måtte to ganger ut på badet med det denne gangen også, da den ødelagte akslingen til rotoren satt skjevt, og filteret ikke ville starte pga. det. Jeg vet ikke hva det var med filteret nå, for det var ikke veldig mye dritt i filteret da jeg åpnet det. Men jeg mistenkte de to eldgamle og veldig slitte filtersvampene for å være nesten permanent tett, så jeg byttet i hvert fall de. I tillegg blåste jeg opp slangene, noe jeg ikke har gjort før. Jeg synes ikke det kom nevneverdig mye dritt ut av dem, men filteret går på full guffe igjen nå i hvert fall. At filteret oppfører seg sånn som det gjør nå, gjør meg bekymret for påskeferien. Skulle det gå tett på nytt, har jeg ingen som kan steppe inn og fikle med det mens jeg er borte. Det er et mildt sagt lunefullt filter, som man må kjenne alle særhetene til før man åpner. Jeg vil nesten si det er et filter med personlighet. Jeg vil ikke tro at et helt likt filter ville ha oppført seg helt likt dette filteret. Men som filter er det supert - et knallgodt filter, om enn lite brukervennlig. Det ble forøvrig med slam fra slangen da jeg skulle suge i gang inn-slangen igjen. Urk! Det er like guffent hver gang jeg får sånt i munnen. Men nå er jobben unnagjort for denne gang. Og jammen ble det akvariearbeid i kveld, til tross for mine omlagte arbeidsvaner.

Jeg har også endret fôringstidspunkt, og det er også noe jeg får fnatt av å ikke skulle gjøre sånn på kvelden. Det er liksom noe fullstendig galt når jeg ikke skal rusle rundt med fôrboksen sånn før leggetid. Fiskene er like forvirret som meg. De skjønner ikke hvorfor maten ikke kommer dalende på kvelden, og skjønner ikke helt hva som kommer dalende på dagen. Men de lærer nok ganske fort.

Som jeg trodde: det er bare drøye 2 uker siden sist jeg hadde opp Fluval-filteret. Jeg håper inderlig at det er filtersvampene som var problemet. Ellers er jeg i alvorlig trøbbel med dette filteret. Et filter av den størrelsen skal kunne gå mer enn 2 uker mellom hver rens. 2 måneder hadde også vært i knappeste laget.

Den lille ancistrusen som jeg regnet som denisonimat har faktisk unngått å bli spist så langt. Nå tittet den fram igjen. Kanskje den likevel er stor nok til å overleve?

Jeg er så fascinert over den store forskjellen i temperament mellom de to brochis-artene jeg har. De ser så like ut, og er rake motsetninger. Multiene er sky, splendensene ikke. Da jeg stod på soverommet og byttet på senga, kom splendensene fram og spiste, mens alle de andre artene i karet ikke turde å komme ut av javamosen. Multiene ser jeg stort sett bare fyke over til andre enden av karet deres når jeg passerer. Multiene er kresne, og splendensene er matvrak. Det eneste fellestrekket mellom de to, er at det er to bedagelig anlagte arter. Det er riktignok litt mer futt hos splendensene enn multiene. Splendensene vrimler litt opp langs glasset daglig. Ikke akkurat i superfart, men dog vrimling. Det har de faktisk gjort siden jeg kjøpte dem for noen år siden, men egg har det aldri blitt av det. Jeg vet ikke hva det er med brochisartene som tiltrekker meg sånn (bortsett fra størrelsen, selvsagt), men jeg liker dem bare så innmari godt. Jeg drømmer også en gang om å få slått kloa i en liten gruppe b. britskii, men det tviler jeg meget sterkt på at er mulig. Jeg har aldri hørt om at de har vært i handelen.

Inger Anne, du trenger mer enn å bare blåse i slangene ved rens. Du trenger en slangsrensebørste som denne. Jeg har to sånne, for det er sinnsykt så mye slam og dritt som samler seg på innsiden av slangene til et filter. Det holder ikke bare å blåse bort de verste kladdene

Hadde slangerens på et filter i går, og selv om det ikke var synlig mye dritt i slangene, skal jeg love deg at børstene fikk ut mye...!

En slange-rensebørste er egentlig et MÅ-HA når man har utvendige filtere.

Jeg har faktisk slangebørste, men bruker den ikke. Den er helt håpløs den modellen jeg har kjøpt. Derimot har jeg god erfaring med å blåse ut dritt. I hvert fall hvis jeg kombinerer det med å skylle mellom utblåsningene. Slangene blir gullende rene faktisk.

En børste får skrubbet bort slammet som avleirer seg og sitter fast på innsiden av slangene, det tror jeg neppe du får blåst bort
Men den modellen jeg linket til er i hvertfall helt topp. Gjør en utmerket jobb!

Enkelte dager burde man bare ikke stå opp. Dette tror jeg blir en skikkelig klagemelding:

Dagen startet med en kamp mot det private pensjonssystemet. Det er tydeligvis ikke bare NAV som er vanskelige å forholde seg til. Reglene på det private markedet kan være tungrodde de også. Sukk!

Det var visst lenge siden jeg vasket gulvet, for ved vannbytte i dag, greide jeg å bløtlegge soveromsgulvet igjen. Kaisa kom faktisk og varslet meg, hun. Hun kom ut på kjøkkenet og bare kikket på meg. Men typisk nok stod hun veldig i veien da jeg skulle løpe inn på soverommet med tørre håndklær. Hun står alltid i veien når jeg har det veldig travelt. Mens jeg løp fram og tilbake, greide jeg å atter en gang tråkke over på den dårlige ankelen min. Det hjalp ikke på humøret. Humøret ble heller ikke bedre av at x antall mygglarveruter ble mistet ned på gulvet før jeg fikk rotet dem nedi til coryene. En av rutene måtte til og med to ganger ned på gulvet.

Killihannen min har ikke blitt seg selv igjen etter fengselsoppholdet. Det virker som om han har glemt hvordan man spiser. Han tar litt mat i munnen, men spytter det ut igjen. Han begynner å bli temmelig tynn. Hunnen, derimot, forsøker til og med å glefse i seg andemat innimellom. Akkurat det spytter hun ut igjen, men all annen mat går rett ned i magen. Jeg skal "etterbehandle" loxo- harald- og concolorkaret med Wormer Plus i dag, og da skal jeg dumpe nedi litt til killiene også. Jeg håper det kan hjelpe kompisen min. I det lille karet med killibarn tror jeg at jeg kan skrive "killibarnet". Det virker som om størstemann nå har gaflet i seg alle de mindre søskenene sine. Jeg har ikke sett de andre på lenge nå. Størstemann har ikke problemer med appetitten. Han som tidligere skvatt da jeg slapp nedi knust flakfôr, kommer nå fykende når han ser meg. Han har funnet ut at jeg betyr godis. Han er god og tjukk, og mangler ikke matvett, nei.

Jeg vet ikke om jeg skal være glad eller hva jeg skal være, men schultzeieggene har nå klekket, alle sammen. Det er stappfullt av eggspor på glasset, men ingen egg. Jeg kan ikke se noen småtasser, men disse er ganske så små, det vet jeg. Og de oppholder seg jo i et kar med både sandbunn, javamose og planter, så det er massevis av gjemmeplasser.

Noen ting å glede seg over er det likevel: I dag er det ingen tvil lenger: det er VÅR! På veien til Sarpsborg i dag, så jeg massevis av snøfrie flekker, og jeg så også spirende gress.

Såvidt jeg kan se nå, er loxoen min helt frisk. Det hadde jeg for å være ærlig ikke ventet da den var på det verste. Herlig!

Jeg husker jeg ga den største L-177-en min navn tidligere, men det var tydeligvis ikke noe som festet seg, for jeg husker ikke hva det var (mulig at det var Kladden). Nå har jeg derimot endt opp med å kalle han for Sinnataggen, eller Sinna-Smurfen, så han får tåle et navnebytte. Jeg blir bare aldri lei av å se på han, eller den andre jeg har, for den saks skyld. Nyydelig fisk!

Fiskene mine har helt tydelig blitt vant med den nye fôringstiden på dagen. I går så jeg til og med en voksen trionalis drible rundt med en fôrtablett på dagtid! I dag da jeg skulle bytte vann i corysuppa, kom mange av coryene fram og ventet mens jeg tappet vann ut av karet. Normalt burde de ligge under javamosen og skjelve.

Her før en dagen, greide jeg å glemme at jeg tappet ut vann hos duplicareusene (og trillene). Da jeg senere kom ut i gangen, klumpet de seg alle sammen i et hjørne, det eneste stedet det var nok vann til å dekke dem. Dermed ble det et nesten 100 % vannbytte på dem. Og jeg skal love at det fikk opp humøret! Etter dette har de vært fullstendig gale, både duplicareusene og trillene. De vrimler over hele karet hele tiden, og begge artene leker. Det var litt av en reaksjon som kom fra dem! I dette karet har jeg forresten slitt veldig med tåkete vann. Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Hver gang jeg bytter vann, blir det fullstendig tåkete, og det er det i mange dager etterpå. Det avtar sakte, fram til neste vannbytte, hvor det blir en ny oppblomstring. Det ser ut som om det er massevis av partikler i vannet, men jeg fatter ikke hvor det kommer fra.

To gode nyheter:
I går ga jeg en dose med Wormer Plus til killiene, og i dag tar hannen til seg mat igjen, uten å spytte det ut etterpå. Puuuh! Nå er det bare å feite han opp før ferien.

Etter fjorårets skrekkbaksmell på skatten, har jeg hatt et selvpålagt innkjøpsstopp av fisk (som jeg ikke har fulgt 100 %). Jeg regnet også med en liten baksmell i år også, men jeg får igjen på skatten! Da kan jeg endelig få litt bedre råd til nyinnkjøp igjen. Dvs. etter at jeg er ferdig med å betale ned fjorårets katastrofe... Det skal bli deilig å bare ha dårlig råd, og ikke lenger skrekkelig dårlig råd.

Det er ingen tvil om at killihannen er på bedringens vei. Med jevne mellomrom gjennom dagen slipper jeg nedi et par discusgranulat, og han glefser det i seg. I går tok han mat til seg, men brukte lang tid på å tygge. Det gjør han ikke i dag. Han spiser akkurat slik en killi skal gjøre. Maten er borte før man får sukk for seg. Vidunderlige Wormer Plus!

Lillekillien i lillekaret er like vill når han får mat. Han kommer nesten ut av vannet når han får flakfôr. Han reglerett spretter rundt fra smule til smule. Jeg elsker å se fisker med matlyst! Og jeg elsker å se på disse nydelige killiene.

I går fant jeg nok en småtass i bøtta med vann som var slamsuget ut av killikaret. Det har blitt en fast regel her nå, at vann som slamsuges ut av det karet, skal stå i en del dager før jeg tømmer det ut. For det dukker alltid opp småtasser etter noen dager. Den lille ble sluppet ut til atroene mine. Det er det beste jeg kan gjøre for den akkurat nå, da den ville ha blitt spist hos foreldrene eller hos storebror. Hos atroene er det ingen som spiser små killibarn, så forhåpentligvis kan den vokse opp der, inntil den er stor nok til å flytte hjem til foreldrene. Og der er det en enorm (virkelig enorm!) klatt med javamose, hvor lillemann kan leve av microorganismer mens jeg er på ferie.

Da er jeg endelig hjemme igjen, etter en deilig 1 1/2 ukes ferie i Trøndelag.

Som ventet var det en haug med meget sultne fisker som ventet meg her hjemme. Noen av dem har fått mat én gang mens jeg var på ferie. Resten har vært nødt til å greie seg uten. Kulefiskene er blant de som ikke har fått mat mens jeg har vært borte. De har nå blitt servert reke, og de tok ikke betenkningstid da maten traff vannflaten! Kulefisker bruker ikke unødvendig tid til å f.eks. tygge maten.

Jeg var veldig spent på hvordan det stod til med killiene mine. Jeg rakk ikke å få fôret opp den tynne hannen før ferien, og jeg måtte finne en løsning. Hunnen plaget også hannen veldig, så han kunne ikke forbli sammen med henne mens jeg var borte. Da hadde jeg ikke hatt en killihann å komme hjem til. Derfor flyttet jeg han til karet der jeg bl.a. har sterbaiene og min store bøling med L-144. Det er ett av karene der jeg har lystopp, slik at han ikke skulle hoppe ut for meg mens jeg var borte. Jeg var drittspent på om jeg ville finne han der nå da jeg kom tilbake. Og det var han. Han er fortsatt tynn, men det er i hvert fall ikke noe galt med appetitten. Jeg serverte nettopp myggiser til coryene, og killien forsynte seg grovt at myggisblokkene mens de ennå fløt. Jeg unner han godisen.

Jeg flyttet også på to av killibarna før ferien. Den største av dem fikk flytte inn i karantenekaret (med bl.a. haralder og loxoer). Han farter fortsatt stolt rundt nå i kveld, og han ser skikkelig fin ut. Jeg fikk meg en god latter da han fikk fatt i en laaang myggis. Han har spist seg inn på den ene enden av maten, men han har langt igjen til å få i seg resten. Jeg lurer egentlig på hvordan han har tenkt å få stappet ned hele greia. Myggisen var lang, og fisken er liten...

Det nest største killibarnet fikk flytte inn i corysuppa, og han var også på plass i kveld.

Corybarna (sterbai og duplicareus) jeg hadde stående fikk flytte inn hos atroene før ferien, og det er defintivt liv i dem også. Det spretter småcoryer over sanda i massevis der. Og de sa sannelig ikke nei takk til myggiser de heller. Det skal være det samme karet som jeg slapp ut en knøttliten killitass, men den er så liten at jeg ikke regner med å se den igjen med det første.

I pestkaret er det vill "feeding frenzy" akkurat nå. Sugemallene er så spinnville over å få mat igjen, at de rører opp partikler så ille at vannet er litt tåkete. Store, sultne ancistruser lager mye kaos når de får mat!

Neste punkt på programmet er nå å etterfylle vann i karene på soverommet, slik at det ikke surkler der, og så er det på tide å glede seg over å være hjemme i sin egen deilige seng igjen...

Det er definitivt ikke noe galt med matlysten til killihannen lenger. Jeg slapp nedi noen malletabletter i karet han går i, og malletabletter inkluderer Tetra WaferMix. Det syntes han tydeligvis så deilig ut, for han satte seg fore å gafle nedpå noen av dem. Tetra WaferMix er akkurat for store til at han klarer å dytte dem inn i kjeften. Men det stod ikke på mangel på forsøk! Han fartet fra wafer til wafer og gapet over dem, både på tvers og på høykant! Jada, killiene er store nok i kjeften til å gape over en wafer på høykant. Han fikk altså til å gape over den, men den var jo ikke myk nok til at den kom lengre enn akkurat i den digre killikjeften. Så måtte han spytte den ut, og forsøke på nytt og på nytt og på nytt... Disse fiskene tenker virkelig kun med magen!

For en liten stund siden flyttet jeg mine Sewellia sp. til multikaret. Jeg trodde at jeg kom til å få se dem oftere der, siden det ikke er så overvokst som det karet de hadde. Den gang ei. Bortsett fra dagen jeg slapp dem ut (de brukte tydeligvis den første dagen på å gjøre seg kjent), har jeg overhodet ikke sett snurten av dem. Ikke en eneste gang. Jeg er like vis på om de fortsatt er i live. Vel, jeg har ikke funnet noen død, så jeg antar at de bare skjuler seg. Men å forsvinne så totalt...?

Det er ikke bare-bare å være dominant ancistrushann, skal jeg si dere! Det er mye å passe på. Man skal både passe på hula, passe på at man fortsatt er sjef, jage unna andre hanner og også forsøke å få seg en matbit. Innimellom er det jo også barn eller egg å passe på også, så han må gjøre som oss kvinner, å kunne ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Resultatet er at han innimellom viser aggresjon så tydelig at det smeller grus i akvarieglasset. Ved fôringstid kommer de andre hannene for nære hula for Barts smak, og det er da han viser at han fortsatt er konge, og en meget hissig sådan. Det står en sky av grus etter han. Og andre hanner får seg enten en kilevink ved at han dæljer siden av hodet mot dem, eller ved at han ganske enkelt ploger dem vekk: han tar fart og kjører hodet under dem, så de skvetter til siden.

Jammen har trionalisene mine lekt igjen. Nå nettopp, ved fôringstid, poppet det fram 3 småtroll. Jeg kan tenke meg at de er ca. en måned gamle. Det gleder meg stort, da jeg ønsker en større trionalisstim. I løpet av de årene jeg har hatt denne arten, har jeg hatt to større innhugg i gruppen pga. sykdom (og de har aldri vært mange i gruppa). Men de blir heldigvis flere igjen. Dette er en art som også er avhengig av å ha en stim rundt seg. Jeg har sett dem overlykkelige mer enn én gang når jeg har anskaffet nye individer, og de få jeg har hatt da har sett at VI BLIR FLERE! Stor jubel! Men de jobber altså med saken selv også. Jeg er veldig overrasket over å finne småtroll der i det hele tatt, for jeg hadde ikke levnet egg noen særlig overlevelsessjanse - til det er det altfor mange som kunne tenke seg litt ekstra næring: tetraer (rødmunn, kardinal og noen få sorte neon), trionalisene selv - de er rå eggtyver, noen haralder, en SAE (jada, den skal få flytte sammen med en stim snart. Jeg må bare huske å flytte den en dag jeg har god tid), og 5-6 sugemaller av ymse arter. Heldigvis er karet godt beplantet, og jeg kan tenke meg at det er det som berger eggene. Det, og det at eggene er så knøttsmå og vanskelige å finne. Men det betyr jammen at jeg må huske å varme vannet før jeg bytter i morgen. Normalt tar jeg romvarmt vann når jeg bytter der inne (og soverommet er ganske kaldt - så vannet er likedan), slik at coryene får sine kaldtvannsbytter ganske jevnlig. Det er ingen tvil om at fiskene faktisk liker det. Det er ofte at det samler seg noen individer like ved strålen ned i karet, og de sitter og nyter det kjølige vannet. Men det kan jo bli litt vel tøft for yngel. Jeg er overhodet ikke vant med å ha yngel i noen av karene der inne, så jeg har ikke trengt å ta hensyn til det tidligere. Men nå skal de få så godt stell så! De er i hvert fall tre små. Jeg trodde det bare var én, og den oppdaget jeg i går. Men nå ved fôringstid var de plutselig blitt to. Og litt senere kom det altså fram et troll til. Et nydelig lite troll. Trionalisbarn er veldig søte!

Apropos barn. Den knøttlille killien jeg slapp uti til atroene før ferien, har tittet fram og fortalt meg at den er i live. Godt å se den. Hos atroene er det jo også andre barn for tiden: duplicareuser og sterbaier - de også veldig søte. Dette gir en litt uvant underholdning for fiskene i nabokaret. I nabokaret bor nemlig to kulefisker, mine åttetallskuler, og de har fått øye på småtassene som virrer rundt. Og kulefiskene viser tydelig at de gjerne skulle ha gjort mer enn å bare studere småtassene! Snakk om å ha fristende mat akkurat utenfor rekkevidde!

Jeg har sittet og nytt synet av trionalisene i dag. Barna er bare så innmari pene - penere enn sine foreldre. Som små er fargene skarpe, og de har en sort stripe ut i ryggfinna. Den sorte stripen blekner etterhvert, og forsvinner til slutt. Men så lenge de har den, ser det ut som om de har reist et flagg på ryggen. Det slo meg forresten at de har greid å utvide stimen sin selv i vinter. Jeg mistet jo noen i fjor, og tenkte jeg måtte anskaffe flere for å få stimen opp til en viss størrelse. Men med vinterens tilvekst, er de en normal gruppe igjen. Og de har jo tydeligvis vært mange nok til å leke før tilveksten skjedde. Trionalisene er blant de artene jeg har som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Ved fôringstid ser man tydelig coryenes sorgløse liv. De svinser rundt og roter i sanda (Biltemasand er som skapt for langnesede coryer). Ganske langt framme i karet ligger en flat stein, og under den har en større malle sitt tilholdssted. Selvfølgelig fyker noe av maten innunder der, og coryene svinser etter. Da får de et digert klask av en stor halefinne. De skvetter ut igjen, selvsagt, men etter noen minutter har de glemt hele hendelsen, og kan like gjerne surre seg innunder den samme steinen igjen. Og sugemallen er fortsatt like lite blid for å få selskap.

Vet dere forresten hvordan en sugemalle kan berge unna mat når den deler kar med mange andre sugemaller? Jo, slik kan det gjøres: Kapre en malletablett som er stor nok til å passe i sugemunnen din. Sug deg så fast på glasset, med tabletten inni munnen. Da skjuler du den fullstendig for de andre mallene, og du har muligheten til å nyte den helt for deg selv.

Hvorfor skal det være så klin umulig å fange inn enkelte fisker? Jeg har akkurat hatt en større aksjon for å fange inn en enkelt SAE. SAE-en har gått som eneste i sin art i karet der bl. a. trionalisene mine bor. Grunnen til at den har gått alene er at jeg overtok den sammen med andre fisker fra ei venninne av meg. Da jeg skulle sette fiskene til tilvenning her hjemme, orket jeg ganske enkelt ikke trøbbelet med å fiske ut denne ene fisken fra posen, og sette den til tilvenning i et annet kar. Jeg tenkte også at den kunne få gjøre litt algespisenytte før jeg flyttet den til et kar med andre SAE-er. Og det bestemte jeg meg altså for i dag: å flytte på denne. Men å fange inn en enkelt SAE i et godt beplantet kar, er ikke det enkleste. Disse fiskene er nemlig både kjappe og smarte. Det tok meg 20 minutter å få tak i denne ene fisken. Og nå er jeg våt, gulvet nedenfor karet er vått, ryggen min vond, de andre fiskene fryktelig forskremte og vannet grumsete. Bah! Så mye trøbbel for en enkelt fisk!

Om noen dager skal jeg gjenta elendigheten i karet over der jeg holdt på i dag. Der går det flere SAE-er, men jeg skal flytte en av dem. Det er en diger kladd som er langt, langt større enn sine kompiser i det karet. Også denne skal få flytte sammen med stimen der den jeg har fanget inn nå nettopp skal flytte. Det er nemlig stimen den opprinnelig kom fra, før jeg flyttet den for å gjøre nytte for seg. Å fange inn nestemann blir faktisk en enda verre jobb, da det er fra karet øverst i reolen, og dette karet har en høyst upraktisk lystopp. Vel, den tid den sorg.

Det blir litt sånn småflytting i disse dager. Jeg skal flytte de "nye" haraldene fra karantenekaret og til sine artsfrender i et annet kar, og jeg skal flytte en L-182 til et kar med større plass (det skulle ha vært gjort for lenge siden). Jeg skal også etterhvert flytte loxoene til et annet kar, men har ikke bestemt meg for hvilket ennå. Når de er flyttet, er concolorene mine (nesten) alene igjen i det som jeg opprinnelig tenkte som lekskar. Den eneste som ikke er concolor der da, er et killibarn, og den skal få bli der til den er stor nok til å flytte sammen med de voksne killiene. Jeg prøvde forresten å få tatt bilde av den her en dag, men killier er bare håpløse å ta bilde av. De står jo aldri lenge nok i ro!

Her er mitt triks for å fange rasktsvømmende sleipinger

Jeg jager forsiktig på de og legger merke til hvor de svømmer for å komme seg unna. Så tar jeg en passe stor, gjennomsiktig plastpose og fester den i den foretrukne fluktruten ved å bruke stein, grus eller andre deler av innredningen slik at den holder seg åpen. Så er det bare å jage litt forsiktig igjen og vanligvis så tar det ikke lange stunden for fisken tar sin vanlige fluktvei og havner inni posen. Veldig viktig å være rask med å lukke den da.

Dette er en ganske stressfri måte å fange fisk på, spesielt i akvarier med mye innredning. Du må nok regne med at andre fisk havner der også, men de er det jo bare å plukke ut igjen når du har fått tak i den du skal ha. Lykke til!

Takk for tips. Jeg føler meg ikke sikker på at SAE-ene (de er rett og slett ganske så smarte, de der) går på det, men det er verdt et forsøk. Stor nok håv er jo også noe som kan hjelpe. Jeg startet dagens innfanging med en håv som var temmelig liten. Det fungerer heller dårlig når man skal fange en SAE.

Nå etter flyttinga har de fleste fiskene enten stått klemt sammen i et hjørne, eller har skremt gjemt seg inne i buskaset. Med ett unntak: trionalisbarna. I motsetning til sine svært sky foreldre, er trionalisbarna ikke redd for mye. Det tok ikke lange tiden før de var framme og rotet rundt etter godisen som var blitt virvlet opp under jakten. De suste rundt langs bunnen, med snyteskaftet godt begravd i sanda. Det er Biltemasand der, så det er virkelig perfekt underlag for en langsnutet cory å rote rundt i, og dytte hele trynet nedi. For den som ikke har fått det med seg til nå: jeg er svak for langsnutede coryer. Og for de store coryartene. Så det er ikke rart jeg forelsket meg så fullstendig i multiene: digre, langsnutede brochiser. Det blir bare ikke bedre enn det!

Å nei, å nei, å nei... Nå har de gjort det IGJEN! Schultzeiene har strødd utover litt av couscousen sin. Og denne gangen ser jeg at de har lagt en del på bladene også, og ikke bare på glassruta. Nå må jeg snart få kvittet meg med gærningene!



Her er ett av forsøkene på å få tatt bilder av det største killibarnet mitt. En nydelig liten hann.

Det må være noe i lufta i dag. Ikke lenge etter at jeg har oppdaget schultzeieggene, så stiller sterbaiene opp med T-stillingen rett ved glasset i karet sitt. Etter å ha lekt ivrig i vinter, har de nå hatt en lengre pause, så jeg trodde for å være ærlig at de hadde gitt seg før sommeren. Dessverre kan jeg ikke plukke egg hos dem denne gangen. Det er ikke lenge før jeg skal på en ukes ferie til Bergen, så da har jeg rett og slett ikke mulighet til å ta meg av småtasser. Det er synd, for jeg elsker å ha barn på sterbaiene mine.