Inger Anne

Jäger-kolbene skal kunne tåle å stå tørt, så der gidder jeg ikke å nappe ut kontakten når jeg skifter vann.

Hehe, det er en sannhet med modifikasjoner

Jeg kuttet ut alle Jäger varmekolbene da jeg knuste den fjerde... fordi jeg trodde det som stod om dem, og lot være å plugge dem ut under vannbytte. Dermed knuste de eller sprakk når vannet ble fyllt på igjen. En av dem nærmest eksploderte husker jeg (glass spratt til alle kanter), og det til tross for at dette var i et yngelkar så vannet som ble tømt oppi var langt i fra kaldt, det hadde en temperatur på noen-og-tjue grader.

Det er rett og slett tull at de tåler å stå tørt under vannbytter. En gang er en tilfeldighet, to ganger er en vane, sies det, og når jeg da opplevde fire stykker som sprakk.... tja, da kuttet jeg ut glasskolber i det hele tatt, og gikk over til Aquarium Systems varmekolber i svart hardplast. En slik kolbe hang i friluft i to dager en gang, da jeg hadde tømt et akvarium og glemte å dra ut kolben. Men den funket helt fint den, ble ikke ødelagt eller noe. Disse kolbene drar jeg aldri ut ved vannbytter, og ingenting skjer. Ferdig kalibrerte fra produsent når man kjøper dem er de også

Har brukt jeger kolber i mange år og har aldri nappet stikk kontakten ut på dem ved vannbytting og jeg har ikke mistet en enest jeger kolbe pga av det-så mine tåler det ihvertfall fint og kjøper kun jeger kolber her i huset.
Sålitt rart at dine mona o blir ødelagt mens mine tåler det fint, snodige greier, for hoved grunnen til at jeg sverger til jeger kolber er nettopp det at man slipper og tenke på kontakten når man bytter vann, det er så lett og glemme og sette inn igjen kontakten når man er ferdig.
Helt klart de beste kolbene, mener jeg da.
Akvastabil sine er også gode mener jeg da-har faktisk en akvastabil kolbe på godt over 20 år og den er i bruk enda, ikke dårlig det.
Glemte og sette inn igjen kontsakten i BB karret mitt med et leksparr med diskuser etter vannbytte, for et par uker siden, der var tempen nedi 22 grader dagen derpå, men det gikk faktisk bra, diskuser tåler fint lav tempratur i kortere perioder, men samme dagen kjøpte jeg en jeger kolbe til slik at jeg skal unngå slike ting.

Men uansett merke på kolbene så plasser de langsbunnen, da slipper man og tenke på kontakten uansett, kun når man tømmer karret helt for vann.

Nå på morgenkvisten tok jeg en titt på termometeret i discuskaret, og da oppdaget jeg at det var noe galt med termometeret også! Er det mulig??? En liten rød stripe hadde løsrevet seg fra resten av den røde væska inne i termometeret, og stod en cm lenger opp i røret. Det betyr at termometeret faktisk viste for lite i går, og at temperaturen da var høyere enn 33,5! Stakkars fisker! Grunnen til at jeg oppdaget feilen med termometeret var at det var begredelig lave tall der da jeg skulle sjekke hvordan det gikk med en såpass svakere kolbe. Jeg har nå fisket et termometer ut av et annet kar, og flyttet det til discuskaret, og det viser at det andre termometeret viser nesten to grader feil. Det betyr at temperaturen i går må ha kommet opp i 35,5. *Grøss!* Jeg skal være meget glad for at jeg ikke mistet mer enn én fisk. Og jeg skal også være glad for at jeg nok oppdaget det ganske tidlig. Jeg husker ennå med gru gruppen med corydoras arcuatus som jeg mistet pga. en gåen varmekolbe. Den gangen var temperaturen på over 40 (hvis jeg husker riktig var temperaturen 42). Den gangen lærte jeg å aldri kjøpe varmekolber brukt, eller å bruke gamle varmekolber som man har fått med gratis når man har kjøpt et brukt akvarium. Varmekolber er såpass rimelige at man har råd til å anskaffe ny. Å spare penger på å bruke en brukt kolbe kan fort bli en dyr affære. Men det er ikke pengene som står i fokus når man mister fisk på denne måten. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg tenker på hvordan det må ha vært for fiskene å bli kokt. Jeg synes fortsatt det vondt å tenke på arcuatusene jeg mistet den gangen, og det må nærme seg to år siden jeg mistet dem? Nei, ikke tenke på det nå, Inger Anne! Det er ingen grunn til å pine seg selv.

Antallet atrobarn er nå kommet opp i 6, og det er flere egghoder der i tillegg. Jeg grubler litt på dette med sortvannsekstrakten. Som jeg har skjønt det fra dere som har brukt dette for å unngå mugg på egg, så bruker dere det ikke i vannet til yngelen. Hvorfor ikke? Er det noe der som er skadelig for de små?

C. atropersonatus er ikke en sortvannsart. De lever i klartvannsbekker i Amazonas. Elin H. fikk ekstremt bra klekkeprosent i eggvannet, men problemer med at de falt fra som fluer pga sortvannsekstrakt i yngelvannet. Det stoppet opp så snart sortvannsekstraktet ble fjernet.
Så, fra klekketidspunktet, kan man begynne å tynne ut ekstraktet slik at de ender opp i helt klart vann innen rimelig tid. Bytt noe nå og noe da dagen gjennom.

Takk for svaret Mona. Atroyngelen er over i "vanlig" vann de. Men da tolker jeg det slik at yngel som er sortvannsfisker (som duplicareus, C-121 og C-140) kan ha godt av å gå i vann med sortvannsekstrakt.

Fredag kveld gikk telefonlinja mi ned, og det dro samtidig med seg internettlinja mi. Jeg har vært uten nettilgang siden fredag kveld! Jeg har hatt seriøse abstinenser her! Vel, jeg får skrive ned i et dokument etterhvert som tingene skjer, og så poste alt når linja mi kommer opp igjen.

16.05.09: Jeg begynner virkelig å lure på hvor lenge det har vært noe galt med varmekolben i discuskaret. Nå som jeg har en annen varmekolbe, og et termometer som viser det det skal, kjennes vannet kjøligere ut. Jeg har riktignok stilt inn varmekolba på 29 grader, én grad mindre enn det var meningen at det skulle være før. Og vannet kjennes mye kjøligere ut! Jeg nekter å tro at én grads forskjell skal kjennes så godt. Og siden termometeret viste feil, kan det godt ha vært 32 grader i karet (termometeret viser to grader feil) over lang tid. Jeg grøsser ved tanken. For vannet har føltes så varmt lenge. Kanskje det har vært problemer helt siden jeg kjøpte varmekolba? Eller i hvert fall litt problemer. At termostaten låste seg, det er av nyere dato. Vel, jeg skal holde meg unna kolber av merket Easy Climate fra nå av. Jäger er såpass rimelig når man handler gjennom Aquaristikshop at det nok lønner seg i lengden.

Regn aldri med at mugne coryegg er fortapte! Jeg skulle nettopp tømme ut restene etter atroklekkingen. Når jeg gjør det, tar jeg alltid en siste sjekk, i tilfelle det kan være en liten en som har greid å snike seg unna. Da bruker jeg pipetten og blåser bort ruskene som ligger på bunnen, i tilfelle noe skulle gjemme seg der. Mens eggene var under utvikling, var det flere egg som mugnet. Jeg fisket dem over i en egen isboks. Dette var egg som jeg ellers ville ha vært 100 % sikker på at var fortapte. De hadde den berømmelige hvite prikken i midten. Nå ved klekketid hadde de mugne eggene begynt å gå i oppløsning. Derfor har jeg ikke sjekket om den kunne komme noe ut av dem likevel. Heldigvis tok jeg sjekken før jeg tømte ut herligheten. Da jeg blåste bort de mugne eggene med pipetten min, føk det plutselig en småttis fram og rundt i isboksen i en fantastisk fart. Hæh? Kunne noe som helst levende komme ut av de muggballene der? Og ikke bare hadde den klekket, men den var særdeles livskraftig også. For en fart og for en aktivitet! Den er nå sluppet ut til sine søsken, og microorm ventes snart som fôr. De vokser forresten utrolig fort når de er nyklekte. Jeg kan allerede se forskjell!

18.05.09: I dag har det skjedd noe fryktelig leit her. Bare så det er sagt med en gang: dette er ikke fiskerelatert. Dette er den 4. sommeren jeg bor i dette huset, og det er det 4. året på rad at jeg har hatt et blåmeispar som leieboere i fuglekassa mi. Fuglekassa henger på uthuset mitt, rett over døra, så jeg har virkelig nærkontakt med den hver gang jeg er i hagen. Det første året var blåmeisparet nervøse overfor meg, og det gikk i varselskrik når jeg og bikkja var i hagen. Men de siste 3 årene har fuglene blitt godt vante med både meg og bikkja, de har ikke lenger sett på oss som noen fare. I dag hadde jeg vært ute en tur, og da jeg kom hjem, hørte jeg noe voldsomt til varselskrik fra blåmeisen (varselropet deres er lett gjenkjennelig, i hvert fall hvis man har hatt dem som leieboere flere år på rad). Da jeg kikket opp så jeg ei diger kråke sitte på kassa, og lange nedpå med ett eller annet. Den hadde greid å vippe av lokket på fuglekassa. Jeg løp bort og jaget kråka. Like etterpå fikk jeg kommet meg i hus, hilst på bikkja, og tatt med henne, en gardintrapp og en hammer ut i hagen. Utrolig nok fant jeg ungene i live da jeg kikket nedi (jeg spikret forøvrig lokket litt bedre på etterpå, og håper at det er nok til å holde kråka på utsiden videre - men kråka er både smart og tung, så det skulle ikke forbause meg om den greier å bryte seg inn på nytt). Men fjærene som lå utover plena vitnet om at en av foreldrene hadde måttet bøte med livet. Jeg antar at den hadde ligget på reiret da kråka hadde fått av lokket. Å miste en av blåmeisene "mine" føles som om jeg har mistet et familiemedlem. De har vært der så trofaste i fire år. Jeg er ganske sikker på at det er det samme blåmeisparet som har vært der alle årene, siden de har blitt så godt vante med både meg og bikkja. Men nå ligger altså fjærene etter den ene utover plena mi. Og da jeg luftet bikkja mi etterpå, fant jeg også ei kråke som hakket på innvollene av en småfugl ikke så langt unna huset. Jeg tviler på at det er en tilfeldighet... Blåmeisfar (eller -mor, men jeg forestiller meg liksom at det er mor som er blitt drept) har vært i kassa et par ganger etterpå, heldigvis, men hvordan det går med de små vet jeg ikke. Det er så kaldt her i dag, så jeg frykter at de kan fryse i hjel når far eller mor er så lite sammen med dem. Den stakkars gjenværende blåmeisen er fryktelig nervøs, og tør nesten ikke gå inn i kassa. Ikke fordi den er redd for å bli spist, men fordi den er redd for at et rovdyr skal se hvor reiret ligger. Den roper og roper. I begynnelsen var det mest varselrop, men nå har det gått mer og mer over til kallerop. Den leter rett og slett etter maken sin. Stakkars liten! Av og til er det noe dritt å ha medfølelse. Jeg har rett og slett lyst til å grine. Jeg krysser fingrene for at alenefar (eller -mor) skal greie å oppfostre sine små alene. Men jeg er meget forberedt på at det ikke går. Det krever mye å skulle oppfostre slike småbarn. Det var 3 nydelige småtasser i kassa da jeg kikket nedi. De er så utrolig søte i den alderen. Man får liksom inntrykk av at hele fuglen kun består av nebb. Tre knøttsmå (men enorme i forhold til resten av fuglen), orange nebb lyste mot meg nedi der. De lå og lukket øynene og lot som om de ikke eksisterte, men jeg kunne se at de var i live og uskadde. Og jeg tror at de var fulltallige også. Det så sånn ut på hvor stor plass de tok i forhold til dunene som lå rundt dem. Det er utrolig hvor søte sånne småtasser kan være, selv om de ikke akkurat er pene. De er bare nebb og litt grå dun. Jeg vet det er naturens gang at små dyr blir spist av større, men jeg synes det er fryktelig leit likevel. *SNUFS!* Jeg vil ha tilbake blåmeisen min!

For å hjelpe pappa'n kan du fore i nærheten av kassa, slik at han slipper fly så langt for å finne mat, kjøpe melormer i butikken og legge frem til han feks.

Livet kan være virkelig brutalt, måtte avlive en fisk idag jeg, den lå bare på siden og viftet med den ene finnen. skikkelig muggangrep.

Faktisk trenger fuglene mest mat nå i vår og sommerperioden, det har nemlig blitt forsket på når fuglene spiser mest og det viste seg at våren og sommeren med rede og yngel gjør at fuglene trenger mere mat enn om vinteren.
De foretrekker nok fluer, mark osv, men på fuglebrettet her er det full rulle hele dagen. Til og med mer på overskyede dager som idag. (vanskelig å finne levendefor da)

Håper han klarer ta seg av ungene sine og slipper mere kråkebesøk.

Ja, jeg har tenkt på å legge ut mat til han/henne. Jeg må sjekke hva en meisebolle egentlig inneholder, og se om det kan være aktuelt for småen. Den kan jeg henge fra et tre, og da er tilgangen også vanskeligere for de store fuglene (les: kråka) Jeg vet de spiser mye insekter, men såvidt jeg har lest meg fram til, tar de også noe vegetabilsk føde. Jeg skal sjekke litt videre, nå som jeg endelig har nettilgang igjen. Men maken hans/hennes kan jeg ikke gi tilbake. Jeg var forresten imponert av motet til lillemann. Da jeg hadde jaget kråka vekk for andre gang, fulgte han etter og satte seg en meter unna kråka og kjeftet på den, i håp om å jage den vekk. Snakk om størrelsesforskjell! Jeg håper virkelig at han/hun får seg ny make, slik at jeg får leieboere også i årene som kommer. For disse leieboerne tar jeg ikke husleie av, annet enn kosen jeg får ved å se at de stifter familie og blir flere. I år var jeg til og med vitne til kosestunden deres!

Jeg tror dessverre ikke en enslig liten meise-forelder greier å skaffe nok føde til å fostre opp et ungekull alene og i tillegg seg selv
Sannsynligvis vil tapet av partneren forvirre og uroe den såpass at den gir opp. Kanskje ligger det også et instinkt der, at blir parteneren borte så gir den andre opp kullet. Det er noe med at det sannsynligvis er bortkastet tid og energi å prøve på det når man er alene. Og i naturen kastes ingenting bort unødig.

Det er ikke ukjent at dyr forlater ungene sine i blant, hvis det oppstår noe som gjør at det er å anse som et dødfødt prosjekt å bruke energi på å fostre videre på dem.

Viktigst er å holde seg selv i live. Nye ungekull kan de alltids produsere senere, men ikke hvis de dør i et tidligere, håpløst forsøk.
Å holde seg selv i live sikrer at man får nye muligheter til å spre sine gener videre ved en senere anledning.

Jeg ante virkelig ikke at kråka var en sånn rovfugl, som faktisk dreper småfugl. Har egentlig sett på dem mest som åtseletere. Eller opportunister er vel mere riktig - de spiser det de ser sjansen til å spise.

Alle større fugler dreper og spiser mindre fugler får de sjansen, litt som fisk der ja, passer det i munn er det mat :P
Faktisk har jeg hørt noe om at ekorn oxo kan røve fuglekasser og spise ungene, men jeg vet ikke, ser lissom ikke for meg et ekorn spise en fugleunge. Egg ja, men ikke etter de er klekt.

Renser du kasse hver høst??

Her i stokke har vi noe vi kaller fuglemannen, han har en helt egen ernæringsgreie for fuglene, kjøper inn og blander. Masse forskjellig, slik at fuglene skal få i seg det de trenger gjennom året, til og med lusemiddel blander han inn. O_o
Han kunne sikkert hjulpet deg, men siden jeg ikke vet no mer enn det jeg har hørt (han hadde en repotasje i tønsbergs blad i vinter (tror jeg det var) som naboen leste og da fortalte meg om).

Møt småfuglenes drømmekokk

Galemor

Her i stokke har vi noe vi kaller fuglemannen, han har en helt egen ernæringsgreie for fuglene, kjøper inn og blander. Masse forskjellig, slik at fuglene skal få i seg det de trenger gjennom året, til og med lusemiddel blander han inn. O_o Han kunne sikkert hjulpet deg, men siden jeg ikke vet no mer enn det jeg har hørt (han hadde en repotasje i tønsbergs blad i vinter (tror jeg det var) som naboen leste og da fortalte meg om).

Kråka og også skjæren kan være ille overfor småfugler. Hjemme hos foreldrene mine er det skjæren som holder på med vippe-lokket-av-fuglekassen-hobbyen. De har en utrolig teknikk. De hopper opp og ned på enden av fuglekassetaket til det løsner og faller av (jada, lokket på min var delvis spikret fast før kråka kom).

Jeg har i hvert fall intensjoner om å rense fuglekassa hver vinter, men de første vintrene glemte jeg det rett og slett. I vinter, derimot, husket jeg å få det unnagjort. Hvordan det er gått med ungekullet denne gangen finner jeg enten ut ved at jeg hører og ser det er liv, eller at jeg finner restene når jeg renser kassa til vinteren. Jeg kunne ikke se noe særlig liv ute nå, men de har lurt meg før, disse fuglene. Faktisk lurte de meg trill rundt den første våren. Da var også en eller annen fugl (trolig kråka da også) og vippet av taket flere ganger, og jeg trodde at foreldrene hadde gitt opp og flyttet ut. Stor ble derfor overraskelsen da det noen uker senere plutselig var full rulle med mating og ungeskrik. Men da var jo begge foreldrene i live til å holde på. Jeg snakket med min far tidligere i dag, og han mente at det kunne gå bra med en enslig mor/far (pappa er en pensjonert naturfaglærer). Jeg vet det er mer enn nok jobb for to fugleforeldre å fôre opp et ungekull, så jeg forventer ingenting. Men skal i hvert fall gjøre det jeg kan for å hjelpe til. Jeg håper inderlig at det likevel blir nye leieboere her til neste år. Det er kanskje det jeg er aller mest redd for: at de skal gi opp fuglekassa mi. Den er nemlig ikke særlig attraktiv, med den trafikken jeg har ut og inn rett under kassa.

Wikipedia sier forresten dette om blåmeisen:
"Nysgjerrigheten og oppfinnsomheten gjør at blåmeisen kan finne nye ting å spise når den er nødt." Det høres jo lovende ut. Meisebolle skal i hvert fall kjøpes inn og henges ut. Og hadde det vært aktuelt (nå flytter jo ungene ut lenge, lenge før det blir noe frukt eller bær i hagen min) skulle jeg til og med gledelig ha delt de få morellene morelltreet mitt greier å produsere. Sånn sett er det synd at fuglene hekker om våren og ikke om høsten. Det er jo en kort glede å ha meisebarn i kassa. De blir fort flytteklare - drøye to uker gamle. De som jeg så i kassa er nok ikke så mange dagene gamle, selv om de ikke var helt nyklekte.

Det er 11 grader ute nå her omkring. Er ikke det litt for kaldt for små fugleunger å ligge uten en beskyttende og lunende fjærdrakt av enten mor eller far oppå seg? Skal det bli noe mat, må jo den enslige forelderen forlate reiret og dra på matleting.

mona o

Det er 11 grader ute nå her omkring. Er ikke det litt for kaldt for små fugleunger å ligge uten en beskyttende og lunende fjærdrakt av enten mor eller far oppå seg? Skal det bli noe mat, må jo den enslige forelderen forlate reiret og dra på matleting.

Det var min første tanke også. Og mor/far var jo lenge borte mens det stod på også. Men kassa i seg selv, dunene reiret er isolert med, og at de små klynger seg sammen vil hjelpe litt. Men jeg frykter for temperaturen som er ute nå, ja. Men jeg har faktisk tidligere lagt merke til at foreldrene ikke farter rundt og sanker mat når det er dårlig vær ute. Det er mulig de tar en pause da, for å holde varmen sammen med sine små. Men som sagt: jeg har ingen forhåpninger. Jeg må bare vente og se hvordan det går, og gjøre mitt for å hjelpe til.
Det ble visst mange "men, men, men" her.

Den kråka har gjort litt av en innsats i dag. Taket til fuglekassa er oppgnagd langs kantene. Om dette skjedde før eller etter at jeg jagde dyret, er jeg ikke sikker på, men det er nærliggende å tro at det skjedde etterpå, siden jeg ikke la merke til det da jeg spikret fast taket (og da hadde fuglen allerede lært at det var godbiter inni der, samt at taket var mulig å få av. Jeg hadde heller ingen tro på at kråka hadde gitt opp, selv om jeg holdt meg en halvtime i hagen for å holde den unna). Jeg har ikke sett eller hørt noe til hverken far/mor eller unger, men det er i grunnen helt normalt. Jeg hadde ikke hørt noe til hverken foreldre eller unger før dagens hendelser heller - ikke siden jeg så dem ha litt...eh...kvistkos. Det tar tydeligvis litt tid etter klekking før de begynner å hyle etter mat. For hyle etter mat, det vet jeg at de kan. Det har jeg sannelig hørt de tidligere somrene her. Jeg har hengt ut en hirsekolbe, det eneste jeg hadde i huset som kunne ligne på fuglemat. Den er hengt opp i en passende avstand til fuglekassa, slik at den ikke lokker dyr for nære kassa, mens den likevel er godt synlig for en eventuell leieboerblåmeis. Jeg har ikke den helt store troen på at det er noen nytte i det, men det er det beste jeg kan få til i kveld. I morgen skal jeg stikke innom en sportsforretning og høre om de har noe levende maggot til salgs. Det må jo være godis for små blåmeisbarn - hvis de fortsatt er i live.

Atrobarna ser ut til å være i fin form foreløpig (med unntak av to som har vært litt vanskapte siden de kom ut av egget). Jeg har endelig fått sparket i gang artemiaklekkingen igjen, slik at jeg nå kan teste forskjellen på microorm og artemia - hvis jeg orker å holde på med artemiaklekkingen. Det er så utrolig fristende å fôre med microorm - det er jo så mye mer lettvint. Det er en liten feilkilde i at det er flere yngel i den ene isboksen enn den andre. Men jeg orker ikke å la småttisene gjennomgå en tur i pipetten igjen. Det må være fryktelig stressende for dem. Flere av dem har allerede måttet gå igjennom prosessen å få fødselshjelp, siden ytterst få egg lot seg klistre fast på veggene i isboksen (og mange løsegg betyr mange flere med "fødselsproblemer").

Det er en ting (eller rettere sagt: nok en ting) som fascinerer meg med nyklekte corybarn. Man kan se plommesekken, halen, øynene og brystfinnene. Og det er det sistnevnte som fascinerer meg. Man kan se de ørsmå finnene på siden av plommesekken, til tross for at de er så utrolig små. De ser ut som plommesekk med finner og hale - ikke som små fiskebarn.

Jeg begynner å lure på om Bart Simpson har gått forbi Bartesnoppen i størrelse. Hvis det stemmer, regner jeg med at det kommer av at Bartesnoppen ble kjøpt som voksen (og jeg vet ikke hvilket stell han fikk før han kom til meg), mens Bart har vokst opp her hvor han har hatt god tilgang til mat - og derfor ikke har blitt hemmet i vekst (ikke det at Bartesnoppen er hemmet i vekst. Han er den største ancistrusen jeg har sett - en velvoksen kar, og jeg er veldig stolt av han). Bart er blitt en utrolig flott herremann også. Jeg tror det er den eneste fiskearten hvor jeg liker den albino varianten. Ellers liker jeg ikke albino fisker - ikke en gang coryer. Jeg tror det har å gjøre med de røde øynene.

I helga tok jeg den første hjemmelagde skiferhula i bruk (jeg tror det var i går), og nå har en L-201 flyttet inn. Det gir faktisk en helt egen følelse å se en fisk ligge inne i ei hule jeg har lagd selv. Jada, jeg er litt stolt over meg selv, selv om hula ikke akkurat er vakker. Bare fiskene liker den, er det det viktigste. Men jeg tror ikke det blir noen barn der, da hula ser for stor ut for en L-201. Det krever litt trening for min del før jeg vet størrelsen hulene må ha for de ulike fiskeartene.

Det er ingen tvil om at temperaturen har endret seg i discuskaret. Jeg kjenner forskjell på vannet. Jeg grøsser ved tanken på hvor lenge det har vært altfor varmt der, for jeg kan ikke huske sist det var så "kjølig" der. Men hvem regner med at det skal være noe galt med både varmekolbe og termometer? Og jeg har bare to kar det skal være høy temperatur i (det andre er sebrakaret), så jeg har ikke mye å sammenligne med. Jeg blir nødt til å kjenne etter hvordan varmen føles der også. Jeg føler meg litt paranoid akkurat nå. Det er ikke rart at jeg har slitt litt med discuskaret. Ikke det at det har vært veldig mye sykdom der, men det har vært mer sykdom der enn i andre kar. Jeg trodde for å være ærlig at det kom av at discuser ikke tåler så mye. Disse er tross alt mine første discuser, selv om jeg har hatt dem i over to år nå. Akkurat nå har den ene discusen antydning til finneråte. Jeg forsøker å løse problemet med vannbytter og altså en litt mer riktig temperatur. Foreløpig ser jeg hverken bedring eller forverring. Jeg skal forsøke med litt Esha Minaroll også. Hvis ikke det blir bedring, må jeg til med medisinering.

Atrobarna spiser nå så det er en fryd for øyet. De som får artemia, fikk sin første ladning i går (de fikk microorm de første dagene, før jeg fikk i gang artemiaklekkeren), og nå ligger de med knallorange mager. Jeg elsker å se de magene. Da vet man at de gafler i seg med mat. Det er bare én som ser ut til å ikke spise, og det er en av de vanskapte småttisene. Den har bare ett øye, og er mindre enn de andre. Jeg stoorkoser meg med corybarn igjen.

Jeg koser meg også. Jeg tenkte nettopp noe sånt i dag morges da jeg var inne og sjekket Corydoras sp. Black-ynglene mine De er så utrolig søte! Røde mager etter BrineShrimpSticks hadde de og. Akkurat disse yngelene var overhodet ikke forventet, for jeg har jo dårlig erfaring med befruktningsmetodene til disse Black-Coryene.... tidligere har det vært elendige greier, ingenting å samle på. Men denne gangen var det virkelig full klaff! Så at jeg fikk så mange, hadde jeg overhodet ikke sett for meg. Men gøy er det!


Det er gøy med Corydoras-yngel når man får det til, ikke fullt så gøy når man møter på problemer. Men problemer er til for å løses, og etterpå går man videre en erfaring rikere

For to dager siden kastet jeg ut den fastsilikonerte filterkladden som har stått hos stripedyra. Det har rett og slett vært en skikkelig herk, dette filteret. Nå står det et eldre innvendig Eheim-filter der, og jeg håper (og tror) at det vil løse problemene med løsdritt i karet. Jeg har nemlig slitt med at det har samlet seg uforholdsmessig mye dritt i dette karet - såpass ille at det ikke har latt seg løse med vanlig slamsuging. Jeg mistenker sterkt at konstruksjonen på filteret rett og slett var så dårlig at det ikke var i stand til å ta inn noe som helst annet enn litt vann (både inntak og utblås var like under overflaten). Faktisk var konstruksjonen så dårlig at det slet med å ta inn nok vann i forhold til det det ville spy ut igjen også, noe som gjorde at filteret var fullt av luft, og derfor bare ville flyte opp. Det var egentlig ikke filteret selv som var fastsilikonert, men to fester man kunne hekte filteret på. Men disse var delvis gått i stykker, så filteret satt ikke skikkelig fast. Resultatet var at jeg var nødt til å legge en stein på lystoppen, for å holde filteret under vann. Men nå har jeg altså kastet ut elendigheten. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Nå er det god sirkulasjon i vannet, og det ser ut til at fiskene er fornøyde med det. Dessuten er det også bedre plass i karet, da filteret tidligere tok fryktelig stor plass. Det dekket hele kortveggen (både i høyden og bredden), og bygde ut ca. 10 cm! I en 112-liter utgjør det ganske stor plass.
Stripedyra har forresten vært mindre sky de siste månedene. Det har ikke vært slik at det har vært grunn til noen bekymring (sky fisker som plutselig ikke er sky lenger, betyr som regel at noe ikke er som det skal være). Dette har nemlig kommet gradvis. De er fortsatt ikke akkurat sosiale - de er bare litt mindre sky enn de var. Nå nettopp lå to av dem framme og lot meg titte på dem. De er virkelig søte - utrolig søte. Det er ikke uten grunn at sebraer er så ettertraktede som de er. Og jeg blir like glad hver gang jeg ser at finnene deres har et blåskjær. For det betyr at de har det bra og trives.

Jeg er ganske forbauset over at haraldene fortsatt småvrimler litt. Men jeg klager ikke over det. De har virkelig satt pris på flyttingen. Deres samboere, trionalisene, er like søte som vanlig. Jeg tror ikke noen av de andre coryartene jeg har er så søte om de er når de leter etter mat. De har en så utrolig sjarmerende måte å svinse rundt på og dytte snuten ned i sanda. Denne langsnutede arten virkelig fryder seg med å holde snyteskaftet nedi bunnlaget, og virrer rundt overalt og demonstrerer hvordan det skal gjøres. Og de har denne typiske plogingen som jeg elsker. Da kan hva som helst ligge i veien for dem - de bare ploger det vekk. I det hele tatt elsker jeg dette karet. Det er ganske tett befolket (som de fleste andre karene jeg har), men det er så utrolig mye å kose seg med. Dette er det karet jeg måtte kaste sammen i full fart, da jeg fikk overta en del fisker gratis fra en annen akvarist. Trionalisene flyttet jeg over dit like etterpå. Så her har vi trionalisene og haraldene som coryer. Og så er det 3 nydelige maller som trolig er L-201 (selv om jeg mistenker at én av dem er en annen art). Det er to andre sugemaller som jeg ikke er sikker på ID-en på - de er to ulike arter. Den ene av dem har jeg riktignok ikke sett på svært lenge. Men det er også en sky liten en, så det tar jeg ikke så tungt. Og det er i dette karet jeg har rødmunntetraene og kardinalene. Så her er det rett og slett mye å nyte - noe jeg også gjør! Det er dette karet jeg kan ligge i senga mi og bare titte og titte og titte på. Det er som om det var en TV ved fotenden av senga!

Det er tydelig at gårsdagens massive lavtrykk har virket inn på coryene. Superne viser et høyere aktivitetsnivå i kveld, uten at det betyr noe som helst. Og hos naboene deres har det vært full rulle. Trillene og duplicareusene har såvisst ingen planer om å ta sommerferie, det er helt sikkert! De holder på som om det skulle gjelde livet. Og concolorene har sin faste aktivitet med å støvsuge etter dem. Aktviteten i det karet er nå helt ubeskrivelig.