Nei jeg kom ikke på tanken om å filme det. Utrolig nok har det kommet en rekehunn til og lagt seg ved frontglasset, og gjør det samme. Og nå har jeg ikke tid eller ork til å dra fram fotoapparatet mitt.

Og da jeg tittet inn i karet der jeg har kirsebærrekene mine, så jeg plutselig en liten tass sitte på frontglasset. Den var ikke mer enn 2-3 mm lang, og veldig søt. En perfekt, knøttliten reke! Nå er det vel egentlig ingen verdensbegivenhet at kirsebærreker formerer seg. Men for meg er det stort. For det er mitt første "hjemmelagde" rekebarn!

Samme hvor mye rekene formerte seg var jeg likevel like lykkelig hver gang jeg så en liten tass.
De er bare så vidunderlig skjønne, slik de fleste små er ;D

Jeg bare elsker å se på fisker som spiser. Det er en opplevelse hver eneste gang.

Jeg har tidligere flere ganger beskrevet livet i pestkaret når sugemallene får mat. Det er like livlig i kveld. Bart er hyperhissig, og alle gjør sitt for å stjele til seg en hel malletablett. Jeg er fortsatt like fascinert over teknikken enkelte har for å gjemme unna tabletten. De tar den i sugemunnen sin, suger seg så fast på glasset (fortsatt med tabletten i munnen), og henger der og mumser. Da ser jo ikke de andre mallene at smartingen har en tablett, og den får den helt for seg selv.

Coryene er også artige å se på når de spiser. De forskjellige coryartene har noenlunde like måter å spise på, men dog ikke helt like. Noen leker rett og slett støvsugere. I dag stod discusgranulat på menyen, og det liker de godt. Enkelte coryer bare suger dem inn. Noen suger inn, og så tygger de på harde livet, før de suger inn neste. Det er utrolig sjarmerende å se på. Coryer er sjarmerende i alt de gjør.

Killiene greide å få meg til å smile lenge før de fikk mat. For de går på alt som kanskje kunne være mat, som fingre, enden på slangen som jeg tapper vann inn i karene gjennom og ikke minst strålen fra den slangen - altså, de forsøker seg på det meste som beveger seg nær overflaten. Det er morsomt når de smånapper i fingrene. Det bare kiler i fingertuppene. Killier tenker bare med magen, de!

Kulefisker tenker også med magen sin. De oppfører seg litt forskjellig, de forskjellige artene, men de færreste tar betenkningstid når maten treffer vannet. Noen bare river maten i filler, så bitene fyker. Sniker-kulene mine, de suger maten rett inn. Det tar under sekundet, og så er maten borte. Snikerne er også de som kan finne på å la maten være. Hvis de ikke er sultne, kan de faktisk la være å spise. Og de må se at jeg slipper maten nedi. Hvis de ikke ser maten komme svevende fra overflaten, rører de den ikke. Så mat som ligger på bunnen, er bare å fiske ut igjen. Suvattiien min blir ofte litt overivrig. Han blir så vill at han glemmer å se hvor maten havner. Han ser at jeg slipper noe, men han er mer opptatt av der maten kom fra, enn hvor maten faktisk havnet. Derfor må jeg ofte peke ut maten til han: "Se der er maten jeg nettopp ga deg!" Palembangensisen min er ikke veldig glad i at jeg ser på at den spiser. Hvis hun er veldig sulten, så forsvinner maten på sekundet (det er helt vanvittig å se på). Er hun ikke skrubbsulten, så blir hun stående og glo på maten så lenge jeg er i rommet. Jeg må da gå ut av rommet. Innimellom vil hun ikke ta maten i det hele tatt. Som sagt, må hun se at jeg slipper maten nedi. Dessuten vil hun ikke spise hvis hun ikke er sulten, og helst ikke hvis hun av en eller annen grunn er sur på meg. Jeg vet ikke alltid grunnen til at hun er sur på meg, men det er tydelig når hun er det.

Hun ga meg en god latter her før en dagen. Da var hun tydeligvis sur på meg av en eller annen grunn - jeg vet ikke hvorfor. Jeg visste at hun var sulten, så det var ingen grunn til at hun ikke skulle spise. Hvis hun ikke ser meg når jeg kommer med maten, må jeg vifte med den utenfor karet hennes, for å tiltrekke meg hennes oppmerksomhet. Denne gangen kom hun ut fra gjemmeplassen sin, men med halen først. Hele fisken kom ryggende ut, og rygget mot meg til hun var halvveis framme til glasset, og der stoppet hun, stadig vekk med halen rettet mot meg. Når kuler er grinete på oss, har de en tendens til å "vise oss halen", og det var det hun nå gjorde. Hun nektet å la meg se noe annet. Til slutt måtte jeg bare slippe maten ned i vannet, og håpe at hun hadde sett tilstrekkelig av den, selv om hun stod med ryggen til. Etter noen minutter var maten borte.

Palettene fant seg faktisk et annet sted å stifte bo, enn i svampbiten de først viste interesse for. De bor i et gammelt Juwel-kar, der jeg har satt inn et utvendig filter, og sluttet å bruke Juwel-filteret. Men da jeg droppet Juwel-filteret, rev jeg ikke ut den digre kladden i hjørnet som filteret stod i. Det har trolig vært et flott sted for små mallebarn å unngå sulte munner - i hvert fall mistenker jeg at det er den de har brukt. Nå har altså palettene flyttet inn. Jeg er usikker på om den feite hannen overhodet kommer inn gjennom hullet der (hullet der utblåset stakk ut før), men det må han jo få til hvis eggene skal befruktes. Hunnen har helt tydelig flyttet inn, mens han konstant holder til utenfor hullet - faktisk helt inntil hullet hele tiden, med nesen nesten stukket inn. Han er så søt, der han passer på damen sin.

Jeg nyter synet av haraldene mine for tiden. De ble mindre sky da jeg utvidet stimen, så nå får jeg faktisk lov til å se dem titt og ofte.

Jeg bar elsker å se på multiene ovenfra. De er digre.

Jeg bruker å dele inn de langsnutede coryene i to grupper: de som har lang snute, men kropp som en kortsnutet, og de som er "virkelig" langsnutede: De som har lang snute og lang og smal kropp. Haraldene er eksempler på den første kategorien, trionalisene på den siste. Det virker som de "virkelig" langsnutede coryene er ivrigere til å grave i sanda enn andre coryer. Trionalisene mine er i hvert fall svært aktive i så måte. Ved vannbytte blir de ekstra ivrige. Når jeg tapper vann ned i karet, virvler det opp sand, og da kommer det tydeligvis fram godbiter i sanda, og coryene setter i gang. Til og med de sky, voksne, VF individene kommer fram da, selv om vannbyttet fortsatt er i gang! Og da dytter de hele trynet ned i sanda, de leker plog og har det helt topp. Det er utrolig artig å se på!

Ingen tvil om at det er sommer igjen (selv om termometeret ikke avspeiler det i dag). Både i går og i dag har jeg vært nødt til å rense utvendige filtre - én hver dag. Og både i går og i dag har jeg vært nødt til å rense impelleren på Fluval-filtre, også én hver dag. Merkelig så mye bedre gørr trives når det er varmt!

En av multiene bestemte seg for å skremme meg noe veldig nettopp nå. Jeg kom bort til karet deres for å gi dem mat, og da så jeg en av fiskene stå loddrett i vannet, med buken mot meg, og den så temmelig død ut. Jeg ropte høyt "neeeeeiiii!!!" Men for å dobbeltsjekke, tok jeg hånda nedi vannet og tok på fisken - som viste seg å være høyst i live. Jeg har tatt fram lommelykta og lyst og lyst nedi karet, men kan nå ikke se noen som ser syk ut på noen måte. Trolig var det bare en som stivnet der og da, da jeg kom bort til karet...håper jeg. Jeg kommer likevel til å være nervøs når jeg sjekker i morgen. Jeg vil ikke miste en eneste av disse skattene mine! Jeg er faktisk enda mer redd for å miste disse skattene mine, enn mine dyrebare sebraplecoer.

Noe av det første jeg gjorde da jeg stod opp i morges, var å sjekke multiene. Det var litt lettere å få oversikt nå som det er lyst. Etter en grunding telling, kunne jeg avgjøre at det var 8 normale individer der. Det var ingen som oppførte seg unormalt - takk og pris!

Multiene har oppført seg helt normalt etter at de skremte meg, så den alarmen er heldigvis avblåst.

I dag har jeg byttet vann på ikke mindre enn 15 akvarier, og er faktisk ikke helt ferdig for kvelden heller. Puh! Jeg er våt av både vann og svette. Jeg har i samme slengen renset et av mine utvendige filtre, og som vanlig ble det bonusfisk av det. Ikke mindre enn 5 småcoryer kom tittende ut av gørret. Schultzeier, selvsagt. De yngler jo som kaniner. De var ikke så store, men de hadde gode, runde mager. Det er tydeligvis massevis av microorganismer å gumle på på et sånt sted. Men nå må jeg snart få satt i gang med å selge disse fiskene. De blir jo ikke færre jo lengre jeg venter.

Jeg skal rense et filter til før jeg legger meg, og er spent på hva som kan dukke opp der. Finner jeg noen, er det trionalisbarn, og de er alltid velkomne hos meg.

Jeg har nå faktisk sett rekeyngel fire dager på rad. Det er sakura-rekene mine, så de burde jo formere seg ganske lett. Men for meg er det stort, da jeg ikke har god erfaring med reker. De er bare så utrolig nusselige de små! Jeg har grublet litt på hva jeg skal gjøre når jeg skal reise på ferie. Dette er det karet der jeg har mitt selvlagde filter, der jeg har brukt en Juwel-pumpe. Dette er jeg ikke veldig glad for reise fra, da tordenvær kan få pumpa til å stoppe (hvis strømmen blinker, kan det være at filteret ikke vil starte igjen, da Juwel-filtere ofte ikke vil starte etter en stopp hvis det er noe dritt på rotoren). Jeg har et bittelite Vitatech-filter jeg kan sette opp der som en liten backup, men jeg frykter da for rekebarna mine. Men jeg tror jeg rett og slett må ta den sjansen. Det er for stor risiko å ikke å en backup (om enn liten og svak) når jeg reiser.

Det ble en liten bonus-trionalis også. Den hadde faktisk rukket bli ganske stor. Den må ha vært der lenge. Jeg håper den greier seg fint nå som den har fått flytte sammen med sine søskener og artsfrender. Det må være litt av en overgang, å gå fra et trangt, skittent og evig mørkt sted, til et kar med lys, planter, deilig Biltema-sand, og gode venner. Jeg skal premiere lillemann med mygglarver i kveld. Jeg tenker det kommer til å falle i smak! Jeg elsker å glede fisk!

Jeg skriver i grunnen lite om kulene mine for tiden. Det blir liksom bare coryer, coryer og atter coryer. Men her kommer litt kulestoff:

Palembangensisen min har vært litt furten i det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor. Mulig det er fordi jeg har vært litt mer daff når det gjelder vannbytter enn jeg normalt er. Når jeg skal gi henne mat, må jeg være helt sikker på at hun ser at jeg slipper maten nedi - ellers nekter hun å røre den. Slik har det alltid vært. Det jeg da gjør, er at jeg vinker med hånda foran karet (dette er øverst i min høyeste reol, så jeg må faktisk opp i en gardintrapp om jeg vil se skikkelig), for å tiltrekke meg hennes oppmerksomhet. Hun har da vanligvis kommet fram til fôringsplassen. I det siste har hun ikke gjort det. Det har endt med at jeg har flyttet fôringsplassen nærmere hennes faste gjemmested, og selv da har det vært vanskelig å få hennes oppmerksomhet nok til at hun har akseptert maten. Det er ikke det at hun har dårligere matlyst. De gangene hun ser maten komme dalende, suger hun den inn på vanlig vis, og borte er den. Det tar under et sekund! Men hun har altså ikke villet "snakke" med meg. I dag hastet det litt med å fôre henne, samtidig med at fôringen skjedde på fullstendig feil tid på dagen, og jeg hadde ærlig talt ingen tro på at jeg skulle få henne til å spise. Jeg hadde bare ikke tid til å forsøke å lokke henne fram, og enda mindre tid til å fiske ut maten igjen hvis hun ikke tok den. Uten noe særlig tro på det, slapp jeg maten rett ned der hun gjemmer seg. Hennes faste gjemmested er bak pumpa, og der kan jeg faktisk ikke se henne i det hele tatt, så jeg var veldig skeptisk til å slippe ned mat der. Men ingen fare: med en gang jeg hadde sluppet ned reka til henne, hørte jeg det knaste i kulefisktenner. Det var ingen tvil om hva som foregikk, selv om jeg ikke kunne se noe som helst. Nei, det er ikke noe feil med matlysten hennes, selv om hun er furten.

Fisker med personlighet med andre ord

Vel hjemme i fra ferie igjen, og denne gangen ventet en ubehagelig overraskelse. Da det fordampet vann fra et av akvariene på soverommet, ble det skikkelig sprut i vannoverflaten fra utblåset fra filteret. Det har gjort at det har sprutet vann over kanten på akvariet og ned på gulvet. Det var vått der inne! Heldigvis var det lagt ut et håndkle, slik at det var et begrenset område som ble rammet - og mye av vannet var sugd opp av håndkleet. Likevel kan jeg kjenne at gulvet ikke har hatt godt av det. Det surkler ikke, men laminatet er ikke veldig fornøyd. Jeg skal la det tørke i noen dager, så får vi se hvor stor skaden er. Jeg håper inderlig ikke at det har rammet naboen under meg. Jeg har mer enn nok krig med henne fra før, om ikke det skal bli vannlekkasjeproblemer også. Heldigvis ser jeg at det ikke kan være veldig mange liter som har havnet på gulvet. Vannstanden i karet var lavere enn normalt, men jeg vet at det også bruker å fordampe mye når jeg er bortreist. Når jeg tar fordampinga med i beregningen, har det sunket litt, tror jeg, men ikke veldig mye.

Kulefiskene mine var selvsagt veldig fornøyde med at jeg kom hjem igjen. De var sultne, veldig sultne. Palembangensisen min, som jo var temmelig furten før ferien, var ikke mye furten i kveld. Så snart hun så meg, kom hun fram og tigget mat. Det er ikke ofte at den fisken tigger. Ellers er hun ganske avmålt i oppførselen sin.

Bortsett fra kulene, har jeg ikke fått veldig god oversikt ennå - annet enn at filteret jeg var redd skulle stoppe mens jeg var på ferie, ikke har stoppet. Puh! Jeg glemte nemlig å sette opp et ekstrafilter.

Nå har jeg etterfylt vann i akvariene på soverommet, og så skal jeg fôre de resterende fiskene. Deretter er det til sengs for meg. 9 timers kjøring er slitsomt, og det er nok av ting å ta tak i når morgendagen begynner.

Kulene mine tar ikke mye betenkningstid ved fôring nå etter ferien. De suger seg rett innpå maten. Det er null antydning igjen av furtingen til palembangensisen min. I forrigårs var hun litt forsiktig (men spiste så snart jeg forlot rommet. I dag gikk hun rett i, og bare sugde maten inn. Hun er fantastisk flott å se på når hun spiser, og det er deilig å se henne slik igjen. Jeg begynte å bli bekymret før ferien, ettersom hun tydeligvis furtet pga. et eller annet. Det er godt å se hun har matlyst slik en kule skal ha!

Det ser ut som om lekkasjen på soverommet føyer seg inn i rekken av mye hell i uhellet når jeg bløtlegger gulvet. Naboen har ikke nevnt noe, og jeg kan garantere at jeg hadde fått høre noe tvert, om det skulle være noe galt nede hos henne. Som før sagt, surkler det ikke, og merkelig nok lukter det ikke vått. Dette siste har det nemlig gjort hver gang jeg har hatt en større bløtlegging av gulvet. Nå er det ikke antydning til våtlukt. Jeg mistenker at grunnen til at laminatet har reagert på behandlingen, er at det altså lå et dyvått håndkle på gulvet (det tok imot mesteparten av vannet, tror jeg), og at håndkledet dermed har sørget for at det har vært konstant vått på et lite område - uten at det har kommet noe særlig luft til. Og dermed har laminatet fått sjansen til å trekke til seg mer vann enn det ellers ville ha gjort. Ellers ville jo vannet ha rent unna, eller rent igjennom. Jeg tror jeg altså kan trekke et lettelsens sukk.

Da har jeg fått oppdattert meg i tråden din etter ferien, det har blitt mye lesing den siste uken

Flott at gulvet ser ut til å ha tålt ferien også, det er alltid men kjæres største frykt. At ett av karene mine skal sprekke mens vi er på tur og alt skal ligge å flyte... Jeg prøver jo å berolige han med alt det er lite sannsynlig og at vi er gjennom forsikret (mens jeg i det stille er mere redd for at fiskene mine skal bli tørrfisk)

Hei Inger Anne Godt å ha deg tilbake

Jeg har fått vite at Aquamanias skal (eller har?) bestille en vf sending fra Brasil i høst, og att Corydoras narcissus sto på lista...! Hvis det er den ekte, så YIPPI! Da skal jeg ha noen iallefall!
Jeg husker hvor begeistret du var for disse kolossene av noen Corydoras, så hvis du er interessert så er det altså stedet å kontakte

Min ene ekte C. narcissus er aldri glemt. Dessverre strøk hun med etter en strømstans en mørk desembernatt, og det innvendige bakgrunnsfilteret ble til giftig gjørme pga det. Jeg sier "hun" om den fisken, for jeg tror det var en hunn, og en så svær fisk blir litt personlig

Det hadde vært deilig med noen narcissus, ja. De står på lista over skal-kjøpes-uansett-om-så-jeg-må-sette-meg-i-gjeld. Det er ikke mange fisker som står på akkurat den lista. Og om han skulle få inn super-arcuatuser i stedet, kunne jeg tenkt meg noen få, til å utvide gruppen min. Etter at jeg mistet én av dem (hoppet ut), synes jeg de har vært litt vel få. De er 6 stykker nå, og jeg vil helst ha en større gruppe.

Æsj! Jeg ser nå at bestillingen til Brasil ble sendt i går. Vel, da får jeg bare vente og håpe at han har bestilt noe "snacks".

I dag så jeg jammen en liten trionalistass titte fram igjen. Den er definitivt yngre enn de rundene med lek jeg vet om. Det tyder på at trionalisene nå leker rutinemessig, også nå på sommeren, og at det altså overlever et og annet egg. Det var jammen godt jeg så den, for jeg bruker vanligvis å bytte med romtemperert vann, og på soverommet betyr det ganske kaldt. Jeg tror nok ikke en så liten tass har veldig godt av akkurat det. Jeg elsker trionalisbarn. De er så nydelige og så morsomme, og ganske så aktive. De farter rundt og snuser etter mat overalt i karet, veldig ofte oppe i plantekasoet.

Inger Anne

Æsj! Jeg ser nå at bestillingen til Brasil ble sendt i går. Vel, da får jeg bare vente og håpe at han har bestilt noe "snacks".

Han nevnte for meg at han har bestilt ca 20 Narcissus, så nå må vi bare krysse fingrene for at han får riktig! På forsiden til nettbutikken står det at det ventes å få sendingen i første uka i september allerede.

PS! Ang. Super-Arcuatus:
Du har vel ikke plass til 7 Super-Arcuatuser vel...? Jeg er på utkikk etter ny eier til min gruppe på sju, men vil selvfølgelig helst at de går samlet. Ikke mye poeng i å splitte dem og sitte igjen med kanskje 3-4 stk liksom.

Jeg må tenke litt på det, Mona. Det betyr nemlig at jeg blir nødt til å flytte super-arcuatusene mine til et større kar, og jeg har strengt tatt ikke noe ledig. Men jeg skal jo selge unna litt schultzeier og annet rusk, bare jeg får somlet meg i gang med det (har skullet selge en flokk med L-144 i et år nå... Treig trønder, sjø!)

Ooops! På tide å plugge inn varmekolbene igjen nå. Jeg ble litt bekymret da jeg tittet inn til multiene nettopp - de føk ikke i skjul slik de pleier. Men en sjekk av innetemperaturen i rommet ga svaret: det er høst og ikke sommer nå. Trolig er det enda kaldere hos multiene, siden karet står ved siden av et vindu som er åpent. Jeg husker jeg har opplevd dette en gang før med multiene. De oppførte seg ikke som de skulle, og da hjalp det å plugge i varmekolben igjen. Men så ble det varmere i været igjen, og jeg plugget den fra på ny.

Jeg tror jeg har nevnt det før, men sjokolademaller har en ekkel egenskap: de lager knirkelyder. Og når de gjør dette i en 325-liter, blir eieren nervøs for at det er akvariet som er i ferd med å bryte sammen. Selv om jeg nå burde være vant med dette (jeg har hatt dem i noen år nå), får jeg likevel litt vondt i magen når jeg hører lyden. Jada, jeg vet det bare er en (eller rettere sagt to) fisk(er), men det gjør meg nervøs likevel. Bortsett fra dette er sjokolademaller utrolig sjarmerende fisker. Ikke direkte vakre, med den bollemagen, men med massevis av sjarm.

Jeg må bare nevne at multiene er tilbake til sitt vanlige jeg. Det var nok godt å få litt varme i vannet.