Det er ingen tvil om at coryer liker artemia. Jeg tømte nettopp artemiaklekkeren, for å sette i gang med en ny dose artemiaegg. Når jeg tømmer den, fordeler jeg resten av artemiaen rundt i de akvariene der jeg vet de blir godt mottatt. Litt etter så jeg at sterbaiene suste rundt på matjakt, meget fornøyd med serveringen. Så foreldrene går tydeligvis i sine barns fotspor (eeeeh...).

Det skjedde forresten noe annet snedig i det pestbefengte karet i kveld. En merkelig seanse fant sted. Mens jeg var på påskeferie, mistet palettdamen min nok en herremann (hun har overlevd mange av dem!). Ikke det at hun var så innmari forelsket i han, men jeg tror hun begynte å mykne opp litt rett før jeg reiste. Killihannen min mistet fruen sin tidligere i år, etter en av de mange sykdomsrundene i dette karet. Jeg har aldri opplevd at killier og paletter har yppet seg mot hverandre, noen sinne, men nå var ett eller annet på gang. De stod like ved hverandre med utspilte finner, og tøffet seg skikkelig mot hverandre. Om dette var et forsøk på å vise hvem som var størst av dem, eller om det var et forsøk på å imponere det motsatte kjønn (i desperasjon etter å ha mistet sine kjære), vet jeg ikke, selv om fornuften min sier at det nok er det første. Men det så så innmari snodig ut. En killihann og ei palettdame i dette samspillet. De har jo bodd sammen i lange, lange tider. Hvorfor dette nå?

Hihi, du får si fra hvis det blir noen nye og snodige krysninger her, Dyrehagen ))

hehe...enkelte ting blir man bare ikke klok på...er det det man sier??
Det kan være flere grunner til dette...tror du paletten kanskje har barn som de rakk og legge før hannen døde(??) Da kan jo det oppstå fiendtlighet...utrolig artig om du finner på en ny art da Inger Anne!;-D

Her er en liten tilstandsrapport fra discusakvariet. Jeg skal forsøke å ikke gjenta så mye av det jeg har skrevet i tråden om disse sykefiskene, annet enn at status er at to av fiskene har begynt å spise. Det er helt tydelig at disse to også er i ferd med å få litt mer krefter fordi de nå får i seg litt mat. Det er også helt tydelig at sykdommen gjør at de ikke føler seg helt topp, for de er så fryktelig grinete. Normalt er det såvidt litt discuskiving, atskillig mindre enn jeg hadde regnet med at det skulle være mellom discusfisker. Men nå er de direkte sure på hverandre, og forsøker å bite og jage. Mye foregår selvsagt av de to som spiser. Ikke for å passe på maten (det foregår på en litt annen måte), men rett og slett for å få ut sitt dårlige humør.

Den ene av de fiskene som spiser har blitt utrolig vakker den siste måneden. Jeg tror det er det nærmeste du kan få en oppdrettsdiscus til å ligne på en VF. Jeg hadde ikke ventet at de faktisk skulle bli penere og penere etterhvert som de vokste. De forandrer faktisk en del på fargen og tegningene når de blir større. Denne fisken har også en sort stripe tvers over halerota, og er faktisk ganske stilig. Jeg må få se å få tatt noen bilder av den en eller annen dag. En utrolig flott fisk, rett og slett! Og noe helt vanvittig grinete! Den har utpekt seg et offer (ikke av de minste heller), og akkurat denne fisken får rett og slett gjennomgå. Ikke vet jeg hvorfor den har funnet ut at den ikke liker stakkaren. Akkurat nå er det altså denne fisken som er tøffest i akvariet. Men selv den får faktisk bank av en annen discus, nemlig den andre som spiser. De foregående dagene, har denne lille fjerten vært hundset av Kongen (den største discusen). Men Inger Annes rekemiks har også tilsatt selvtillit. Det er ikke første gang jeg opplever at liten discus får selvtillit av å spise maten jeg har laget. Så denne nest minste discusen banker nå denne mye større og atskillig mer grinete fisken. Discus er og blir rare fisker...

Disse to som spiser, spiser faktisk uavbrutt nå. Vel, nesten uavbrutt. De har noen, eller ganske mange innlagte banke-andre-discus-pauser. Det er faktisk første gang siden jeg reiste på ferie, at jeg ser at noen av discusene spiser litt skikkelig! Og så vanvittig godt det er å se! Og jeg skal heller ikke påstå at de er direkte plaget med forstoppelse heller...

Discus har forresten en annen særegenhet som jeg vil beskrive. De er tydelig stimfisk! Grunnen til at jeg kaller det særegenhet er fordi de gjør foringen litt vanskelig. Da de endelig begynte å snuse på maten igjen, var det altså to som ville spise. Men, Kongen, ville ikke spise, bare være, ja nettopp kongen i akvariet. Så han la ganske enkelt beslag på maten, uten at han ville spise selv. Han voktet over maten, og sørget for at ingen fikk nærme seg - ikke de to som faktisk ville putte i seg maten heller. Så jeg tenkte at jeg skulle løse det med å fore flere forskjellige steder. Men tror dere det løste problemet da? Å nei da! Da kom nemlig stiminstinktet og satte kjelker i veien. Selv om akvariet en ganske lite (jada, de skal få bedre plass - jeg skal hente en 325-liter så snart jeg får tak i bærehjelp og en henger samtidig), så greide de ikke å forestille seg at det kunne være mat andre steder enn akkurat i det ene hjørnet. Maten jeg foret andre steder ble bare fullstendig oversett. De nektet plent å tenke utenfor stimen sin. Maten som skulle spises, var kun i hjørnet der Kongen jagde vekk alle sammen... De rørte aldri maten jeg hadde sluppet oppi andre steder. Dermed ble det ikke mer enn noen kjappe munnfuller på de to som faktisk visste hva maten skulle brukes til. Akkurat da var jeg en smule sur på Kongen!

En liten oppdatering på palettfronten: Jeg trodde egentlig at "gamlefar" hadde tatt kvelden nå, men jammen titta han fram såvidt ved foringstid. Hver gang jeg ser han, blir jeg utrolig sjokkert, både fordi han fortsatt lever, og fordi han ser så ****** ut. Han sjokkerte meg forresten på annet vis her før en dagen. Dama var plutselig så fryktelig hissig for noen dager siden. Da jeg lyste inn i skiferhula, så jeg noe som lignet sandkorn innerst. Jeg antar at det var egg. De er borte nå, og mor har ingen yngel hun tar vare på (selv om hun fortsatt er aggressiv), så jeg antar at de har blitt spist (far er jo overhodet ikke i stand til å ta seg av yngelpleie). Det er helt utrolig hvor seige paletter er! Til tross for at far er utrolig syk, greier han altså å sette av energi til å forplante seg! Hæh? Jeg trodde ikke det var mulig! Ved foringstid tok jeg forresten en opptelling av palettbarna fra første kull. Jeg trodde jeg hadde 6-7, men det er faktisk minst 10 der. Så mor og far har gjort en veldig god jobb med det kullet. Det er første gang jeg får paletter til å vokse opp Jeg tror rekorden tidligere var på 4 dager eller noe sånt (før alle var spist). Den største av ungfiskene har faktisk blitt ganske så stor (det er en utrolig størrelsesforskjell på barna fra dette kullet!). Han begynner til og med å få en rød flekk på magen Det betyr at det nok ikke er så alt for lenge før han begynner å se seg om etter en dame. Hm... Jeg må snart få dem kasta ut av det akvariet, så de ikke setter barn på sine egne søsken nedi der. Men jeg tar ikke sjansen på å selge dem før jeg er bombesikker på at de ikke tar med seg noen sykdom over til kjøperen.

En ting er nå ihvertfall helt sikkert: jeg kan registrere oppdrett på paletter nå. Den største begynner å bli kjønnsmoden

Jeg kan forresten også registrere oppdrett på den ene killiarten min også Den yngelen jeg oppdaget i Zebrakaret mitt (killiene ble plassert der "midlertidig" i sin tid...), lever fortsatt i beste velgående, og begynner snart å bli for stor til å bli spist av sine egne foreldre Så får vi også håpe at jeg greier å få de siste tøffingene som er igjen av sterbaiynglene mine til å vokse opp også. Det er et under at de lever! Jeg forlot dem 1 uke gamle, og de ble gående uten vannskifte og foring i 14 dager! I en bitteliten isboks! Jeg ramla nesten av stolen i sjokk, da jeg så at det var noen igjen!

I går hadde jeg besøk av foreldrene mine for første gang siden jeg tok av på akvariefronten. De fikk litt sjokk, ja, og pappa reagerte sånn som jeg trodde han kom til å gjøre: "Nå synes jeg du har alt for mange akvarier her!" Vel, det er hans problem. Ikke vet han at jeg i nærmeste framtid får det største akvariet jeg noensinne har hatt: 325 liter. I den forbindelse kommer jeg til å flytte litt rundt på akvariene, og jeg tror jeg i samme forbindelse skal handle inn det jeg trenger for å få alle 85-literne og 120-literne opp i reoler. Det vil hjelpe mye på kaoset. Jeg må forresten også anskaffe en hylle jeg kan ha alle småakvariene i. Da tror jeg kanskje det ikke vil se så voldsomt ut neste gang de er på besøk, selv om jeg da også øker antall liter betraktelig - igjen (setter da i gang de siste 85-literne også )

Her jeg sitter i sofaen, ved siden av det pestbefengte akvariet, fikk jeg en idé. Jeg har jo hatt fryktelig lyst til å starte et biotopsakvarium, men har ikke hatt noe ledig kar å bruke til det. Når jeg får fullført reolen min, kommer jeg til å flytte ut de andre fiskene, herfra, plukke ned hele dritten og desinfisere det grundig og vel. Nytt filtermateriale osv. Så starter jeg det hele på nytt, og da med en Sør-Amerikansk biotop. Ah! Gleder meg! Men det blir ikke før vi har beveget oss over til den andre siden av sommeren, ihvertfall.

Så fikk jeg omsider kalibrert PH-penna, og denne gangen fungerte det som det skulle. Jeg gjorde det tydeligvis ikke riktig første gangen (da jeg fikk den i hus), for det som skjedde på displayet den gangen, stemte ikke overens med bruksanvisningen. Det gjorde det ikke på første forsøk denne gangen heller, men på andre forsøk greide den å forstå hva jeg ville. Det viste seg for øvrig at den viste 0,2 for mye på PH 7, så det var greit å få rettet opp i det, ja. Men sjokket er likevel stort, nå som jeg endelig har fått tatt en sikker måling av springvannet: 8,6! Definitivt ikke det rette for en som foretrekker Sør-Amerikansk fisk. Æsj! Ikke rart jeg sliter med å få rett PH i karene mine. Ikke vet jeg helt hva jeg skal gjøre for å få den normal heller, fordi KH ligger i underkant av 2, og da er det ikke tilrådelig å begynne å senke den. Jeg må bare snart få satt litt sats her i huset, og se om det kan gjøre susen.

Lillekrapylet er heldigvis litt mer rolig i dag. Jeg har faktisk vært bekymret for henne etter ferien. Hun har ikke vært seg selv. Jeg vurderte faktisk å ta henne med til dyrlegen for å få henne sjekket. Men, så falt de forløsende ordene da jeg hadde besøk i går: "Hun har ikke innbildt svangerskap, da?" Selvfølgelig! Da falt alle brikker på plass. Det er jo helt klassisk oppførsel. Hun graver som en gal overalt, dessverre også i senga mi, og det er tydelig at det er noe hormonelt, det har jeg hatt på følelsen lenge (kjenner igjen litt av reaksjonene fra da hun fikk løpetid for første gang). Fryktelig gneldrete har hun blitt også, til mors store irritasjon. Du verden så lettet jeg ble! For jeg hadde faktisk bekymret meg en hel del. Jeg tror bare det var vanskelig for meg å koble riktig oppi hodet mitt, rett og slett fordi hun fortsatt er en valp, og da tenker jeg tydeligvis ikke i sånne baner. Vel, da blir det ut i skogen på oss i ettermiddag, for mosjon er det som kan hjelpe mot dette. Dette var ikke helt akvarieting, men jeg måtte bare formidle lettelsen til noen! Puh! Disse hormonelle kvinnene...

Hvordan går det med discusene? Og hundens innbilte svangerskap? Og med trehjulssyklene? Og alle andre? Lenge siden det kom noen oppdatering så jeg spør jeg

Ja, her har det skjedd ett og annet. I dag hentet jeg 7 nye innbyggere til akvariene mine. 6 c. concolor og 1 c. sterbai (som jeg fikk "attpå"). De står nå og tilpasser seg livet på et nytt sted

Da jeg kom hjem, var det ikke fullt så muntert. Vi som hadde vært på tur, hadde det fint, men ikke de som var hjemme. Det hadde nemlig gått en sikring. Hvor lenge strømmen hadde vært av, vet jeg ikke, men jeg var borte i 4 timer. Jeg tror den bare hadde vært borte i en times tid (det ser ut som om tidsbryterne er en time forsinket). Jeg krysser fingrene for at jeg ikke får et massivt filtersammenbrudd. Det tok litt tid for å finne "synderen". Hver gang jeg skrudde på igjen sikringen (takk og pris for automatsikringer), gikk den med en gang, og jeg så blå gnistrer på stua. Det er et under at ingen fisker gikk i vei mens jeg holdt på. Til sist kom jeg på at jeg hadde sett en varmekolbe blinke for harde livet i går. Ut med kontakten, og siden har sikringene greid seg, takk og pris. Vel, da må jeg ut og kjøpe ny om ikke lenge (har en ekstra, takk og pris). Oooops! Det skulle jeg jammen ikke ha sagt. Nå gikk sikringen igjen! Jeg liker ikke helt dette. Det er umulig å finne synderen, med så vanvittig mye utstyr gående. Og nå gikk det faktisk over en time fra forrige gang sikringen gikk. Hvordan i heitaste skal man da få sjekket ut problemene?

Dette trengte jeg definitivt ikke nå. I tillegg til de nye innbyggerne i dag, skal jeg også hente suvattien min i morgen. Jeg har en eneste ekstra (innkjørt) pumpe å avse til den, så jeg håper da ikke det er en pumpe som er gåen her.

Jeg brukte forresten natta i natt til å sikle på fiskelista som ligger ute på websidene til dahls dyrerike (det ble en diger dam under bordet). Jeg vet ikke hvor godt oppdatert den er. Men hvis det faktisk er mulig å få tak i det jeg så der, så kommer det til å bli fotspor etter meg i taket her inne. På listen står nemlig brochis multiradiatus. De kosta riktignok en del, men hva så? Når man kan få tak i dem, må man bare kaste seg over sjansen. Så hvis velvoksne b. splendens er minibusser, så må vel disse være fullvoksne busser? Evt. gode busser Nåh! Det skal nok bli noen minibusser også, som kan holde selskap med mine 3 trehjulssykler (ja, de var der alle 3 etter ferien ). Jeg har skrevet en melding til dahls dyrerike, og så får vi se hva de svarer.

Discusene ser ut til å bli bedre og bedre, selv om de akkurat nå sitter klistret under rota si. De fikk litt sjokk da jeg fikk på igjen strømmen, etter at den hadde vært borte i lang tid. I dag så jeg at en av dem (den nest minste - en av de 2 som faktisk spiser) spiste som normalt, og det var godt å se, det! Men jeg har fortsatt ikke sett noen av de 3 siste spise ennå, selv om den minste, som jeg er sikker på ikke greier seg, faktisk viste interesse for maten tidligere i dag. Men han våget ikke å spise, pga. de andre. Det er første gang etter ferien at jeg ser noen som helst form for interesse for mat hos den fisken. For øvrig ville det vært megakrise om jeg skulle få filtersammenbrudd i discuskaret, sånn som de har slitt de siste ukene! Jeg har også skjønt at jeg må smøre meg med tålmodighet når det gjelder bedringen deres. I følge han jeg kjøper flubenol av, så virker medisinen slik at parasittene ikke greier å ta til seg næring. Dermed sulter de ganske enkelt ihjel. Og hvis dette stemmer, så er det jo ikke rart om det tar litt tid for fiskene å bli bra.

Lillekrapylet er fortsatt et krapyl, og det er helt tydelig at det er noe som ikke stemmer for henne. Hun er fryktelig gneldrete, og i dag mista jeg rett tålmodigheten (det gjorde jeg egentlig i går også). Vi jobba i hagen, og hun ville bare gneldre. Til sist kastet jeg henne inn, og så fikk hun være der alene. Stakkars liten. Hun var skikkelig fortvilet, og gjødde vanvittig mye verre inne, men denne gangen av fortvilelse og ikke fordi hun kjedet seg. Men det dummeste å gjøre da, er å gå inn, fordi da lærer hun seg at det hjelper å gjø. Grunnen til at hun ble så fortvilet, er at hun i utgangspunktet er veldig knyttet til meg. Normalt går det veldig fint at hun er hjemme alene. Men når det er et eller annet hormonelt ute og går, blir hun verre, og rett og slett litt klengete. Hun som ellers er veldig tøff, blir ei pyse, og søker trøst hos meg - hele tiden. Hun vil ha all oppmerksomhet hele tiden, og det er egentlig ganske slitsomt. Men jeg er jo veldig glad i henne, da, og jeg liker ikke å se at det faktisk er noe som plager henne. Jeg har vært ganske bekymret for henne en stund. Nå vet jeg jo at det ikke er noe farlig, men jeg bekymrer meg litt likevel, siden det ikke er noe hyggelig å se at bikkja ikke er fornøyd med livet.

Dyrehagen

Da jeg kom hjem, var det ikke fullt så muntert. Vi som hadde vært på tur, hadde det fint, men ikke de som var hjemme. Det hadde nemlig gått en sikring. Hvor lenge strømmen hadde vært av, vet jeg ikke, men jeg var borte i 4 timer. Jeg tror den bare hadde vært borte i en times tid (det ser ut som om tidsbryterne er en time forsinket). Jeg krysser fingrene for at jeg ikke får et massivt filtersammenbrudd. Det tok litt tid for å finne "synderen". Hver gang jeg skrudde på igjen sikringen (takk og pris for automatsikringer), gikk den med en gang, og jeg så blå gnistrer på stua. Det er et under at ingen fisker gikk i vei mens jeg holdt på. Til sist kom jeg på at jeg hadde sett en varmekolbe blinke for harde livet i går. Ut med kontakten, og siden har sikringene greid seg, takk og pris. Vel, da må jeg ut og kjøpe ny om ikke lenge (har en ekstra, takk og pris). Oooops! Det skulle jeg jammen ikke ha sagt. Nå gikk sikringen igjen! Jeg liker ikke helt dette. Det er umulig å finne synderen, med så vanvittig mye utstyr gående. Og nå gikk det faktisk over en time fra forrige gang sikringen gikk. Hvordan i heitaste skal man da få sjekket ut problemene?

Er det jordfeil sutomater du har eller er det selve sikringa som går?
Om det er separert jordfeil automater du har så er det en del enklere å finne feilen, er det flere kurser du har jordfeil automatene på så blir det litt vanskeligere. Hvis det er sikringa di som går, da har du en direkte kortslutning et eller annet sted. Og går sikringa bare sånn innimellom så kan det være et varmeelement som skrur seg av og på. Ofte så er det komponent feil og ikke selve kursen (med mindre den er overbelasta).
Det kan du jo prøve å regne deg fram til....tell alle wattene som går på den kursen...en 10A kurs skal tåle 2300w og en 16A skal kunne takle 3680w...

skulle gjerne hatt en sånn golden nugget som du har lagt ut bilde av i denne enorme tråden den var kjemmpefin masse fine fisker her

Takk, Stian. Ja de er elsket alle sammen
I dag har jeg greid å fylle ytterligere på kulebeholdningen. I dag var det nemlig den store dagen: jeg skulle hente min kjære t. suvatti. Han er en skikkelig diger og olm sak, og han kunne bare få ett navn. Opprinnelig hadde jeg tenkt å følge tipset jeg fikk fra Mona, og kalle han Digger'n. Men han ser så olm ut, at han bare kan få navnet Koseklumpen. Jeg begynte å kalle han det for noen uker siden, og siden har navnet bare blitt sittende fast. Han er bare fantastisk flott, og den største kula mi til nå. Og jeg skjønner nå hvorfor de kalles arrowhead puffer. De har en fantastisk tydelig pil midt oppå hodet.

I tillegg hadde de dvergkuler, og de har også stått på ønskelista. Dermed tok jeg med meg 3 av dem hjem. Så nå har jeg rensket butikken for kuler. Det var ikke en eneste igjen etter at jeg dro Jeg regnet jo med å komme hjem med flere kuler enn suvattien, ettersom de hadde tatt inn 8-tallskuler tidligere. Men de var sannelig borte, alle som en, så da ble det dvergkuler i stedet. Og jammen er de små også! Jeg vuderer å kalle dem Ole, Dole og Doffen. Men akkurat nå klør jeg meg litt i hodet på hvor jeg skal gjøre av dem. Jeg hadde egentlig beregnet at de nye kulene skulle komme til meg etter at discusene hadde fått 325 liter å boltre seg i, men så langt har jeg ikke kommet. Så da må jeg se hva jeg får til. Problemet er ikke å finne et akvarium, men å finne ei innkjørt pumpe. Jeg har til suvattien, men til småttisene er det litt verre. Vel, jeg er flink til å trikse til ting her

Jeg fikk forresten en gledelig overraskelse da jeg kom hjem i dag. Jeg foret discusene, og endelig kastet de seg over maten slik de gjorde før de ble syke. Takk og pris! Ihvertfall 3 av dem spiste slik de normalt gjør. De to andre er jeg litt mer usikker på. Men det som var mest gledelig av alt, var at en av de tre som kastet seg over maten var minstemann, som jeg egentlig hadde avskrevet. Før i dag, har jeg ikke sett den tenke mat en gang. Den har aldri snust på filla etter at han ble syk. Og i dag var han til og med tøff nok til å forsøke å spise av den samme biten som storingene (dette er den samme discusen som tidligere også spiste seg til selvtillit).

Vel, jeg får kaste meg over akvariearbeidet igjen. Jeg har mye som må på plass før jeg kan hoppe til sengs. Bl.a. har jeg 20 kilo sand som skal vaskes... Makan til møkkajobb!

Det blir også bilder av Koseklumpen etterhvert. Jeg kan ikke love det i dag, men det blir ihvertfall snarlig. Han er bare så utrolig tøff!

Boonyarit Amundsen

Er det jordfeil sutomater du har eller er det selve sikringa som går? Om det er separert jordfeil automater du har så er det en del enklere å finne feilen, er det flere kurser du har jordfeil automatene på så blir det litt vanskeligere. Hvis det er sikringa di som går, da har du en direkte kortslutning et eller annet sted. Og går sikringa bare sånn innimellom så kan det være et varmeelement som skrur seg av og på. Ofte så er det komponent feil og ikke selve kursen (med mindre den er overbelasta). Det kan du jo prøve å regne deg fram til....tell alle wattene som går på den kursen...en 10A kurs skal tåle 2300w og en 16A skal kunne takle 3680w...

Det er selve sikringen som går, og jeg tror jeg har funnet synderne. Det er helt klart den ene varmekolben, for før jeg nappet ut kontakten til den, fikk jeg ikke skrudd på sikringen før det gnistret i alle akvariene, og strømmen gikk igjen (utrolig at jeg ikke mista noen fisk da!). Etter det gikk sikringen to ganger til samme kvelden, og etter at jeg i tillegg nappa ut kontakten til den ene akvarielampa , har jeg ikke hatt problemer. Siste gang sikringen gikk, var da jeg la meg i går kveld, så nå har det gått bra i 3/4-dels døgn. Både kolben og lampa var gamle (av de jeg fikk med da jeg kjøpte reolakvariene). Så i dag har jeg fått tak i ny kolbe, så den skal få komme på plass etterhvert.

En bitteliten lettet melding til, før jeg på ny kaster meg over akvariearbeidet igjen: jeg har nå i lengre tid savnet en zebrapleco, en av de "store". Med alt det som skjedde i akvariene i påska, begynte jeg å tro at det var noe galt fatt også der. Det har faktisk gått veldig lang tid siden jeg så 2 store zebraer sist, i tillegg til de små. Det ekle er at jeg så noe som lå bakerst i akvariet som kunne ha vært rester etter en fisk for en god stund siden, og det skremte meg mer enn noe annet.

I dag var det igjen to store der, og mor er lettet. Når skal jeg slutte å bekymre meg for disse zebraene? Dette skjer jo gang på gang på gang at jeg tror jeg har mistet en, før den dukker opp på nytt. Huff! Det er ulempen med så dyr fisk - at man blir skikkelig hønemor for dem! Vel, nå er mor lettet og glad. For det finnes ikke vakrere fisk enn dette, og de er liksom kronjuvelene mine!

Så var det tilbake igjen til det verste drittarbeidet: å vaske sand, og nå forstår jeg hvorfor folk klager over det. Jeg vet jo hvor kjedelig det er, men sanden jeg har brukt tidligere, har vært ganske grei. Nå har jeg kjøpt Rådasand for første gang, og jeg er meget overrasket over hvor utrolig mye grums som kommer ut av denne sanda! Dette kan jo ta "hele natta" Æsj! Møkkaarbeid!

hehe i dag har jeg fått meg en Ancistrus i dag og den er 14cm:O

den var stor:P

jeg skal kjøpe meg 2 golden nugget om ikke så veldig lenge:P de er fantastiske fisker

Stian Salvik

jeg skal kjøpe meg 2 golden nugget om ikke så veldig lenge:P de er fantastiske fisker:)

Ja, det er fantastisk vakre maller. Men jeg sliter faktisk med å få dem til å overleve, av en eller annen merkelig grunn. Nå har jeg kun igjen min L-177 (som er en GN-variant fra en bestemt elv jeg ikke husker akkurat nå). Men den ser ihvertfall ut til å ha det bra. Den er sannsynligvis smellfeit (jeg ser den ikke så ofte), ettersom den går sammen med discusene. Det er ikke akkurat en slankekur å ha tilgang til hjemmelaget discusfor mange ganger om dagen. Kompisen ser ihvertfall fin og frisk ut, og deg gleder meg

det var synd at du bare har 1 igjen

jeg skal hente 8stk Ancistrus sp. ´oppdrettvariant´ i morgen

tenkte jeg skulle starte oppdrett på dem

Stian Salvik

det var synd at du bare har 1 igjen:( jeg skal hente 8stk Ancistrus sp. ´oppdrettvariant´ i morgen:) tenkte jeg skulle starte oppdrett på dem:D

Ja, enkelte fiskearter vil seg bare ikke hjemme hos meg. Jeg glemte jo den dårlige nyheten da jeg kom hjem. Kampfisken min Kong Sverre den x-te (har kommet ut av tellinga), lå, ikke bare med buken i været, men var skikkelig steindød, og hadde tydelig vært det en stund. Det er mulig at han tok kvelden under sikringsslåsskampen i går. Jeg så nemlig det gnistra skikkelig i flere akvarier da jeg forsøkte å skru på sikringen igjen.

Ellers er kampfisk en fisk som bare ikke vil leve hos meg. Jeg aner ikke hvorfor (annet enn at helsa til kampfisker ikke er den beste pga. hard avling på farger og store finner). Denne holdt et helt halvår! (Juhu!). Ettersom kampfisk er den fisken jeg startet mitt akvaristliv med i -93, er det også denne arten jeg har hatt mest av opp igjennom tidene. Jeg ga nylig opp hele arten, men så kom jeg over denne fisken. Vel, han levde heller ikke så veldig lenge, dessverre. Sukk... Men, han overlevde ihvertfall hustruene sine. De ble kjøpt omtrent samtidig, men døde av å spise seg ihjel på coryegg. Jeg er temmelig sikker på at det var grunnen for dødsfallene. De ble feitere og feitere, og til slutt gikk de i vei, begge to (ikke samtidig, altså). Og jeg vet de spiste fryktelig mye av coryeggene. Hannen spiste ikke så mye, fordi han var så opptatt av å jage konene sine, at han glemte ofte å forsyne seg.

Lykke til med ancistrusene dine! Ancistruser er utrolig sjarmerende maller (til tross for at de er oppdrettsvarianter - jeg foretrekker vanligvis det naturen selv greier å trylle fram). Jo større skog på nesa, jo vakrere er de. Og ancistrusbarn er bare fryktelig søte. Små, fullstendig perfekte kopier av foreldrene sine, allerede når de kommer ut av hula. Gled deg!

It's alive!
Onsdag hentet jeg den nye kula mi, og etter at jeg slapp den ut her, har den faktisk ikke rørt på seg. Dette er en snikerkule, så de er ikke så aktive, men likevel. 1 1/2 døgn? Jeg begynte nesten å lure på om det var av plastikk. Vel, akkurat det var det vel ikke tvil om. Da jeg tok den med fra dyrebutikken, kjente jeg at den plasket sint rundt i posen. Det er sjelden kost at jeg kjenner at de rører så mye på seg under transport. Vel i morges hadde han endelig flyttet seg fra flekken sin (han har faktisk ligget bom i ro siden jeg slapp han ut av posen. Han svømte ikke rundt en gang før han la seg der). Men som en ekte suvatti skal gjøre, hadde han gravd seg ned, og da var det ikke lett å finne han igjen! Store fisken kan virkelig forsvinne totalt. Og det hjelper selvsagt på at han har nøyaktig den samme fargen som sanda...

Bilder av vidunderet kommer så snart jeg finner igjen kabelen for å overføre bildene fra kameraet.

hehe, liker måten du skriver på Inger Anne!
*
Ancistruser er nyydelig fisker ja! Har en hanne som er godt over 10 cm og med store buskevekster(??x) og dette er en fisk med masse gretten personlighet(min fisk altså)!!
Han NEKTER å bruke skiferhula si, måtte faktisk sloss litt, men det endte bare opp med at han blåste seg opp og hang fast i håven!*himlemedøynene*
Men gleed deg Stian!
*
Den nye kula di høres skikkelig kul ut, og jeg kan nesten ikke vente på bilder!

I dag har jeg greid det: jeg har fått slått kloa i monstercoryen over alle monstercoryer (strengt tatt er ikke dette en cory, men i mitt hode vil de alltid være det): brochis multiradiatus. Hvis dine splendens var minibusser, Mona, så er denne en fullvoksen buss. Det blir bare ikke bedre enn dette Og denne var faktisk like ille i posen som suvattien tidligere i uka. Fy fillern som den plasket i posen under kjøreturen hjem. Jeg tror ikke jeg har opplevd lignende tidligere. Jeg mente forresten det jeg sa med én, for det var bare denne ene igjen i butikken. Men den like gjerne gå alene her, i stedet for i butikken. Disse koster selvsagt en hel del, men jeg kan ikke si annet enn at det er verdt det. Selvsagt skal jeg anskaffe flere, så snart muligheten byr seg. Jeg har ingen planer om at denne skal leve alene. Den har forresten fått med seg noen av sine tidligere samboere: minibusser. Med mine 3 gjenlevende trehjulssykler, har jeg hatt planer om å skaffe noen flere og større, og disse minibussene er definitivt minibusser. De ble solgt som XL. Og nå skjønner jeg hvorfor de også kalles smaragdpansermalle. Tor (jada, selvfølgelig var dette hos Dahls dyrerike) viste meg brochisene over vannet da han fikk fanget dem inn (noe som definitivt ikke var det letteste. Disse gikk nemlig i et 4 meter langt akvarium, og de er sinnsykt raske, disse minibussene. Jeg ble imponert over farten!), og noe så fantastisk vakkert! De var virkelig smaragdgrønne, og buken var orange/rosa. Jeg er fullstendig solgt og forelsket i disse fantastiske fiskene. Dermed ble det 4 minibusser på meg også. Men, jeg greide liksom ikke helt å stoppe der heller. Jeg måtte bare spørre hva som var minst sannsynlig at de fikk inn igjen. Dermed ble det 6 coryer til: c. septentrionalis. Jeg må bare innrømme at jeg er veldig svak for langsnutede coryer.

Det var første gang jeg noensinne har vært i denne butikken, og så vanvittig mange vakre maller! Og når jeg snakker om maller, mener jeg både L-maller og coryer. Aller helst skulle jeg gjerne rasket med meg 5-6 coryarter til og en god del L-maller, men det har jeg dessverre ikke råd til. Vel, egentlig har jeg ikke råd til dette fiskegildet heller, men jeg bare måtte. Butikken er forresten et eldorado for kuleeiere også. Akkurat nå hadde de ikke ei eneste kule, men de tar visstnok inn ganske mye spesielt på dette feltet. Og så utrolig deilig å snakke med ansatte i en dyrebutikk som har peiling på kuler! Det er sjelden kost! Så var det altså en dyrebutikk som falt i smak hos meg også, til sist

PS. jeg har fortsatt ikke funnet kabelen til kameraet mitt...