Superne er virkelig i superhumør etter flyttinga. De stortrives sammen med C-140. De føler tydeligvis et slektskap, siden stimer fint sammen - fram og tilbake i akvariet. Jeg gleder meg tïl å utvide super-stimen min. Det kommer de nok til å sette pris på. Faktisk er det jo gamle romkamerater som snart skal flytte inn her. En gang i tiden var de i samme gruppe i butikken.

Da jeg fanget inn fiskene fra akvariet som lekker, minket det selvsagt på vannstanden, da jeg kun puttet to og to fisker i posene jeg flyttet dem i. Og det var tydeligvis nok til at det sluttet å dryppe! Det betyr at lekkasjen sitter et eller annet sted i sidene. Det gjør tettejobben lettere.

Stakkars Bart har måttet innse at hula er tapt. Han ligger nå på hodet bak en stein, slik at bare halen stikker opp. Det ser litt snålt ut, med en gul hale stikkende opp der bak i karet.

Det har nok vært litt ancistruskamp i natt, ja. Den som har kapret hula, har fått splittet halen sin på to steder. Som jeg elsker disse kamphanene!

Bart har tydeligvis greid å produsere barn i sommer også, for nå dukket det nettopp opp en liten en som er akkurat stor nok til å ikke bli denisonimat. Det er "bare" et ancistrusbarn, men for meg er det et under hver gang noen overlever der. De er utrolig søte når de er små (da også ). Bart ligger forøvrig fortsatt og furter bak steinen. Jeg synes oppriktig synd på han.

I det samme karet lever også palettene mine. Og det voksne palettparet har greid å gjøre noe utrolig upraktisk. De har funnet seg et hjem der bare hunnen er liten nok til å komme inn gjennom åpningen. Hvordan de har tenkt å få til barn når han ikke kan komme inn og befrukte egg, vet jeg sannelig ikke. De er rare...

Da jeg flytta kulefisken (Tiger) for å gjøre plass til de hjemløse fiskene fra karet som lekker, måtte han flytte inn på mindre plass. Og utrolig nok så har det gjort han litt mer sosial. Ellers har han vært en utrolig sky kulefisk, som kun av og til kommer styrtende fram for å snappe til seg mat, før han fyker i skjul igjen. Nå har han faktisk kommet fram hilset på meg to dager på rad. Jeg antar at det kommer av at han har bedre med gjemmeplasser i sitt nye hjem, og at han derfor føler seg tryggere. Og dette til tross for at jeg nå tramper forbi karet hans støtt og stadig. Karet står nemlig i nederste rad i reolen i gangen, så han merker nok trampingen ganske godt også.

Trøste meg hvor liten plass maller greier å skvise seg inn i. Nå har Askimskogen faktisk greid å trykke hele kroppen inn i skiferhula han tidligere bare har stukket nesa inn i. Eller, hele kroppen er vel en overdrivelse. Det var ganske mye av bakkroppen som stakk ut. Han er tross alt en ganske lang fisk også. Og, jada, han kom seg ut igjen etterpå også, noe jeg faktisk var litt nervøs for om han skulle greie.

tøffe navn.
Bart og askimskogen. hehe
Bilder?

Ja, det er lenge siden sist jeg la ut bilder av dem (bortsett fra Askimskogen, som jeg avbildet i forbindelse med at jeg flyttet han). Dessverre er de ikke så flinke til å ligge i ro til jeg har fått knipset dem.

Askimskogen har fått navn etter den fantastiske barteskogen han har på nesa si. Han er en ancistrusart, han også, men ikke vanlig oppdrettsancistrus. Han er en L-182.

Barts fulle navn er egentlig Bart Simpson. Selvsagt fordi han har bart, men også fordi han er gul. De andre voksne ancistrusene mine heter Bartesnoppen, Bartolomeus, Bartolfsen, Madammen, Maggie (også fra the Simpsons - hun er også gul) + to andre damer som ikke har fått navn. Jeg har også gikk bartenavn til en av mine L-144: Hr. Bartnes (min mormors pikenavn var Bartnes! ). Jeg liker å sette navn på fisk som er personligheter. Ancistrusene er det så absolutt. Det samme med kulefiskene mine. Det er ikke mulig å ha kulefisk uten navn... Ellers er det noen få andre sugemaller som også har fått navn, pluss noen enkeltfisker (som f.eks. kampfisken min Kong Sverre).

Man kan jo diskutere om jeg legger for mye menneskelighet i fiskenes personlighet, men for meg handler det ikke om å behandle dem som mennesker. Så lenge fiskene får det stellet de skal ha, velger jeg faktisk å se deres personlighet litt sett med menneskelige trekk - rett og slett fordi livet blir så mye mer spennende når man gjør det sånn! Men ikke for det: fiskene mine har helt klart personlighet, og enkelte ganske mye også!

C-140 er også i kjempehumør etter flyttingen. Hele stemningen i det karet er småstressede coryer, både C-140 og superne. For å legge ytterligere til stemningen, har de nå, i tillegg til flyttingen fått veldig stor vannstrøm nedi der. De flyttet til et kar med en Fluval 4, som gir god fres på full guffe. I tillegg har jeg flyttet filteret som var i det lekk akvariet over til dem, og det er en Eheim Pro 2224. De to filtrene tilsammen blir det futt av. Jeg så faktisk nettopp lekstendenser hos C-140. Om det blir mer enn tendensene, får tiden vise. Det er i hvert fall morsomt å se dem i såpass godt humør. Jeg har også fått bekreftet det jeg har vært ganske sikker på tidligere: C-140 smatter! Smattelydene flyttet seg nemlig over i det nye karet, da jeg flyttet coryene. De smatter skikkelig! Hva de gjør der oppe i overflaten når de smatter, det aner jeg ikke. Jeg ser dem aldri gjøre det, for de gjør det kun når det er mørkt - men det høres! De er skikkelig høylydte. Er det noen andre C-140-eiere der ute som opplever det samme?

Nå har ikke jeg C-140,men mine Pantanalensis smatter også! Vel, ihvertfall minst èn. Funderte lenge og bekymret på hva de rare lydene fra karet var, før jeg så en oppe i vannflaten, og ... slurpet...(?) Høylydt! Alltid langs sidene eller hjørnene, så var kanskje no godt der, men aner ikke hva...

Ja, det er snåle greier, den smattingen. Hos meg høres det ut som om de gjør det alle sammen - men kun når det har blitt mørkt i rommet.

Mine C-140 er akkurat nå i panikkstemning. Etter at jeg flyttet dem, har de bodd i et kar uten lys, fordi lystoppen i det karet er ødelagt. I dag flyttet jeg lyset fra det ødelagte karet opp til det "nye". Du verden for en fart det plutselig ble på fiskene. C-140 er fisker som er veldig sky og lett får panikk. Og da lyset plutselig kom på, forsøkte de alle sammen panisk å finne seg et gjemmested. Plantene i dette karet er ikke mye å skryte av, så det mangler litt før de kan føle seg trygge. Men du verden for en fart de greier å sette opp når de er redde!

Litt barteprat igjen:
Det er vanskelig å se forskjell på Bartolomeus og Bartesnoppen, så det er vanskelig å vite hvem som har tatt hula fra Bart. I utgangspunktet trodde jeg det var Bartolomeus som hadde tatt over. Men jeg fikk et glimt av fisken da han var en tur ute av hula, og da synes jeg faktisk det så ut som om det er Bartesnoppen som har kapret hula si tilbake igjen, og det gleder meg. Bartesnoppen var jo den som opprinnelig var den dominante hannen i karet, inntil han trodde han skulle greie å stjele ei hule til. Mens han var i aksjon i den andre hula, glemte han sin egen. Og da han skulle hjem igjen, var plutselig hjemmet hans opptatt! Det endte med en slåsskamp jeg ikke har sett maken til, med ganske stygge sår som resultat. Etter det har Bartesnoppen bare vært sur og furten, men altså ikke dominant. Dominansen overtok Bart. Det er faktisk skadene etter den slåsskampen som gjør at jeg tror det er Bartesnoppen som har tatt hula. Det ser nemlig ut til at den ancistrusen som har hula mangler litt hud på piggene på den ene siden av hodet, og det er en permanent skade jeg tror Bartesnoppen har. Det gleder meg at Bartesnoppen har kommet tilbake til sin plass, men jeg synes jo synd på Bart.

I morgen flytter det inn en liten ekstrakoloni med supere. De skal selvsagt få flytte sammen med sine artsfrender. Det skal bli spennende å se hvordan de to stimene reagerer når de oppdager at stimen er blitt dobbelt så stor! Jeg gjetter på at det blir en diger flokk av veldig lykkelige supere. Stimfisker liker nå en gang å ha en stor stim rundt seg. Og det må da bli et flott syn med så mange samlet. *Glis!*

Da var 9 nydelige skatter vel i hus. Det er 7 nye supere (og det bringer det totale antallet opp til 13) og 2 c. amapaensis. Etter å ha vridd hjernen min litt, har jeg bestemt meg for at amapaensisene skal få flytte inn hos multiene. Det er ikke drømmeløsningen, da jeg egentlig ønsker at multiene skal få bo alene, men de er de eneste som har stort nok kar til at to hissige amapaensiser kanskje kan bo sammen - så får jeg heller følge med på utviklingen. C. amapaensis bringer nå det totale antallet coryer (og brochiser) opp til 18. Jeg skal riktignok kvitte meg med en eller to arter snart. Schultzeiene skal helt sikkert ut av huset, og jeg vurderer også å selge leopardusene.

Oooooh! For et flott syn det var da jeg slapp ut de nye superne. 13 supere i en stim, og de var henrykte over å finne hver andre. Det var som om de sa: "Nei, men HEI! Er dere her! Så artig å se dere igjen!" Ok, de sa vel kanskje ikke det, men det var i hvert fall stor fryd å skue. Det er nå proppfullt i det karet, da C-140 også bor der midlertidig. Det er egentlig altfor fullt, men det må bare gå i en overgangsperiode. Merkelig nok stortrives C-140 der også, til tross for at det er betydelig mindre gjemmesteder der. Faktisk har jeg ikke sett C-140 så avslappede noensinne. Denne svært skvetne coryarten tåler greit nå at jeg er i samme rom, og de suser rundt og leter etter mat. Jeg kan gjette på at siden de nå er en diger stim med ganske like coryer (både supere og C-140), så føler de seg tryggere pga. antallet. Det er ingen tvil om at skvetne coryer har godt av en stor stim! Det akvariet er bare et syn nå! Fullt av store, vakre, aktive coryer.

Bilder takk.

Hehe

Akkurat nå skal de få være i fred, slik at de kan roe seg ned og bli kjent med sitt nye hjem. Men jeg skal hente fram kameraet senere.

Jeg gikk nettopp en fôringsrunde, og da jeg kom til Mallesuppa, var det plutselig et bittelite mallebarn på glasset. Oisann! Da har mine L-144 lekt igjen. Det var jammen på tide, da det er gresselig lenge siden sist (det må da begynne å nærme seg 2 år). Sist spydde de ut to kull, og siden har de knepet grundig igjen. Litt dårlig timing var det nå, da jeg tidligere i dag tok et vannbytte der, og byttet med betydelig kaldere vann. Er det noe små mallebarn ikke liker, så er det kaldt vann. Jeg hadde null anelse om at det hadde vært lek der, så jeg var jo ikke akkurat forsiktig. Jeg håper inderlig at ikke altfor mange små har tatt kvelden. Da jeg så den lille, tok jeg også og fisket ut den ene killien som bor der. Den lar neppe sjansen gå fra seg til et lite mallebarnmåltid. Jeg får bare inderlig håpe at det er akkurat nå Hr. Bartnes er i ferd med å slippe de små, slik at ikke altfor mange har blitt spist. Jeg så bare den ene lille. Uansett: det skal bli morsomt med litt småtasser i det karet igjen. Jeg hadde egentlig tenkt å introdusere en killi til i det karet, slik at jeg hadde et par sammen. Det er jo liksom aldri småtasser der som de kan spise. Men nå må jeg visst la den planen utgå.

Det er utrolig å se hvordan Tiger har forandret seg etter at jeg flyttet han. I dag har han tydeligvis vært sulten, for i dag har han vært mye framme. Jeg har ryddet litt i gangen (der reolen står), og dermed har han sett meg labbe forbi gang på gang. Og han har virkelig kommet fram mange av gangene. Jeg har da satt meg ned for å "prate" med han. Dessverre er bikkja sjalu på fiskene mine, så jeg fikk ikke være i fred da jeg ville snakke med fisken min. Tiger er ikke så sosial som Hufflepuff i sin tid var. Han er liksom sosial på en annen måte. Der Hufflepuff brukte å møte meg med glede og entusiasme, møter Tiger meg på en mye mer aggressiv måte. Han forsøker å bite meg gjennom glasset, og er egentlig ganske hissig. Dermed blir jeg ikke helt enig med meg selv om han synes det er stas eller ei. Jeg tror nok mest at han synes det er greit at jeg hilser på han, da han ellers kunne ha gjemt seg hvis han ville være for seg selv. Det er tross alt det han har gjort nesten all den tiden jeg har hatt han inntil jeg nettopp flyttet han. Men at han er en hissigpropp, det er det i hvert fall ingen tvil om. Og jeg liker hissige fisker.

Jeg skulle på min ukentlige tur til Sarpsborg i morges, og skulle denne gangen ha med meg fisk. Normalt fanger jeg inn fisk kvelden før, når jeg skal avgårde såpass tidlig, men denne gangen bestemte jeg meg for å gjøre det om morgenen i stedet. Hah! Dårlig valg! Fiskene skulle fanges inn fra Barnehagen, og det karet er helt, fullstendig fullt av javamose - en mose jeg tydeligvis ikke har rørt på lenge. For, da jeg skulle dytte unna mosen for å se fiskene, ble hele akvariet en eneste stor, brun sky, og det var ikke mulig å se noe som helst. Ooops! Den javamosen hadde jammen samlet mye dritt! Jeg måtte likevel forsøke å fange inn fiskene, og det måtte gjøres fullstendig i blinde. Utrolig nok greide jeg å fiske ut 12 coryer, bare ved å føre håven langs kantene i akvariet. Til sist manglet jeg bare 2 atropersonatus, og hadde null tid igjen. Det ble til at jeg fisket ut 2 fra leksgruppa mi i stedet... Jeg vet i hvert fall om et akvarium som skal få en grunding slamsuging og vannbytte i dag.

Jeg har ikke så mye fine kulefiskbilder selv, men det er mange av dem på TPF. Hvis du scroller ned til bilde nr. 7 i denne tråden, så finner du et som har fått meg til å smile i hele dag.

Da jeg skulle legge meg i går kveld, måtte jeg titte på de nye småtassene. Da jeg fant noen like ved filterinntaket, kom jeg plutselig på at jeg ikke har yngel-sikret det filteret! Oops! Det bruker som sagt ikke å være småtasser der, så jeg har tatt av filtersvampen som har stått der før. Og nå kan jeg ikke finne den igjen. Etter en lengre leting, fant jeg i stedet en bit filtersvamp som har sittet i et rundt filter en gang, og det var hult i midten. Det får være en midlertidig løsning til jeg finner igjen svampbiten som har sittet der tidligere. De er jo så små og tynne, slike nyslupne sugemallebarn, så de forsvinner lett inn i utvendige filtre.

Jeg har tatt noen bilder av super-arcuatusflokken min, men særlig bra ble de ikke. Jeg har ikke fått til et eneste bilde der man ser hele flokken samlet. Men her er noen som viser litt av stimen i hvert fall.

Av og til er jeg bare dum. At smattingen til C-140 alltid foregår i mørket, har jeg alltid tilskrevet at de er sky, og ikke kommer fram før da. Det er sikkert en av faktorene også. Men akkurat nå ramlet det ned i hodet mitt at jeg nesten alltid går fôringsrunden min rett før jeg skal legge meg. Ikke rart de smatter når jeg slukker lyset da! C-140 er forøvrig i godt selskap nå som de bor sammen med superne. Superne mine kan nemlig kunsten å legge seg over på ryggen, med munnen opp i overflaten, dersom det er noe de vil ha tak i der. Det er lenge siden jeg har sett dem gjøre det, men tidligere skjedde det faktisk ganske ofte. Det er snålt å se på det.

Hvem kan si at fisk er dumme??

Jeg må bare vise dere noen kule kulefiskbilder på TPF. Ta en titt her! Kulefisker kan være imponerende vesener!