Ei venninne av meg skulle ut, og hadde pyntet seg og tatt på parfyme.

Datteren hennes på 3 sto inntil moren og utbrøt:
"Mamma, du stinker så godt!"

Som 15-åring lekte jeg med den da 4 år gamle kusina mi, mens hennes foreldre var tilstede. Vi lekte rundt i huset, og hun fant et langt dorullrør, som hun snakket og ropte beskjeder gjennom. Som hun alltid pleier når hun finner på nye ting å gjøre, ga hun denne "leken" et navn: å pule...... :S :P
Så spurte hun meg: "Vil du pule?"

hehehehe, mens foreldrene henne satt der, det var kjempeflaut, og jeg må bare få sagt at jeg ikke på forhånd hadde lært henne dette ordet eller noen lignende, og jeg kan ikke tenke meg at foreldrene hennes hadde gjort det heller, noen av ordene hun "finner på" finnes bare fra før :P

ja hørt noen sånne fra barnemunn før, da de ble spurt om masse ting om kristendommen.

kom ganske grove ting, som dem sikkert har hørt men ikke vet hva det betyr.

vis jeg ikke husker feil var de som svarte 7 år.

fiskeren

ja hørt noen sånne fra barnemunn før, da de ble spurt om masse ting om kristendommen. kom ganske grove ting, som dem sikkert har hørt men ikke vet hva det betyr. vis jeg ikke husker feil var de som svarte 7 år.

Om du mener sitatet jeg kom med, så er det hentet fra sitat-boken "Kjære gud jeg har det godt, har du noe ull" med Unni Lindell og Mark Levengood som "innsamlere".

Det var barn i mange aldere som svarte der, morsom bok!

Min mor fortalte for ikke så lenge siden om en gutt på 2-3 (?) år som het Christoffer. Dette er jo et litt vanskelig navn å uttale, så da han fikk spørsmålet "Hva heter du da lille venn?" svarte han "Trond!"

MC Darup

[QUOTE=Professor Holm]Glad jeg ikke er sånn jeg:) Noen i klassen min er sånn som liker de derre...ekle tingene. De er noen ordentlige......duster, syntes jeg, og det er det flere i klassen som syntes! Det er det eneste de snakker om, porno greier og slikt, og når man er 10 år...Så syntes jeg det der er litt for barnslig!

Skal dette inlegget være her?
Skjønner ikke helt sammenhengen.. *klø meg i hodet*

Oi!
Mente ikke på den måten! Men poenget er at noen barn ikke liker det greiene dere vet
Så klart det er søtt og høre hva dere sier om barn og tante barn som sier ting rett ut

...barneholde, iallefall.

Sønnen min har fyllt 7 år. Han er en rimelig aktiv fyr, og alt han ser fikler eller klår han på. Ikke alt egner seg for det.

Han liker vann. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har leid gravemaskin enda og lagd meg hagedam, nå som jeg endelig har fått hage? HAN er grunnen... noe denne historien illustrerer.

For litt siden hadde jeg et 45 liters kar stående på en benk rett innenfor døren på akvarierommet. Det var Corydoras yngel i det.

En dag jeg drev og ordnet der inne på rommet, hadde jeg tatt av dekkglasset og det akvariet stod åpent. Jeg drev og plantet i et annet akvarium og hadde ryggen til døren da sønnen min kom inn og skulle si noe. Jeg svarte med ryggen til, og regnet egentlig med at han gikk ut igjen siden jeg ikke hørte noe mer.

Jeg snudde meg.... og der står guttungen foran 45 literen, bøyd over den og med hodet nedi akvariet og fjeset under vann!! "Hva er det du gjør!??" ropte jeg.
Guttungen rev opp hodet, så på meg mens han glippet med øynene fordi det rant vann nedover ansiktet hans, hostet litt og sa:
"Men jeg skulle bare se på fiskene, mamma!"

Så slik er han altså, og sånn gjør han når han "bare skal se"...


Noen som fremdeles lurer på hvorfor jeg ikke har planer om noen hagedam de neste 10 årene??

Hehehe! Det høres ut som den yngste broren min, Mona. Nå er jeg yngst i søskenflokken, så de fleste snåle tingene brødrene mine har gjort, har jeg stort sett kun blitt fortalt i etterkant (jeg husker noen få av episodene), og dette er en av dem. Broren min var en type som aldri, aldri kunne være i ro da han var yngre. Han var verdens snilleste gutt, men hadde altså mark i rompa. Og i tillegg kunne han ikke la være å fingre borti det meste. Dessverre var det også slik at alt han tok i, gikk i stykker. Stakkars gutt! Og han var veldig hjelpsom. Han ville veldig gjerne hjelpe til med f.eks. å rydde av bordet etter middagen. Og da var det alltid noe som gikk i gulvet. Men en dag, gjorde det ikke det! Han hjalp til med å rydde av bordet, og alt gikk bra! Og da fikk han selvsagt ros fra mamma'n. Og gutten ble glad, han. Så glad, faktisk, at han begynte å hoppe rundt på kjøkkengulvet i bare glede. ...hvorpå lampekuppelen i taket i kjelleren falt ned og knustes...

Men vi hadde nytte av hans evne til å få ting til å gå i stykker også. Vi hadde båten vår liggende på stranda tidligere (før den ble stjålet ). Hvis vi ville kjøre nesten bort til båten, måtte vi ha med nøkkelen til bommen som stengte veien. Og en gang vi kom dit, hadde vi ikke det. Men min lille bror gikk bort til bommen og tok i kjettingen, og da ramlet alt fra hverandre! Dermed var det bare å løfte bommen, og inn kom vi

Og så skal jeg avslutte med et gullkorn fra et av tantebarna mine. I familien vår, glemmes aldri rare ting som blir sagt. Og ofte går uttrykkene inn i språket vårt. Mitt eldste tantebarn trodde at kompott het kompost i sine yngre dager, og siden har vi bare kalt det kompost. Hans eldste søster (som er yngre enn han), trodde jo dette var riktig. En dag gikk hun og pappa'n i hagen, og hun så at det lå masse hageavfall i en haug, og spurte selvsagt: "Pappa, hva er det for noe?". "Jo, det er kompost". "Pappa, slutt å tulle..."

For noen år tilbake (da vi var små) skulle min søster lære å si salami av mormor. Det begynte sånn :
Mormor: salami
Søster: saladi
Mormor: Nei, jeg sa S A L A M I
Søster: S A L A D I
Dette gjentok seg veldig lenge å mormor ble lei (noe min søster ikke hadde vett til å bli, hehe)
Konklusjonen var at jenta ikke klarte å si salami, men at det ble saladi.
Noen dager senere sto min mor og søster og skulle handle i ferskvaredisken på butikken. Min mor ba om to hekto med salami, da kommer det kjapt fra min søster, "du juger du mamma, det er ikke saladi, det er sala til a mor"
:o)

Har en historie fra da jeg var liten.

Jeg var 4, og min barnehage hadde vi en lek som gikk ut på å fylle regnbuksa med mest mulig sand. (til glede for alle foreldre)

Når jeg kom hjem var jeg vel nesten dobbelt så tung og modern var passe stressa etter lang arbeids dag/uke og tar av meg regnbuksa på kjøkkenet.

Ut faller det et halvt tonn sand og mamma blir sånn passe oppgitt og ser opp ....HVORFOR!?

Da kommer det rimelig smart ut av meg; "HA HA HE HE HE de gærne har det godt!"
Mamma var like ved og vri hode av meg eller sende meg inn på anstalt.

Dette var nemlig før denne sangen kom ut så hun hadde ikke hørt den.
Men det hadde seg slik at barnehage tanten var nabo med Jan Teigen og hadde fått demo av låta så den hadde gått for fullt. Så det var ikke bare modern som trodde sitt eget barn hadde blitt totalt psyko.

Kan godt henge meg med og anbefale alle de "fra barnemunn" bøkene til Unni. (må vel gjøre litt reklame når man er i familie med henne hehe)
Det har iallefall vært artig lesning!

hehe da søsteren min var fem år ca (og veldig glad i godteri) sa ho til mamma "kan ikke du slutte å røyke??"
mutter sa jo på spøk "ja ho skulle slutte å røyke om søsteren sluttet å spise godteri..."
men ho skjønte jo ikke at det var på tull og begynte å stor tute...
etter fem min når ho hadde fått tørket vekk den verste snørra kom det stille "man kan leve uten tenner, men ikke uten lunger..."

hehe det kommer jeg aldri til å glemme

Vi hadde besøk i kveld, blandt annet av to barn som lekte bra med min datter. Det ble seinere en vanlig i kveld, og da jeg nettopp la henne, så sa hun:

"Jeg er så trøtt at jeg bare har lyst til å grine".

Etter at jeg hadde slått av lyset og lukket døren, så kikket jeg inn en siste gang. Der satt hun stille i sengen...

-Du griner jo ikke, sa jeg på spøk...

"Jeg prøver, mamma... "

Etter en stund så kom hun ut av rommet, og sa at "jeg er så trøtt at du ikke må komme å forstyrre meg, for da får jeg ikke til å grine.."

Min datter får stadig vekk kommentarer på at hun ligner meg...
Litt urettferdig ovenfor henne, kanskje, men hun tar igjen så det suser:
Jada jeg er prikk lik mammaen min, bortsett fra at jeg har ikke alle de humpene....

Snakket med min niese på 7 år på telefonen i forrige uke. Vi snakket om alt mulig som den veslevoksne frøkna var opptatt av, og da kom vi inn på at det var så morsomt å grille mat ute på verandaen. Da kom spørsmålet fra den lille: Onkel, er du ille glad i grillmat du eller? hvorpå jeg selvfølgelig måtte innrømme at grillmat er vel ett av sommerens høydepunkter. Da kom det raskt fra ho: Jeg skjønner det, for du har jo så svær mage......

Jeg veier mine kilo og kan ikke akkurat beskyldes for å være tynn. I en samtale med yngstemann (7 år) kom vi inn på dette. Hvor da min sønn mente at jeg var ikke tjukk. Måtte da spørre hvor jeg var tynn hen???? Etter lang betenkningstid kom svaret: "I håret......" Trodde jeg skulle kjøre av veien i et anfall av latter.

Hihihi

Hahaha,utrolig hvor mange bra det er her :o)
Ler så jeg rister.......
Legg ut masse mer da :o)

SoVe

Jeg veier mine kilo og kan ikke akkurat beskyldes for å være tynn. I en samtale med yngstemann (7 år) kom vi inn på dette. Hvor da min sønn mente at jeg var ikke tjukk. Måtte da spørre hvor jeg var tynn hen???? Etter lang betenkningstid kom svaret: "I håret......" Trodde jeg skulle kjøre av veien i et anfall av latter.

Gratulerer med trådens beste!!! Hihihi!

Syv-åringen min er en grådig liten rakker, som vi har forsøkt å begynne og lære pengers verdi og at man faktisk må jobbe litt eller yte noe for å få dem. Som at man må jobbe litt for å få lommepenger.

Hittil uten effekt. Han skal ha tjue spenn for å gå ut med søppelposen og kaste den EN gang, for eksempel. Han forlanger penger for alt, selv om han gjør tingene for sin egen del.
Sleipe lille...

I kveld hadde vi en liten samtale om dette med lommepenger og gjøremål. Faren hans tok han med på oppgaven å fylle oppvaskmaskinen, og vi tenkte at nå kan han lære det og senere gjøre det alene som en husoppgave.

Så jeg pratet med han om dette når vi var ferdige, men han var svært lite interessert i å tenke på at den oppgaven var noe han kanskje måtte gjenta og begynne med fast. Jeg minnet han på at dette var en av tingene barn kunne gjøre for å tjene opp lommepengene sine. Mens jeg var i gang, fikk jeg litt vann på mølla og begynte med formaninger. "Slutt å forlange betaling for absolutt alt du gjør" sa jeg til ham. "Enkelte ting gjør man fordi man er en familie! Se på meg! Ingen betaler meg fem øre. Jeg kjøper klærne dine, jeg vasker dem og jeg legger dem i skapet ditt. Alt du trenger å gjøre, er å ta dem på deg. Det er ingen som betaler meg en krone for alle oppgavene jeg gjør!"

Gutten spekulerte et sekund eller to på dette. Så strakte han seg frem og ga meg en kos på kinnet.

"Det er kosene som er din betaling, mamma!"

Smart rakker. Det avbrøt hele oppleksingen min og tok helt vinden ut av seilene på meg.

Så han kunne gå tilbake til sin oppgave med å se på tegnefilm i fred...

Da jenta mi var 5 år lurte hun på VELDIG mye, som 5-åringer flest.
Det ble stilt spørsmål om livet, døden og alt imellom og på sidene, og noen ganger måtte jeg ty til teologiske forklaringer om at "det er det ingen som vet, bortsett fra Gud, kanskje".

Under en middag lurte hun plutselig på hva som var det største tallet i HELE VERDEN?
- Vi hadde jo begynt å snakke om tall, men begrepet og symbolet "uendelig" hadde vi ikke snakket om, og jeg ikke helt i humør for lange matematiske utredninger, så jeg sa bare at det var det ingen som visste.
"Åh, er det bare GUD som vet DET også, kanskje" sa hun med forurettet mine, tydelig oppgitt over denne viktigperen av en Gud som liksom vet ALT...

Etter en stund (hvor jeg og mannen min forsøkte å ikke sprute ut i latter, men satt og smilte lurt for oss selv), så prøvde hun igjen, i håp om at mamma og pappa kanskje ikke var HELT håpløse i matte:
"-men hva er det NEST største tallet i hele verden, da?"