mona o

Den endelige beslutningen er ikke tatt, for det er EN stor ting som gjør at vi nøler nå.... Vi håper nemlig å kunne bygge ut et ekstra rom på rekkehuset vårt, men det blir ikke før neste år i så fall.

Det er fryktelig fristende å hoppe på første og beste tilbud om hund når man først har bestemt seg for at man skal ha hund.

I ettårsalder, så er hunden på sitt mest rebelle. Selv om hunden har vært lydig som valp, så vil den mest sannsynlig teste grenser til det den er god for i ettårsalder. Mange hunder finner ikke sin "voksne avballanserte oppførsel" for de er over 2 år.

En annen faktor er når det er barn i huset. Det er så vanskelig å få en 8-åring til å huske at døren ikke må stå åpen ett eneste sekund. Jeg husker da jeg var liten, så måtte vi smyge oss inn dørene for å unngå at bestefar sin hund skulle stikke av. Det tok tid å lære det, og hunden var på tur aleine både titt og ofte. Det gikk heldigvis bra.

Uansett hva du bestemmer deg for, så må du ha lykke til. Det er så utrolig koselig med hund.

Jeg tror nok rensligheten vil komme på plass ganske greit med en valp.

Når vi snakker om renslighet hos hund kom jeg til å tenke tilbake til hunden vi hadde hjemme da jeg var barn...

Til tross for at den var 9 mnd da vi fikk den (omplasseringshund, en collie, tispe) så var den dessverre ikke husren. Vi trodde dette skulle bli en lett sak å lære henne av med. Men det var verre, viste det seg. Hun lærte fort at det var jeg som hadde jobben med å gå ut på lufteturer med henne, og hun var livredd for å gå ut. Spesielt redd var hun for MENN som vi møtte på turene, hun var livredd mannfolk! Så hver gang jeg kom inn av døren, så tisset hunden i løpet av sekunder... for når jeg kom hjem var det jo tid for luftetur, visste hun. Så da tisset den inne for å slippe å gå ut, eller av redsel for å gå ut. Hvem vet? Det var iallefall nok å ta hundekobbelet i hånden og rasle med det, da tisset hun øyeblikkelig på gulvet.

Dette var et slit, og selv om det ble noe bedring etterhvert, ble den aldri helt husren og gjorde både "nummer en og nummer to" innendørs støtt og stadig. Du kan si jeg har vasket etter en grisete hund før i mitt liv ja!
I tillegg til å være fullstendig ødelagt psykisk av tidligere eier (han mishandlet henne fysisk), så ble det for mye for mine foreldre til slutt. Selv om hun var en skikkelig kose-gris hjemme med familien, når det bare var oss hjemme, så klikket hun helt hver eneste gang vi fikk besøk og noen andre enn nærmeste familie kom inn døren. Tisset på seg av skrekk og løp og gjemte seg, helt desperat.
Etter et års tid, da vi ikke så noen bedring til tross for kjærlig omsorg, pleie og dressur, så måtte vi avlive henne Det var altså ingen lykkelig historie.

Men min bestevennine hadde en likedan hund, den kom også fra et tidligere liv med mishandel og terror, og var av samme rase også. Hennes var en hannhund og litt eldre enn min, og stueren. Den hunden kom seg psykisk 100% og ble den tryggeste og gladeste collien på jord Full av lærelyst og toppdressert så lett som bare det. De hadde ham til han ble gammel og grå og døde av alderdom. En nydelig hund!

Det kan altså falle begge veier med en hund som har fått en dårlig start. Men felles for disse to colliene, var at de var mye eldre da vi fikk dem.

PS!
Denne historien har jo overhodet ingenting med papillon-valpen å gjøre, altså! Den kommer fra et godt hjem såvidt jeg vet

hei Mona har du tenkt om du vil ha tispe / hannhund ?
For det burde du tenke nøye igjennom før du kjøper.

Det blir nok en hannhund.

Ok for det som er viktig og sjekke er om begge steinene har falt ned i pungen.
Har bare den ene steinen falt ned sier veldig mange at den vil falle ned etter vært men det skjer ikke alltid.
Hvis din valp ikke har fått ned begge steinene ville jeg hatt det skriftlig at jeg skulle fått igjen halve summen når valpen var et år.
En hund med en stein kan man ikke avle på.

Iflg infoen jeg har fått fra denne aktuelle oppdretteren, følger det med veterinærattest og kjøpekontrakt, det gir jo alle seriøse oppdrettere. Så jeg får lese nøye gjennom alt som står
En veterinær ville vel notere dette på attesten, dersom en av testiklene ikke var på plass?

jo det vil jg tro men jeg ville kjent etter selv.
Det finnes veldig mange forskjellige kjøpekontrakter men det er veldig skjelden det står om ting man kan få refundert beløpet på.
Men les kontrakten nøye det gjør nesten ingen for det eneste som står i hode på dem er valpen.
Ikke bind deg til forskjellige avtaler hvis du betaler full pris som feks at du må parre hunden din inne den er 3 år med en tispe som oppdretteren kjenner gratis.
Skal man gå inn i forskjellige avtaler så skal man betale mindre for hunden eller får igjen et vist beløp når avtalen er ferdig.
Noen oppdrettere krever at du må gå på utstilling med hunden, bli enige hvor mange du må gå på for det koster ganske mye penger. Og det er ikke sikkert at du og hunden syns det er noe kult på utstilling.
Krev at oppdretteren hviser pelsstell og at hun blir med på første utstilling. Og viser deg åssen du skal løpe i ringen så du og hunden kan trene på det hjemme. Det er en viss teknikk.

Hei. Har hatt forskjellige hunder i 15-16 år, så noen valper har det blitt.
Er fullstendig vanlig å selge/levere valper fra de er 8 uker gamle.

Ritus

Ok for det som er viktig og sjekke er om begge steinene har falt ned i pungen. Har bare den ene steinen falt ned sier veldig mange at den vil falle ned etter vært men det skjer ikke alltid. Hvis din valp ikke har fått ned begge steinene ville jeg hatt det skriftlig at jeg skulle fått igjen halve summen når valpen var et år. En hund med en stein kan man ikke avle på.

Utrolig skjelden og uvanlig at en handhund har fått begge "steinene"i pungen når den er 8-12 uker gamel.
Noen hunder får ikke begge på plass før de nærmer seg året.
Men med en seriøs oppdretter med en seriøs kontrakt, så har man full mulighet til å lever hunden tilbake vis ikke begge kommer.
Men egentlig et lite poeng vis man da ikke skal bruke hunden til utstillinger og eller oppdrett.

Testikkelmangel står som eget punkt i NKK-kontrakten (som de fleste seriøse bruker som et utgangspunkt i det minste) - så man skal være trygg der. Eneste ulempen om man får en 'Einstein' er at man evt får utgiften til kastraksjon, vet ikke om det går på forsikringen. Ikke det jeg ville begynt å bekymre meg for hvert fall, men mindre man skal kjøpe en hund til utstilling/avl.

ja jeg skrev jo det at det kan ta opptil et år før steinen er nede der er vi enig. Men det er ikke bare å levere hunden til bake etter et år( man er jo glad i den ), derfor ville jeg hatt det skriftlig at jeg fikk tilbake deler av summen hvis hunden hadde bare en stein når et år var gått.

8 uker er det vanligste. Men oppdretteren til dyret i avataren min, ventet alltid 9 uker fordi hun syntes at valpene lærte så mye av sin mor denne 9. uka. Det mest ekstreme jeg har vært borti, er bikkja jeg vokste opp med. Hun ble levert 6 uker gammel!

mona o

En veterinær ville vel notere dette på attesten, dersom en av testiklene ikke var på plass?

Ja. Jeg måtte faktisk le litt av veterinærattesten Kaisa hadde da jeg kjøpte henne. Der stod det også at steinene var nede i testiklene. Og Kaisa har da verken eller.
Det du også bør sjekke er hva slags forsikring valpene har. Hvis oppdretteren har riktig forsikring, vil valpene være forsikret mot medfødte skader. Mange forsikringsselskap (jeg vet om ett unntak), dekker ikke utgifter i forbindelse med medfødte skader, og da er det viktig at oppdretteren har hatt den riktige forsikringen på valpene - ellers står du der og må ta støyten selv. Jeg vil i aller høyeste grad anbefale å forsikre bikkja, både i forhold til veterinærutgifter og i forhold til dødsfall. Jeg var meget lykkelig for å ha den forsikringa i fjor, da jeg måtte ut med 4500 i veterinærutgifter. Egenandelen var riktignok på 1000, men jeg fikk tilbake 3500 på forsikrinen, takk og pris! Men sett deg grundig inn i vilkår og priser før du tegner forsikring. Det er svært store forskjeller ute og går, både på priser, egenandeler og på vilkår!

Jeg hadde ikke sett for meg hverken utstilling eller avl, det bør helst ikke være noen del av kontrakten for da gidder jeg ikke. Er det min hund, så er det min hund, og jeg skal i så fall bestemme slike ting underveis selv. Helt av egen vilje! Men i utgangspunktet kunne jeg ikke tenke meg utstilling i det hele tatt!

Men tatt i betraktning hvordan f.eks. akvariehobbyen har bredd om seg så har jeg jo god viten om hvordan ting kan "ta av litt", så skal jeg vel ikke heeeeelt slå fra meg at jeg kanskje hadde skaffet en tispe av samme rase en gang i fremtiden.... (med tanke på evt valpekull).

Jeg venter på nytt svar på min siste email jeg sendte oppdretteren, så vi får se hva det blir til når alt kommer til alt.

mona o

Men tatt i betraktning hvordan f.eks. akvariehobbyen har bredd om seg så har jeg jo god viten om hvordan ting kan "ta av litt", så skal jeg vel ikke heeeeelt slå fra meg at jeg [I]kanskje[/I] hadde skaffet en tispe av samme rase en gang i fremtiden.... :-) (med tanke på evt valpekull).

Hehehe... Hvis du skal avle, så må man også stille ut. Hundene må være godkjent for avl, og den godkjenningen får man ved å stille ut hundene, og ved at de åppnår en viss poengsum. Jeg kan ikke de reglene så nøye, for jeg er ikke noe utstillingsmenneske selv.. Da jeg hadde valper på min hund, så var det bastarder alle sammen.

Velkommen som kommende hundemenneske, Mona!

Når det gjelder spørsmålet ditt: "Er det for tidlig med mellom åtte og ni uker, eller er det helt normalt og ok?" synes jeg du allerede har fått mange gode svar. Har selv to hunder som vel representerer hver sin ende av skalaen, eldstemann fikk vi da han var godt og vel 3 måneder, yngstemann var knappe 6 uker.

Dermed har jeg lest en del om temaet, og vel kommet frem til at det ikke finnes noen absolutt fasit, det er mye som spiller inn her bla.:
-Størrelsen på kullet
-Omsorgen hundemor gir valpene
-Forholdene de lever under
-Mulighetene eier har til å sosialisere valpene osv.

Sikkert mange andre forhold også, dette var noe av det jeg kom på nå i farta.

Vi har en chihuahua, Louis (nå 8 år), han var vår første hund og siden han var avbestilt to ganger av useriøse kjøpere endte han opp med å bo ganske isolert, uten særlig sosialisering, siste måneden, kun sammen med sin mor etter at broren var solgt. Dette var nok ingen gunstig start for ham, og jeg mener det birdo til at han i starten var en litt engstelig og usikker hund.

Det var også mye jobb å få ham renslig, siden han hadde lært seg å gå på do inne på aviser.

-Jeg tenker at kombinasjonen engstelig valp og usikker førstegangs hundeeier ikke er noen god kombinasjon, da det kan være lett å overbeskytte hunden og "fore" engstelsen. (Snakker litt av egen erfaring her).
Vi har siden jobbet masse med Louis, som nå er en selvsikker tøffing (les: raring), og vet at vi ville ha gjort masse anderedes i starten "hadde vi bare visst"...

Har også en blanding, Viktor på 4, han fikk vi da han var bare 6 uker, (alternativet var at han skulle avlives). Han hadde nok definitivt hatt godt av å være sammen med mor og søsken lenger, han var veldig umoden da vi fikk ham. Det at han var så ung gjorde også den heftigste perioden som valpforeldre lenger og mer slitsom for oss, for han trengte jo flere uker på seg før han feks. ble renslig. Men han er en hund med fantastisk gemytt, en trygg og velfungerende hund med et godt utviklet hundespråk, så jeg kan ikke se at han har fått noen men av å flytte fra mammaen så tidlig.

Føler at vi har opplevd to ytterpunkter, og at noe midt i mellom nok vil være å foretrekke.

Ellers er det jo veldig smart av deg å tenke langsiktig på når det passer å få hunden, dette er jo virkelig et langsiktig prosjekt!

-Og ender du opp med å skaffe deg en liten rase, så vil jeg også gjerne understreke hvor viktig det er det Ritus også nevner: La hunden gå selv! Ikke bær den rundt, ikke løft den opp i potensielt skumle situasjoner. Behandle den som man behandler en stor hund, la den gå på tur selv, og vær ekstra flink til å sosialisere den fra den er liten!

Dette blir spennende, du må huske å fortelle oss hva du bestemmer deg for

-Dette ble visst et fryktelig langt innlegg, ja!

turnips

-Og ender du opp med å skaffe deg en liten rase, så vil jeg også gjerne understreke hvor viktig det er det Ritus også nevner: La hunden gå selv! Ikke bær den rundt, ikke løft den opp i potensielt skumle situasjoner. Behandle den som man behandler en stor hund, la den gå på tur selv, og vær ekstra flink til å sosialisere den fra den er liten!

Tusen takk for svar, turnips, det var veldig fint å få svar fra erfarne hundeeiere!

Først vil jeg understreke på det sterkeste; jeg kjøper meg IKKE hund for å gå rundt og bære på den! Det er jo helt bak mål, når man tenker på min kroniske sykdom. Det er nettopp fordi hunden er liten at jeg føler at jeg skal kunne greie at den trekker i båndet når vi går tur... der den går selv

Det er overhodet ingen som helst planer her i gården om å bære rundt på hunden selv om det er en liten rase. Jeg velger liten rase fordi :
1. jeg har bare armer og skuldre til å gå tur med en liten hund
2. vi har ikke så stor plass hjemme

Det siste på jorden jeg har lyst å se ut som, er en forbasket Paris Hilton eller Brittany Spears kopi! :p Noe dummere kan jeg ikke forestille meg... ærlig talt.

Det er bra, Mona, jeg regnet jo heller ikke med at det var derfor du ville ha en liten rase Måtte allikevel nevne dette, for når hunden er så liten rykker det lett litt ekstra i våres beskyttelsesinstinkter når potensielt truende situasjoner oppstår. Da er det lett å plukke opp hunden uten å en gang være klar over hva man gjør.

Et annet tips til deg siden jeg selv har slitt mye med nakke og rygg: Prioriter å lære hunden din å gå fint i bånd så raskt som mulig. Selv om Louis bare veier 4 kg kunne jeg ikke gå med ham i bånd da jeg var som dårligst i ryggen -før jeg lærte ham å gå fot.

Trekker hunden i båndet, uansett hvor liten den er, så kan det absolutt forverre ryggplager. Nå går min fint fot i løst bånd, eller løs på tur, og daglige turer med en veloppdragen hund er jo absolutt balsam for ryggplager!

Den aktuelle valpen er forresten hvit med svarte tegninger En ordentlig søtnos!

mona o

Det siste på jorden jeg har lyst å se ut som, er en forbasket Paris Hilton eller Brittany Spears kopi! :p Noe dummere kan jeg ikke forestille meg... ærlig talt.

Ah! Det er som musikk i ørene på seriøse hundeeiere! Si det gjerne flere ganger!

turnips: ryggen min har faktisk blitt bedre av å ha hunder som trekker i båndet, tro det eller ei! Jeg hater at hunder trekker i båndet, og jobber konstant med bikkja for å få henne til å slutte (hun har forresten blitt mye flinkere). Men bevegelsen jeg må gjøre når jeg skal holde igjen ei bikkje, ligner veldig på en av øvelsene jeg fikk av en fysioterapeut, for å trene opp ryggmusklene mine. Så det å holde igjen, trener opp stabiliteten i ryggen, og det hjelper meg! Men det kommer selvsagt an på hva man sliter med i ryggen, og om bikkja napper eller kommer med et konstant drag i båndet. Så jeg er tydeligvis litt kjerringa mot strømmen der: bikkja hjelper meg til å holde ryggen i orden. Men jeg vil ikke akkurat oppmuntre andre til å prøve denne terapien!