I perioden fra jeg var 11 til jeg var 24 år hadde jeg ingen hull i tennene, heldigvis. Men fra tiden før jeg ble 11 har jeg i dag 4 amalgamfyllinger i noen jeksler. Disse er så gamle nå at jeg har vurdert å bytte dem ut. Man må vel det etterhvert? Nevnte det for tannlegen min sist jeg var der, men hun mente det ikke var noen bråhast med det enda, da de fortsatt så ok ut.
* grøss *
Jeg vet ikke om jeg noengang tør å få byttet ut mine amalgamfyllinger etter å ha lest ovenstående historie fra Embla.... Nå fikk hjernen min noe nytt å være redd for i tannlegestolen :p
For en med tannlegeskrekk er det en velsignelse fra oven å være utstyrt med sterke, gode tenner fra naturens side, samt at jeg (hehe) pusser tennene mine som en gærning! Kjenner ingen som pusser tennene sine så lenge som jeg gjør - hver gang! :p Jeg pusser, pusser og pusser, hver eneste tann får mange omganger med børsten. Jeg er så livredd for å få hull, tenker jeg, at det skal f.... ikke stå på pussinga! :p
Sist jeg var hos tannlegen så sa hun at "Hva du enn gjør når du pusser tennene dine, Mona: Fortsett med det!" Hun mente jeg alltid hadde så rene og fine tenner, til og med mellom dem også.
Dette hjelper nok på, sånn at jeg sjelden har hull. Jeg har hatt to hull i tennene siden jeg var 24 (altså de siste 19 årene). Men det ene av de to hullene er reparert 3 (!) ganger, siden de første to tannlegene gjorde dårlig arbeid, begge to, så måtte den tredje tannlegen gjøre det om igjen - nok en gang. Ganske påfallende å tanke på at begge de to som gjorde dårlig arbeid var svensker.... :p (jeg bodde i Sverige en periode på 90 tallet)
Heldigvis er hun jeg går hos nå veldig flink, så etter at hun tok seg av reparasjonen av plomben sist (for noen år siden) så har den vært i orden.
Jeg er nesten på gråten av lettelse når jeg sitter i stolen og tannlegen etter bildetaking og en del pirking i tennene kommer med sin konklusjon; ingen hull. Inntil jeg hører de to ordene, sitter jeg anspent som en stålfjær i stolen med fingrene presset dypt ned som klør i armlenene....
Lisbeth;
snodig nok føltes det litt som "felles skjebne, felles trøst" å lese om noen som har samme tannlegeskrekk som jeg Det føles av og til som jeg er den eneste i verden med så ille tannlegeskrekk, så det var litt "trøstende" å lese om en her som har det på samme måte
