Nå har eggene begynt å mugne. Jeg ble nødt til å legge nedi en liten varmekolbe pga. at det er såpass kaldt innendørs her nå, og det satte tydeligvis i gang prosessen. Jeg håper bare at noen av eggene overlever denne gangen. Jeg blir skikkelig grinete hvis alle går fløyten denne gangen også.

Saltvannskaret har nå klarnet opp fullstendig, og jeg har begynt å tilsette salt for å få SG-en opp til det samme som Bolla lever i i dag. Jeg regner med at hun kan flyttes til sitt nye hjem i morgen. Jeg gleder meg til å se henne oppdage den nye plassen hun får. Hvis hun ikke gjør som enkelte kuler gjør: furter i lange tider når de blir flyttet.

PS! Inger Anne; svigermor forsøkte å ringe deg i går ang. det lysarmaturet. Ring henne når du får tid, så avtaler dere når du kan hente det.

Jeg vet. Jeg greide å sove bort absolutt hele dagen i går. Jeg var tydeligvis fullstendig utslitt. Jeg må sove litt i nettermiddag også, men skal ringe så snart jeg våkner.

Eggene mugner i rekordfart akkurat nå. Jeg kan se forskjell fra time til time. Jeg tenkte nå at jeg skulle forsøke å senke PH-en litt, med en dråpe eikebarkekstrakt. Men, ooops, det ble litt mer enn en dråpe gitt. Så litt utvanning må til nå. Jeg er en smule frustrert over at disse eggene ser ut til å mugne denne gangen også. Jeg vil ha C-140-yngel snart!

Nå er nesten samtlige C-140-egg mugnet. Jeg kan heller ikke se antydning til at det er noen yngel under utvikling inni dem. Men akkurat på det punktet har jeg blitt lurt før (hos andre arter).

Bolla, min grønne kulefisk, har nå flyttet inn i sitt nye hjem. Hun oppførte seg veldig som en kulefisk. Da jeg slapp henne ut, begynte hun veldig sakte å se seg rundt, helt tydelig stresset. Kulefisker er så utrolig uttrykksfulle, og Bolla er intet unntak. De krøller halen opp litt, og så ser de seg skeptisk omkring, veldig sakte. Hun holdt seg stort sett i en del av karet. Senere så jeg henne stresse litt opp og ned langs glasset. Hadde det vært en cory, hadde det vært positivt. Hos kuler er det det ikke, men derimot et tegn på at de enten er stresset, eller kjeder seg. I denne sammenhengen var det selvsagt stress, men også helt normalt for en nyinnflyttet kule. Det er mange kuler som ikke takler forandringer. Jeg var spent da jeg ga henne en matbit i kveld. Mange kuler går nemlig også til sultestreik en periode etter flytting. Men det var definitivt ikke noe i veien med appetitten til Bolla. Da maten havnet i vannet, satte hun opp farten. Hun fulgte først glassrutene, men det var helt tydelig at hun luktet noe godt. Etter å ha snust seg litt rundt, fant hun rekebiten, og da tok hun ikke betenkningstid. Hun gikk på gang på gang, og nappet biter av reka (jeg serverer nemlig med skallet på, slik at de både må jobbe litt, og at det gir litt sliping på tennene). Jeg trenger tydeligvis ikke å bekymre meg for Bolla. Spiser kuler, har de det som regel ganske greit. Stressinga vil nok roe seg om en dag eller to. Det er helt normal oppførsel.

Jeg sitter her med hjertebank etter at palembangensisen min holdt på å skremme livet av meg. Det var min feil, altså. Palembangensisen min er litt sånn opp og ned med spising. Er hun sulten, slukes maten rett ned. Er hun ikke sulten, spiser hun ikke. Jada, kulefisker kan være sånn, og særlig snikerkulene, tror jeg. I kveld var hun tydeligvis ikke sulten (selv om det går 2-3 dager mellom hver fôring - større kuler skal nemlig ikke ha mat hver dag). Jeg forsøkte å få kontakt med henne, og hun blånektet til og med å titte ut fra sitt faste gjemmested bak pumpa. Jeg gadd ikke å forsøke mer, og slapp rett og slett rekebiten ned der hun lå. Neida, hun rørte den fortsatt ikke. Dermed måtte jeg hente fram en håv, og fiske ut biten. Men hun var ikke vant med at jeg pirker borti der med en håv, og det var ikke til å forhindre at jeg kom borti henne. Himmel, for en rakett! Siden håven sperret veien ut av gjemmestedet, var det bare én vei for henne å fare: rett opp. Hun føk i en hinsides fart, og lettet faktisk ut av vannet (kuler kan hoppe de, nemlig. Det er derfor man ikke holder kulefisk hvis man ikke har dekkglass e.l.). Dekkglasset hadde jeg jo vært nødt til å trekke til side for å komme til, og det var hakket før hele fisken forsvant ut av akvariet. I tillegg så jeg ikke hvor jeg selv hadde hendene mine i forhold til fisken, så jeg ante ikke om fisken siktet seg inn for et hugg. Kulefisker kan bite ganske ille fra seg, og en palembangensis er relativt stor - i hvert fall i forhold til flertallet av kulene jeg har. Heldigvis var hun ikke i humør til å bite, men det visste jo ikke jeg der jeg stod med hendene i vannet, og med en fisk som føk rundt i en fart som få andre gjør etter henne. Stakkars liten, hun hadde fullstendig panikk, og det hadde vel nesten jeg også. Ikke visste jeg om jeg ville bli bitt, eller om fisken skulle ta sveveturen ut av karet. Og karet hennes står øverst i den høyeste reolen min, så det kunne ha blitt litt av en svevetur. Hun styrtet rundt i karet i blind panikk. Man merker det når en såpass stor fisk styrter rundt i panikk. Det ble rene tidevannsbølger etter henne, der hun føk rundt. Og jeg fikk selvsagt nattsvart samvittighet, som greide å skremme henne sånn.

Jeg må bare dele en kommentar fra TPF om kulefisker som nettopp har blitt flyttet: "Be glad that you cannot hear them cursing at you - I'd bet that they do". ;-D

I dag tittet det fram et lite atrobarn, eller kanskje ungdom, burde jeg si - for helt fersk var den såvisst ikke. Men det betyr at det ble avkom av den leken jeg så for en stund siden. Den gangen var det svært få befruktede egg, så jeg gadd ikke å begynne å plukke. Men det var tydeligvis nok befruktede til at det ble barn av det. Deilig med atrobarn igjen, da jeg faktisk har solgt alle de tidligere avkommene.

Grøss og gru: det minker på discusmaten i fryseren. Det betyr at det atter en gang nærmer seg at jeg må lage mer. Jeg hater den jobben! Og jeg hater enda mer at alt annet som da befinner seg i fryseren får hvitløkssmak, isbitene inkludert. Jeg kan forsikre dere om at Cola med hvitløkssmak ikke er særlig godt, og aldri vil bli en salgssuksess, om noen skulle komme på den hårreisende idéen å faktisk produsere og selge noe sånt! Forøvrig liker jeg ikke hvitløk i noen som helst annen mat heller. Foreldrene mine ville ha fått sjokk om de hadde sett kjøleskapet mitt etter innkjøp til discusmatlaging. Det er da fullt av ting jeg ikke liker, og som ikke ti ville hester kunne greie å stappe inn i kjeften min (om da hester gjør sånt... ).

Jeg må bare innse at også denne gangen ble alle eggene fra C-140 dårlige. At det skal være så umulig å få til de eggene? Og med så mange som de legger, at ikke noen få greier å overleve? Neste gang de leker (som det sikkert er godt over et år igjen til), skal jeg la en del forbli i karet deres, og se om jeg har mere hell med at de klekker hjemme hos sine foreldre. Hos atroene mine har det vært sånn en del ganger.

Jeg fikk meg nettopp et grundig hakeslepp. Jeg har ikke tømt ut de mugne 140-eggene ennå. Jeg har en tendens til å håpe på mirakler. Det er kanskje ikke så rart, da jeg har opplevd en del av dem. Og nå ett til i dag. Jeg gikk forbi den ekle guffa med mugne egg, og tok en trist titt på dem. Og der lå det et egg med hale på! Med null tro på at det skulle være liv i stakkaren, henta jeg fram pipetta og sugde den opp. Men jammen levde lillemann også. Han er nå befridd fra eggeskallet han ikke greide å komme seg ut av, og med meget dårlig samvittighet måtte jeg slippe han ut igjen i det ekle vannet. Jeg har jo ikke akkurat ordnet med rent vann i tilfelle at det skulle poppe fram et mirakelbarn. Men nå står det i hvert fall en isboks med vann i til oppvarming, og jeg håper lillemann greier seg fram til vannet er klart. Jeg har ingen illusjoner om at jeg skal greie å få han til å vokse opp (særlig med juleferien foran meg), men selvsagt skal jeg forsøke. Det gjør også at jeg venter enda litt til før jeg tømmer ut de ekle, mugne eggene. Det kan jo være det skjer et mirakel til... Selv om eggene er langt, langt over tida det tar for coryegg å klekke. Jeg fatter fortsatt ikke helt hvor det lille mirakelet kommer fra.

Jeg begynner å fatte hvorfor eggene mugnet, men jeg fatter ikke hvordan det kunne bli sånn. Jeg målte nettopp PH-en i karet med eggene. Jeg hadde jo et lite uhell med eikebarkekstrakten da jeg skulle senke PH-en for ca. en uke siden. Jeg målte da sånn ca. med PH-pennen, og kom til at det var på litt over 5. At det skulle være lav PH var en selvfølge, da vannet kom fra karet der foreldrene bor (og der var PH-en på litt over 6, samt at jeg altså var litt uvøren med eikebarkekstrakten. Stor ble overraskelsen da jeg i dag målte PH på over 7! Jeg forsøkte først med PH-penna. Jeg ble såpass overrasket, samt at jeg ikke stoler 100 % på den, at jeg kontrollsjekket med dråpetester. Dråpetestene mine har en ganske smal skala (fra 6 til litt over 7,6, hvis jeg husker riktig), så jeg bruker dem sjelden. Det er ofte at PH-en ligger lavere enn skalaen, og da er det lite nytte i å bruke dråpetesten min. Men nå sa PH-pennen noe annet, og dråpetesten bekreftet det: PH-en i vannet lå på over 7. Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha gått til - at den bare har hoppet opppover, sånn helt av seg selv. Dermed skjønner jeg bedre hvorfor det gikk som det gjorde med eggene. Dette er en sortvannsart, og de trenger lav PH for at eggene ikke skal mugne.

Lillemann har nå fått flyttet over i reint vann. Jeg vet jeg trenger å få ned PH-en for at han skal klare seg, men jeg tør ikke når han er så nyklekket som han er. Han er knøttliten! Ikke har han noen plommesekk heller. Jeg tenkte først at det kunne komme av at han kan ha ligget med eggehodet sitt lenge, men så kom jeg på at han er langt, langt på overtid når det gjelder klekketid. Plommesekken har nok blitt brukt opp allerede i egget. Det har vært kaldt her i huset, og da klekker ikke eggene fort. Jeg grublet litt på hva jeg skulle fôre denne enslige tassen med, men jeg kom akkurat på at jeg jo har Liquifry i huset. Det er enkelt og greit når de er så små. Det føles litt ut som overkill å sette i gang artemiaklekkeriet pga. én enkelt corytass. Skulle denne tassen overleve til voksen alder, kommer jeg til å sette navn på han, som den eneste coryen i huset som har det. Et sånt lite mirakel får man et spesielt forhold til. Men, som sagt tidligere, jeg ha ikke den helt store troen på at jeg skal få til en enkelt liten en. Det er liksom ingen tabbekvote når man kun har én, og jeg har ikke hatt yngel på disse før.

I kveld har jeg gjort noe skikkelig skummelt. Tiger, den ene kula mi (en m. turgidus), sluttet å spise for noen uker siden. Jeg har gitt han medisin mot innvollsorm, men jeg har ikke fått han til å spise igjen etterpå. Så i kveld bestemte jeg meg for å tvangsfôre stakkaren. Av og til må sånt bare til, da de ikke blir sultne igjen pga. at de ikke har spist på lenge. Så jeg fanget han inn med en bitteliten håv, holdt han forsiktig i hånden (under vann, selvsagt), og tok en liten rekebit og dyttet den forsiktig inn i den halvåpne munnen. Og under over alle undre: biten forsvant inn, og kom ikke ut igjen. Han gjorde heller ingen forsøk på å blåse seg opp. Det var bare en bitteliten rekebit, da man må starte smått når de ikke har spist på lenge. Men jeg skal gjøre det samme igjen i morgen, og så hver dag fram til han tar maten selv igjen. Så har jeg altså tvangsfôret en fisk for første gang i mitt liv. Jeg skal gjøre en grunding slamsuging der i morgen (det blir litt rusk når man har forsøkt å få en fisk til i spise i lengre tid), og gi et skikkelig i vannbytte. Stakkaren blir sikkert stresset av alt styret, tvangsfôringen inkludert, men stresset er tross alt lite i forhold til det positive med morgendagens aktiviteter.

Jeg gjør litt småtabber for tiden. Noen maller skal flytte hjemmefra i dag, og jeg har styret for å fange dem inn. Sugemaller har det med å suge seg fast inne i hulene sine, så da holder jeg hula oppned over vann over en håv, og ser hva som kommer ramlende ut etterhvert. Lekshannen min har i det siste ikke ligget i hula si, så jeg ante fred og ingen fare. I en annen hule så jeg det lå noe gult noe, og jeg visste ikke helt om det var hannen eller noen av hans tidligere barn. Så jeg holdt hula oppned over håven. Og ut kom det ramlende en liten wiggler (far klynget seg selvsagt grundig fast, heldigvis)! Auda! Jeg var i hvert fall kjapp med å få snudd hula riktig vei, og få den ned i vannet igjen. Men jeg måtte ta opp hula en gang til, da jeg skulle slippe wiggleren inn til sin far igjen. Det var ikke store karen, så denne var temmelig nyklekket. Bare en eneste stor plommesekk med en knøttliten hale på. De er så søte i den alderen (også).

Jeg tenkte jeg skulle bruke pausen i håndballkampen til å ta en ny runde med tvangsfôring av Tiger, turgidusen min. Men først tenkte jeg at jeg skulle slippe mat nedi karet, for å se hvordan han reagerte på det. Først slapp jeg en liten bit ned der som Tiger ligger. Han så på den, tydelig interessert. Men strømmen i vannet gjorde at biten landet bak ei rot, og han var ikke sulten nok til å følge etter. Jeg forsøkte meg med en bit nr. to. Denne gangen beveget han seg en cm mot maten da den kom seilende, men også denne gangen havnet maten bak rota - og dit ville han ikke følge etter. Den tredje biten jeg tok var større, i håp om at den ikke skulle seile ned bak rota. Biten kom ned nærmere Tiger, og han kom bort til maten og tok en bit! Jippiii! Det var ikke så altfor mye han tok, men han spiste! Og det er definitivt det viktigste! Dermed var det nok med tvangsfôringen i går. Det var tydeligvis nok til at han igjen kjenner at han trenger mat. Jeg skal fortsette med å fôre hver dag en liten stund, til jeg ser at han spiser normalt igjen. Deretter kan jeg gå tilbake til det vanlige med fôring annenhver dag. Litt seinere i kveld skal jeg ta en skikkelig slamsuging og et vannbytte, og da blir tingene enda litt mer hyggelig for fisken min!

Lillemann er i fin form etter at han fikk komme over i reint vann. Jeg sjekket nettopp hvordan det stod til, og han føk avgårde da jeg løftet på luftesteinen (som han gjemmer seg under). Det var ikke noe å si på farten! Han ser fin og sunn ut. Jeg synes nesten at jeg kan se at han har vokst, men det er vel litt vel optimistisk på så kort tid.

Jeg fikk meg nettopp en stor, gledelig overraskelse. Jeg skulle hente noe på soverommet, og der så jeg plutselig egg på glassruta hos C-140 igjen! De har faktisk lekt på nytt! Det er langt fra så mange egg som sist, så jeg mistenker at det er kun én, kanskje to damer som har vært i aksjon. Denne gangen skal jeg la eggene være der de er, og så får vi se hvordan det går. Det begynner uansett å nærme seg Jul, så jeg har ikke mulighet til å ta meg av småttiser nå (jeg er sikker på at coryene mine kan lukte når det passer meg som dårligst at de leker). Det bety at jeg er nødt til å yngelsikre filteret der nå. Jeg har tenkt på å gjøre det uansett, ettersom jeg faktisk mistet noen egg da jeg forsøke å sanke sist. Men nå må jeg gjøre det. Tenk om det endelig kunne lykkes for meg å få oppdrett på disse fiskene!

Hos L-144 sitter det akkurat nå en liten wiggler på glassruta og wiggler med halen sin. De er bare så utrolig søte når de er så små: en diger plommesekk med en liten hale på. Det er sannsynligvis lilletassen jeg greide å tømme ut av hula før jeg oppdaget at det var småtasser der. Jeg forsøkte jo å få han tilbake igjen i hula, men jeg visste at det var en viss sjanse for at han ikke kom tilbake forbi sin far. Jeg håper bare inderlig det ikke betyr at jeg har greid å tømme ut flere enn den lille tassen jeg så. Jeg har tatt bilde av den, og hvis det blir bra, skal jeg legge det ut senere i kveld (nå skal jeg nemlig sove litt).

Det ser altså ut at det er en fordel at jeg sliter litt med å holde temperaturen oppe i karene på soverommet. Med bare 10 grader i rommet når jeg våkner om morgenen (til tross for at jeg har en ovn stående på 1000 W der - jeg må dessverre ha en gløtt på soveromsvinduet pga. fuktigheten som akvariene avgir), blir noen av varmekolbene for svake. Jeg kjente det da jeg fanget inn L-144 i går, at vannet var kaldt. Men fiskene tror tydeligvis at det er regntid, siden vannet er så kjølig, og skviser ut egg, og det er jeg ikke ulykkelig for. ;-D Jeg er overlykkelig for at C-140 bestemte seg for en reprise. Det var totalt uventet! De har bare lekt to ganger hos meg tidligere (før de to gangene nylig), og det var 1-2 år mellom det. De leker ikke akkurat i hytt og pine, som enkelte andre coryer her i huset.

Jeg så forresten flere små hos atroene i dag. Enten har de lekt flere ganger, eller så har de lagt flere egg enn det jeg kunne se den gangen. Jeg tror faktisk de har lekt flere ganger, uten at jeg har fått det med meg.

En ny liten rapport fra kulefisken: I dag så jeg kula reagere på at jeg gikk forbi karet. Når jeg sier reagere, så betyr det at han viste tegn på å komme meg i møte, noe som betyr at han håpet på at det var mat på gang. Den lille biten jeg stappet inn i kjeften hans for to dager siden, gjorde virkelig susen! Og jeg er kjempeglad for det! Jeg var virkelig bekymret for han.

Jeg lovte et bilde av den lille wiggleren. Det er ikke noe veldig bra bilde. De er ikke så lette å ta bilde av, siden de er så små. Så selv om den satt helt stille på frontglasset, ser man liksom kun plommesekken.

Men så inn i svarteste *piiip*! Tror dere ikke jeg har fått lekkasje i et akvarium til? Jeg stod og byttet svamp på innsuget til filteret, og det ble litt kav. Det er mulig noe skjedde da jeg trakk på plass lystoppen etterpå, skjønt jeg var på ingen måte voldelig. Nå nettopp skulle jeg fôre fiskene, og da dryppet det vann ned fra reolen. Jeg har en mistanke at det lekker i bunnen av karet, og det er veldig dårlig nytt. Da må jeg ha ut sand og alt for å få tettet det. Jeg forsøker nå likevel å tappe forsiktig ned karet, litt etter litt, for å se om det kan stoppe å dryppe når jeg har tappet det litt ned. I så fall sitter lekkasjen i siden. Jeg krysser fingrene for at det er det som er problemet, men jeg tror som sagt ikke det. Og sånt skjer typisk nok rett før man skal legge seg. Det er ikke sånt som man vil finne ut halv to på natta.

Jeg tok akkurat en titt, og dryppingen har avtatt en del. Puuuh! Det drypper fortsatt, men nå med ca. 10 sekunders mellomrom, og det er langt bedre. Jeg har tappet ned mindre enn 10 cm med vann, så da er det mulig å tette akvariet uten å tømme det - i hvert fall hvis det fortsetter sånn som det er nå (og karet står øverst i reolen, så det hadde blitt skikkelig kav å få det ned og så opp igjen etterpå). Da er det en viss sannsynlighet for at det er problemet med lystoppen som har ført til lekkasjen - at det ble litt for mye rykk eller press, siden lekkasjen sitter så høyt. Jeg krysser fingrene for at ting løser seg, men jeg liker definitivt ikke at sånt skjer! Det er ekkelt!

Lekkasjer er noe jeg prøver å ikke tenke på.. må være grusomt! Men er jo litt hell i uhellet da, hvis du får tettet det lett. Lykke til!

Det har helt klart stoppet å dryppe fra karet som lekker, så lekkasjen sitter veldig høyt. Jeg slapp med å senke vannflaten mindre enn 10 cm, og da er det til å leve med.

Det er stor aktivitet hos C-140 i dag også, og jeg ser helt klart lekstendenser. Om det blir med tendensene, eller om de har tenkt å levere en ny porsjon egg, får morgendagen vise. Det er i hvert fall artig å se aktiviteten. Damene oppfører seg som om de har tenkt å klistre opp egg, uten at de har noe å klistre opp, og hannene forsøker seg innimellom på å legge seg på tvers foran, og riste veldig. De er så søte, så.

C-140 er virkelig i farta nå. De har lekt i dag igjen! I morges ble jeg faktisk vitne til det, da jeg lå våken en stund. Morsomt å se dem, de som ellers er så sky. Det har ikke blitt veldig mange nye egg, men det har blitt noen flere. Det er utrolig artig å ha fått tre slike runder så tett på hverandre - av disse fiskene som tidligere har lekt maks en gang i året! Snille og flinke fisker!

Jeg var nok litt vel uheldig da jeg tømte hula det lå wigglers i. I dag fant jeg nemlig 5 stykker ute av hula på egenhånd. De sitter nå sammen på et blad ved overflaten, og håper på at ingen ser eller spiser dem. De har god og stor plommesekk, alle sammen, så de burde definitivt ha vært i hula sammen med far ennå.

Jeg hadde null tro på at wigglersene skulle kunne greie seg, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Flere av dem sitter fortsatt på bladet og vifter med halen. De lever i hvert fall ennå. De er så snåle med den digre plommesekken. Tenk at disse rare skapningene blir til store sugemaller.

Jeg er ganske fascinert over hvor C-140 har lagt eggene sine. De ligger sånn ordentlig der vannstrømmen fra filterutblåset treffer glassruta. De eggene får i hvertfall god oksygentilgang. Så langt ser de fine ut. Den lille mirakeltassen er fortsatt i live, og har vokst litt. Det er snålt å så at den har kamuflasjefarge allerede når den er så liten. Jeg kan se at den er flekkete!