Jeg glemte å fortelle at smånurkene nå har fått sitt første artemiamåltid. Da det kom dumpende ned i isboksen deres, grublet de fælt på hva i all verden dette var. Jeg så noen få som smakte på det litt etterpå, men den helt store velkomsten fikk det ikke. Det var nok litt for skummelt og ukjent. For sikkerhets skyld har jeg sluppet en dråpe Liquifry nedi til dem, i tilfelle de fortsatt er for små til å spise artemia, for små er de. Dette siste kullet som klekker, klekker veldig ujevnt. Vanligvis blir det masseklekking når alarmen først går. Men i denne isboksen er det fortsatt mange som ikke har klekket. Derfor er det noen som begynner å bli kvitt eggeplommen, og derfor trenger fôring, mens andre ligger og vagger på plommesekken, og har det som...eh...plommen i egget? Jeg ga dem nettopp deres første vannbytte, og da måtte jeg rett og slett tømme over både yngel, egg og eggeskall. Det var for stort kaos til å begynne å rydde i eggeskallene. I morgen eller overmorgen skal de flytte fra isboks over i en liten plasttank, og da blir det nok litt mer orden på sakene. Jeg gleder meg så innmari over disse småtassene. Jeg går titt og ofte ut på kjøkkenet, bare for å titte på dem. De er så nydelige! Og jeg er så utrolig glad for endelig å ha greid å klekke disse eggene.

Åh, så koselig ;D

Gleder meg til den dagen jeg får mini-coryer i en boks...(om den dagen kommer da)...

I går ble de grønne fanget inn, med tanke på flytting til det nyoppsatte karet. Det ble ingen lett sak. De grønne bodde nemlig sammen med en bøling schultzeier, og når de blir bleke av skrekk, er de ikke lette å skille fra hverandre, selv om de ellers er ganske ulike. Faktisk er de nesten helt like når de er skremte. Jeg måtte bare plukke ut de som så ut til å ha bittelitt grønnskjær. Det hjalp ikke heller at hele akvariet ble en diger støvsky da jeg tok ut den digre klasen av javamose. Dermed ble det innfanging i blinde, av fisker som var omtrent klin umulige å se forskjell på. Fiskene ble satt til akklimatisering i det nye karet, og så sluknet Inger Anne. Jeg har hatt en tøff uke, og det ga seg utslag i går. Jeg tok meg en "liten" lur i 2-3-tida i går, og luren varte til 5-6-tida i morges! De stakkars fiskene som stod til akklimatisering, står det fortsatt. Takk og pris for at de ikke fant ut at de var stresset nok til å skille ut gift. Da hadde jeg ikke hatt noen grønne igjen. Men alle ser ut til å være i fin form. Og under over alle undre: det ser ut til at jeg har greid å fange inn kun grønne juveler, og ingen schultzeier. Det eneste kjipe som har skjedd etter innfanginga er at jeg glemte å legge tilbake klumpen med javamose, så den ligger fortsatt i bøtta, helt tørr, regner jeg med. Neste post på progammet nå er å fange inn loxoene. De skal bli samboere med de grønne. Jeg gleder meg skikkelig til å kunne se de grønne igjen. De har vært helt usynlige der de har bodd tidligere.

Nå kryr det virkelig med småtasser i isboksene mine. Hvis jeg greier å ale opp alle sammen, står jeg foran et digert kull med C-140! Men jeg skal være fornøyd om jeg greier å ale opp bare noen. Jeg har tross alt aldri fått til disse før. Det er et herlig syn å se dem nå. Men det har dere kanskje fått med dere...

Nå er også loxoene fanget inn. Dessverre fant jeg bare 4, og det skulle ha vært 5. Jeg er temmelig sikker på at jeg fikk fanget inn de som var. De som var igjen, var helt klart concolor, og de tar man ikke feil av i forhold til loxoer! Jeg er litt usikker på kjønnsfordelingen, men jeg tror det er 3 hunner og en enslig hann. Vel, hannen blir vel fornøyd da, hvis det en gang blir lek på dem. Nei, jeg må helt klart anskaffe flere. Når det gjelder de grønne er problemet det motsatte: jeg har fanget inn 8 og de skulle ha vært 7. Jeg greier ikke å se at det er en av dem som skulle være en schultzei. De har nå sluppet ut i sitt nye hjem, og jeg ser ikke annet enn green lazer nå. Før eller senere må de vel ha farget ut nok til at jeg finner en som ikke hører til der. De grønne er forresten bare nydelige. Green lazer må være en av de vakreste coryene som finnes.

Da jeg fanget inn loxoene, fanget jeg også en del reker, og fordelte ut i to nye kar. Dermed har jeg nå sakuraer i 4 kar.

Det var forresten flere ting som gikk galt i går. Jeg la fra meg dekkglassene på gulvet mens jeg holdt på med innfangingen, og selvfølgelig greide jeg å tråkke på det ene, slik at det knustes. Jeg er stort sett i manko på dekkglass, så det var ikke velkomment.

Jeg har også til min store misfornøyelse oppdaget at Fluval 1-4 plus nå omtrent er umulig å få tak i. Slik det ser ut, må de ha gått ut av produksjon, og det som er igjen i butikkene er siste resten. Dette er min absolutte favorittserie av innvendige filtre, så det er veldig dårlige nyheter for min del. Jeg trenger to Fluval 3 plus, og jeg har ikke funnet noe sted som selger dem for en grei pris (og jeg gidder ikke å punge ut uforholdsmessig mye). Aquamanias jeg har bruk å kjøpe hos, har dem ikke lenger. Snufs!

Har sendt deg en sms Inger Anne

I dag har de grønne virkelig vrimlet på ordentlig nyflyttet-coryvis. Loxoene har også hatt tendenser. Tenk om de kunne gjøre mer enn å vrimle...

Nå har artemiaklekkeriet vært i gang i noen dager, og småtassene er veldig fornøyde med det. De fyker rundt i tanken sin, og gumler på harde livet. De har flotte, orange mager.

I går tror jeg at jeg så den savnede loxoen. Jeg er ikke sikker, for den forsvant så fort da den så meg komme. Men det skulle ikke forundre meg om den er der. Jeg trålet akvariet etter den siste loxoen da jeg skulle fange dem inn, og var helt sikker på at den ikke var der. Men det er ikke første gang en cory har greid å lure meg...

Jeg hater kulde, men kulda er ikke bare negativ: I dag leker atroene igjen. C-140 derimot, ser ut til å ha skrudd igjen krana nå. Det er nesten som om de vet at jeg endelig har fått yngel fra dem. De spydde ut egg til jeg greide å klekke noen av dem. Så var det slutt.

Yess! Den savnede loxoen dukket opp igjen i dag, og nå lå den i ro og lot meg få se på den (jeg hadde nettopp fôret dem). Det betyr at jeg må fram med håven igjen en dag. Men jeg kan tenke meg at den blir glad over å finne igjen sine artsfrender.

Jada, jeg vet jeg har sagt det før, men nå må jeg snart se å selge unna litt ancistruser. Ved fôringstid nå så jeg ikke mindre enn 11 stk. i forskjellig størrelse. Og alle sammen hadde dyp respekt for Askimskogen da han kom seilende. I tillegg til ancistrusene som jeg så, så ligger jo Bart og vifter i hula si, og det er ikke umulig at Bartesnoppen gjør det også. Han ligger i hvert fall i hula si, men om det er noe der, vet jeg ikke. Nå burde jeg vel ikke bekymre meg så mye over tilveksten, for det er bare en og annen slenger som vokser opp av ancistrusbarna. Resten blir nok mat for andre fisker i karet. Men at det vokser opp noen, er jo tydelig.

Atroene er så innmari til å gjemme eggene sine. De legges nemlig dypt i javamosen, og ikke noe annet sted. Sånn uten å lete, kan jeg bare se tre egg etter leken i dag, og det er jo ikke rare greiene. Når det gjelder atroegg, bruker jeg ikke å plukke disse. Her hos meg opplever jeg en høyere overlevelsesprosent når de vokser opp hos foreldrene, enn om jeg skal ale dem opp. Det er rare greier, for sånn er det jo ikke for noen av de andre coryene. Der er det tvert imot. Skal barna vokse opp hos foreldrene, er det ikke så mange som overlever, mens det er stor overlevelsesprosent hvis jeg går inn med yngelstell selv. Men altså ikke hos atroene. Men jeg skal ikke klage, jeg; det blir jo mindre jobb for meg sånn. Atrobarn er forøvrig utrolig søte. Men så er jo atroer utrolig vakre coryer også.

Hva jeg skal gjøre med PH-en i yngeltanken min, gir meg grå hår på hodet snart. Når vannet står med luftestein (noe det selvsagt gjør), øker PH-en. Nå nettopp målte jeg PH-en i tanken som de har gått i siden i går, og den var på over 7. Og jeg kan ikke bare dumpe lav PH i hodet på yngelene når jeg bytter vann heller. Sånne småtasser takler ikke for stor forskjell. Jeg må ha noe lavere PH på vannet jeg bytter til - ellers vil jeg ende opp med en Ph på over 8 til slutt (vannet i krana er et sted mellom 8,6 og 8,8), men likevel ender jeg opp med en høyere og høyere PH. Argh! Disse småtassene trenger veldig lav PH for å vokse opp til voksne C-140. Jeg aner ikke helt hva jeg skal gjøre med den økende PH-en. Da eggene klektes, hadde jeg en PH på under 5, men nå har jeg altså endt opp på over 7. Når PH-en stiger med over 1 i døgnet, kan jeg liksom bare ikke klaske til og senke den ned over 1 grad igjen når jeg bytter vann. Så derfor stiger den altså.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd i løpet av natta, men i dag ligger Bart i hula til Bartesnoppen, og Bartesnoppen ligger og gjemmer seg et eller annet sted. De to der kommer aldri til å bli enige om hvem som er sjef der i gården.

Jeg sliter helt klart med PH-problemet hos C-140-yngelen. I dag var det flere som hadde vendt buken i været. Heldigvis har jeg mange å ta av, men jeg vil jo ikke miste en eneste en.

I dag ble den siste loxoen fanget inn, etter en lengre jakt. Det er ikke enkelt å skulle få tak i den siste coryen i et uoversiktlig kar. Flere ganger gikk deg seg inn en concolor i håven, sånn helt av seg selv, mens den lille loxoen ikke var så velvillig. Men til slutt fikk jeg altså tak i den, og den har nå fått flytte inn til sine artsfrender. Jeg håper den er fornøyd med resultatet etter alt styret. Jeg er i hvert fall fornøyd med at de 5 loxoene er samlet igjen.

Humøret er litt begredelig for tiden, da det norske helsevesenet gjør hva de kan for å gjøre meg varig ufør. I kveld trengte jeg en oppmuntring. Etter råd fra Mona, tok jeg en rute mygglarver og putta i et corykar, og satte meg ned for å se på. Jeg valgte det nyest oppsatte karet, det med loxoer og de grønne - rett og slett fordi de har vært veldig sky etter flyttingen, og jeg ville gjerne se dem. De er veldig sky. Ingen våget seg fram i åpent lende, men jeg fikk da sett litt av dem likevel. Det er få ting som er så beroligende som å se på fisker, og mygglarver og coryer er alltid underholdning. Faktisk så var det en reke som fikk meg til å smile mest. Jeg har sluppet ut noen få sakuraer i karet. En av dem greide å kapre seg en mygglarve, og padlet avgårde på harde livet. Den så skikkelig morsom ut.

En av loxoene var litt mer modig enn de andre, og kom fram litt for å spise. Du verden som den sugde inn myggisene når den fant dem. Det var bare rett inn, og borte var de. De grønne var mer sky enn loxoene. To av de grønne hadde greid å rote seg fast i et hjørne innestengt av noen eikeblader. De fant bare ikke veien ut, og turde heller ikke forsøke så hardt mens jeg satt der. De greier det selv, bare de får være i fred litt. Det er bare å dytte litt i det ene eikebladet, og så svake er de da ikke. Jeg har omsider også greid å avsløre den ekstra grønne, en schultzei som fortsatt tror den er grønn. Den har faktisk en farge som nesten matcher sine grønne romkamerater. Den er ganske så grønnlig, bare ikke så intenst som de grønne er. Det er faktisk ikke så lett å se forskjell på dem, og det hadde jeg ikke ventet. Nå har ikke de grønne helt farget ut etter flyttingen heller. Det er lyst og skummelt for dem ennå. Det nye karet er ikke så godt beplantet ennå, rett og slett fordi plantene trenger å vokse litt, men de grønne liker det ikke så åpent og lyst!

Jeg er faktisk overrasket over at Bart fortsatt ligger i hula til Bartesnoppen. De gangene Bart har flyttet inn der tidligere, har han blitt kastet ut igjen innen et døgn. Men nå sitter Bartesnoppen sugd fast på glasset og bare furter! Stakkars! Han har opplevd mange ganger å måtte gi fra seg ledelsen nå.

Jeg er og blir fascinert over livet hos ancistrusene mine. Bart ligger fortsatt i sin nykaprede hule, og Bartesnoppen furter i Skammekroken. Bart planlegger faktisk allerede damebesøk, ser det ut til. Han har begynt å rygge inn i hula si, og ligge med snuten ut, noe som er et ganske sikkert tegn på at han bedriver familieplanlegging igjen. Et sikkert tegn til er at det ligger ei ancistrusdame klistret utenpå hula han ligger i, denne gangen er det Madammen. For, han har tydeligvis også overtatt dama til Bartesnoppen. Sist Bart lekte var det nemlig Maggie som fikk lov til å stå for eggleveransen. Madammen er den største hunnen, helt i særklasse størst blant hunnene. Hun er en meget velvoksen dame, kun slått i størrelse av Bart og Bartesnoppen. Tidligere var det kun hun som fikk lov til å gyte av ancistrushunnene, men nå sist fikk altså Maggie lov av Bart, trolig fordi Madammen følger dominansen, og da var Bartesnoppen den dominante hannen. Det er helt tydelig at de tre tingene hører sammen for hannene: denne spesielle hula, dominansen og den digre dundra Madammen.

For noen dager siden fikk jeg oppgradert Barnehagen med et litt større filter. Det førte til betydelig større vannstrøm. I det karet bor det for tiden en liten gruppe schultzeier. De har blitt fullstendig spinnville av den økte strømmen. Jeg har aldri før sett coryer så fullstendig gale. De vrimler i turbofart!

Nå har en av bartegutta mine vært i slåsskamp igjen. Eller, det er vel mer riktig å si at det er to som har vært i slåsskamp, men det er en av dem jeg ser det på. Jeg tror det er Bartolomeus som har slåss denne gangen - det er ikke så lett å se forskjell på de voksne ancistrushannene. Og han har tydeligvis vært i skikkelig slåsskamp. Han har fått skrellet av hud rundt piggene/krokene han har ved gjellene. Noe tilsvarende det var hos Bartesnoppen den gangen for lenge siden, er det ikke - det var virkelig ille - men han har altså fått en del skrammer. De er tøffe, disse ancistrushannene mine. De tåler heldigvis mye, men de er ikke akkurat forsiktige av seg når de barker sammen. Det er forøvrig godt å se at det er andre hanner enn Bartesnoppen som kommer skadet ut av slåsskampene. Ikke det at jeg ønsker dem skadet, men tidligere har det alltid vært Bartesnoppen som har kommet ut med riper i lakken. Men akkurat det kommer nok også litt av at Bartesnoppen er en hissig herremann, og alltid har vært det. Og jeg som en gang i tiden trodde at ancistruser var rolige fisker uten temperament...

Jeg må prate litt kulefisk igjen, jeg. I går, da jeg skulle fôre palembangensisen min, fant jeg ikke henne på hennes vanlige gjemmeplass. Når jeg sier "vanlige", betyr det eneste. Så lenge jeg har hatt henne, har hun brukt plassen bak filteret som gjemmeplass. Faktisk er det få ganger, bortsett fra ved fôringstid, at jeg har sett henne ute fra gjemmeplassen sin. Men denne gangen var hun altså ikke der. Meget overrasket fant jeg henne under skifersteinene i karet. Jeg har lagt dem opp slik at det går an å gjemme seg der, men dette er første gang jeg har sett henne vise noe som helst interesse for det. Hva utgjorde forskjellen denne gangen? Jo, jeg hadde brukt steinene for å feste en liten klase leucocephala. Det ga henne tydeligvis litt mer trygghetsfølelse. Jeg vet ikke hvor lenge hun lå der, men nå er hun i hvert fall tilbake til sin vanlige plass bak filteret.

I går var det også vannbytte hos Koseklumpen, suvattiien min. Jeg har lært for lenge siden at jeg hverken må sette meg foran PC-en eller TV-en (eller begge to, som jeg jo egentlig gjør) når jeg fyller i vann. Men jeg har ikke helt lært at jeg ikke må gjøre det når jeg tapper ut vann heller... Stakkars Koseklumpen måtte leve i få cm vann en god stund før jeg kom på hva jeg egentlig holdt på med. Han var skikkelig livlig etter vannbyttet, så jeg tror han var ganske så sint på meg.

Jeg har mistet en god del C-140-yngel så langt, men heldigvis hadde jeg ganske mange. Jeg har fortsatt en god stim, så jeg håper det er nok til at jeg greier å få en god stim til å vokse opp. De er like nydelige som andre corybarn, minst! Det er herlig å ha corybarn i huset igjen!

Av en eller annen grunn får jeg ikke lenger e-mail når det blir lagt til nye poster her,så får prøve igjen og melde meg på her... :/

Herr og fru Bartnes hilser:


Min kjære palembangensis:

Flotte bilder av stilige fisker ;D

De gærne ancistrusene mine altså! Nå har Bart blitt kastet ut av hula igjen. At de aldri kan bli enige om hvem som er sjef! Om det er Bartesnoppen eller Bartolomeus som er den skyldige, vet jeg ikke. Jeg ser bare en brun hale stikke ut av hula, mens Bart har trukket seg tilbake til reservehula si. Jeg mistenker egentlig at det litt er Barts egen feil. I det siste har han forsøkt å bo i to huler samtidig, og det er sjelden lurt når så mange står i kø for å stjele favoritthula.

Skulle ønske jeg hadde plass til denne når jeg endelig får putta levende stein i karet som nå nesten er fullt saltvann. Det er så utrolig mye flott av saltvannsfisker. Dessverre er det ikke plass til annet enn kula mi, og så en salarias (sistnevnte er det vel strengt tatt litt trangt for, men jeg holder heller streng kontroll med vannkvaliteten). Det er litt kjipt å ha plass til så minimalt når man tar spranget over til saltvann.

Åhhh, den var flott. Det er så mye utrolig fint innen saltvannsfisk