Er nok mange som kunne tenkt seg en sånn ja ,utrolig flott fisk men den krever stoooor plass .Artig og at den skifter farge når den blir voksen.

Jeg oppdaterer ikke så ofte for tiden. Det kommer av at jeg har en litt dårlig periode mht. akvarieinteressen. Det kommer seg nok, for slike perioder er ganske vanlige, tror jeg. I dag kan jeg riktignok glede meg over at sterbaiene mine leker.
Det er ikke mange dagene siden jeg tenkte at de nok burde trykke ut noen egg snart, siden de er så smellfeite. Og jammen hørte de på rådet! I går var det kun én hunn som lekte (med en liten hale av hanner etter seg). Den hunnen er et barn av mine opprinnelige VF voksne sterbaier - de første coryene jeg kjøpte. I dag er det to hunner som leker (og et ukjent antall hanner), hvorav den ene er en av de digre dundrene som er fra min opprinnelige VF gruppe. De er altså "still going strong". Sterbaiene mine er ganske så makelige når de leker. Jeg vet ikke om noen annen coryart som er så avslappet under leken. De stresser ikke så mye. Hannene kan nok småstresse litt, men også det går liksom i sakte fart. Eggene blir stort sett lagt på glasset denne gangen, og det klør i fingrene mine etter å plukke dem. Dessverre må jeg la dem henge denne gangen. Sterbai er en av mine absolutte yndlingscoryer. Det kommer sikkert av at det var mine første coryer. Men de er rålekre, det kan man ikke komme bort fra.

I går kom jeg hjem igjen etter nesten 2 ukers deilig påskeferie. Som vanlig får ikke fiskene mine mat mens jeg er borte, så da er de SULTNE når jeg kommer hjem. Kulefiskene stod pent oppstilt ved glasset i akvariene sine, og bare krevde MAT! Og da maten endelig kom, varte den i kun 2-3 sekunder før den var fullstendig borte igjen (bortsett fra alt griseriet som kuler etterlater når de spiser). De bare sugde inn maten.

Coryene kom fartende fram da de fikk mat, kanskje med unntak av C-140 som er såpass sky at ikke en gang 2 ukers slankekur får dem til å komme fram mens det er lys på.

I kveld er superne hyper - eller, så hyper som disse ganske så bedagelige coryene kan være. De småstresser litt opp og ned langs glasset, men sammenlignet med andre coryer, er kanskje "stresser" litt sterkt sagt. De er i hvert fall i superhumør, nå som maten regner ned over hodet deres igjen. De tror sikkert at det har blitt regntid igjen, med rikelig med mat, etter "tørketidens" manglende sådan. Men lek blir det nok ikke av sånt. Jeg har for lengst gitt opp håpet om at disse kjære coryene skal finne på sprell (eller, jeg håper jo, men skjønner at det må bli med håpet). Men jeg elsker å bare ligge i senga og se på aktiviteten deres. De er blant favorittcoryene mine, og jeg er meget glad i dem. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg kjøpte Monas supere (var det i vinter?), som jo tidligere var romkamerater med gjengen jeg opprinnelig kjøpte. Nå har jeg en stor stim, og disse kler å opptre mange sammen. Kjære bartesussebassene mine!

Coryer er bare helt fantastiske! Kan jo sitte å se på dem hele dagen ;D

Jeg må ta en liten statusrapport fra ancistrusene i Pestkaret:
Ikke nok med at Bart atter en gang mistet dominans, hule og dame for en stund siden; nå har han også blitt kastet ut av reservehula si. Stakkaren vet rett og slett ikke hvor han skal bosette seg nå, og ligger litt her og litt der. Noen ganger i enda ei hule, men den er han helt tydelig ikke fornøyd med (det er ikke noen av de andre ancistrusene heller - den er tydeligvis overhodet ikke attraktiv for noen). Andre ganger legger han seg under reservehula, ved siden av hula til Askimskogen (blir aldri særlig langvarig, da Askimskogen jo er en hissig kar), eller sikkert mange andre steder også. Jeg synes skikkelig synd på stakkaren. Livet som ancistrushann er jammen ingen dans på roser, i hvert fall ikke når det er mange andre fullvoksne hanner i samme kar.

Askimskogen er seg selv lik: Når han kommer fykende, skvetter de andre ancistrusene unna. De spretter i alle retninger, og det er ganske morsomt å se på. Men så er jo Askimskogen så mye større enn dem også, i tillegg til at han er ganske temperamentsfull. Jeg skal være glad han ikke er av typen som jager rundt på andre. Han bare viser sin store kropp og signaliserer et dårlig humør, og da gjør de andre grundig plass for han. ;-D Men jeg kan ikke få beskrevet hvor utrolig flott han er, og bilder yter han ingen rettferdighet. Så utrolig synd at det ikke er mulig å få tak i ei dame til han. Jeg har aldri sett denne arten i butikker eller på lister siden den gangen jeg anskaffet han - og da var det bare 3 hanner tilgjengelig, og ingen damer. Jeg kan bare se for meg lek mellom to slike monstre.

Ellers går livet sin vante gang her i huset. Det skjer ikke de helt store tingene. Jeg er lykkelig for at palembangensisen min nå spiser normalt igjen. Hun fikk innvollsorm i vinter, og hun kom liksom ikke helt i gang med spising etterpå. Hun spiste av og til, men like ofte lot hun maten være. Og hun er sånn at hun må se maten dale ned i vannet - hvis ikke vil hun ikke røre den uansett. Sånn har hun alltid vært. Men interessen har vært rett og slett laber i vinter og vår, og jeg har vært en smule bekymret. Men to ukers faste mens jeg var på påskeferie, har tydeligvis gjort godt, og hun har hatt helt normal appetitt nå. Det er så deilig å se henne kaste seg over maten igjen, slik en kulefisk skal. Hun følger med på meg når jeg kommer med mat, slik at hun venter på å se den komme dalende ned til henne. Og så angriper hun ganske tvert. I vinter var jeg heldig hvis hun tittet fram i det hele tatt når jeg forsøkte å lokke med mat! Kjære flotte, lille fisken min! Det er så godt å ha deg tilbake til normalen igjen!

Jeg har en killidame som har levd alene en stund. Opprinnelig var det to hanner sammen med henne, men de har forsvunnet et eller annet sted. Så hun har altså vært single en stund. I kveld har jeg endelig sparket meg selv nok i baken til å fange henne inn. Nå står hun til akklimatisering i karet der resten av hennes artsfrender bor, og jeg ser det er stor jubel der nå. Hannene i karet står og vil inn til henne, og hun vil veldig gjerne ut til dem. Jeg elsker å gjøre fisk glad. Nå er killier riktignok ganske lette å glede... ;-D Hannene har forresten ekstra mye å glede seg over, da det kun er en eneste hunn i karet deres fra før, og den hunnen er ganske liten. Nå får de ei diger dundre å slåss om (og det gjør de!).

Karet killidamen nå flyttet fra, skal renskes litt opp i, og så skal lorteti-hannen min midlertidig få flytte inn der. Karet hans er helt vanvittig overgrodd av BGA, og har vært det lenge. Uansett hva jeg gjør, blir jeg ikke kvitt BGA-en. Det er verre enn jeg har sett noe annet sted. Tanken nå er å la en liten gruppe SAE få flytte inn der midlertidig, for å gjøre en solid opprenskningsjobb. Jeg har erfart før at SAE er fantastiske ryddearbeidere når det gjelder BGA. En gang i tiden (før jeg ble skikkelig bitt av litersyken) lot jeg en enkelt diger SAE få flytte inn i et skikkelig BGA-befestet kar. I løpet av et døgn var hele elendigheten ryddet opp i! Jeg håper på samme suksess denne gangen. Jeg benytter samtidig sjansen til å kjøpe inn noen få nye SAE-er, så da kan det være karantenekaret deres mens de jobber. Etterpå er det faktisk et kar til jeg har BGA i (hva er det med kulefisk og BGA?) som jeg skal gjøre det samme i. Det karet er langt fra så ille som det første, men det er greit å få ryddet opp i. Det eneste som bekymrer meg der er hvordan lille Houdini (irrubescohunnen min) vil takle å bli flyttet. Hun bor hele livet sitt i skjul bak pumpa, og jeg er usikker på hvordan hun vil takle å ikke ha sitt faste skjulested å bo i. Men den tid den sorg. Det kan være at jeg dropper prosjektet der, da BGA-en ikke plager meg så ille der. Mange kuler takler dårlig å flytte, og jeg frykter altså at Houdini er en av dem.

Killidamen min er meget fornøyd med sitt nye hjem. Hun blir konstant oppvartet av to fullvoksne herrer (de mindre tør ikke blande seg inn), og er aldri alene. Karet er fullstendig overvokst av javamose, så det passer strålende for killier, som jo kan være litt ampre overfor hverandre. Jeg så nettopp en av de mindre i skjul i mosen, og der får han heldigvis være i fred. Med så mye mose, er det jo håp om at det kanskje kan vokse opp en og annen liten tass også. Det er uansett deilig å se fruen så fornøyd. De er utrolig vakre. Dette er arten, for den som lurer på det.

Nå er sommeren virkelig over oss, men i år har jeg faktisk en bekymring mindre. Normalt blir det fort tett oppunder 30 grader innendørs her i huset mitt, og det har gjort at jeg ofte mister fisk om sommeren. Men i fjor satte jeg inn varmepumpe, og den kan jeg bruke til kjøling. Og nå er det levelig her! Jeg kan faktisk oppholde meg innendørs, uten å svette som en gris. Og for fiskene er også det godt nytt. Det betyr at de slipper å bli kokt i sommervarmen. For en gangs skyld kan jeg til og med reise på sommerferie, uten å være nødt til å ha vinduer åpne mens jeg er bortreist. Det er rett og slett deilig! Det er definitivt to bekymringer mindre når jeg skal på ferie.

Ellers så merker jeg likevel sommervarmen på en måte: vannet fordamper i rekordfart fra akvariene som ikke har dekkglass.

Jeg må også til slutt gi et sitat fra TPF. Fahakaer er svært aggressive kulefisker, og de myrder stort sett alle andre innbyggere, dersom du skulle putte noen annen fisk i karet. Og så til sitatet: "Fahakas do not have tankmates, they may have swimming food reserves."

Varmepumpe en en genial ting ja,fikk installert en i fjor vi og ,så både fisker og vi kan fungere bedre om sommeren. Dvs. hvis/om/når det kommer sommer i år.Her vest er det ihvertfall ikke tegn til det så langt

Stakkars Bart har fått en real dose bank i dag. I det siste har han ikke hatt noe som helst hjem (les: hule) å bo i. Han har flyttet rundt i karet, men ikke greid å slå seg til ro noe sted. Jeg har syntes skikkelig synd i han. Men i går fant han ut at han skulle flytte inn i hula som ligger side ved side ved hula til Askimskogen. Det er ikke lurt å forsøke seg på noe sånt... Iltre Askimskogen liker ikke at noen piller han på nesa (til tross for flott barteprakt ). Han syntes ikke noe om å få seg en nabo. I dag gikk han til aksjon, og forsøkte å jage ut Bart. Bart lå inni hula, med hodet ut, og hadde ikke noe sted å rømme. Askimskogen, som jo er langt større enn Bart, viste ingen hensyn, og gjorde sitt for å bli kvitt inntrengeren. Utrolig nok ga han opp til slutt, og Bart ligger fortsatt i hula. Jeg håper han ikke er skadet på noe vis, for jeg er veldig glad i Bart. Han er en utrolig flott ancistrus. Jeg håper bare ikke at Askimskogen forsøker seg på nytt (noe som igrunnen er ganske sannsynlig at han gjør). Vi får se hvordan dette utvikler seg.

Jeg trodde alle fiskene mine hadde tatt sommerferie, men der tok jeg feil. Jeg skulle fôre karet med sterbaier og L-144 for noen kvelder siden, og der var det plutselig flere små sugekopper. Jammen har L-144-paret mitt sneket seg til å lage et kull til. Jeg har ikke sett noe mer til barna etterpå, og jeg håper inderlig det bare betyr at de ha gått i skjul. Det skal ikke være noen som spiser små sugek(r)opper der, med mindre SAE-ene mine har blitt blodtørstige - og det tviler jeg sterkt på.

Det har også vært mindre hyggelige ting på gang her. Helt uventet døde begge sewelliane mine samme dag. Gudene må vite hva som har skjedd der. Det er andre fisker i karet deres, og de ser uberørte ut. Men jeg har slitt litt med det karet før. Generelt har jeg på følelsen av at noe ikke stemmer i flere av karene mine. Det dukker opp snåle symptomer, som så forsvinner igjen. Jeg har mistet noe fisk i vår, og jeg liker det ikke. Men fiskene jeg har mistet, har vært fullstendig uten noen symptomer - de har sett ut til å være helt friske, rent bortsett fra at de altså døde. Jeg vurderer en runde med wormer plus i to av karene mine, for å se om det er noen parasitter som kan ha sneket seg inn. Ulempen med å ha såpass mange akvarier er at sånt ofte går på runddans, når man først har fått det i huset. Jeg måtte behandle ei kule for innvollsorm i vinter, og den har blitt helt frisk igjen. Mulig at det har dukket opp i andre kar? Det ser ikke ut som innvollsorm, men jeg begynner jo å lure litt.

Jeg måtte le litt av den ene kula mi nettopp. Jeg skulle ut en tur med bikkja. Karet Tiger (turgidusen min) bor i er helt inntil utgangsdøra, nederst i reolen. Da bikkja kom for nære akvariet, ruset Tiger ut fra under rota si, for å jage bort dyret som altså trippet utenfor karet hans. Han er virkelig en hissig kar, Tiger.

En nabokrangel har oppstått mellom 2 ancistruser skjønner jeg På en måte en litt artig greie den adferden til ancistrusen.

Her hos meg er det nabokrangel stort sett hele tiden. Jeg har 4 fullvoksne ancistrushanner i samme kar. Men krangelen i går foregikk mellom en fullvoksen ancistrushann (Bart) og en fullvoksen L-182-hann (Askimskogen). L-182 er betydelig større enn en vanlig oppdrettsancistrus, så det ble en litt skjev maktfordeling akkurat i denne kampen.

Det er kjedelig med slike dødsfall uten åpenlys årsak, vi sliter med C121 igjen og jeg skjønner ikke hvorfor. Det må være ett eller annet i det karet som de rett og slett ikke tåler, men som ikke plager de andre artene i det hele tatt. I dag flytter jeg C121 til et annet kar og håper det hjelper

Du har ikke noen fine bilder av Askimskogen, det var ikke all verdens til gode bilder av den arten i fiskebasen fra før

Askimskogen er en meget vakker herremann, men han er ikke lett å få tatt bilder av. Han er sjenert overfor mennesker, og bor i et kar der glasset gir spesielt mye refleks, av en eller annen merkelig grunn. Ingen av bildene jeg har av han er egnet til fiskebasen. Men jeg er helt enig i at det trengs nye bilder der. Det er dårlige bilder av en veldig flott fisk.

De små L-144-sugekoppene tittet fram igjen i kveld, så de er der da fortsatt. De er virkelig små når de slipper ut av hula, men sååå søte, selvsagt. Dessuten er de utrolig flinke til å skremme matmor. De har nemlig den vanen at de legger seg over på ryggen, helt i vannskorpa, og ser riktig så døde ut. Døde er de såvisst ikke, de gumler bare alger av andematen, men det er nok til at matmor får hjertet i halsen, selv om jeg vet om at de kan finne på dette. Det er så jeg må stikke en finger i vannet, for å se om de reagerer - og det gjør de selvsagt. Hmpf! Sugemaller!

Utrolig nok har ikke Bart gitt opp hula ved siden av Askimskogen. Han må være virkelig desperat etter å finne seg et nytt hjem. Akkurat nå ser jeg bare bartene stikke ut av hula. Han kommer ikke engang ut nå ved fôringstid, trolig fordi han da vet at han kan få trøbbel med å komme seg "hjem" igjen. Og, nei, han ligger ikke og vifter på små - til det ligger han feil vei. Han ligger med hodet ut, for å være sikker på å ha kontroll på hvor Askimskogen befinner seg, og for å kunne forsvare seg dersom det skulle bli en ny runde med knuffing. Tenke seg til at jeg en gang trodde at ancistruser kun var fredelige vesener...

Jeg stakk en tur innom Drotningvik Zoo i dag. Du verden, de har bygd ut siden de startet der for noen år siden! Nå har de også tatt inn bittelitt saltvann. Og nå fikk jeg endelig se i levende live den saltvannfisken jeg linket til tidligere. En griseflott fisk! Bare så synd de blir så store. Så jeg kunne bare stå og sikle etter den. De hadde også inne en kulefisk jeg vet ganske mye om, men som jeg faktisk ikke har sett med mine egne øyne før: porcupine puffer (jeg tror den kalles pinnsvinfisk på norsk), eller Diodon holocanthus som den heter på latin. Strengt tatt er de egentlig ikke kulefisker, men en nær slektning. Denne tassen jeg så, var hardt angrepet av innvollsorm, noe de fleste kulefisker er når de kommer i butikken - det var ikke butikkens feil at fisken var syk. Men likevel: akk så søt! De har noen helt fantastiske øyne. Bare så synd at også disse fiskene blir digre. Det hører til blant kulene jeg bare kan drømme om. Jeg har helt klart ikke råd til å installere et digert saltvannsakvarium (selv om jeg da kunne hatt både den og keiseren ).

Vil bare takke for utrolig hyggelig besøk i dag ,alltid kjekkt når du tar turen innom
Bare så synd at timene går så altfor fort

Og tusen takk for at jeg fikk komme på besøk! Og hvor i alle dagene er manerene mine? Jeg glemte å si tusen takk for bevertningen. Jeg tenke forøvrig etterpå: "Når man setter to personer som begge er hundemennesker og akvarister i samme rom, da blir det litt skravling... Det var utrolig hyggelig. Jeg kommer igjen neste gang jeg er i byen, jeg.

Ddet håper jeg inderlig du gjør ,utrolig kjekkt

Jeg har vært på nok et utrolig hyggelig akvaristbesøk i dag. Himmel og hav som vi akvarister kan skravle! Og, finnes det bare meget hyggelige akvarister i Bergen?