Nå må jeg bare skrive av meg litt...*hulk*
Jeg mistet en plombe i den bakerste jekselen oppe til venstre i går kveld... Og tannlegebesøket jeg har utsatt i minst to år (eller er det tre år?) bare MÅ gjøres nå. Jeg har andre ting som må gjøres med tennene også, men heldigvis har jeg ganske gode tenner fra naturens side så hull er det sjelden jeg har. Men jeg tror jeg har ett nå, i tillegg til en tann som må repareres siden det har gått av en liten bit på den.
Så nå har jeg akkurat sittet i telefonen og pratet med tannlegekontoret, et tannlegekontor som ikke akkurat er av de billigste (dyrt) men de har spesialister på tannlegeskrekk der! Og det betaler jeg gladelig noe ekstra for!
Herregud så skrekkslagen jeg er! Bare det å sitte og bla på hjemmesiden deres for å finne telefonnummeret ga meg nesten angstanfall; hjertebank, raskere pust, svimmelhet...
Noe beroliget ble jeg av å prate med den personen som tok telefonen, hun forklarte nøye hvilken tannlege jeg skulle få og beskrev hvordan hun var. Denne tannlegen tar kun pasienter med tannlegeskrekk, hun synes det er en utfordring å hjelpe slike pasienter, og utrolig givende å få dem til å smile når de faktisk er på det mest redselsfulle stedet de vet om
Det grusomste jeg vet, er å gå til en tannlege som ikke klarer å helt skjule sin oppgitthet over min engstelse. Da låser det seg helt for meg, om jeg merker et snev av utålmodighet hos tannlegen.
Jeg får beroligende midler før behandlingen, men likevel... jeg er så livende redd og det er helt umulig å styre refleks-reaksjonene! Man kan jo til en viss grad styre pusten, men ikke hjerteslag eller svette. På meg så spruter det ut skrekk-svette og hjertet hamrer så hardt at jeg nesten ikke hører noen snakke!
Dette høres sikkert snodig ut for de som ikke har opplevd det. Men jeg skal love deg... dette er virkeligheten for flere enn meg.
Når jeg tidligere har pratet med tannleger, så har et par av de forsøkt å komme til bunns i årsaken til dette. Og det har vært generell oppfatning at en opplevelse jeg hadde som 8 åring, altså som barn, er grunnen.
Herregud! Tannleger på 1970-tallet... grusomme torturister!!
Som åtte-åring satt jeg på venteværelset til tannlegen sammen med mamma. Da tannlegen kom og sa det var min tur, reiste jeg meg for å gå inn, men så ombestemte jeg meg og sa at jeg ikke ville.
I dag ville en tannlege som skulle behandle et barn sannsynligvis pratet, beroliget, lokket og overtalt på en svært smidig måte.
Men gjett hva de gjorde med meg!???
Tannlegen tok tak i meg og lempet meg inn! Klasket meg ned i stolen. Jeg hylte, og vred meg løs. Han tilkalte tre personer til som var ansatte der, og sammen holdt de tre meg fast i armer, ben og hodet. Jeg skrek av skrekk! Tannlegen fikk seg et bitt i fingeren av meg. Da kvitterte han med å hente et metallrør, og ved å tvinge gapet mitt opp, kjørte han så dette metallrøret inn i munnen på meg, slik at jeg ikke kunne lukke munnen. Så satte han i gang behandlingen gjennom åpningen på dette røret....
Der lå jeg altså, bare åtte år gammel, vilt sprellende og hylende av redsel, men holdt fast av tre-fire voksne personer, ingen sa et beroligende ord til meg, og overså totalt at jeg skrek av redsel.
Hvor mora mi var akkurat da, vet jeg ikke. På gangen kanskje.
Jeg kan si det hundre prosent sikkert, at noe slikt ville aldri, aldri skjedd i dag på et tannlegekontor.
Mora mi presterte å være sur på meg da jeg var ferdig, fordi jeg hadde skreket så mye...(!) Da vi kom hjem og lukket døren bak oss, hengte mamma fra seg vesken og snudde seg mot meg. Da lå jeg på dørmatta, besvimt.
Den psykiske skaden er altså gammel, mer enn tretti år siden jeg hadde en slik marerittopplevelse hos tannlegen. Og selv om jeg ikke BEVISST tenker på det når jeg skal til tannlegen nå, så virker det som om kroppen min vet det...og reagerer.
