Hehe, vi pleide å tulle inn småen i et teppe og legge han i en brødkurv, så plasserte vi han på den digitale kjøkkenvekta Da fikk vi vekta på grammet (veide brødkurven og teppet først)

Det gikk fint helt til han kom opp i 5 kg, da gikk ikke kjøkkenvekta lenger opp.
Jeg måtte også gå på hyppige vektkontroller på helsestasjonen i starten, siden han var for tidlig født. På 5 måneders kontrollen var han oppe i gjennomsnittsvekten for den alderen.

Vi trapper ned på kontrollene nå, før var det jo hver uke.
Men de er stabile og fine, så nå tar vi hver 14 dag. Jeg velger bevisst å ikke veie de hjemme, jeg prøver å "oppføre meg normalt" til tross for at de var premature hvis du skjønner?
Man kan fort bli veldig opphengt i vekt og slikt.

Det skjønner jeg veldig godt Mødre er litt forskjellige. Jeg hadde null peiling på babyer da jeg fikk en selv, hadde vel knapt holdt en unge før! Hehe, jeg var overbevist om at min egen unge ikke ville like meg engang, for unger pleide bare å grine hvis jeg snakket med dem
Så siden jeg hadde så lite peiling, så følte at det ga meg trygghet i starten å veie han ofte - kombinert med å gå en tur ut, samt at jeg traff jo andre småbarnsmødre og fikk en prat osv på helsestasjonen. Men etterhvert lærte jeg jo at så lenge han spiste godt så la han jo på seg.

Har du lagt merke til at premature barn, helt i starten, har en gråtelyd som minner om en knirkende dørhengsel? Jeg husker en av de første gangene jeg var på helsestasjonen, da sønnen min lå på bordet og ble skiftet på. Han satte i å gråte (likte ikke å bli avkledd), og da var det en annen mamma som kikket opp og sa "Han må være for tidlig født?" Hun hadde barn som var det selv, og kjente igjen lyden
Det var forøvrig en merkelig ting, husker jeg, å se et spedbarn gråte tørt. Det kom jo ingen tårer

En annen ting jeg ble overrasket over, var at jeg kunne ligge på rommet på sykehusets fødeavdeling, og da sønnen min satte i å gråte lenger nede i korridoren så kjente jeg igjen gråten hans. Det overrasket meg, jeg trodde ikke det var mulig å instinktivt kjenne igjen sitt eget barns gråt så øyeblikkelig, etter bare en eller to dager på sykehuset.

Her vokser og trives oppdrettet, må være all det gode hjemmelagde fòret de får

Første bildet er av Alida, førstefødte. Så Johanne, og deretter ett lite bilde fylt av søsterkjærlighet

Johanne er den som er mest interessert i akvariene. Når vi bærer henne nært prøver hun ivrig å fange scalarer.

sååå søte, man får virkelig lyst til å starte opp et sånt 'oppdrett' igjen.
frøkna mi blir snart 8 år, tiden går fort så kos dere så mye dere kan
Hver alder har sin sjarm....
& en sen Gratulerer

Ja, ting har jo skjedd med de på de snart 9 mnd vi har fått kjenne de
Og merker at ting blir lettere, og samtidig mer utfordrende. Er nok sant at hver alder/ utviklingstrinn har sine fordeler/ ulemper.
Her merkes f eks tenner. Og egenvilje! :P

Sent men godt. Gratulere så mye med 2 Hærlige nurk

Mvh Per
PS Junior kjøpete seg 1125liter's akvarie, så dere har noe å se frem til, gjør plass hehe hehe

Mange år til det er aktuelt.
Heldigvis

Jeg håper de vil ønske seg marsvin hehe (Okei da, mammaen ønsker seg marsvin)

Sein, men stor gratulasjon fra meg, også!! Fantastisk resultat, MC!! Så får du bare stimulere fiskeinteressen til Johanne framover! -Selv har jeg hatt suksess med et lite akvarium på barnerommet, slik at 7-åringen i dag er nesten like glad i fisker som meg, og leser fiskebøker, og skriver lange lister med latinske navn! Lykke til alle fire!

Har skjønt dette kan gå begge veier-
søsteren min har akvarie, men sønnen på 7 viser ingen interesse. Det er likksom ikke så spennende siden det "alltid har vært der".
Han vet hva ulike fisker heter, men fotball er mye bedre

Takk for gratulasjoner

hehe ja son er det me lilebror min inge interese for fisk, fotbal er bedre :P