Hehehe! Da hadde jeg ihvertfall sluppet å plukke kampfisk ut av singelen i tunet hos foreldrene mine

I dag fant jeg til min store skrekk og gru en av super-arcuatusene liggende på siden, særdeles døende. At det var nettopp denne fisken, var egentlig ingen overraskelse. Jeg fikk den gratis, ettersom den hadde en skade (det ene øyet er trykket inn). Men jeg er ikke av typen som gir opp en fisk før den har trukket sitt siste sukk, og enda mindre med en super en. Jeg tok en bolle, fylte den med halvparten akvarievann og halvparten rent vann, og fiska stakkaren over dit. Jeg satte inn litt lufttilførsel til elendigheta, og en dråpe Esha 2000. Tro det eller ei: fisken har funnet igjen vertikalen. Kampen er på ingen måte vunnet ennå, til det er fisken for syk, men det er ihvertfall litt håp å øyne nå

Stakkaren har mistet retningssansen igjen, men det er mye mer futt i fisken enn det var da jeg fiska'n ut av akvariet. Jeg aner ikke hvilken vei dette kommer til å gå, men jeg skal ihvertfall gjøre det jeg kan for å sparke den i riktig retning.

Jeg visste at dersom jeg skulle bli bitt av ei kule, så ville det bli av Hufflepuff. Og i dag skjedde det. Jeg skulle fiske ut til gulrotgress til å plante i et annet kar, og da glefsa han til, gitt. Heldigvis traff han negla mi, ellers hadde det nok blitt et sår av det. For han tok av et godt stykke på oppsiden av negla! Det gjorde ikke vondt, men fy fillern som jeg skvatt. Det kom totalt uventet. Hvis jeg ser på negla mi fra siden, kan jeg se det er en liten dolp midt i den. Snakk om skikkelig bitt i den fisken! For å se det positive i det hele, så hjelper dette sikkert til å slipe ned tennene på kula

Av de mindre hyggelige oppdagelsene så gjorde jeg en NO2-test i cory-karet, og jeg gjorde den høyeste målingen jeg noensinne har gjort i et akvarium. Ingen tvil om at det er en filterkatastrofe på gang der. Vannskifte, vannskifte, vannskifte! Hittil har jeg skiftet vann 50 % i døgnet, men jeg må speede opp og skifte 50 % 2-3 ganger i døgnet.
Den stakkars syke coryen har forøvrig omsider tapt kampen

Jeg har vært mildt sagt sløv til å fôre kulene mine med snegler i det siste. Sånn som akvariene stod tidligere, var det ikke alltid like lett å komme til, samt å holde oversikt over tilstanden til fiskene. Særlig gjaldt dette 8-tallskulene (som stod på gulvet bak senga, på en plass det ikke var mulig å legge seg ned ved siden av). Så da jeg fikk dem fram i lyset, i reolen, oppdaget jeg at den ene hadde ubehagelig lange tenner. Dermed har det blitt massevis av snegler på dem de siste dagene. Og de elsker det! Ingen av de andre kulene jeg har, er så vanvittig glad i snegler. De andre avventer situasjonen, og faktisk har jeg kun sett lortetiene ta snegler mens jeg har sett på. Med 8-tallskulene er ikke det noe problem. De kaster seg over sneglene med stor iver, og det er faktisk ganske morsomt å se på! Det er vanskelig å overfôre med snegler, og man regner egentlig ikke snegler som et måltid, bare som litt ekstramat (selv om de skal ha snegler minst to ganger i uka). Men nå som jeg har kuler som så tydelig elsker det, og at det er bare en meter mellom snegletanken og kuletanken, blir det godis både titt og ofte, og forhåpentligvis vil det hjelpe på tennene til fiskene mine. Men jeg venner meg bare ikke til tanken om at det ikke er noen kuler på kjøkkenet som skulle hatt snegler. Det stod tross alt 3 kuleakvarier på kjøkkengulvet tidligere. Og hver gang jeg fisker fram snegler for å gi kulene, sier samvittigheten at jeg skulle hatt noen til de på kjøkkenet også. Og så oppdager jeg at, nei, de er alle sammen her! Helt nære matkilden. For hver meter man kan spare, jo lettere er det faktisk å komme igang med noe. 7 av kulekarene står 1-2 meter unna sneglekarene, og de to siste, i samme reol som et corykar det også er snegler i. Jeg har funnet ut den perfekte måten å få tak i nettopp de sneglene. Jeg mistenker at skivesnegler er et spesielt cory-problem. Jeg vet flere cory-eiere som har massevis av skivesnegler i corykarene, og jeg har dem også kun der! Skivesnegler er ikke lette å fiske ut av akvarier. Men, siden dette er et corykar, så er dette også et kar der pumpa går tett temmelig ofte. Hvis jeg tar vare på vannet jeg skylte filtermaterialet i, så vil etterhvert sneglene komme fram fra gørret, og opp til vannkanten. Og så er det bare å fiske dem ut av isboksen (som jeg bruker å skylle filtermaterialet i), ved å dra fingeren langs vannkanten

Jeg tok en ny test like etter vannskifte, og avlesningen var like hysterisk høy. Så sikkerhetstestet jeg på vann fra springen, og det ga null. Dvs. et nytt vannskifte igjen. Jeg skal fortsette å skifte vann x antall ganger om dagen, så må det være mulig å få situasjonen under kontroll snart. Dette er det verste angrepet av nitritt jeg noen sinne har opplevd! Enda jeg nå har satt inn en ekstra pumpe. Det er riktignok kun en Fluval 2, men den burde greie å hjelpe til bittelitt ihvertfall. Men det betyr også at jeg ikke har blitt særlig mildere stemt til Eheim aquaball. Det er rett og slett ei drittpumpe! Grrrr! Det er utrolig at fiskene greier så bra! Jeg har målt ammoniakk i tillegg, og det er det ihvertfall fritt for i akvariet. Det er en lettelse. Så det er nok alt det gørret som coryene har virvlet opp, som pumpa ikke var forberedt på å håndtere. Pumpa stod nemlig tidligere i zebrakaret, og der var det tross alt kun 3 små maller, samt noen epliser og en haug med pestsnegler. Jeg vil tro at filteret har fått sjokk av den økte belastningen). I tillegg har jeg jo vært nødt til å rense opp i filteret omtrent annenhver dag, og det gjør ikke akkurat all verdens for bakteriefloraen. Får håpe at det hjelper på med to filtre, selv om jeg mistenker at selv det er i minste laget akkurat nå. Jeg har allerede gjort to vannskifter i dag, og det blir ihvertfall ett til før jeg legger meg.

I discuskaret så jeg til min store glede BEGGE GN-ene på farten for å få seg mat. Jeg har sett den at den ene malla er skremmende tynn, og regner vel med at det er den nyeste av dem. Og jeg har aldri sett mer enn en av mallene i matfatet. Men jeg håper at litt (eller ganske mye) discusfôr vil få kjøtt på beina til også denne malla. De første av dem har nemlig stortrivdes sammen med discusene, og det er den eneste GN-malla jeg noensinne har fått til å trives hos meg. De to mallene er for øvrig ikke perlevenner, men som tidligere sagt: det er ventet av disse mallee. Jeg må se å få skaffet meg noen skiferhuler og få puttet en i hver sin ende av karet. Så kanskje de føler seg litt tryggere og okkuperer hver sin side, i stedet for alltid å holde til på samme rot. Jeg har satt opp noen kokosnøtter til dem, men det falt tydeligvis ikke i smak. Det eneste som duger er altså den rota, som de begge holder til ved.

Etter nok et vannskifte, har jeg fått NO2-nivået ned på mellom 0,3 og 0,5, rett etter vannskifte. Det er fortsatt for høyt, men ihvertfall litt mer lovende. Jeg skal teste igjen om en times tid, og se hvor mye det har økt. Deretter blir et ytterligere et vannskifte før jeg hopper til sengs. Puh! Stakkars, stakkars fisker. Og som sagt, utrolig at de har greid seg i denne NO2-suppa. Det sier noe om hvor utrolig sterke disse fiskene egentlig er. Jeg har aldri før vært med på fisk som har overlevd så høye NO2-konsentrasjoner. Takk og pris for at jeg har funnet igjen testsettet mitt (som har vært borte temmelig lenge). Og takk og pris for at coryer har denne evnen til å snappe luft fra vannflata. Jeg mistenker at det er en av grunnene til at de har tålt såpass mye.

I kveld har jeg forresten endelig fått se småttisene til Bartesnoppen. De er fortsatt i hula, men det tror jeg ikke de kommer til å være i morgen. Det så ut til at de hadde fryktelig lyst til å komme ut derfra i kveld. Jeg er veldig frista til å ta dem direkte fra hula denne gangen. Men det ser ut til at jeg ender opp med et uvelkomment sykehusopphold i løpet av de nærmeste dagene, og da er det ikke mye håp for småttisene dersom de skulle oppholde seg i et lite yngelakvarium. Det jeg kan gjøre, er å putte dem over i en barnehage i helga, og så evt. slippe dem ut når de blir alene her i huset. Da har de ihvertfall fått 2 dager ekstra å vokse på før de blir utsatt for sultne palettmunner... Ikke det at jeg tror det vil hjelpe så vanvittig mye, men det er verdt et forsøk.

Det er ikke ofte jeg fôrer med annet enn discusfôr i 325-literen min, men i kveld greide jeg ikke å motstå fristelsen. Jeg bare måtte slippe nedi noen Hikari Sinking Carnivore pellets. Dette var ene og alene med tanken på sjokolademallene mine. Jeg har alltid syntes de har vært sjarmerende fisker, og enda mer etter at jeg flyttet dem til discuskaret, slik at de ikke lenger har sjansen til å spise opp andre fisker (discus blir litt vel stort å gape over, selv for slike slukhalser ). Og nå ser jeg dem oftere også. De har valgt gjemmesteder der jeg alltid kan se dem begge to, selv på dagtid. Men nå måtte jeg bare gi dem litt mat, spesielt beregnet for dem. Og da oppdaget jeg forskjell i personligheten på de to individene. Den ene er langt mer modig enn den andre. Den kom straks fykende, og sugde opp samtlige tabletter på 1-2-3. De andre, derimot, som holdt til like ved der jeg slapp ned maten, kom ikke fram. Jeg greide ikke å dy meg, jeg måtte gi dem en runde til. Den samme malla kom med en gang, og støvsugde dem opp tvert igjen. De bare suges rett inn, og borte er de. Det minner meg ikke aldri så lite om mygglarvestøvsugingen jeg har opplevd (og tidligere beskrevet) fra brochisene mine. Fisken bare svømte bort til tablettene, og borte ble de. Den trengte ikke en gang å virre rundt og lete etter dem. De bare forsvant rett inn, og i løpet av sekunder var de borte alle sammen! Og det verste av alt: du kunne ikke en gang se forskjell på størrelsen på magen til dyret, selv om det ble en god porsjon mat på denne ene. Sjokolademallene er vel ikke direkte pene lenger, men du verden, de er sjarmerende. Og på en helt annen måte enn Spøkelseskladden. De er kanskje like ille til å spise småfisk, men Spøkelseskladden hadde i tillegg et meget grinete temperament. Den kunne banke annen fisk, bare fordi den ville. Sjokolademallene er bare sultne, men ellers noen sjarmtroll. Ikke direkte slemme, slik som visse andre var... Dvs. de er sjarmerende så lenge de er under vann. Den lyden de laget da jeg skulle flytte dem, var bare direkte ekkel!

Blar i lokalavisen i dag og kommer til overskriften: "Lider av litersyken". Og hvem er det som er på ei helside...? Jo det er deg Inger Anne Det var skikkelig moro. Ikke ofte man leser om fisk i den avisen nei. Alltid artig å følge med på tråden din. Lykke til videre

Dyrehagen

Sjokolademallene er bare sultne, men ellers noen sjarmtroll. Ikke direkte slemme, slik som visse andre var... Dvs. de er sjarmerende så lenge de er under vann. Den lyden de laget da jeg skulle flytte dem, var bare direkte ekkel!

Den lyden kjenner jeg til - har en stoor og feit sjokolademalle selv hehe

Tusen takk, Torhild
Det første jeg gjorde da jeg stod opp i dag, både før jeg kledde på meg og før den tissetrengte bikkja fikk slippe ut, var å måle nitrittnivået i cory-karet. Den hadde ikke økt siden i går, takk og pris. Etter bikkjelufting (og påkledning, selvsagt ), var det på tide med vannbytte igjen. Nitritten ble målt på nytt rett etter vannbyttet, og nå var den tett nedpå null Ikke helt 100% borte, men nesten. Jeg skal teste på nytt om noen timer, og så ta et nytt vannskifte. Hvis da testen viser null, betyr det at problemet omsider er under kontroll. Da kan jeg fortsette medisineringen av coryene. De er nemlig ikke helt kvitt de ekle parasittene. Og da blir det en runde med Esha 2000 også. Jeg er litt usikker på om jeg skal gi dem en runde med PraziPro i stedet for Flubenol, bare for å ha gitt dem et alternativ.

Bartesnoppen har vært ute og fått seg litt mat i dag, og det betyr at han sannsynligvis slapp ut småttisene i natt. Noe jeg selvfølgelig ikke fikk med meg. Han er flink til å slippe dem ut når ingen ser.

Ooops! Det ble visst litt dobbeltposting her. Det var ikke meningen.

Vel, jeg har ikke lokalavisa selv, så jeg blir nødt til å løpe ut og kjøpe den litt senere.

Et bilde av en av "trillene" mine.

Jeg fikk meg nettopp en stor overraskelse. Jeg har hatt en fotoseanse i pestkaret, og plutselig så jeg en hel del prikker festet til bakgrunnen, bak ei rot. Fram med lommelykta for å lyse! Og det så da sannelig ut som egg!!! Og de skyldige viste seg straks. For fram spratt en palettdame, og hun var tydelig irritert på meg. Dette er palettparet i pestkaret. Det er jo en stund siden jeg slapp oppi en mann til min svært så ensomme palettenke. Hun har vært enke 4 ganger, og den siste hannen var hun ikke glad i. Derfor fikk hun gå alene leeeenge. Men så tok jeg en av mine egenoppdrettede palettherremenn, og slapp oppi til henne, og det var kjærlighet ved første blikk. Og kjærligheten har vedvart. Men det har liksom aldri blitt noe mer enn stadige lekstegn. Ikke et eneste egg har de produsert. Problemet er kanskje at enhver ting som kan minne om ei hule, er okkupert av ei malle. Så de stakkars palettene har ikke funnet noe sted å bygge bo. Tilslutt har de i sin desperasjon lagt eggene på akvariebakgrunnen! Jeg aner ikke om de greier å berge eggene fra sultne munner. Dessuten er eggene maks 10 cm unna innsuget til den eksterne pumpa, og jeg er ikke mye lysten til å begynne å sette på en filtersvamp mens den stakkars palettdama passer på eggene. Faren er stor for at hun da kan bli skremt bort fra dem for godt. Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg skal gjøre. Hvorfor MÅ bare paletter alltid gyte ved siden av filterinntak? Denne palettdamen har mange ganger forsøkt å ale opp barn (med tidligere menn), og alltid har det vært like ved et pumpeinnsug. Det er bare ikke verdens smarteste sted å ha massevis av bittesmå yngel. Vel, jeg snek meg til to bilder av eggene jeg, og her er de (ikke verdens beste kvalitet på bildene, da).

Beviset:


Og her passer foreldrene på:

Så var det endelig på tide med litt fotobevis fra reol-seasen. Jeg tok kun noen få bilder.

Kjøkkengulvet mitt før flytting opp i reolen. Se bort fra kannene (som vannet skulle tappes over i), fôrtønna for den firbeinte, og...eh...noen få tomflasker...:


Her er de tre første karene på plass, de som allerede stod i reolen før arbeidet begynte:

Her vil du finne bilder av min ennå ikke 100 % identifiserte malle. Jeg har hatt den lenge, og jeg tror jeg vet hva det er. Men 100 % sikker er jeg ikke.

Så noen bilder av Herr Bartnes (og bak den kan du skimte en av mine L-128):





Og til sist et bilde av en ancistrus som sover på ryggen ;-D:

Palettene kom meg i forkjøpet. Da jeg titta på eggene i går, så det ut som de "danset" litt. Jeg trodde det var vannstrømmen som var den skyldige (dette er tross alt like ved pumpeinntaket). I dag var alle eggene borte, og aggresjonsnivået på palettene betydelig høyere. Jeg håper ikke alt for mange småttiser har havnet i pumpa. Nå har jeg ihvertfall omsider satt på en bit blåsvamp på inntaket.

Rettelse: det er igjen noen få egg ennå, og de danser som gale! ;-D

Av og til kan det lønne seg å våkne midt på natta. For nå har jeg fått se en av de nye småttisene til Bartesnoppen. Jeg så bare den ene, og antar at den ble spist like etterpå. Det var ihvertfall en palett i nærheten. Men trøste meg så små de er! For hver gang ancistrusene får barn, blir jeg like overrasket over størrelsen. De er jo knøttsmå! Knøttsmå, og utrolig søte, selvsagt

Herren tok og herren ga. I går viste det seg at den enslige narcissusen hadde problemer, store problemer! Jeg gjorde alt som stod i min makt for å berge den, for denne VILLE jeg bare ikke miste. Men det stod dessverre ikke i min makt å redde den Jeg er utrolig lei meg!

Den veldig, veldig syke palettdama mi, derimot lever fortsatt. Hvordan det er mulig, vet ikke jeg - for hun er fortsatt veldig syk. Jeg mistenker hullsyke, og har dermed benyttet sjansen til å prøve ut Esha Hexamita. Og Esha-medisiner gjør det Esha-medisiner gjør:

Etter å ha knipt igjen i et halvt år, er endelig sterbaiene mine igang igjen! Foreløpig er det bare ei dame som herjer rundt, men hun ser også ut som om hun har tenkt å eksplodere. Hun kommer til å holde på i hele dag. Og disse damene kan legge rundt hundre egg når de setter igang! Ulempen med å ha coryer i selskapskar, er at sjansen for at et eneste egg skal overleve, omtrent lik null. Det er nemlig ikke bare sterbai-hanner som henger på slep etter den stakkars dama. Hun blir også nøye fulgt av en av paletthannene mine. Så selv om det ser ut til at jeg blir fraværende en stund framover, så bare må jeg plukke ut litt egg. I akvariet har de absolutt ingen sjanse til å greie seg.

Jeg har forøvrig funnet ut at jeg ikke orker å stå og se på sterbai-damen min. Jeg blir direkte stresset av det. Hun er så turbostresset der hun fyker rundt og leter etter eggplass, at det smitter over på meg. Hun ser rett og slett helt manisk ut!

Sammen med mine 6 VF sterbai, går det også en bitteliten oppdrettssterbai som jeg har fått av noen. Den er langt fra kjønnsmoden, men vil liksom være med på leken, den også. Og jeg må le, fordi den vet ikke forskjell på mann og dame. De gangene jeg har sett den være med i "dansen", så er det en hannfisk den har eglet seg innpå ;-D

Hehehe! Disse damene er nå virkelig i sin egen verden når de holder på. Fruen sjekket nettopp ut muligheten til å legge eggene sine på en L-144. Malla var ikke overbegeistret over oppmerksomheten... ;-D