Skulle jeg foerst starte med saltvann, saa hadde vel mandarin vaert en av de foerste fiskene jeg hadde tenkt meg.

Ja, jeg forelsket meg tvert da jeg så en for første gang. Så fant jeg ut at man måtte ha digert akvarium for å holde en. Men så fikk jeg vite at en av de mest erfarne på Saltvannsforum holdt en i en 130-liter, og fikk vite grunnen til at det går bra: det var en som var drettet i fangenskap. VF mandariner er svært vanskelige å få til å spise fôret vi vil ha dem til å spise. De tar kun levende smådyr, og man må ha et stort akvarium for å ha nok smådyr til at mandarinen ikke sulter. Men, når de er avlet i fangenskap, har de ofte vokst opp med frossenfôr og tørrfôr, og man slipper det problemet. Dermed kan man ha en i et mindre kar. Den på Jan Holt er avlet i fangenskap, og spiser dermed forhåpentligvis fôr jeg kan tilby den. Akkurat nå ser jeg at jeg har fått svar fra JH. De har 1 igjen, og den spiser frossenfôr. Det lukter Oslo-tur på mandag... Og det passer også fint, nå som klovnene er prikkfrie igjen. Det er på tide med en ny runde prikker, vet dere! Tro det, eller ei; jeg har aldri vært hos JH før!

Apropos smådyr i akvariet: jeg skulle plukke ut klumpen med grønne stjernepolypper i går. Den ville nemlig ikke leve hos meg, og hadde begynt å mugne. Så den måtte altså ut. Da jeg vel og grundig hadde fått den ut av karet, begynte det plutselig å bevege seg grundig under fingrene mine. Faktisk så sprellet det. Jeg skvatt ikke mindre, og slapp alt jeg hadde i hendene. Med korallen hadde det nemlig blitt med et av smådyra i akvariet, en som er svært lik en tangloppe. Og jeg kan forsikre dere om at den sprellet like bra som en tangloppe også. Merkelig at jeg ikke fikk mareritt av den i natt, for det var utrolig ekkelt å kjenne at det sprellet under fingrene!

Hva er det med meg som gjør at jeg er så tiltrukket av småslemme dyr? Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ha en anemone. Det er rett og slett for mye styr, og de er jo heller ikke akkurat snille. Men nå har det plutselig blitt så veldig tiltrekkende med anemone, av nøyaktig de samme grunnene som tidligere gjorde at jeg ikke ville ha; at de kan være aggressive, at man ikke har styr på hvor de vil stå, og at man faktisk må fôre dem. Det er ikke til å komme utenom at det er kule dyr. Men jeg skal forsøke å være flink pike, og ikke anskaffe en. Jeg tror det er mer trøbbel enn jeg liker.

Fin og underholdende tråd du har. Følger med fremover samtidig som jeg har lest meg et godt stykke bakover. Har forresten akkurat vært på en snarvisitt hos Jan Holt og tenkte bare advare, for de tilsetter antakelig noe i lufta der som gjør at man sjelden klarer å gå tomhendt hjem. Mandarin von Askim ba meg hilse og si at det er ikke helt verst hos JH, men at man likevel ser frem mot å bli plukket ut som spesiell,...og ikke bare være en av mengden.

Skal mye gjøres om du klarer å motstå synet og ikke tar med deg vidunderet hjem.

Jeg har ingen planer om å motstå synet! Jeg skal ringe JH på morgenkvisten på mandag, og forsikre meg om at den ikke har blitt solgt, og så ta turen innover til Oslo for å hente karen.

Sjarmøren er ikke nådig! Han angrep nettopp Størstemann, ja, en ganske stor a. frenatus, som jo liksom skal være en godt aggressiv sak selv! Og, ja, Størstemann trakk seg unna! Det som skjedde var at jeg hadde fôret - litt for mye i forhold til det som var meningen, faktisk. Jeg oppdaget da til min glede at klovnene endelig har forstått at det går an å plukke opp mat som har landet. Tidligere har de nemlig ikke skjønt det, og bare tatt mat som ikke hadde sunket ennå. Siden noe av fôret synker veldig fort, så har det irritert meg endel. Sjarmøren satt på en stein, og det hadde landet endel fôr foran han. Jeg tror ikke han selv hadde planer om å røre det. Jeg la merke til at Lillemann ikke turde ta fôret som lå foran Sjarmøren, og tenkte vel at han var litt vel pingle. Men så kom Størstemann og forsøkte seg, og Sjarmøren føk rett på han, og var skikkelig ilter! Trøste meg, det er temperament i den karen! Størstemann forsøkte ikke å ta igjen i det hele tatt, men trakk seg bare unna, og Størstemann bruker da ikke å være så pinglete. Jeg begynner å fatte problemet med salariaser sammen med gobier (det er det som holder meg fra å kjøpe en lekker sitrongobi). Jeg ante ikke at salariaser kunne være så iltre! Jeg håper inderlig ikke dette vil bli et problem mot en mandarin. Jeg har sjekket en kompabilitetsliste, og mandariner og blennier kan muligens gå sammen. Det står "with caution". Jeg liker det ikke helt... Jeg håper bare mandarinen har vett nok til å ikke nærme seg Sjarmøren for mye. Mandariner og klovnefisker, derimot, skal kunne gå greit.

Salarisene kan være urolig hissige ,spesiellt når de blir litt eldre men ellers og.
Så tror nok jeg ville vært litt forsiktig med å sette inn en Mandarin sammen med den.

Min er egentlig ganske liten ennå. Men jeg skal forsøke med mandarin likevel. Jeg ser en hoppe opp og ned foran øynene mine hele tiden nå, så jeg bare må inn til Oslo i morgen... Jeg er litt bekymret over at den oppgis som expertnivå når det gjelder å holde en, men jeg tror på at det handler om at de VF sjelden godtar annet enn levendefôr. Du har forresten en utrolig kul mandarin, Sølvi. Den typen du har, ser man ikke så ofte.

Takk skal du ha ,synes selv den er veldig fin .Den er på farten hele tiden og tror faktisk den har lagt litt på seg og

Håper det går bra med den du får i hus ,det går jo an å prøve.Blir det for mye trøbbel går det jo an å selge den igjen.

Det som gjør den vanskelig å holde er maten da de som du skriver ,er vanskelig å få til å ta frossent for.Et annet problem er at de andre fiskene forsyner seg så fort uansett for,at Mandarinen ikke får tak i noe. Den studerer hver bidige matbit om den skal spise den eller ikke og obs ,maten borte vekk

Derfor er det greit når den kan finne mat rundt om i karet og i steinen for her er det ingen som stjeler maten og den kan bruke den tiden den trenger.

Akkurat det med maten tror jeg ikke blir noe særlig problem. Rekene er temmelig stasjonære, Sjarmøren har så langt ikke tatt frossenfôr, og klovnene hadde fram til i går ikke tatt fôr som landet på bunnen, så klovnene er ikke akkurat overivrige, de heller.

Jeg er litt grinete på Reef Central. Når jeg søker informasjon om ting, for å finne ut om det er noe jeg kan/vil holde, regner de med at jeg allerede har bestemt meg, og hopper på meg av den grunn. Kan de ikke forstå at jeg forsøker å finne ut om det er noe for meg og akvariet mitt? Det er da vel ingen vits i å hoppe på folk fordi jeg søker informasjon om noe som kanskje ikke er passende for meg? Det er en grunn til at jeg søker informasjon før jeg bestemmer meg om jeg vil ha ting eller ikke. Jeg vil finne ut hva som er bra eller ikke bra, og høre på andres erfaring, i stedet for å prøve og feile selv!

Man kan si mye stygt om glassroser, men de er bra til én ting: å få ut ens onde lyster. Jeg har nettopp tatt en runde med eddiksprøyta igjen, og jeg føler meg riktig så ond. Jeg har to store glassroser i tillegg til de små, og det er nok en grunn til at de er store. Den ene er en meget nervøs sak, som trekker seg inn i hula si så snart den merker at jeg nærmer meg. Jeg er ikke borti den, så den må kjenne det på vannet på et eller annet vis. I tillegg sitter den sånn til, at jeg ikke kan komme til med sprøyta hvis den trekker seg litt inn. Den har det visst helt topp, der den bor! I dag flytta jeg litt på steinen, og ga den en dose eddik selv om den hadde trukket seg inn. Jeg vet at jeg ikke får kverket den slik, men kanskje jeg greier å skade den litt. Og hvis jeg greier å skade den, så kanskje peppermynterekene mine blir litt mer interessert i den. Det er lov å håpe... Den andre store sitter faktisk enda verre til. Den sitter bak og under LSen, helt bakerst i karet. Der kommer jeg ikke til, hverken om den trekker seg inn eller ei. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal få tak i den, og den er for stor til at peppermynterekene er interessert. Jeg har sagt det før, og mener det fortsatt: glassroser er faktisk ganske fascinerende. De to store mine er store nok til at de har en skikkelig fot. Det er imponerende hvor kjapt de kan trekke seg sammen! Jeg lurer litt på mekanikken deres der.

Jeg har et problem. Spaghettialgene i refugiumet røyter. Delene de røyter går igjennom returpumpa (uskadet, faktisk), og havner i akvariet, og der virker det som om de vokser og stortrives. I hvert fall blir det ganske fort mye av dem, og jeg tviler på at alt det kommer fra refugiumet. Jeg må renske ganske grundig opp innimellom (jeg plukket ut utrolig mye i kveld!). Jeg får heller ikke tak i alt, da noe ligger for vanskelig til. Hvordan skal jeg unngå røytingen til algene i refugiumet? Bitene blir altså med igjennom boblefangeren før de altså blir spylt opp av pumpa. I begynnelsen tettet de pumpa ganske grundig til også, men det gjør de ikke noe særlig lenger. Og særlig pent er det ikke med disse algene liggende overalt i akvariet.

De er synd de ikke lar meg ta bilde av dem når de holder på, men etter lyset slår seg av for natten, benytter tydeligvis klovnene tiden til å gnukke rumpa si i de fluffy skivene. De holder på og holder på og holder på, og gir seg ikke. De er utrolig snåle! Merkelig instinkt, det der, at de må gnikke rumpa si nedi sånn der. Fiskene er også hele tiden borti hverandre når de holder på. De stryker seg inntil hverandre. Det ser ut til å være en del av ritualet. Skivene, derimot, er ikke superfornøyde med ordningen. De lukker seg pent igjen når de får nok av kontakten. Men, siden jeg har så mange, kan klovnene holde på en stund før alle er lukket. Det er nesten rørende å se dem holde på, så tett inntil hverandre, og så fullstendig i sin egen gnikke-rumpa-verden. Merkelig nok får jeg litt assosiasjoner til hunder som klør seg i rumpa ved å ake seg bortover i gresset. Klovner er fascinerende fisker! Og jeg er glad for at jeg valgte frenatusen. Jeg har ikke angret et sekund på det valget. En vakker klovn, med et temperament som jeg liker. Det er jo også en fordel i forhold til bølle-salariasen min.

Nå står to poser til tilvenning i saltvannskaret. En med en knøttliten eremitt, og en med verdens søteste, lille tass av en mandarin. Men, så liten! Tassen er bare et halvt år gammel, og ca. 2 cm (SL)! Jeg mistenker at det blir lenge til jeg ser den igjen, når jeg slipper den ut i karet. For denne karen kommer til å forsvinne inn imellom steinene, og blir ikke lett å finne igjen. Jeg tror det er altfor mye å håpe på at jeg skal greie å få tatt bilder av den. Men jeg skulle så gjerne ha vist den fram...
En ting er i hvert fall sikkert; jeg legger tankene om en anemone på hylla for en stund framover. Jeg sjanser ikke på at denne lille tassen skal finne på å legge seg oppi en glupsk anemone! Men, hvis det blir en anemone en gang, vet jeg hva den skal hete: Anne Mona.

I dag er faktisk første gang jeg har vært på Jan Holt. Jeg forelsket meg selvsagt i saltvannskarene deres, faktisk så mye at jeg glemte å spørre om prisen på loxoene de hadde inne. Jeg skulle nemlig hatt litt fler av dem. De hadde et godt utvalg på saltvannsfisker. Det er utrolig mye å sikle over, ting som jeg aldri kan ha, dessverre. Men det er lov å sikle. De hadde en stor og velvoksen dragefisk, og de er fascinerende dyr. Mest forelsket jeg meg i to koffertfisker (som kulefiskentusiast, kan man ikke unngå å forelske seg i slike artige slektninger). De er utrolig søte, men det er noe jeg ikke vil invitere inn i et akvarium, selv om jeg hadde hatt plass. De inneholder den samme giften som kulefisker, men i motsetning til dem, kan de slippe giften ut i vannet (strengt tatt kan noen kulefisker også det, men det er i så små mengder at det ikke utgjør noen fare). Gjør du det, blir du premiert med at det utrydder alt liv i saltvannsakvariet, koffertfisken inkludert, som merkelig nok ikke er immun mot sin egen gift. I havet er ikke det noe problem (at den ikke er immun, altså), da den kan svømme bort fra elendigheten. Men, i et akvarium går jo ikke det. Men så søte, da... Her er den ene. De hadde en hunn inne.
Oops! En liten rettelse: den ene av dem var ikke en koffertfisk, men en cowfish. Det er forøvrig samme problemet med den som med en koffertfisk: den kan utrydde alt liv i akvariet. Her er nemlig cowfishen.

Jeg har også sett meg ut det som skal bli den siste fisken i saltvannsakvariet. Den blir ikke kjøpt inn på en stund ennå, men nå vet jeg i hvert fall hva jeg vil ha. Det blir en dvergkeiser. Jeg spurte meg fore hos JH om hva som kan tåle å bo i samme kar som klovnene mine, og ikke minst den hissige salariasen, og han anbefalte da en dvergkeiser. Og det var en vakker sak også.

Krysser fingrene for at det vil gå bra med mandarinen din, Inger Anne! Det er helt sinnsykt flotte fisker. Men jeg har lest de skal være veldig vanskelige å holde liv i over tid, pga de kan være så sære på fôret?

Det er derfor jeg er så glad i å ha fått tak i en som ikke er VF. Problemet er nemlig med de VF fiskene - de vil sjelden ta annet enn levende fôr. Den lille tassen jeg har kjøpt i dag er oppdrettsfisk, og den er alet opp på frossen mysis og artemia, og da går det nemlig bedre.

*Sukker henført og drømmer meg bort*...

Inger Anne

Det er derfor jeg er så glad i å ha fått tak i en som [I]ikke[/I] er VF. Problemet er nemlig med de VF fiskene - de vil sjelden ta annet enn levende fôr. Den lille tassen jeg har kjøpt i dag er oppdrettsfisk, og den er alet opp på frossen mysis og artemia, og da går det nemlig bedre. :-D

Aha! Så flott da!
De er solo-fisker...? Dvs de trives best alene? Viser de aggressjon overfor egen art om de støter på en?

Etter det jeg har lest meg fram til, kan de være noe aggressive mot egen art, men om det bare gjelder eget kjønn, vet jeg ikke. Noen får det tydeligvis til, siden de faktisk kan avles i fangenskap. Ellers tror jeg det er en ganske fredelig fisk, og det er derfor jeg er noe bekymret overfor salariasen min. Salariasen og mandarinen ferdes i de samme områdene i akvariet, og salariasen min er hissig, har jeg funnet ut. Jeg har likevel en ganske god følelse på at dette skal gå bra, men sånt vet jeg jo ikke før jeg har prøvd...

Argh! Det ser ut som om Sjarmøren og Størstemann har vært i tottene på hverandre igjen i dag. Størstemann har nemlig kyssemerke på den ene siden sin. Det liker jeg ikke å se, særlig nå som jeg har en knøttliten mandarin ventende på å slippe ut. Jeg rakk liksom nesten ikke å si at jeg trodde det skulle gå bra, før jeg altså oppdaget dette. Nå ble jeg faktisk skikkelig bekymret. Og med den størrelsesforskjellen mellom Sjarmøren og mandarinen! Det kan bli en dyr erfaring! Håpet er at mandarinen kan gjemme seg i alle små krinkelkroker i steinen, slik at Sjarmøren ikke kommer til. Blir det krise, er det nok mandarinen som må selges! Jeg elsker Sjarmøren, selv om han er en hissigpropp. Jeg synes salariaser er toppen på kule saltvannsfisker - selv om de ikke er de mest billedskjønne.

Etter å ha tenkt igjennom saken litt, husker jeg nå at jeg kun har sett Sjarmøren knuffe med Størstemann, aldri med Lillemann. Det er mulig at han kun slåss med større fisker, ikke de små. Eller så er det slik at Størstemann er litt mer nesevis enn den mindre, og at det er det som får Sjarmøren til å tenne.

Med en så liten mandarin, dukket det også opp noen bekymringer, men det tror det skal gå bra også. Sirkulasjonspumpa mi er heldigvis så godt beskyttet at det ikke er noen fare for at mandarinen skal havne inni. Jeg tror at den ikke skal greie å snike seg inn i overrenningsboksen heller, men helt sikker er jeg ikke. Jeg hadde jo ikke ventet en så liten tass. Jeg har greid å ta et bilde av den i posen.



Hvis dere lurer på hva jeg har tatt bilde av her, kan jeg fortelle at alle ujevnhetene på glasset her, er kyssemerker etter Sjarmøren. Han er en meget effektiv sak! Oops! Bildet kom visst ut liggende. Vel, dere ser poenget uansett.



Her er den siste snegla - den jeg ikke har fått avbildet før. Den var med som blindpassasjer i LSen, da jeg startet opp.

Lille Mandarin har nå flyttet inn i sitt nye hjem. Som jeg trodde, ville den ikke la seg avbilde, nei. Men forhåpentligvis vil det dukke opp sjanser en eller annen gang. Jeg greide å snike meg til ett bilde som kan brukes, før han forsvant inn under en stein. Egentlig var det litt greit at han plasserte seg der, for da fikk jeg svar på en bekymring jeg ikke har nevnt: Siden han er så liten, fryktet jeg at den største klovnen kanskje ville nappe i den. Men Lille Mandarin dyttet seg inn akkurat der Størstemann holdt til, og Størstemann kikket ikke på den engang. Puuuh! Lille Mandarin så forøvrig svært bekymret ut for de nye omgivelsene, men annet er ikke å vente. Jeg skal gi han en time å roe seg på, og så skal det mates med litt frossenfôr. Det er flere enn Lille Mandarin som kommer til å være fornøyd med det. Både klovnene og rekene blir helt spinnville når de får frossen artemia.

Kikker innom tråden din igjen i kveld

Må bare si det; det er godt å lese litt i personlige akvarietråder igjen, hehe!