Det er utrolig hyggelig å se deg her igjen, Mona.

Lille Mandarin spiser! Jeg blir alltid så stolt av helt nye fisker som spiser sånn mer eller mindre med en gang de flytter inn. Det sier litt om at de er ganske tøffe i hodet. Lille Mandarin er jammen ikke lett å finne, sånn innimellom steinene. Heldigvis holdt han seg i nærheten av der han trakk inn da han slapp ut, så jeg fikk se nurket igjen. Noe så søtt som en bitteliten mandarin! Der en mandarin er utrolig vakker, er et sånt lite nurk utrolig vakker og utrolig søt! Jeg er svært forelsket i min nye sussebass.

Nå har det lille nurket spist sin første frokost her. Sølvi har rett i at den er treg i matfatet. Den snapper en liten bit, koser seg lenge med den, før den sakte, men sikkert napper til seg en bit til - alt liksom i sakte film. Men så søt når den holder på! Heldigvis er det ikke noe problem at den er treg i matfatet. Den har ingen å konkurrere med når det gjelder bitene som havner på bunnen. Kanskje med unntak av rekene, men jeg vil ikke anse det som konkurranse. Peppermynterekene er ganske stasjonære, og holder til på andre steder enn mandarinen. Mandarinen har nemlig tydeligvis bestemt seg for å bo der som han først søkte tilflukt da han slapp ut i karet i går. Der deler han plassen med Størstemann; et merkelig samboerskap igrunnen. Jeg må vel forresten døpe om Størstemann etterhvert - han er eller blir en dame. Nytt navn blir nok Fruen i Huset.

Jeg måtte kikke to ganger i saltvannskaret i dag. Det så ut som om jeg hadde to pussereker. Svaret var selvsagt enkelt: skallskifte. Men skallet sitter sånn halvveis fast på en korall, og ser ut som om det klatrer opp og ned i vannstrømmen. Det ser helt levende ut.

Jeg forsøkte å titte på prisen på loxoene på artslisten til JH, men de stod ikke. Derimot fikk jeg bakoversveis da jeg så prisen på weitzmaniene: 495,- pr. stk. Det kan man si er en stiv pris!

Jeg oppfører meg som en nybakt mor i dag, jeg. Hver minste lille detalj ved det nye nurket skaper jubel. Hittil har den oppholdt seg bare i skyggen av og under en stein, men nå nettopp tittet den fram i lyset for første gang. Jeg dro selvsagt fram kameraet, men det ble ikke noe som kan brukes. Jammen fikk jeg se den lille tassen gjespe også. Jeg tror dette kommer til å bli en nysgjerrig liten tass etterhvert.

Jeg bekymrer meg heller ikke i forhold til Sjarmøren lenger - i hvert fall ikke i forhold til Lille Mandarin. Det er nemlig tydelig at det er Fruen i Huset som er målet for Sjarmørens aggresjon. Han gidder ikke å bry seg om Lillemann, og jeg er ganske sikker på at han er enda mindre interessert i Lille Mandarin, som er enda mindre. Fruen i Huset, derimot, er tydeligvis i en størrelsesorden som Sjarmøren ikke liker. Nå nettopp satt Sjarmøren på en stein. Hver gang Fruen kom for nære, ruset Sjarmøren ut mot henne. Fruen skjønner egentlig ikke at Sjarmøren er noe å bry seg om. Hun er tydeligvis litt for vant til å være sjef, og har dermed ingen tanker om å passe seg for noe. Derfor kommer hun litt for nære Sjarmøren både titt og ofte. Og jeg mistenker at det kanskje er kimen til hatet til Sjarmøren. Han kan visst ikke tåle at noen ikke har respekt for han.

Jeg begynner å merke at jeg er litt mer vant til å håndtere saltvann nå (men for all del: jeg er fortsatt nybegynner). Jeg har begynt å oppdage ting i akvariet som jeg kan bruke som varslere på verdier i vannet, og det er godt å ha med seg. Det er særlig i forhold til når SG begynner å bli litt for høy. Jeg ser det på den ene av skivene mine. Hvis den begynner å trekke seg litt sammen, er det på tiden å etterfylle (fersk)vann. Jeg ser det selvsagt på nivået i sumpen også, når jeg må etterfylle, men det er greit å ha en som varsler om at SG kryper oppover.

"Skal ikke ha saltvann, skal ikke ha saltvann, skal ikke ha saltvann..."

Var forresten innom "fisklistan", og Imazo syns weizmaniene skal koste 594,- svenske, så da var jo de du så ganske billige faktisk

sissimor

Var forresten innom "fisklistan", og Imazo syns weizmaniene skal koste 594,- svenske, så da var jo de du så ganske billige faktisk ;)

Hah! Nå tok jeg Lille Mandarin på fersken! Han var ute på oppdagelsesferd. Utrolig snål fisk, i grunnen. Jeg er vant med at fisker enten ikke er så skvetne, og dermed ikke gidder å gjemme seg, eller så er de skvetne, og stuper i skjul når jeg kommer borttil. Mandarinen er annerledes. Han er ikke så veldig glad i meg ennå, så han vil helst ikke at jeg skal se på han (og akkurat der er vi ikke enige for tiden... ;-D). Men å styrte i skjul ligger ikke for en mandarin. Mandriner beveger seg langsomt. Jeg vet de kan bevege seg fort hvis de må (det så jeg jo da den skulle fanges inn i butikken, og jeg ser det når den snapper til seg mat), men de vil det helst ikke. Alt skal skje sakte. Når han da oppdager meg, begynner en sakte tilbaketrekning til tryggere strøk - og, ja, jeg mener sakte. Den minner meg litt om bevegelsene til et dovendyr, men det kommer noen kjappe bevegelser når den skal snappe mat. For det tar den seg tid til, selv om den egentlig er på vei for å skjule seg for en stor, skummel tilskuer. Den eneste fisken jeg har som kan ligne på dette, er den ene kulefisken min, men den har likevel et helt annet temperament. Hun er meget skeptisk, og vil ikke at jeg skal se henne uansett. Det kan gjerne gå måneder mellom hver gang jeg ser henne ute fra gjemmestedet sitt. Og når hun ser at jeg ser henne, rygger hun sakte inn på skjulestedet sitt igjen. Hun rygger sakte for å unngå å gjøre brå bevegelser som kan tiltrekke seg oppmerksomhet, og hun rygger for å ha kontroll på hvor jeg befinner meg. Mandarinen snur faktisk ryggen til meg, når han vil bort. Og han beveger seg i samme fart når han vil ha seg bort fra meg, som den farten han bruker når han skal undersøke et nytt område. Det er merkelig å ha en så rolig fisk sammen med de svært aktive klovnene og Sjarmøren. Men det er godt med litt variasjon også.

Det sies på TV-en nå at Norge er det landet i Europa som har flest korallrev!

Gleder meg til masse flotte bilder av det lille sjarmtrollet

Lille Mandarin er faktisk blitt ganske husvarm nå, og tusler rundt i karet på oppdagelsesferd. Nå får jeg faktisk se han skikkelig. Og jeg har fått tatt noen få dårlige bilder (han har jo ikke for vane å legge seg til ved glasset), men jeg deler dem likevel.

Og så et bilde av surpompen.

Vakker liten nurk det der. Og alle kar trenger en real surpomp gitt.

Nydelige farger på den Mandarinen og passende navn også,syns jeg.Vet du hvor mye større den kommer til og bli,i forhold til det den er nå?

Så nydelig liten sak!

Nå måtte jeg faktisk slå det opp, og mine kilder er ikke enige på lengden. Den første oppgir 6-7 cm og nr. 2 oppgir 10 cm. Jeg måtte da sjekke en tredje kilde, og den sa også 10 cm. Om det er TL eller SL (med eller uten halen), vet jeg ikke. Kanskje det er grunnen til de forskjellige målene. Den lille tassen har uansett en hel del størrelse å kunne vokse på. Nå er den ca. 2 cm pluss halen. Men så er han bare et halvt år gammel også. Hvor lenge en sånn en lever, vet jeg ikke.

Hvis jeg ikke tar helt feil, er mandarinen en slektning av den norske fløyfisken. De regnes i hvertfall begge til gruppen dragonets (jeg vet ikke det norske ordet). Fløyfisken er forresten også pen, men selvfølgelig ikke slik som mandarinen.

wow en sånn Fløyfisk har jeg funnet i fjæra i fjor sommer!! Den svømmte rolig og stille plutselig mellom føttene mine når vi var i land på en liten strand på en øy.. har ikke funnet navnet på den før nå, takk for det!

Når man ser dette bildet, ser man slektskapet.

Av og til skjønner jeg meg bare ikke på fisker. Det var to fisker jeg var nervøs overfor da Lille Mandarin flyttet inn: Sjarmøren og Fruen i Huset. De bryr seg overhodet ikke. Men den eneste jeg ikke var redd for, er den som bryr seg, nemlig den minste av fiskene jeg hadde fra før! Lillemann har nettopp vært borti og dyttet i Lille Mandarin tre ganger. Jeg tror (og håper) det var fordi han syntes at Lille Mandarin opphold seg på hans sted, og sånt skal man ikke ha noe av! Men det tok tre forsøk før Lille Mandarin skjønte hintet og flyttet på seg. Jeg håper det blir en engangsforeteelse.

Jeg tok noen bilder av den ene turbosnegla mi som holdt på på glasset. Turbosnegler kan faktisk være vakre!

Jepp, da er jeg i gang med en ny prikkerunde. Lille Mandarin har blitt prikkete. Dessverre lar han seg ikke plukke på av pussereka, da reka er større enn han selv. Akkurat det bekymrer meg litt. Det er utrolig uvant, det der, i forhold til ferskvann, at fiskene får prikker etter flytting.

Må man medisinere dem når de får prikkesyke i marint vann? Er det en slektning av hvitprikk-parasitten vi er vant til fra ferskvann som gjør det? Ferskvannsvarianten liker jo ikke salt, men her har vi jo skikkelig saltvann, så da må det jo være en slektning som har tilpasset seg... ?

Det er en ting til som er uvant med saltvann: man medsinerer sjelden. Koraller tåler de færreste medisiner, så det er ikke bare å dumpe ting i akvariet. Det er derfor man har pussereker og fisker som pusser; de tar seg av parasittene. Hva slags parasitter jeg har, vet jeg ikke. Jeg er nettopp ferdig med prikkerunde nr. 1, som dukket opp da jeg innførte den siste klovnen min. Der var det bare å smøre seg med tålmodighet, la pussereka gjøre jobben sin, samt at jeg satte inn et UV-filter. Og prikkene forsvant av seg selv etter en stund. Men siden mandarinen ikke lar seg plukke av pussereka, er jeg bekymret. For all del - jeg var bekymret under forrige prikkerunde også. Det var første gang for meg, og jeg syntes det var skrekkelig ekkelt å ikke medisinere. Men det gikk altså bra.

Får man den marine varianten av hvitprikk (cryptocaryon) er man i skikkelig trøbbel. Det er dramatisk, og man mister trolig en del fisk. Løsningen der er motsatt av hvordan man kan behandle hvitprikken man får i ferskvann; man tar fiskene over i et kar der man senker saltinnholdet (hyposalinitet). Hvis jeg ikke husker feil, må man vente 6 uker før man slipper fiskene tilbake i hovedkaret igjen, da det tar så lang tid før parasittene dør i vannet, når de ikke har noen i karet som overfører elendigheten. Men når det gjelder mandariner, er dette et problem. De tåler dette dårlig. De tåler også dårlig evt. medisiner som er sterke nok til å kunne kverke parasitter.

Ikke vet jeg hva jeg så i morges, men nå er det ikke en prikk på Lille Mandarin. Meg jeg klager ikke akkurat over det...
Den lille tassen begynner å bli vant med meg også nå. Jeg får lov til å kikke på han, uten at han forsvinner nå. Men når jeg forsøker å trykke et kamera opp i trynet på han, da synes han det er nok! Så bilder er ikke lette å få til.

Det er rart å være så glad i en sånn rolig tass. Jeg liker som kjent fisker med futt i, og denne karen er definitivt ikke sånn. Han er rolig og verdig, liksom. Og merkelig nok dukker uttrykket "et behagelig vesen" opp - jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det om en fisk! Men sånn er mandarinen. Lille nurket mitt!