Hehehe! Mener du at bøttene legger skumle planer sammen, mens jeg sover min uskyldige skjønnhetssøvn? Da skal jeg være glad for at det kun ble 1-2 liter vann utover gulvet, i stedet for 10! Bøtta var kjøpt på Rema, for hele 12,-, hvis jeg husker riktig. Så jeg antar at den ikke var av 1.klasses kvalitet, ja. Så nå må den se fram til en pensjonisttilværelse som transportør av nyvaskede klær. Selv slemme bøtter får bli hos meg. Men besøk av julenissen, tviler jeg på at den får i år.

Nå hadde jeg helt sikkert avskrevet palettyngelen. De siste dagene har jeg ikke sett snurten til dem. Men jammen er det noen i live fortsatt! Disse foreldrene gjør en god jobb, selv om jeg ikke kan telle mer enn 3 yngel (har flere fisk som sikler etter litt godis). Grunnen til at de så langt har klart seg, er et helt utrolig rotsystem under en av plantene mine. Pestkaret er nemlig det eneste karet jeg har fått planter til å stortrives (trolig fordi dette karet har vært konstant overbefolket, og til tider veldig, veldig overbefolket, med tanke på at det har vært en del store maller). Og en av plantene har et helt sprøtt system av røtter. Opprinnelig var halvparten av røttene nedi grusen, men nesten alt er revet opp under div. slamsuginger. Dermed er det omtrent like mye røtter som det er plante i vannet. Det tette rotsystemet er perfekt gjemmested for små yngel, og det gjør det lettere for foreldrene å passe de små også. Oops! Der var det en til! Da er de 4 små. Ikke akkurat imponerende palettkull, men de lever ihvertfall fortsatt, og for hver dag blir det større håp om at de skal greie seg. Akkurat nå spiser de av filtersvampen jeg har satt utenpå innsuget til den eksterne pumpa. Takk og pris for at jeg har satt på den svampen!

Rekefôringskveld for kulene er alltid underholdningskveld for meg. Det er da kulene virkelig viser sitt sanne jeg. Hufflepuff kommer omtrent ut av akvariet når han ser reka. En dag må jeg virkelig ta fram kameraet, og forevige seansen når han ser reka. Han fyker fram og tilbake foran glasset, og er helt vill!
Koseklumpen river reka i fillebiter, enda verre enn Hufflepuff. Det er de eneste gangene jeg ser virkelig futt i den fisken. Ellers er han fryktelig rolig og temmelig kjedelig.
Tiger, som vanligvis ligger og gjemmer seg, kommer ut i en vanvittig fart, snapper reka, og piler tilbake til gjemmestedet. Så river også han reka i fillebiter, så bitene fyker, i normal kulestil.
Den eneste kula som ikke oppfører seg som ei kule ved reketid, er Jack the Ripper. Makan til pinglekule! Det er vanskelig å tro at denne kula er en konemorder. Han holder seg unna meg, og kommer kun listende fram når jeg ikke ser på. Men i det siste har han heldigvis blitt bittelitt mer modig, og det hender jeg ser han borte fra gjemmeplassen sin innimellom.

Hvem av dem er den arten som graver seg ned i sanda? Den som jeg foreslo navnet "Digger" på? (men du valgte et annet, men jeg husker ikke hva)

Tar den kula med seg rekebiten sin UNDER sanda, eller spiser han på bakkenivå?

"Diggern" ble til Koseklumpen. Koseklumpen fordi den ser ut som en klump av ett eller annet (har sett populærnavnet "swimming shit"), men mest fordi suvatti i en artikkel på the puffer forum blir beskrevet som "the most vicious of all puffers". Da må jeg jo bare kalle han Koseklumpen. Koseklumpen graver seg meget, meget sjelden ned. De gjør det jo som en del av det å jakte på mat: graver seg ned, og venter på at maten skal komme spaserende forbi. Koseklumpen har derimot funnet ut at maten kommer dalende fra oven, og dermed har han sluttet med sånt "tull" Synd for meg, for jeg liker å se hvor usynlig en så stor fisk kan bli. Forresten: da jeg kom tilbake fra sykehuset, etter å ha vært borte i 12 dager, så så jeg han nedgravd igjen, for første gang på mange måneder. 12 dager uten mat har vel gjort at han har forsøkt sin gamle jaktteknikk igjen. Ellers ligger han kun i ro under ei rot, og rører kun på seg når han tror han skal få mat. Ihvertfall er det lite liv så lenge jeg ser på. Men dette er ei nattaktiv kule, så det kan godt være at det skjer spennende ting om natta, når det er helt mørkt.

Jeg har nettopp skiftet vann på sterbaismåttisene igjen, og de er i strålende form. De har helt klart vokst Det er snodig å se at det er forskjell på personligheten på dem! Ikke det at jeg kan se forskjell på 20 sterbaiyngel. Men det er helt tydelig at det er forskjell i aktivitetsnivået mellom de enkelte fiskene. Noen er helt propell hele tiden, mens andre er rolige, og ligger mest i ro. Jeg tok akkurat en opptelling, og kom til akkurat 20. Det vil si at jeg har mistet en eller to. Men det skulle bare mangle at jeg ikke fikk noe frafall de første dagene etter at jeg kom tilbake. Noen var sikkert halvsyke etter vanstellet de fikk mens jeg var borte. Jeg synes det er meget imponerende at jeg har 20 sterbaiyngel i live i det hele tatt! Nok en gang: ca. 10 dager i ca. 1 liter vann, uten vannskifte, sammen med en hel haug med mugne, råtnende egg, og uten noen som helst form for fôring. De er bare forbausende spreke. Men de er da også noen skikkelige tøffinger! Bare synd at jeg snart reiser på Juleferie snart. Jeg blir da nødt til å slippe dem uti et eller annet corykar, og håpe at de ikke havner i pumpa, eller at overgangen til nytt miljø ikke blir for tøft for dem. Jeg synes å huske noe om at de også er veldig følsomme for forskjeller på vanndybde, og det vil det definitivt også bli forskjeller på når jeg slipper dem ut. Ulempen er at det garantert blir i et akvarium med Fluvalpumpe i, og da er det en viss fare for at de kan havne i pumpa. Jeg kommer nemlig ikke til å trekke noen sokk utenpå pumpa. Jeg sliter mer enn nok med at disse corypumpene går tett, uten å ha noe utenpå dem. Og med den erfaringa jeg har med å dekke til pumper i ikke-corykar, så ville det ha ligget an til filterkatastrofe mens jeg er på ferie.

Hah! Nå vet jeg det! 63-literen min! Der har jeg ikke Fluvalpumpe. Jeg må riktignok flytte killiparet som går sammen med de andre coryene i karet. Jeg mistenker at de nok ikke ville ha greid å motstå slike lekkerbiskener. Og jeg blir nødt til å spandere en litt større klump med javamose, for å gi dem litt mer gjemmesteder. Jeg tror det må bli den beste løsningen. Akkurat nå skulle jeg gjerne ha kunnet ta med meg disse småbarna. De blir liksom skikkelige hjertebarn, etter å ha overlevd slike ting.

Synes å huske å ha lest et sted at hvis cory-yngelen slippes i vannflata på det dypere karet og får svømme ned selv, så greier de å utveksle trykket og får ikke så store problemer med overgangen. Skal ikke gå god for den altså, men er ikke dumt å prøve det når du likevel må flytte de

Ja, slippe dem ut et eller annet sted, må jeg uansett. Jeg vil ikke utsette dem for 1 1/2 uke til med behandlinga de fikk ved starten av livet. De har heldigvis fått noen uker å vokse litt på nå, så de ikke er helt nyklekte når jeg reiser på ferie.

Det ser forresten ut som om Bartesnoppen har noe på gang igjen! Da den fisken endelig kom i gang, gjorde han det skikkelig. Det er 3. gangen i høst Han har ligget og viftet litt med finnene, samt at han har styret og pusset inni hula. En ting til som gjør meg sikker på at det er noe der, er at en av de andre hannene nok en gang er stasjonert fast på utsiden av hula, og forsøker å snike seg inn. Slik har den gjort hele tiden når det har vært egg eller yngel i hula. Og Bartesnoppen er selvsagt litt hissig på sniken. Og jeg som i sin tid tviholdt på at ancistrus er en fredelig fisk! Bartensoppen har blitt en skikkelig hissigpropp.

Jeg har forresten opplevd et annet spill i discuskaret mitt. Jeg er 90 % sikker på at det bare var en slåsskamp, men helt sikker er jeg ikke... Det var så snodig å se på. Det er ikke discusene som har holdt på, men mine to golden nugget. Jeg vet jo at GN er svært territorielle, og det er derfor jeg er temmelig sikker på at det var en normal styrkeprøve. Jeg har to Rio Iriri GN (L-177) i 325-literen. De er temmelig sky, så de gidder ikke å vise seg fram så veldig ofte. Det er ikke det at jeg ikke ser dem, for de har sine faste oppholdssteder, men de kommer liksom aldri helt åpent fram. I dag stod de plutselig sugd fast på ruta (det hender de tar en tur ut på ruta, når de tror jeg ikke ser - men aldri samtidig), tett inntil hverandre. Slik hang de en stund, og de ristet innimellom på kroppen. Plutselig begynte de å svømme helt side ved side, bortover hele glasset, og ristet på kroppen innimellom. Så langt var det ingen kroppskontakt mellom dem. Da de til sist ga opp denne denne synkronsvømminga, begynte det som lignet atskillig mer på en real slåsskamp. Og denne slåsskampen holdt de på med lenge. Noen ganger med kroppen inntil hverandre (gjerne buk mot buk), og etterhvert også ansikt mot ansikt. Det var utrolig spennende å se på. Og du verden for en fart det kan være i disse små kroppene. Det så skikkelig hissig ut, og det var ganske langvarig. Men med kjennskap til ancistruslek, vet jeg at lek kan se litt dramatisk ut. Jeg tror faktisk jeg skal legge ut en egen tråd med spørsmål ang. denne.

Ancistruser er rare dyr. Den hannen som hele tiden ligger klistret på utsiden av skiferhula der Bartesnoppen holder til, ligger og vifter med finnene for harde livet. Han vifter enda mer enn Bartesnoppen som har grunn til å vifte. Han er bare rar...

Akkurat nå tror jeg at jeg skal være glad det ikke er noe mannfolk i livet mitt. Eller egentlig, mannfolka skal være glade de ikke er i livet mitt, med mindre de er akvarieiditoer som jeg. For hva annet kan man finne på om natta, enn å skifte vann på akvariene? Den siste uka har jeg begynt vannskiftene ca. kl. 1 på natta. Det må være kjipt å leve sammen med akvaristiske B-mennesker.

Hehe! Jeg har et mannfolk i livet mitt, og han sover ofte sin søteste søvn mens jeg pusler rundt på akvarierommet. Han er A-menneske, jeg er B-menneske (eller C?).
Jeg slår sjelden på lysene i akvarierommet før langt på dag, sånn at jeg kan pusle rundt der inne sent på kvelden eller utpå natta Forskyver min døgnrytme OG fiskenes
Synes det er en ypperlig tid på døgnet å gjøre ting på. Alt er så rolig og stille da, man får jobbe uforstyrret. Særlig deilig er det å slippe det maset fra en unge på sju år, som vet eksakt når han skal gaule på mamma.... og det er nøyaktig i det øyeblikket jeg har brettet opp ermene og stukket en arm nedi et akvarie så jeg er våt. DA roper han! Jeg bare vet det, han har en slags innebygd sensor for når det passer dårligst å mase. Helt utrolig! Jeg tuller ikke en gang Ni av ti ganger så roper han akkurat når jeg har rukket å få armene våte.

Og bikkja mi har for vane å bare måtte på do når det passer som aller dårligst...

Jeg holder å på med å forberede Juleferien, for både meg, og selvsagt fiskene. Det blir nye dager med faste for fiskene. Heldigvis har jeg rukket å feite dem litt opp litt siden forrige alene-hjemme-party Særlig irrubescohannen min trenger å slanke seg litt nå Akkurat fôring i irrubescokaret er faktisk et lite problem. Hannen er feit, og dama er slank, og det er hovedsaklig hannen som får tak i maten. Så tvilen blir: skal jeg fôre nok til at dama får nok mat, eller skal jeg fôre lite nok til at hannen ikke blir overfôret. Jeg har forresten fått til et nesten ok bilde av lortetihannen min. Har han ikke en lekker hale?


Ellers er småttisene fortsatt i storform. Jeg har ikke hatt noe frafall de siste dagene. De virker sunne alle sammen. Men i morgen blir jeg nødt til å slippe dem ut i et akvarium, og da vet jeg ikke hvor mange som kommer til å greie seg. Den største frykten er at de skal havne i pumpa. Jeg tør ikke å dekke til pumpa når jeg ikke er tilstede, ettersom jeg allerede i utgangspunktet sliter med at pumpene i corykarene går tett hele tiden. Og etter å ha vurdert fram og tilbake, har jeg ombestemt meg: det må bli den ene 120-literen de skal slippes ut i. Der går det en Fluval 4-pumpe på full guffe, så det kan bli tøft for småttisene. Jeg har riktignok hatt yngel der før, men det var kun 2 stk. (hvor kun en av dem vokste opp), og de var større enn disse er, da de ble sluppet ut.

Det blir egentlig spennende å se hva som møter meg når jeg kommer tilbake fra ferien. Dels fordi Bartesnoppen passer egg, dels pga. disse småttisene jeg blir nødt til å slippe "fri", og ikke minst pga. de to syke coryene (har skrevet om dette i en annen tråd). Det er to av mine VF c. sterbai som nå er syke. I går trodde jeg at jeg kom til å miste minst en av dem. Etter å ha tenkt en del på det, valgte jeg å gi en dose Flubenol. Jeg hadde overhode ikke noe håp om at det skulle hjelpe, men de ser faktisk friskere ut i dag. Men jeg skulle gjerne vært hjemme og fulgt med på tilstanden videre.

Når jeg kommer tilbake etter ferien, skal jeg forsøke å sette igang lek hos flere av coryartene. Det er jammen på tide at de finner på noe spennende snart. Av alle mine coryarter, er det to som har lekt: sterbaiene, som nå er igang igjen, og mine c-121, som hadde en runde med egglegging etter at jeg fikk dem i hus i vår. Etter dette har de knipt igjen.

Vel, hvis det ikke skjer noe mer spennende her hos meg før jeg reiser i morgen, så får dere ha en strålende Jul! Jeg har som kjent dårlig med internettforbindelse hos foreldrene mine, så det blir bare sporadisk at jeg kan stikke innom her, hvis jeg får sjansen i det hele tatt. Kos dere i Jula, folkens!

Jeg glemte å nevne at palettene greide å lure meg igjen! De har de siste dagene begynt å vise lekstendenser igjen, så jeg regna med at de siste yngelene hadde tatt kvelden. For nå gjør de seg virkelig lekre for hverandre. Men innimellom ser jeg likevel atferd som tyder på at de passer på yngel - men det er bare av og til. Til sist satte jeg meg ned og virkelig studerte rotsystemet der yngelen har holdt til tidligere, og jammen var det en kompis der ennå! Han er fortsatt ikke store kroppen, men han blir større for hver dag som går. Da er det fortsatt håp om at jeg skal greie å ale opp et palettkull til, og at palettdamene endelig skal greie å fostre opp ungene sine. Hun har nemlig mange mislykkede forsøk med sine eks-menn, og ingen av barna greide de å få opp i voksen alder. Dere skulle ha sett dem nå: de er så utrolig vakre i parringsdrakten sin. Fargen på hunnen er nesten selvlysende gull, og han er ikke så veldig mye dårligere, selv om hans farger er mer pastellfarge. Og så har han usedvanlig mange prikker på både halen og ryggfinna. Jeg er stolt over kompisen, også fordi dette er en selvoppdrettet fisk

Da var jeg endelig tilbake fra ferie (for en drøy halvtime siden, faktisk), og jeg har såvidt fått litt oversikten over tilstanden til mine finnete venner her hjemme (men full oversikt får jeg ikke med det første - lommelykta tok kvelden rett før jeg reiste på ferie).

Her hjemme ventet en ubehagelig overraskelse. Det jeg frykter nest mest (mest av alt frykter jeg selvsagt lekkasje) hadde skjedd: det hadde gått en sikring mens jeg var borte! Og selvfølgelig er det der reolen min er koblet opp. Dermed måtte jeg bare kaste meg inn i vanntesting, så snart jeg kom inn døra her. Heldigvis ser det foreløpig greit ut. Jeg har bare fått testet to, og må faktisk vente med å teste resten. Det begynner å bli lite igjen i flaskene, og jeg må ha nok til å ta en ny testrunde i morgen. Derfor har jeg testet der jeg vet belastningen er størst. Heldigvis var det null ammoniakk og nitritt i det ene karet, og bare helt ubetydelig med ammoniakk i det andre (JBLs dråpetester er tross alt ganske finmaskede). Ettersom det er antydning til litt forhøyet ammoniakk i det ene karet (og dette er i det karet der det er aller høyest belastning - et temmelig overfylt akvarium), skal jeg fôre ytterst forsiktig før jeg legger meg, og så teste på nytt når jeg står opp i morgen. Får jeg samme resultat, kan jeg trolig puste lettet ut, selv om jeg selvsagt skal følge opp med nye tester i dagene som kommer (så lenge testene holder...).

Det ventet forresten litt hyggelige nyheter her også: alle sterbaiene mine er fortsatt i live, takk og pris. Flubenol gjorde tydeligvis nok en gang susen! Det er og blir et vidundermiddel. Yngelen kan jeg bare glemme å få sett noe til med det første. Uten lommelykt blir de altfor vanskelige å få øye på.

Jeg har forresten en haug med fornøyde fisker her nå. 1 1/2 uke uten mat (etter en meget kort pause fra forrige gang jeg var borte), for så å få sitt første måltid på lenge, gir fisk som glemmer å være sky og beskjedne.

Ny test i morges, og ammoniakknivået er nå ned på null, og nitritten fortsatt null, takk og pris! Så det ser ut til at akvariekatastrofen kan avlyses. Men jeg skal selvsagt følge nøye med de nærmeste dagene. Og jeg skal teste kuleakvariene etterhvert som de får mat i dag. Kulene er de som er absolutt mest følsomme på vannkvaliteten, så her må jeg være ytterst forsiktig i begynnelsen. Noen av kulene furter forresten som vanlig, nå som jeg har vært borte. Det er særlig Hufflepuff som bruker å reagere sånn, og han er selvsagt den som furter mest. Den fisker er bare veldig sosial, i tillegg til at han har en mage som rommer mye mat, og som dermed blir veldig tom på 1 1/2 uke. Hans akvarium er forresten det ene jeg testet i går, og det var det som var ammoniakk- og nitrittfritt, så det er ikke det som plager han. Han er bare rett og slett furten.

Jeg har forresten sjekket sterbaiene igjen, og nå som det er lyst, ser jeg at de to syke fortsatt hangler noe. Helt friske er de dessverre ikke, selv om de mot formodning fortsatt er i live. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem videre nå. Råd tas selvsagt imot med takk.

I dag var det rett ut for å kjøpe ny lommelykt, og så speide etter yngel. Jeg har titta leeeenge en, to, tre ganger, og hadde gitt opp å finne noen (noe som ikke betyr at jeg trodde de var vekke - jeg vet de er utrolig flinke til å gjemme seg). Men akkurat da jeg hadde gitt opp det hele, så jeg plutselig et rusk som beveget seg mot strømmen. Dette var oppå rota, under javamosen, så det kunne være at det var litt snåle strømningsforhold under der. Jeg håpet likevel at rusket skulle være en liten småttis. Og etter intens stirring, så jeg endelig at rusket rørte litt på seg igjen. En nydelig liten sterbaiyngel, med en liten "maske" over øynene. Det er så rart med sterbaier. Som voksne har de ikke antydning til "maske", men som yngel har de denne. Og enda så knøttliten dette lille rusket var, kunne jeg tydelig se denne sorte stripa over øynene.

Dagslyset avslørte forresten noe annet i dag også: ALGER! To av akvariene mine er skikkelig nedgrodde. Begge to er coryakvarier. Jeg må se å få tak i noen algespisere til disse to, for dette orker jeg ikke å se på (det er bl.a. penselalger, så jeg mistenker at jeg må anskaffe noen SAE-er).

Ellers ser det ut til at alle fiskene mine er der de skal være, og at jeg ikke har hatt noe frafall i løpet av Jula. Dvs. med unntak av at jeg savner en c. leopardus - men denne fisken var trolig borte allerede før jeg reiste. Jeg kunne nemlig ikke telle mer enn 5 stk. før jeg reiste, og dette er i 63-literen, så det er begrenset hvor lenge de greier å gjemme seg helt bort.

Kampfiskdamen min har forresten blitt utrolig flott mens jeg var borte! Det er tydelig at hun stortrives alene i 12-literen. Hun har utviklet en utrolig flott blåfarge. Jeg håper inderlig at jeg skal greie å få henne og Kong Sverre til å lage ett og annet før eller senere. Det er ihvertfall ingen tvil: kampfisk alene i små akvarier er bedre enn sammen med annen fisk i større selskapsakvarium. Disse to fiskene ser ut til å ha langt bedre helse enn jeg har hatt på kampfisker tidligere. Kanskje jeg endelig skal lykkes med denne fisken? Etter 14 års nesten sammenhengende mislykkede forsøk?

Jeg oppdaget nettopp hvor mye kampfiskene trives for seg selv: damen har fått striper på tvers, noe som visstnok skal være et tegn på at hun er klar for litt lek. Hun skal få vente til i morgen, før hun flyttes over til herremannen. Jeg har nettopp tapet opp et halvt isoporkrus i kampfiskhannens kar, så han har et sted å legge skumredet sitt. Nå skal han få lov til å venne seg til dette stedet resten av dagen (og natta). Deretter blir det altså å flytte damen ned "en etasje" (karet hennes befinner seg rett over herremannens), selv om hun ikke får slippe helt fri. Det blir å plassere henne i en "barnehage" slik at mannen kan se, men ikke røre. Deretter får jeg ta det slik det kommer. Jeg er fryktelig spent, for dette er nytt område for meg. Jeg har altså hatt kampfisk i nesten 14 år, og det har aldri vært tendenser til lek eller lignende. Men jeg har lest meg opp på temaet, har mer tro på at det ihvertfall kan komme et lite stykke på vei denne gangen. Og går det litt, går det bedre neste gang

Dette høres spennende ut! Hold oss oppdatert!

Janne

Dyrehagen

Jeg oppdaget nettopp [I]hvor mye[/I] kampfiskene trives for seg selv: damen har fått striper på tvers, noe som visstnok skal være et tegn på at hun er klar for litt lek.

Med "på tvers" mener du striper som går vannrett eller loddrett?
Det er loddrette striper som betyr at hun er leksklar, ikke sant?

Enig med Janne forresten, dette var spennende.
Men du... se å få frem kamera! )

Det er loddrette striper, ja. Men bilder? Kameraet mitt er et møkkakamera til å ta akvariebilder. Mamma fikk nytt kamera til Jul, og jeg er sååå misunnelig! Jeg brukte forresten Jula til å få frigjort plass på minnekortene, så nå har jeg ihvertfall plass til bilder igjen. Men først og fremst er det stell av akvarier som står på lista. Utrolig nok har jeg ikke målt hverken ammoniakk eller nitritt i karene etter sikringsproblemene (annet enn det lille jeg målte da jeg kom hjem). Det ser ut til at jeg har vært usannsynlig heldig. Det er dette jeg elsker med innvendige filtre: det er mulig for filterbakterier å overleve lenge, til tross for strømstans. Jeg aner ikke hvor lenge strømmen har vært av, men jeg mistenker at det kan ha vært en stund. Jeg har forresten sett snurten av en yngel til i dag, så de er nok der, en del av dem. Men så små! Jeg ble også litt overrasket da jeg så bilder av sterbai-yngel i fiskebasen. Yngelen der har ikke sort maske, slik som mine har! Men jeg kan trøste meg med at yngelen min er F1, og dermed garantert i opprinnelig sterbai-form.

Det er herved bevist: ting fungerer bedre når man setter i støpselet!
Jeg holder på med vannskifter her, og det første akvariet jeg tok, var et av dem som står i gangen. Ettersom disse akvariene alle har innvendig filter (og at jeg alltid skifter 50 % vann), må jeg ut med støpselet til både filteret og varmekolben. Etter at jeg var ferdig med det første, putta jeg støpslene i igjen, og gikk derfra. Like etterpå så jeg noe som så ut som et lite lynglimt fra gangen, samt at jeg hørte et lite klikk. Sånt lover aldri bra, så jeg gikk tilbake for å sjekke. Jeg la merke til at det så ut til å ikke være noe vannstrøm i akvariet jeg nettopp hadde skiftet vann i. Jeg stkk nedi hånda og sjekket, og jeg hadde alldeles rett: pumpa hadde stoppet. Jeg skulle trekke ut støpselet, og merket da at det ikke stod skikkelig i. Jeg forsøkte igjen, og det hørtes ut som om pumpa startet. Jeg sjekket igjen: null vannstrøm. Nytt forsøk. Null vannstrøm. Ut med støpselet og ut med pumpa, for å rense svamp, rotor og rotorbrønn. Det bruker å gjøre trikset. Men, den gang ei: fortsatt ikke noe liv i pumpa. Etter masse fram og tilbake, fant jeg ut at jeg for sikkerhets skyld skulle dobbeltsjekke at det var riktig støpsel. Jeg hadde tross alt hatt ut to støpsler under vannskiftet. Da jeg tok i det som liksom skulle vært støpselet til varmekolben, merket jeg at heller den ikke stod skikkelig i. Og da jeg dytta den skikkelig nedi, DA startet filteret. Så mye stygge ord og så mye strev, og så var det altså bare en aldri så liten strømmangel som var problemet. Lysglimtet kan jeg tenke meg kom fordi støpslene kun stod halvt nedi, og at det dermed var litt kontakt en stund, før det "glapp" helt. Jeg har observert tilsvarende lysglimt tidligere, fra andre akvarier, når de får en uvenet strømstans. Akkurat det er skikkelig ekkelt, for elektrisitet og vann er ikke en god blanding.