Hei Inger Anne

Har du lest denne artikkelen fra Practical Fishkeeping om puffers?
Alltid moro å lese om favorittene sine, så jeg tenkte på deg med en gang jeg så den

Takk, Mona, nei den hadde jeg ikke lest. Men jeg tror faktisk jeg vet hvem Ian er. Det er en av gutta på the Puffer Forum. Og jeg kan trøste meg selv med at jeg faktisk har like mange kulearter som han. 9 arter her i huset også. Men han har en av drømmekulene mine (som jeg aldri kan få av plassmangel). Fahaka (t. lineatus) er ei kule som jeg virkelig skulle ønske jeg kunne finne plass til. Dessverre blir de digre. Veldig store!

Jeg har forøvrig ikke kommet noe lengre med kampfiskene. Jeg ble liggende syk i helga, og hadde ikke noe overskudd til noe som helst annet enn å ta livet med ro.

I morgen skal jeg hente en pakke fra Webzoo på Posten. Det er ikke noe nytt og veldig spennende, men likevel gleder jeg meg. Pakka inneholder nemlig filtermateriale. Det høres neppe særlig spennende ut, nei. Men hvis man har i bakhodet den oppdagelsen jeg gjorde i høst, da jeg åpna det ene eksterne filteret jeg hadde (det første jeg kjøpte - før jeg hadde peiling), og oppdaga at det bare inneholdt noen få, tynne filtermatter, så kan man kanskje skjønne gleden litt mer. Det kommer til å gjøre underverker for et overbefolket kar å få det eksterne filteret igang med mer enn det skrøpelige innholdet det nå har. Jeg har riktignok satt nedi et ekstra internt filter, for å hjelpe litt på situasjonen, men jeg håper virkelig at jeg nå kan flytte det interne filteret over til karet med super-arcuatusene, og så de to filterne som står der i dag, over til andre kar igjen. Jeg har flere kar som trenger litt ekstra filtrering, samt at jeg snart endelig må få satt igang det akvariet som jeg har tenkt å bruke til yngelakvarium for corybarn. Og da kan jeg endelig begynne å bevisst forsøke å få igang coryene, og ikke kun ta imot eggene som sterbaiene produserer. Jeg kommer forresten til å la filtermattene forbli i pumpa, slik at jeg slipper problemet med at filteret må innkjøret på nytt. Såvidt jeg husker er det plass til filtermattene i tillegg til Ehfisubstrat. Da vil det, i stedet for å starte på nytt, bare bli flere og flere deilige (vel, om de er så deilige, er vel kanskje diskutabelt) filterbakterier, og alt kommer bare til å gå oppover - dvs. hvis alt går som det skal, at pumpa starter igjen og sånt. Kjenner jeg meg selv rett, blir det nok en del ting som kommer til å gå galt, uansett. Jeg har et lite håp om at dette også kan hjelpe de to syke sterbaiene mine. De befinner seg nemlig i dette karet. Jeg så forskjellen det gjorde i pestkaret, å få en ekstern pumpe i tillegg til den innvendige, og i det tilfellet jeg nå sliter med, oppfører jo pumpa seg som om den skulle være en innvendig pumpe - med bare å ha bittelitt filtersvamper, og ittno' annet.
Mens jeg har skrevet her, har jeg faktisk bestemt meg for løpet videre. Eheimfilteret som nå står i 130-literen, blir altså flyttet til SuperArcuatusene. Hos super-arcuatusene står det pr. i dag en Eheim Aquaball (hatfilter nr 1), og en pinglete Fluval 2 (satt inn som litt ekstra hjelp da Aquaballen gikk tett to dager på rad. Planen for aquaballen er at den skal startes opp på nytt i et nytt kar, som for øyeblikket ligger knust på soverommet mitt. Det er det berømmelige akvariet som be knust pga. min egen dumhet i fjor vinter. Det har snart stått der ett år, og det er jammen på tide å få fikset det. Grunnen til at jeg nå må få gjort det, er at jeg har sett at Bolla, den grønne kulefisken min, har begynt å surfe opp og ned vinduet i tanken sin. Det er nesten alltid et tegn på stress av ett eller annet slag, og trolig er problemet at hun ønsker seg større plass. Det karet hun er i nå, var aldri tenkt permanent, bare midlertidig til jeg hadde fått fikset det permanente hjemmet hun skulle få. Men nå ser jeg at hun ikke stortrives lenger, og da bare må jeg gjøre noe med situasjonen. Og hvor i alle himlens dager skal jeg greie å plassere det akvariet? Jeg har nemlig ikke ledig plass til det. Spørs om det også ender opp på skrivebordet, i en mellomløsning, til jeg har fått tenkt ut noe bedre. Men først av alt må det da altså repareres, og det kan bli en interessant erfaring å få med seg. Jeg både gleder og gruer meg. Lærerikt blir det ihvertfall, og jeg liker å lære nye ting. Og når det er blitt reparert, vil Aquaballen havne der. Den er, på tross av mitt hatforhold til den, bedre enn en skarve, umodifisert Fluval 2, som jeg til min store skrekk oppdaget at Bolla lever med. Jeg mener å huske at denne Aquaballen skulle gå opp til 150 liter, eller noe sånt, så da vil det fungere bra i en 105-liter. Og når da en gang Bolla har flyttet til sitt nye hjem, vil hennes gamle hjem bli omgjort til corykar. Hvis ikke det skulle dukke opp et megatilbud på ei kule jeg bare MÅ ha. Det er noen få sånne...

Corydoras er rare. Jeg fant ut at jeg skulle teste det hjemmelagede discusfôret på dem. Jeg putta det i 3 av corykarene mine. Sterbaiene kastet seg over det. Det samme gjorde super-arcuatusene. Trilineatusene snudde rompa til, og så temmelig sure ut. Concolorene reagerte på samme måte. De bittesmå duplicareusene, derimot, har vært borti og nippet litt i maten. Det er ingen tvil om at forskjellige arter liker forskjellig mat. Jeg regna med det kom til å bli festmåltid i alle kar, etter at jeg så sterbaienes reaksjon, men det ble altså ikke slik. Jeg har fortsatt noen coryer jeg ikke har testet, men regner egentlig med at leopardusene kommer til å snu rompa til, mens aeneusene kommer til å mumse litt. I 120-literen kommer det garantert til å gå med. Fiskene der har glupsk appetitt på det meste.

Jeg fant svaret på hvorfor enkelte av coryene ikke spiser ihvertfall. Coryene i det ene karet mitt har vært merkelig rolige i dag. De har alle ligget framme, i stedet for å gjemme seg, slik de bruker å gjøre med meg i nærheten. De har også snappet luft fra overflaten, og det bruker å være tegn på at pumpa er tett. Men den pumpa har jeg nylig renset opp i, og den går fint ennå. Jeg testet for sikkerhets skyld nitritt, og fant ikke noe. Men, så hadde jeg altså fått pakka fra Webzoo i hus, og med den, også et etterlengtet testsett for nitrat (det gamle er forsvunnet). Det første jeg testa var selvsagt dette karet. Iiiiiik! Ikke bare utslag, men utslag utenfor skalaen! Jeg visste at karet var noe overbefolket, men at det skulle være så ille! Det blir et umiddelbart vannskifte. Jeg bare må få i meg noe mat først, for jeg har heller ikke spist i dag...

Da er et akuttvannskifte foretatt, og jeg benyttet samtidig anledningen til å skremme samtlige fra vettet. Jeg bestemte meg nemlig for å fange inn 4 ikke-coryer samtidig, slik at jeg kunne flytte dem ut av karet. Det utgjør neppe så veldig stor forskjell på belastningsproblemet, men alt hjelper i den situasjonen det karet er i nå. 2 av fiskene var enkle: banjomallene. Banjomaller er den eneste fisken jeg kan komme på, som er lettest å fange inn med hendene. Makan til kjedelige fisk skal man lete lenge etter. Man ser dem ganske enkelt aldri. De ligger alltid totalt nedgravd i sanda, og du kan bare glemme å se den flytte seg. Så når du skal fange dem, må du stikke hånda i vannet, og føle deg fram i sanda. Når du møter på noe som både er mykt og hardt, og som kanskje beveger litt på seg (hvis du er heldig), da har du funnet en banjomalle. Den minste av banjoene mine, er den mest livlige av dem (hvis man kan kalle en pinne livlig). Og den greide faktisk å stikke av fra hånda mi i første forsøk, rett og slett fordi jeg ble så overrasket over at den i det hele tatt gadd å forsøke! Men i andre førsøk var jeg litt mer forberedt, og malla ble fiska ut. Malle nummer to gadd ikke en gang å røre på seg. Det var faktisk litt vanskelig å vite hva jeg grep tak i, for støtt og stadig var det stive jeg fant i sanda, nedgravde eikeblader. Det var bare fordi jeg kjente den myke magen på fisken, at jeg skjønte at jeg hadde fått tak i en malle. Så da skjønner dere hvor utrolig daue disse fiskene er!

De to andre fiskene jeg skulle fange inn var derimot en atskillig større utfordring: 2 apistoer. Jeg tror det hviler en liten forbannelse over meg og apistoer, ihvertfall har det vært litt innmari de to gangene jeg har kjøpt. Jeg har nemlig to arter: nijsseni og en som jeg faktisk ikke husker hva er (men som er utrolig pene!). Først kjøpte jeg nijsseni. Jeg har ikke peiling på apistoer, og stolte på at de i butikken visste hva de gjorde. At jeg aldri lærer! For det som skulle være et par, har senere vist seg å være to hunner. Aggressive som fy var de også, ikke akkurat det jeg ventet av en apisto. Men jeg har nå skjønt at nijsseni er spesielt aggressive. Neste gang jeg kjøpte apistoer, en annen art, kom jeg hjem med to hanner (tror jeg ihvertfall). Vel, disse to hannene er veldig mye mer forsiktige enn de hyperaggressive nijsseniene, og de foretrekker å gjemme seg. Uheldigvis er dette akvariet det karet som er vanskeligst å fange fisk i (med unntak av pestkaret - ingen slår det). Det ble en lang leting, og de stakkars coryene som allerede hadde det tøft pga. vannet, ble helt vettskremte. Og alt dette skjedde selvsagt mens jeg egentlig ikke har tid til å holde på med akvariene i det hele tatt. Men av og til så bare må man, selv om man ikke har tid. Og nå snakker jeg ikke om at man må fordi man har lyst. Jeg kunne bare ikke la de stakkars fiskene leve et minutt lengre i de forholdene de gjorde nå. Takk og pris at jeg har fått nitrattest i huset igjen! Jeg håper jeg aldri ser så røde tall igjen i mitt liv!

Så kom grubleriet på hvor jeg skulle gjøre av de innfangete fiskene. Apistoene var lett å plassere: de skal få komme i pestkaret. Nå som det ikke er superslemme Spøkelseskladder til å spise opp vakre, små fisk, så burde det gå greit. Ooops! Jeg har glemt at jeg har paletter der! Hvordan i huleste vil det kunne gå? Noen som vet?

Banjoene er verre. De må ha sandbunn, og pestkaret er ett av to kar jeg ikke har sandbunn i (og med tiden blir dette det eneste - jeg er ikke overbegeistret for å ha grus), og banjoer trenger jo sand for å kunne grave seg ned. Etter å ha sjekket fiskebasen her på AF, samt på Planet Catfish, har jeg bestemt meg for discuskaret. I følge AF går disse opp til 29 grader, så det får gå. Planet Catfish sier riktignok opp til 27 for den samme arten, men jeg later som jeg ikke har lest det...

I dag har det vært tid til litt mer akvariejobbing. Først fikk jeg endelig putta Ehfisubstratet i Sera-pumpa mi. For de av dere som har sett en annen tråd om dette, så skjønner dere at dette har vært en strevsom affære. Den har til og med kostet en blå finger. Sera eksterne pumper er noe dritt. De er avskyelig vanskelige å få igjen etter at de har vært åpnet. Jeg tror ikke det har skjedd en eneste gang at jeg har strevd mindre enn en halvtime for å få lukket dritten. Takk og pris trenger man ikke å åpne eksterne pumper så altfor ofte.

Så oppdaget jeg at min kampfiskherremann, Kong Sverre har laget et vakkert skumrede. Kampfisker har alltid sluttet med sånt når de har kommet til meg, men denne gangen har kampfisken startet igjen med det. Det hjelper virkelig å ha dem i artskar. Jeg har aldri før hatt en så sunn og fin kampfisk! Og nå fikk jeg endelig tatt meg på tak og fanget inn kampfiskdamen, slik at hun kan flytte inn noen dager hos Kong Sverre. Jeg håper det blir barn av sånt ;-D

Jeg har forresten ikke sett snurten av apistoene jeg flyttet i går. Ikke en finne! Det er som om de ikke eksisterer. Og dette er karet som står en meter unna yndlingsplassen min i sofaen, så jeg sitter og glor inn i det støtt og stadig.

Det blir mye tekst og lite bilder for tiden, men det skjer da liksom noe hele tiden (akkurat det er vel vanskelig å unngå med så mange akvarier ). Det har ikke vært noen dundrende suksess å slippe kampfiskdamen uti til Kong Sverre. Man skulle tro at det var Kong Sverre som ga den bittelille damen bank, men det var faktisk hun som var tøffest i begynnelsen, og ga Kong Sverre bank! Han har riktignok funnet ut at han kan gjøre gjengjeld nå, så styrkeforholdet er gjenopprettet (selv om han ikke ser ut til å være i fullt så godt humør som han var før). Men i kampens hete har skumredet gått fløyten. Det startet egentlig utrolig bra. Dama føk rett bort til skumredet og stilte seg under det. Men så fant hun ut at hun altså ville vise hvem som var sjefen. Og en stund begynte jeg å lure på om hun likevel kunne være en herremann. De virkelig viste seg for hverandre. Jeg skal gi dem til i morgen, og så skal jeg lempe henne oppi barnehagen igjen, slik at de kan se, men ikke røre hverandre.

Dagens gode nyhet er at nitratsituasjonen har stabilisert seg i det kriserammete akvariet. Til tross for at jeg ikke byttet vann i går eller i dag (vannverket har plutselig bestemt seg for å bruke klor i vannet, eklingene!), er situasjonen nå på et akseptabelt nivå - takk og pris! Men jeg skal følge nøye med i dagene som kommer. Mulig det rett og slett har skjedd ett eller annet der mens jeg var borte på ferie. Det var også en horribel algevekst da jeg kom tilbake, så det var garantert ett eller annet som ikke var riktig. Du verden det er deilig å ha NO3-test i huset igjen. Det mangler liksom noe i krisetilfeller hvis jeg ikke har tilgang til den testen også. For selv om nitrat ikke på langt nær er så giftig som nitritt eller ammoniakk, så er det giftig i større mengder. Og når man har kulefisk, er det høyst interessant hvor mye nitrat det er i vannet. Kulefisker er nemlig sårbare i forhold til nitrat også (i tillegg til nitritt og ammoniakk). Kuler er merkelige: grisefisker som bare det, og tåler altså ikke griset de selv lager... Jeg har også en evne til å overbefolke karene mine litt (ikke hos kulene, altså), og da er det også viktig å ha oversikten. Hvor overbefolket det er, ser man på mengden nitrat. Da er det egentlig merkelig at jeg sliter sånn med å få planter til å trives. Nitrat er da et utmerket gjødsel.

I dag har jeg forresten sett snurten av halen til den ene apistoen. Men snurten av halen var altså alt jeg fikk se.

Jeg tror forresten jeg har glemt å nevne at jeg igjen har fått se litt til yngelen, etter noen dagers manglende hell i letingen. Og den dagen fikk jeg faktisk sett to, eller evt. den samme to ganger. Og de har vokst! De har vokst imponerende mye på noen dager. Nå er de ihvertfall ikke små nok til å bli sugd inn i pumpa. Og selvsagt er de bare vanvittig søte! Ingen slår coryyngel på det feltet!

Jeg var egentlig på vei til sengs, men må bare dele en liten, hyggelig stund. Før jeg skulle til sengs, så gikk jeg runden med fôrboksen (for maller og coryer - tablettfôret blir tildelt ved (min) leggetid). Det første jeg kom til var 120-literen med coryer. Det er der også yngelen befinner seg. Jeg hadde med lommelykta som jeg alltid har nå jeg skal titte i det karet (må alltid se etter yngel - de er så utrolig søte). Men jeg trengte ikke å lete lenge etter yngel denne gangen! For en av småttisene hadde forlatt tryggheten i javamosen, og begitt seg ut på de store sandflater. Og da maten kom, skulle han jammen ha sin del også! Det var såvidt han greide å svømme mot den sterke strømmen i karet, men han greide å slite seg bort til to av fôrtablettene. Jeg forlot åstedet, for å hente kameraet, men hadde ikke mye tro på at han skulle være der da jeg kom tilbake. Men, jammen var'n det, gitt! Jeg fikk tatt en del bilder, men har ikke fjerneste anelse om de ble brukbare, noen av dem, og det gidder jeg ikke å sjekke før i morgen. Men jeg kunne ihvertfall se at det var mulig å se lilleknert'n på bildene Lilleknerten har forresten vokst massevis! Han er nå over centimeteren, og er en nydelig liten cory, med barter og hele greia. Instinktet om å rote rundt i sanda manglet heller ikke. Jeg begynner å tro at dette er den samme coryen som jeg så forleden dag, og trolig begge gangene. For jeg har vanskelig for å tro at alle har blitt så store!

Jeg må bare melde at den lillefjerten jeg så i går, tydeligvis har funnet ut at den store verden byr på mer mat, og ikke er så farlig likevel. For i formiddag suset den rundt i akvariet, og brød seg ikke mye om at jeg titta på. En modig liten rakkar!

Men nå er det tid for annet enn prat, dvs. bilder

Det er trangt om saligheten ved fôringstid i dette karet. Her en fullvoksen brochis-minibuss.


Tro det eller ei; dette er den siste gjenlevende minibussen min. Den har faktisk blitt stor


Og dette er min første egenoppdrettede sterbai.

Det er ikke ofte denne karen lar meg se noe annet enn halen. Dette er en diger L-182, en fisk som ser ut som en veldig, veldig forvokst ancistrus, men enda penere. Dessverre er han skikkelig sky også, og alt jeg som regel ser er en skygge som fyker avgårde, og så halen som stikker ut fra gjemmeplassen. Men av en eller annen merkelig grunn var han avslappet i forhold til meg i kveld, og lot meg ta noen bilder - og det må være første gang siden dagen den dagen han kom i hus hos meg (jeg fikk tatt noen bilder samme kveld jeg kjøpte han). Er han ikke lekker? Og for noen helt vanvittige barter han har! Det er derfor han har fått navnet Askimskogen. ;-D

Og så bildene jeg tok av Lillefjerten i går natt.



Her er det vinkelen som lyver. Han er ikke tynn.

Så liten, og likevel perfekte barter!

Jeg hadde egentlig ventet å våkne til Sterbai-lek i dag, men merkelig nok hadde de ikke satt igang noe. Men mannfolka er helt ville! De suser rundt etter den stakkars eggtunge dama (er bare ei dame igjen, etter at den andre ble syk - resten er mannfolk). Uansett hvor hun beveger seg, er det med en lang hale av ivrige mannfolk etter seg. Og mannfolka er tydeligvis så desperate at de forsøker å voldta det meste. Selv en botia fikk nettopp gjennomgå. Hvis ikke denne gjengen greier å få igang dama, så vet ikke jeg! Hun er forresten sprengfull av egg, så de får nok sitt snart, de mannfolka.

Av en eller annen grunn har sterbai-damen valgt å knipe igjen, til tross for mannfolkas innpåslitenhet, og at hun selv ser ut til snart å sprekke. Vel, hvis de fortsetter slik de har holdt på i høst, så blir det før eller senere. De går tross alt gjennom tøffe medisinkurer for tiden, selv om det i seg selv skulle bety lek. Både Flubenol og Esha-produkter er medisiner som trigger til lek. Men jeg er bekymret for den sterbai-damen som er syk. Hun ser ikke ut til å bli bedre, til tross for medisineringen, og jeg begynner å bli desperat. Da jeg kjøpte sterbaiene mine for litt over et år siden, visste jeg ikke så mye om forskjell på kjønnene, og da ble det temmelig tilfeldig hva jeg fikk med meg. Det har senere vist seg å være 2 damer og 4 menn. Etter den tid, har det kommet til en sterbai til (som jeg fikk av noen som hadde igjen en etter å ha solgt resten), og den har også vist seg å være et mannebein. Så hvis den syke sterbaidamen dør (noe som det er stor sannsynlighet for), blir jeg stående igjen med 1 dame og 5 menn. Ikke verdens beste kjønnsfordeling!

I et annet kar er tilstanden en litt annen. Tidligere i høst skrev jeg om at fiskene i 120-literen drev gjøn med meg - at de holdt på med nestenlek. Men så stilnet herligheten. I denne 120-literen går det en suppe av coryer, bl.a. to c. septentrionalis (eller det var ihvertfall det jeg trodde - det er mulig at den identifikasjonen faktisk er feil). Grunnen til at disse bare er to, er at jeg mistet de andre jeg hadde, under den berømmelige filterkatastrofen som tok livet av en del fisker hos meg (inkludert to av mine L-200). Men heller over alt hell: de to gjenværende coryene er en av hvert kjønn. Ved foringstid i dag, etter at maten var spist, så jeg herremannen egle seg inn på dama, og befølte henne med bartene sine. Såvidt jeg kunne se (men det var delvis bak javamosen), forsøkte han seg også på å tilby sine tjenester ved å legge seg foran henne. Nåh! Så da er de visst igang igjen med nesten-leken. Hvis jeg snart får satt igang igjen det karet jeg skal bruke til yngelkar, skal jeg forsøke å fiske dem over i denne, for å se om det kan trigge til lek når de kommer for seg selv. Det hadde vært veldig moro om disse to single coryene skulle greie det

Ellers greide jeg å ødelegge et nytt skumrede for kampfiskene mine. Det første møtet mellom han og henne gikk veldig dårlig. Det endte med at Kong Sverre fikk halvparten av sløret på halen og finnene spist bort. Jeg fanget inn damen igjen, og puttet henne i en barnehage i det samme karet. I går fant jeg ut at jeg skulle skifte vann på dette karet. Jeg kunne ikke se noe nytt skumrede, så da tok jeg sjansen. Men jeg glemte å sjekke der jeg ville at de skulle gyte - under den halve isoporkoppen jeg hadde festet i vannflaten. Så da vannstanden havnet under denne koppen, så jeg plutselig det komme et skumrede tytende ut, og så gå i oppløsning. Huff, det var ikke meningen. Jeg forsøkte å tappe i vann igjen med en gang, men skumredet var tapt Jeg ser nå at det er antydning til nytt skumrede, så jeg håper at Kong Sverre fullfører det, selv om det forrige ble ødelagt. Det hadde vært veldig moro å få til oppdrett på kampfisk, etter at jeg har mislyktes så lenge med denne fisken.

Pga. de syke coryene, har jeg gitt dem et nytt forsøk med Esha Hexamita. Og da kan dere jo tenke dere hva jeg våknet opp til i dag: corylek. Dama som har vært sprengfull av egg, har endelig funnet ut at det var på tide å skvise dem ut. Så langt har jeg samlet ca. 50 egg. Det betyr at hun trolig har lagt ca. 100. Jeg tror hun begynner å nærme seg slutten nå, for nå begynner eggene å komme i klaser. Det verste er at det ikke en gang vises på henne at hun har kvittet seg med så mye egg. Og den ene paletthannen min begynner å bli temmelig mett. Men ikke verre enn at jeg ble nødt til å dytte han unna, og likevel greide han å snappe 2 av de 3 eggene som var akkurat der.

De to syke coryene ser faktisk litt bedre ut, men akkurat det har jeg også sagt tidligere. De ser faktisk ut til å ha lagt på seg litt igjen, men det skulle bare mangle med den intensive fôringen de har fått i det siste. Men de er fortsatt ikke friske, bare bedre. Det ser ut til at de varierer veldig i form, disse to sykingene. De har forøvrig ikke vist noen interesse for leken som foregår rundt dem. De menger seg fortsatt ikke med resten av flokken.

Når man bruker dagen på å følge med på corylek (for å sikre seg eggene før palettene gjør det), så legger man også merke til mye rart. En av tingene jeg plutselig la merke til, var en spesiell ting med bartene til den eggleggende dama. En av bartene hadde vokst slik at den hadde fått en Y-form helt ytterst på tuppen. Det var helt tydelig ikke en skade - den hadde vokst slik. En slik form har jeg kun sett på bartene på velvoksne ancistruser. Er det noen andre coryeiere som har sett dette på bartene til sine coryer? Det er bare denne ene barten, på denne ene coryen jeg har sett det.

Ellers så jeg også noe totalt uventet, og som gjorde at jeg ikke trodde mine egne øyne. Faktisk reelt ikke trodde mine egne øyne. Jeg lurer på om jeg egentlig så det jeg så, eller bare trodde jeg så det. For i mine øyne var dette temmelig usannsynlig. Sammen med mine 6 VF sterbai, går det en bitteliten sterbaihann som er en oppdrettsfisk (det er den jeg overtok av noen som ikke ville ha den). Den har tydeligvis nylig blitt kjønnsmoden, for den har sannelig gjort sitt når det gjelder å mase på og følge etter dama. Jeg har tidligere hatt inntrykk av at corydamer faktisk holder seg til det samme mannfolket under leken, og ikke veksler mellom de som følger etter henne. Denne lille fjerten er vanvittig mye mindre enn de andre, og jeg hadde ikke trodd det skulle være mulig at han skulle få seg noe som helst. Men midt under leken i dag, greide den å snike seg til å legge seg i T-stillingen med dama, og låse fast bartene hennes. Og etter det jeg kunne se, tålererte hun dette, og tok imot det han ga henne. Så langt er jeg temmelig sikker på hva jeg så, selv om jeg ikke helt greier å stole på at hun ville ha godtatt noe fra en sånn liten fjert). Men etterpå tror jeg at jeg så egg i pungen hennes (men det er her jeg ikke helt greier å stole på mine egne øyne). Jeg ble opphisset over å se at hun altså godtok forskjellige hanner. Men så skjedde det! Da hun skulle begynne å lete etter en plass for eggene sine (hvis jeg så riktig), så ble en av hannene sint og ga henne bank! Og da det var ferdig, var det helt tydelig ingen egg i pungen hennes! Hvis hun hadde egg, forsvant de helt sikkert da mannfolka kastet seg over henne. Så det springende punktet er om jeg faktisk så egg der, eller ikke. Jeg greier liksom ikke helt tro på at dette skal ha skjedd - at en coryhann banket kona si, fordi hun var utro! Det høres bare så altfor usannsynligvis ut. Men jeg trodde da jeg så egg der, og jeg kan garantere at det ikke var egg der etter håndgemenget! Jeg et sannelig ikke hva som egentlig skjedde... Jeg vet bare at det høres helt utrolig ut, ut fra det man vet om coryer.

Det ser forresten ut til at det er på tide å starte å lukke fôringsluka på sebrakaret mitt. Tidligere i dag, da jeg kom hjem etter å ha lufta bikkja, fant jeg en diger eplesnegle på marsj bortover gulvet i gangen. Takk og pris at den hadde fornuft nok til å ta turen et sted der jeg måtte se den.

To små meldinger før jeg hopper til sengs:
Jeg har sjekket coryeggene, og nesten samtlige er befruktet. Jeg tror det bare er ett eller to som ikke er befruktet, og de er av de små som har kommet ut i en klyse på slutten av leken. Tenk: ca. 50 befruktede coryegg. Hvis de ikke mugner, så blir det mange småttiser på meg denne gangen

Melding to: Kong Sverre har nå, til tross for tabben min forleden dag, nå laget et skikkelig flott skumrede under koppen. I morgen skal fruen få slippe ut av barnehagen igjen, og så får vi se hva som skjer da. Sist var jo en katastrofe, og stakkars Kong Sverre har nå bare halvparten så langt slør som han hadde tidligere...

Nå har jeg sittet her og kost meg med tråden din.

Jeg heier på Kong Sverre og Corydoras Fjert. Særlig han siste som fikk dama selv om han ikke er så stor. Du må ta en alvorsprat med den andre konebankeren og si at hun er nok dame for dem alle? Hehe