Hva er forskjellen på L200 og L128? Bare fargen?

Er det i hovedsak grønn og blå som er forskjellen.

Men andre kan sikkert mye mer en meg om dette.

Det er et komplisert spørsmål å svare på, Mona. Det er nemlig to forskjellige L-200, Hemiancistrus subviridis og Baryancistrus demantoides.
Det er Hemiancistrus subviridis som kan være den samme som L-128. Forskjellen mellom disse er fargen og hvor de kommer fra. De holder til i samme elv, men i hver sin del i den (jeg husker ikke i farten hvem som var i sør (lengst oppe) og hvem som var i nord (lengst nede).
Forskjellen mellom de to L-200-artene, går på om fettfinnen er forbundet med ryggfinnen og størrelsen og formen på ryggfinnen. Det skal også være en forskjell i antall tenner, uten at jeg vet mer enn akkurat det.

Aeneusene hadde visst lagt litt flere egg enn jeg hadde greid å få plukket ut av lekskaret. Eller, jeg mistet jo også noen egg da jeg forsøkte å plukke dem ut (de var ikke særlig klebrige lenger). For nå så jeg to småttiser suse rundt i sanden i lekskaret. Vel, vel. Der har de det godt, tror jeg. Det eneste som bekymrer meg er at jeg hadde tenkt å slippe en solid dose kaldtvann i hodet på fiskene der i kveld, og nå er jeg usikker på om jeg tør gjøre det. Jeg har jo ikke lyst til å ta livet av de små, selv om jeg har fryktelig mange av dem nå. Råd Mona? Kanskje jeg skal avvente det til de nye septentrionalisene jeg skal hente i helga ankommer? Da blir det en liten dose Flubenol, og det i seg selv kan fort sette igang den ønskede leken.

Jeg har akkurat kommet inn døra, etter en lang utflukt til Aquamanias (takk for hyggelig reiseselskap Linka!). Da jeg kom inn døra der oppe, og fikk sett multiradiatusene, tok jeg en liten jubeldans. De er ENORME! Trøste og bære, dette er solide fisker! Lengde som en super-arcuatus, og høyde og bredde som en...ja jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne dem med. De er massive! Selv fullvoksne brochis splendens blir pingler i sammenligning! Og jeg er helt i ekstase. Det blir bare ikke bedre enn dette! 8 digre skjønnheter ble med hjem, og jeg elsker dem høyt allerede! Jeg tror jeg aldri før har vært så hoppende glad for å få tak i fisk (kanskje med unntak av super-arcuatusene - jeg tror jeg hadde samme jubeldansen da). De er helt ubeskrivelig herlige! De kan bare ikke beskrives, men må oppleves! De er verdt hver en krone, og enda mer!

2 septentrionaliser til ble også med hjem, men de blekner litt ved siden av multiradiatusene. Det ser forøvrig ut til at det er en av hvert kjønn, og det passer jo bra, siden de to jeg hadde også var det. De skal få gå karantenetida sammen med de jeg har fra før, og jeg skal forsøke å sette dem i lek ganske fort (de slippes jo ut i lekskaret). Avlusningen er jo en fin trigger til lek, med både Flubenol og Esha-produkter

Men nå må jeg ut og titte på de nye skjønnhetene mine igjen... (skulle hatt en hoppende smiley her...)

Få se bilder da!

De er fortsatt i posene. Jeg skal forsøke å få tatt noen bilder før jeg slipper dem ut. Men akkurat nå er jeg mest opptatt i å få meg noe mat. Jeg har ikke spist på 14 timer!
Det blir forresten ikke så mange bilder av dem de første dagene heller. Jeg sliter alvorlig med å få karet jeg forsøker å fikse helt tett, så de blir forvist til stampen noen dager, disse også. Jeg mistenker sterkt at det er den gamle silikonen som lekker nå. Jeg skal gjøre et nytt tetteforsøk igjen i morgen. Jeg må bare få rengjort karet skikkelig igjen. Jeg har brukt matolje (ikke zalo i et akvarium!) på fingeren for å jevnet ut silikonen, med det resultatet at det nå er et fettlag i vannet jeg har hatt i for å teste om det var blitt tett. Og med fett i akvariet, er det ikke mye håp om å få det tett.

Kan noen fortelle meg hva Tetra har imot engelsk? Jeg kjøpte en boks Tetra Wafer Mix, for å teste ut, og teksten er på tysk, nederlandsk, fransk og italiensk. Ikke engelsk. Og det er ikke første gang jeg kommer over Tetra-produkter som ikke har engelsk.

Jeg må bare fortelle litt om den ikke-akvaristiske greia i avataren min. Kaisa tror for tiden at hun skal ha valper (neida, hun skal ikke ha det). Hun har fått melk i pattene og er en smule hormonell. Og når den bikkja blir hormonell, så blir hun rar. Hun er heller ikke helt i humør i kveld, ettersom hun har vært en del alene i dag. For en time siden var det Cops på TV-en, og sirene gikk hele tiden. Plutselig satte bikkja seg opp og begynte å ule. Så en gang til. Jeg knakk sammen i latter, og da ble bikkja temmelig rar. Man skal ikke le åpenlyst av hunder, men jeg greide bare ikke å la være. Den bikkja har aldri før ult av annen grunn enn av glede (noe hun forsåvidt gjør ofte), men nå oppførte hun seg som en ulv, pga. sirener på TV-en!

Ettersom det nyreparerte karet fortsatt ikke er tett, må de nye yndlingene altså leve i vannstampen så lenge. Jeg har grublet litt hva jeg skulle gjøre med det, ettersom filteret der (Eheim Aquaball er et drittfilter, bare så det er sagt) ikke er i stand til å takle en såpass stor påkjenning som 8 digre multiradiatuser + 5 litt mindre (men likevel store) CW06 utgjør. Jeg har kommet fram til at jeg får flytte filteret i yngelakvariet (der det for øyeblikket kun går 3 eplesnegler - hvis de ikke har krabbet ut) over til vannstampen, fram til jeg får fikset det hersens akvariet. Jeg må få tettet det i morgen. Denne midlertidige løsningen går bare ikke lenger. Jeg skal starte dagen med å løpe ut og kjøpe aceton, for å kunne rengjøre det skikkelig, og så skal jeg rett og slett smøre ekstra silikon over alle fugene. Blir det ikke tett da, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre videre. I mellomtiden får jeg ta vannbytter morgen og kveld i stampen, i tillegg til de to filtrene.

Jeg gleder meg forresten til å slippe ut septentrionalisene. Jeg tror jeg kommer til å ha 4 meget lykkelige coryer i kveld: To par som har vært alene i arten sin i lang tid.

Jeg har tatt noen dårlige bilder fra posene, men de gir ikke særlig godt inntrykk av de nye yndlingene mine. Men se på størrelsen i forhold til posen!

Det siste bildet viser hvilken situasjon Bartesnoppen lever under fot tiden. De andre ancistrusene er utrolig innpåslitne, og forsøker hele tiden å snike seg inn i hula. I går lå det en ancistrus halvt inni hula i lang, lang tid, før Bartesnoppen omsider kom langt nok ut av hula til å kjeppjage den. Jeg mistenker at det var den samme hannen jeg senere så sugd fast på glaset i akvariet. Den hadde da masse hvite striper på magen, som trolig en viss hissig herremann hadde påført den.

Jeg må bare legge ut en melding til før jeg legger meg. Alle fiskene har nå endelig sluppet ut, og de suser rundt og koser seg med myggiser (coryer o.l. får alltid mygglarver som første måltid i dette huset). Når jeg nå ser monstrene ute av posene, så greier jeg bare ikke å la være å undre meg over hvor digre de er, selv om jeg bare kan se dem ovenfra. De er herlige! Og ikke redde heller. Jeg tror ingen av de andre coryartene er så lite redde som disse. Men det henger vel litt sammen med størrelsen også, tenker jeg. De har litt mindre å frykte enn de mindre artene. Og nå som jeg ser dem svømme fritt, ser jeg at jeg tok feil da jeg sa at de var like lange som super-arcuatusene. Disse fiskene er lengre! OG mye mer massive! Og jeg greier bare ikke å la være å forestille meg dem i lek. Det må være et syn!

Septentrionalisene var akkurat like ekstatisk lykkelige som jeg hadde håpet. 4 stk. stimer nå sammen og hilser intenst på hverandre! Og jeg regner med at de kaster seg over myggisene også, så snart de er ferdige med hilsningsseremoniene. Jeg elsker å glede fisk!

Jeg legger ved et elendig bilde til, for å vise størrelsen i forhold til annen fisk. De med striper på ryggen, er CW06, en fisk som ligner mye på super-arcuatusene. Mona, du vet hvor store disse er. Se på den som er like under speilbildet av blitsen, sammenlignet med monsteret over! Dere andre kan få litt inntrykk av størrelsen ved å sammenligne dem med Fluval-pumpa.

B. multiradiatus kan bli 10 cm store, Inger Anne!
Litt av noen kolosser!

Jeg vet, jeg vet, Mona. Og disse fiskene er fullvoksne og VF. Og som du ser av pose-bildene, så er det ikke akkurat slanke, smekre corykropper på disse. De er høye i tillegg. Som en cory som har bråbremset, og kroppen samlet seg opp bak den.
De er generelt litt gråere enn splendens, men flere av fiskene har likevel dette grønnskimmeret på siden, og orangeskimmeret på buken. Vakre fisker! Dette er himmelen for en som elsker store coryer!
Og du skal se bartene på disse fiskene!

Jeg lempet akkurat en gaffel med 3 tubifex-terninger på nedi til monstrene. De er akkurat like tussete etter denne godisen som andre coryer. Men det vises så bare veldig mye mer når fiskene er så store. Jeg så gaffelen flytte seg bortover! Og de hadde ikke bare denne sugingen og gumlingen, som man ser de andre har. Neida, disse lignet på rovfisker i sin måte å spise tubifex på. Det så ut som om de forsøkte å ta større biter, og så røske dem av, slik som rovfisker forsøker å røske av biter at byttet sitt. De tre terningene kommer ikke til å vare mange sekundene...

Septentrionalisene ligger klistret sammen nå, og de har de vært siden de ble 4. Når de svømmer, er det så tett inntil hverandre at man kan lure på om de holder sammen så tett fordi de er redde for at de andre skal forsvinne igjen. Jeg er glad på deres vegne. Både paret jeg hadde og paret jeg kjøpte hadde vært alene veldig lenge. Jeg er fortsatt i manko på to fisker (noe jeg skal ha. 4 er ikke godt nok for coryer), før jeg vil anse dem som en gruppe. Det beste hadde jo vært om de gjorde plikten sin, og ble flere av seg selv

Jeg har nå gjort et tredje forsøk på det utette karet, og er nok en gang totalt forgiftet av silikonen (man blir temmelig susete av lukta). En ting var mens jeg smurte den på, det var overlevbart. Det som var verre var da jeg stakk hodet ned i karet etterpå, og nøye inspiserte, med lommelykt i hånda, om jeg kunne finne noen hull eller potensielle lekkasjer i den nylagte silikonen. Da var det gode mengder med silikon, og lufta ble konsentrert nedi akvariet. Puh! Jeg måtte trekke hodet ut diverse ganger for å trekke litt normal luft. Forøvrig fant jeg to-tre potensielle syndere da jeg inspiserte før reparasjonen i dag, så jeg har sørget for å dekke dem skikkelig nå. I tillegg til en ny runde rundt den nye glassplaten, smurte jeg også nytt silikon over de gamle fugene, sånn for sikkerhets skyld. Så nå bør det være tett! Og er det ikke tett nå, ja da griner jeg!

Forresten til andre jenter som skal styre med silikon: klipp neglene før dere setter i gang! Negler og silikon er en dårlig blanding. Det er lett for at man kommer borti med neglene, og da kan det lett bli små lekkasjer. Jeg bruker ikke å ha lange negler, og det har jeg forsåvidt ikke denne gangen heller. Men de var lengre enn vanlig, og selvsagt lengst på pekefingeren jeg brukte til å smøre utover med. Jeg begynner forresten å få god teknikk nå, med fingeren i akkurat riktig vinkel for å greie å smøre det utover jevnt og uten at det blir "nuppete".

Det er ikke til å komme bort fra at discus er rare fisker. Og at de har en skikkelig rangordning. For det første, er det skikkelig krangel mellom de to største fiskene i dag. De kjekler hele tiden, og napper i hverandre. Når den ene får nok, jager den nestemann i rang gjennom hele akvariet. Og når den jagingen er over, tar den jagede hevn på nestemann, og jager denne. Det er en skikkelig kjedereaksjon, og veldig snodig å se på. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor de to største er blitt så uvennlige mot hverandre. Normalt kjekler de ikke så veldig mye, bare nå og da. Men nå prøver de å bite hverandre, og går gjerne over til konfrontasjon munn mot munn. Jeg lurer på om den som tidligere har vært nr. to i karet, forsøker å overta plassen som størst og slemmest, for det er denne fisken som er den som starter konfrontasjonene hele tiden.

For øyeblikket krangler de så ille at jeg er redd for at de skal skade hverandre! De smeller sammen, munn mot munn. Men det er utrolig fascinerende å se så store fisker slåss! Jeg er både fascinert og nervøs på en gang!

Hvor mange diskus har du nå?
Og har denne perioden med diskus gitt deg "mersmak", eller er diskus bare en bi-ting?

Selv kunne jeg ikke tenke meg diskus en gang, og jeg tør nesten ikke si hvorfor...hehe, er redd for å få hele diskusfolket her på nakken!
(de er noen pinglete, hårsåre jåler etter min smak

Jeg har 5 discus nå. Jeg er litt sånn både og, når det gjelder discus. Det er mye arbeid, særlig i forhold til vannskifter (og siden de krever store akvarier, blir det noen liter vann). Jeg tror ikke jeg helt ville vært dem foruten, men samtidig vet jeg nå litt om hvor mye de krever. Jeg drømmer selvsagt om VF discus en gang, men vet ikke om jeg noen gang kommer så langt. Det frister nemlig å en gang gjøre om 325-literen til saltvann, med tanke på å anskaffe en helt spesiell fisk: stripete burrfish (en utrolig lekker kulefisk). Men jeg er fryktelig glad i discusene mine. De er utrolig flotte fisker, og sånn passelig grinete. Jeg liker egentlig grinete fisker (med unntak av en viss mystus - men den var direkte ond). Det er spennende å følge med på discusene, rett og slett fordi de er såpass store. Jeg håper inderlig jeg greier å få dem i lek en gang, rett og slett fordi jeg har fryktelig lyst til å se så store fisker i full paringslek. Det må være et syn!

mona o

(de er noen pinglete, hårsåre jåler etter min smak:-)

Hehehe! Ikke akkurat. De er noen skikkelige tøffe surpomper, som virkelig viser oss at livet som fisk kan være tøft. F.eks. det at du aldri unngår mobbeoffer i flokken. Tar du ut mobbeofferet, velger de seg bare en ny. De kjekler og jager på hverandre temmelig mye. Og det er faktisk utrolig flott å se så store fisker slåss (de to slåsskjempene ser ut til å ha roet seg litt nå, forresten). De er stort sett konstant grinete. Men jeg tenker at du tenker på deres pirkete spisevaner og deres følsomhet for dårlig vannkvalitet? Nja, de kan være vanskelige til å få til å spise det du vil, men det går som regel. Men de er litt trege i matfatet. Ikke fordi de ikke kommer strømmende til når det er håp om mat, men fordi de synes det er viktigere å passe på at naboen ikke får mat, enn å spise selv. Det er ganske livlig i et discuskar ved fôringstid... Og det med å være følsomme på vannkvaliteten, er de ikke alene om.
Selv om kulefisk er mer morderiske og aggressive, er de på en måte mer pinglete og hårsåre enn discus. En del kulefisker tåler ikke forandringer, og kan furte i dagesvis (slutter å spise, ligger i en krok i akvariet osv.). Og hårsåre: når en fisk furter i 2 timer fordi den fikk mat den ikke likte? Så konklusjonen min er: discus er ikke mer pinglete og hårsåre enn andre akvariefisk, men er skikkelig grinete og tøffe, selv om de også er sårbare.

Jeg ser til min store glede at de nye monstrene mine har god matlyst. I kveld fikk de mygglarver igjen, og de satte fort igang med støvsuging av bunnen i vannstampen. Hvis jeg nå endelig har greid å få det reparerte karet tett, skal de endelig få flyttet inn i et skikkelig kar i morgen, og da får jeg studert støvsugingen skikkelig. Jeg har alltid vært så fascinert av mygglarvespisinga til mine brochis splendens, og multiradiatusene er mye større. Jeg gleder meg enormt til å få se dem skikkelig!

Septentrionalisene klynger seg fortsatt sammen i en liten klynge. Det er som om de forsøker å holde på hverandre, for å ikke miste noen igjen. Jeg er rett og slett lykkelig på deres vegne Småttisene som suser rundt i karet er forresten utrolig søte. Merkelig nok vokser de fortere der enn i isboksene mine. Det kan ha å gjøre med at det er mindre kamp om maten der. Så langt har jeg på det meste sett 3 små samtidig, men de er trolig flere. Og de er utrolig lite redde av seg. Jeg er vant med at så små yngel nekter å vise seg for meg, men sitter og skjelver i javamosen, så snart jeg nærmer meg. Men disse suser rundt på akvariebunnen og leter etter mat, og jeg kan studere dem der de holder på Det er forresten ikke tegn på lek hos septentrionalisene. Men akkurat nå tror jeg de rett og slett mest bryr seg om at de endelig har blitt flere.

Se opp for veldig stygge ord: Det *piip* karet er fortsatt ikke tett! Grrrrr! Jeg var sikker på at jeg hadde fikset det denne gangen. Nå er det like før jeg kaster det ut gjennom vinduet fra 2. etasje.

Selv om man kan bli sint på stripete sjokolademaller fordi de tar annen fisk, så har de sin sjarm - i motsetning til hva en viss annen malle hadde. Nå som de lever i discuskaret, har de ingen mulighet til å ete andre, og da er de bare søte (eller ikke direkte søte, men sjarmerende) og morsomme. Jeg fôret nettopp discusene, og da kom det en sjokolademalle fram og slukte en diger bit hel. Plopp, sa det, og biten var borte. Jeg har jo studert dette tidligere med malletabletter, men det er fortsatt like fascinerende. De har så liten, men tydeligvis svært tøyelig munn, for de greier å stappe digre ting inn i gapet. Og de tygger ikke. Maten blir bare borte! Det kan egentlig ikke beskrives, men må oppleves ;-D Jeg liker sjokolademallene mine, jeg.

Det gleder meg også at de to sist ankomne discusene nå ikke nøler med å ta det hjemmelagde fôret. De får ikke spist altfor mye, for det er så mange andre slukhalser der, men de får da i seg en del. Og da kan de vokse og bli store

Aeneusyngelen vokser også og blir stor. Det er utrolig hvor hardføre disse småtassene er - mye mer harføre enn sterbai-yngelen er. Det forbauser meg, fordi aeneusyngelen er oppdrettsfisk, og sterbaiene er VF. Men det kan jo være en artsforskjell. Av all yngelen jeg fikk (og det er mange), har jeg fortsatt kun mistet to, og det er helt utrolig! De skal få forbli i isboksene sine i to uker til, men da er det slutt på det søte liv: da blir det frislipp i yngelakvariet. Det skal bli moro å se ca. 150 småttiser suse rundt i sanda og lete etter mat