Bare det ikke er en ekstern TOUCHPAD som kommer i pakke nr 2 da... :P

Gratulerer med ny pc, Inger Anne! Jeg har ikke angret et sekund etter at jeg kjøpte min nye, den er utrolig deilig å bruke. Diger skjerm! Hvis jeg setter meg foran pc'en til mannen min nå, får jeg følelsen av å sitte foran et lite leketøy.Hehe

Hvordan går det med nitrittoppblussingen?

Vidar Alfei

Bare det ikke er en ekstern TOUCHPAD som kommer i pakke nr 2 da... :P

Jeg tror jeg må være den eneste IT-konsulenten som synes at det er en forbedring av produktet at den ikke har touchpad. Pakke nr. 2 er forøvrig avhentet nå, og den inneholdt ikke touchpad, nei. Heller ikke det jeg trodde: CD-er og serienummer. Derimot ventet den hyggelige overraskelsen at pakken inneholdt en ekstra minnebrikke på 1 GB. Det dobler mengden RAM i pc-en, og sånt blir man ikke skuffet over. Ved neste restart av PC-en skal den settes inn, vær sikker på det!

Jeg må bare fortelle en ikkeakvaristisk ting til: 21. august er som julekvelden for hunder. Båndtvangen er endelig over. Båndtvangstiden er ekstra tøff for fuglehunder, som har et meget stort behov for å røre på seg. De får bare ikke nok når de må holdes i bånd. Det hjelper heller ikke på at bikkja er 2 år gammel, og dermed har enda mer uro i kroppen enn mange andre hunder. Men i dag var ventetiden endelig over for Kaisa. Vi tok en tur i skogen, og hun fikk endelig lange ut slik hun ville. En så lykkelig hund er det sjelden man ser. Det gikk i full fart over lyngen og igjennom alt som heter vannpytter (og dem var det mange av - det var fryktelig vått i skogen). Nå ligger bikkjevraket på ryggen i sofaen, spriker med alle fire ben, og sover veldig fornøyd og avslappet. Man må bare bli glad selv når man ser en så glad hund. De stråler med hele seg! Hunder snakker veldig med kroppen, og den bikkjekroppen jeg har sett i dag, har glødet av lykke - hver eneste millimeter av bikkja har glødet!

Hva er det med ancistrusene mine som støtt og stadig sover på ryggen? Nå ligger det en der igjen. Det er ikke den samme fisken hver gang, har jeg funnet ut nå - det er bare nøyaktig det samme stedet det skjer hele tiden. Jeg er ikke veldig glad for å se dem slik. De er søte, men det ser liksom ut som om de er døde, og jeg blir litt nervøs av det.

Jeg har nettopp testet nitritten igjen, og den ligger nå på 0,2. Dvs. at den er svakt synkende, og det uten vannbytte. Så jeg holder meg til teorien om at det er en kombinasjon av at finfilteret reduserte gjennomstrømningen, men mest pga. at filteret riktignok ble innkjørt, men hadde for liten mengde bakterier til å takle livet som eneste filter, ettersom det ble innkjørt mens jeg var på ferie. Jeg antar at det nå er en tilvekst av bakterier i temmelig full fart, og at de nå vil greie å takle situasjonen i løpet av de nærmeste dagene. Jeg skal ta et nytt vannbytte i dag (nå har jeg endelig mellomlagret vann klart), bare ikke akkurat nå. Jeg er sliten etter skogturen, og har ikke spist middag ennå. 0.2 er ikke helkrise, og som sagt virker det som coryer tåler ganske mye nitritt i vannet, i hvert fall sett i forhold til mange andre fiskearter. Jeg regner med at dette problemet vil forsvinne ganske fort nå, og jeg er ikke bekymret lenger. Men jeg har i hvert fall lært en lekse: det fungerer dårlig å kjøre inn filtre mens man er på ferie. Jeg burde egentlig ha tenkt så langt, men tanken slo meg bare aldri før jeg reiste. Det er forresten virkelig fordelen med coryer - de viser skikkelig tydelig når det er for dårlig filtrering. Det har alltid vært min pekepinn på når jeg måtte rense filter: at de snapper luft svært mye.

En lettelse til: Jack the Ripper har nå tatt til seg litt mat. Så da antar jeg at Flubenolen har gjort sin virkning, som den alltid gjør. Han har fått bittelitt reke, bare to små biter, sluppet rett foran nesa på han. Og det virket endelig! Han har småspist litt på begge bitene. Jeg tror ikke han kommer til å spise alt, men han spiser. Og litt mat i magen, gjør han forhåpentligvis litt mer sulten ved neste fôring, slik at han kommer i gang igjen!

Nitritten har nå sunket til under 0,2, ca. 0,15, tenker jeg. Jeg har nettopp startet et vannbytte, og jeg regner med at det fjerner resten av problemet. Jeg skal teste i morgen, for sikkerhets skyld, men forventer en nitritt på 0 da. Så da er problemet ute av verden. Puuuuh!

Inger Anne

Hva er det med ancistrusene mine som støtt og stadig sover på ryggen? Nå ligger det en der igjen. Det er ikke den samme fisken hver gang, har jeg funnet ut nå - det er bare nøyaktig det samme stedet det skjer hele tiden. Jeg er ikke veldig glad for å se dem slik. De er søte, men det ser liksom ut som om de er døde, og jeg blir litt nervøs av det.

Hehe, det husker jeg også - man får lyst å bite negler av nervøsitet mens man venter på at ancistrusen som sover på rygg skal våkne av middagshvilen! Det ser slettes ikke bra ut nei. De ser mer eller mindre daue ut der de ligger. Hos meg pleide de å havne på rygg i sanden hvis de hang og hvilte på et bestemt sted oppunder en trerot. Det var bare noen få cm over sanden, og rett som det var glapp sugetaket i rota og ancistrusen lå på rygg og sov

Stakkars botia-eiere.... det er jo mye verre. De må gjennomgå en hel del stress-situasjoner i begynnelsen, inntil de blir vant til måten botia slapper av på ?

PS! Inger Anne, fikk du min siste email? Sendt herfra 19/8 kl 1940.

Ja, jeg har fått lest e-posten, men ikke rukket å svare ennå. Det blir litt fram og tilbake, ettersom jeg nå bare får lest e-post via web-sidene til Broadpark. Etter at pc-en tok kvelden, har jeg ikke fått satt opp Outlook på nytt, og det er lett å glemme det som kun ligger på nettet, og ikke på pc-en.

Det er på et spesielt sted under en trerot de bruker å ligge på ryggen og sove, ja. Jeg husker første gangen jeg opplevde det. Da var det faktisk en sebrapleco (under en stein). Jeg ble lettere hysterisk. Sebrapleco er fisk man bare ikke vil miste! Men i pestkaret er det kun ancistrusene som gjør det. Det kan ha å gjøre med at de andre mallene er så sky at de ikke legger seg under den rota som er midt i glaninga fremst i karet.

mona o

[QUOTE=Inger Anne]Stakkars botia-eiere.... det er jo mye verre. De må gjennomgå en hel del stress-situasjoner i begynnelsen, inntil de blir vant til måten botia slapper av på :-)?

Ikke bare i begynnelsen Blir like stressa hver gang jeg!

Men er det virkelig et normalt trekk hos ancistrus også? Har selvsagt sett dem opp/ned på trerøtter etc, men aldri liggende slik, uten å suge på noe i den forbindelse.

Normalt og normalt... det forekommer, men kanskje ikke ofte nok til at man blir vant til det
Lenge siden jeg har sett det nå, men før da jeg hadde en del vanlige Ancistrus, så jeg det iblant.

Ok! Takk for infoen. Var ikke klar over det. Nok en grunn til et øyeblikks panikk, altså

tender

Men er det virkelig et normalt trekk hos ancistrus også? Har selvsagt sett dem opp/ned på trerøtter etc, men aldri liggende slik, uten å suge på noe i den forbindelse.

Joda, det er temmelig normalt. Og like ekkelt å se på hver gang. De ser rett og slett døde ut, der de ligger på ryggen med buken i været. De ser veldig, veldig døde ut. Hver gang må jeg liste meg innpå, og virkelig forsikre meg om at de puster. Og som sagt, jeg opplevde dette første gang med en sebrapleco. Heldigvis var sebraen mer sky enn ancistrusene mine er, så den snudde seg kjapt rundt og gikk i skjul da jeg skulle se om den var død. Men de er litt morsomme også, der de ligger. De har rett og slett sugd seg fast under noe, sovnet, og så mistet taket i søvne. Og der ligger de altså til spott og spe!

Etter råd fra en på the Puffer Forum, har jeg gikk Jack bittelitt fôr ca. hver time i to dager nå, og det har virket. Jack ser ut til å ha nesten normal matlyst igjen (han har litt mer å gå på, for kuler har en tendens til å glemme at de blir mette, og så langt har ikke Jack kommet ennå). Jeg gjorde nettopp et nytt vannbytte, og da så jeg at han også hadde fått tilbake sin normale farge. Han dristet seg også en tur bort til andre siden av akvariet, og det er også godt nytt. Han har stort sett bare hengt under pumpa siden jeg kom hjem fra ferie. Det er hans yndlingssted, men han bruker ikke å være der absolutt hele tiden, slik han har vært i det siste. Jeg innser i hvert fall at jeg nå kan trekke et lettelsens sukk. Alt går riktig vei med Jack.

Det er også en annen ting som har vært interessant å observere her i huset nå. I to av kulekarene mine har jeg slitt konstant med BGA. I det ene har jeg hatt BGA konstant i 1 1/2 år nå, tror jeg. Det er straffen for å ha grisete fisker, og bedrive hyppige vannbytter. Merkelignok virker det altså som om hyppige vannbytter er med på å legge forholdene til rette for BGA. Med tabellen over Redfield ratio i bakhodet, virker det som om vannforholdene i kulefiskkarene mine er perfekte for BGA. Jeg har også fått tendenser til elendigheten i karet til Jack også, men her tror jeg at det skal gå bra. Men jeg har også lært nye nytt om dette, som jeg ikke visste om. På TPF var det noen som påstod at BGA også kan være et tegn på at det er på tide å bytte lysrør. Da slo det meg plutselig at jeg nettopp byttet lysrør i et av de hardest rammede karene, og at mengden BGA har minket i det siste! Det skal bli virkelig spennende å følge med i utviklingen i dette karet. Jeg tror jeg også skal forsøke å bytte løsrør i det andre karet som sliter med BGA, og se om det har noen virkning der også. Og i tillegg fortjener Jack virkelig å få byttet til noe nytt, han også, så jeg kan like gjerne gjøre noe med lyset der og.

Fôringstid i discuskaret er en livlig opplevelse. Det øyeblikket fôret treffer vannflaten, begynner discusene å gafle i seg, og jage hverandre. Men discusene er ikke de eneste som bor i dette karet, og man kan skjønne hvorfor discusene er så ivrige etter å dytte i seg mat. For når maten når bunnen, kommer mallene sigende. Den ene sjokolademalla mi gidder ikke en gang forlate hula si. Flere flak fyker alltid inn under steinene der den bor, og mallebolla mi ligger bare og suger flakene inn. Flakene er ganske store, men små sjokolademallemunner kan romme det utrolige. Ting bare suges rett inn og forsvinner. Sugemallene kommer også fram, og stjeler etterhvert flakene fra discusene, og discusene lar det bare skje (de har egentlig ikke så mye valg). Deretter ligger de og sutter på flakene, hver på sin måte. De store mallene eter ganske fort. L-177-ene mine er litt trege i starten, sky som de er, men så kommer de fram med svært så kvikke bevegelser, og det tar ikke lang tid før de også ligger og sutter på discusfôret. Jeg er sikker på at 80 % av fôret ender i mallemager, og ikke i discusmager. Ikke rart mallene trives godt i dette karet, til tross for varmen!

Varme og alt for mye mat, det er jo amerikanerenes løsning på det meste. ;D

Galemor

Varme og alt for mye mat, det er jo amerikanerenes løsning på det meste. ;D

Hehehe. Det har tydeligvis også vært løsningen på å endelig få til GN. Tidligere greide jeg kun å holde liv i GN maks et halvt år. Den jeg har hatt lengst av de to jeg har nå, har jeg hatt i 1 1/2 år, og den ser ut til å stortrives fortsatt. De er uhyre søte, disse L-177-ene mine. Så kvikke i bevegelsene, og temmelig temperamentsfulle.

Det er en stor fordel med at jeg endelig har fått en brukbar stasjonær pc. Fortrinnsvis bruker jeg den nye bærbare, men det hender jeg blir sittende på soverommet foran den stasjonære også, gjerne hvis jeg holder på med vannbytter der. Og da har jeg, som jeg sikkert har nevnt flere ganger, et akvarium med CW-06 og C-140 like ved meg. Det ser virkelig ut som om disse to artene stortrives sammen med hverandre. De er tydeligvis like nok til at de stimer sammen. Akkurat nå mens jeg skriver dette, får jeg i tillegg se et ubetalelig syn, som viser hvor godt de trives sammen: to C-140-hanner er tydeligvis leie av å leve i sølibat (selv om de har levd og fortsatt lever sammen med hunner av egen art), Nå forfulgte de en stakkars CW-06, og forsøkte desperat å tilby sine tjenester ved å legge seg på tvers foran damen. Jeg tror det er på tide jeg får somlet meg til deg nå Mona, så de får litt mer å kose seg med, av samme art (de har bare én dame av egen art, og hun er tydeligvis litt for dydig for dem).

Det har aldri slått meg før, men jeg har faktisk ett 128-liters akvarium til her i huset, jeg. 130-literen er egentlig en 128-liter. Det slo meg plutselig, og da måtte jeg fram med målebåndet og måle den faktiske tilstanden. Så hvis jeg ønsker det, kan jeg flytte den inn dit, og så anskaffe et litt større akvarium til å ha i stua. Det hadde vært deilig med et akvarium som kunne romme litt mer enn 128-literne. Jeg snuser på 156 liter. Hvis jeg skaffer et slikt rammeakvarium, kan jeg bruke nesten hele ramma som 128-literen står på, men bare bytte ut de lange røra, dvs. at jeg bare trenger å anskaffe 4 stk. rør à 95 cm. Det er hyggeligere med større akvarium i stua.

Eller enda bedre: anskaffe en reol til, med plass til 3 128-litere. *drømme* Da kan jeg jo bruke delene av understellet til 128-literen til å utgjøre deler av reolen. Men i så fall er det på tide å plukke ned småakvariene, og kun gå over til å ha "store".

Inger Anne

Nå forfulgte de en stakkars CW-06, og forsøkte desperat å tilby sine tjenester ved å legge seg på tvers foran damen. Jeg tror det er på tide jeg får somlet meg til deg nå Mona, så de får litt mer å kose seg med, av samme art (de har bare én dame av egen art, og hun er tydeligvis litt for dydig for dem).

Enig

Damene jeg har av C140 er så fete at de eksploderer snart. Et vink fra en hann nå, så.... (jeg er nesten litt redd for å skifte vann der, for jeg vil ikke at de skal verpe noe mere her nå... jeg har mer enn nok!)

Huff, jeg fikk plutselig noen skumle tanker. Da jeg oppdaget at jeg faktisk hadde en 128-liter til, så begynte tankene å fly. Jeg har noen problemer som må løses, og jeg fikk plutselig en idé på hvordan løse dem. Hvorfor er løsningen på problemene mine å anskaffe flere kar? Vel, problemene er som følger:

- jeg skal starte opp med saltvann etterhvert. Karet jeg må bruke (den har ikke metall- men plastramme), er 128-literen som nå står nederst i den nye reolen på soverommet. Dette er problematisk på flere måter: 1. det blir altfor liten høydeforskjell mellom karet og sumpa, men dette kan rettes på med at karet flyttes en etasje opp i reolen. 2. Dette står på soverommet, og bruk av sump kan bråke litt. 3. Det eneste stedet det er plass til å sette en sump der, er foran reolen.
- jeg anskaffet en sort reol, med tanke på at de andre karene jeg skal kjøpe, skal være sorte rammekar. Reolen den står ved siden av er også sort, så det ville definitivt være penest med to sorte reoler, enn en av hver type. Men, det karet som nå står i reolen har brun ramme, og karet som står på stua har alu-ramme. Jeg har også forsøkt å få tak i et annet kar brukt (har ikke fått svar ennå), og det også er alu-farget.
- jeg trenger fortsatt mer plass! Jeg er ett større akvarium i manko, hvis jeg tenker på kulene mine. Og jeg trenger definitivt å få tynnet ut i flere av karene mine. De er fryktelig overfylte, flere av dem. Og dessuten kunne jeg tenke meg å ha litt flere L-maller. Jeg vil veldig gjerne anskaffe L-200 igjen, og dessuten også L-201 eller h. inspector.

Så hva blir svaret da? Jeg anskaffer en alu-reol til å ha på stua, der den såkalte 130-literen (som er 128 liter) står. Jeg trenger ikke en gang å anskaffe en hel reol, da jeg kan ha gjenbruk av rørene til understellet til 130-literen. Den har bl.a. justerbare bein
Da kan jeg gjøre ett av karene til lekskar, og dermed frigjøre 63-literen til yngelkar. Det jeg bruker i dag er altfor lite. Det jeg bruker i dag, kan jeg da omgjøre til sump, samt at jeg kan bruke ett av de andre småkarene til refugium (hvis det er det det heter på norsk).

Og, simsalabim, er alle problemene mine løst. I hvert fall nesten alle... Jeg skulle gjerne hatt en 325-liter til også...

Men nok en gang: hvorfor er alltid løsningen på alle mine problemer å kjøpe en reol til?

det er vel lettere å kjøpe en å selge

guttn

det er vel lettere å kjøpe en å selge

Definitivt. Jeg begriper ikke hvordan folk greier å minske antall akvarier!

Jeg har nå fått 8 herlige, men halvt hysteriske C-140 i hus (disse er langt mer pysete enn de jeg har fra før). Damene er så rogntunge at jeg virkelig håper mine svært så opphissede C-140-hanner nå blir fornøyde med stimforøkelsen, og slutter å egle seg innpå CW-06-damene (men trøste og bære om de greier å produsere like mange småttiser som de gjorde sist. Disse er nemlig foreldrene til den ekstreme flokken Mona har drettet nylig. Var det ca. 180 i ett kull?). Coryene står til tilvenning i et spann ved siden av karet, så de har ikke fått se hverandre ennå. Jeg gleder meg veldig til å få se hvordan de reagerer når de nye blir sluppet ut. Mine C-140 har vært så altfor få lenge, og da bruker det å være stor stas å endelig bli en skikkelig stim igjen. Jeg glemmer ikke hvordan septentrionalisene reagerte i sin tid!

Da har de nye fiskene endelig fått flytte inn i sitt nye hjem. Men jeg, som hadde ventet noen hjertelige velkomstscener, ble temmelig skuffet. De pysene dine, Mona, ble først liggende helt stive av skrekk på bunnen. Jeg har aldri før sett fisk så vettskremte før. Deretter tuslet de forsiktig bort til en rot, for å finne et sted å gjemme seg. Og mine fisker har ikke vist snuten sin ennå engang! Pysefisker! Vel, de skal få roe seg litt i en times tid, og så skal de få den vanlige velkomstgaven coryer alltid får første kvelden her hjemme hos meg: myggiser. Så får vi se om de tør vise snuten sin da. Og så skal de få mange fine dager framover til å venne seg til nytt hjem. Og hvis jeg er heldig, så finner både mine og dine fisker ut at de alle er klare for litt kos. De skal ikke klage på stimen sin i hvert fall, for nå er de 11 stk. 11 stk. herlig store coryer + 5 stk. CW-06, som også er herlig store coryer. Og nå bør jeg slutte å kalle dem "dine" fisker Mona, for nå er de MINE! ;-D