manglet bare litt ond latter på slutten der

Her kommer den: Mohahahahaaaa!

Jeg har tilgode å oppleve at myggiser ikke lokker fram coryer, og det slo ikke feil denne gangen heller. Det var et deilig syn å se 16 store C-maller svinse rundt på jakt etter godisen. Men plutselig så akvariet så trangt ut. 16 store coryer krever faktisk litt plass. Jeg innser også at jeg kanskje bør gi dem litt mer myggiser når jeg fôrer. Det så lite ut til dem alle.

Jeg antar at de 3 første fiskene som tittet fram, var mine opprinnelige C-140. De er litt mindre pysete enn de jeg nå har kjøpt, og de 3 så litt mer avslappet ut enn de andre. Jeg håper bare mine gamle påvirker nyinnbyggerne til å bli litt mer modige, enn at de nye påvirker de gamle til å bli mer pysete. Jeg la meg på senga, for å titte på dem mens de spiste, og hvis jeg rørte på meg, så stivnet de til, hele gjengen (men gjemte seg ikke ). Men merkelig nok reagerte de ikke da bikkja hoppet ned fra senga, og det bruker coryene i nabokaret å gjøre (de fyker da i alle retninger, pga. vibrasjonene i gulvet). Det er faktisk godt nytt. Jeg har aldri tenkt på det som et problem før, men hver gang det kjører tungtrafikk forbi, så rister hele huset. Det kunne blitt et problem dersom pysene ikke taklet vibrasjoner i gulvet. At jeg begynner å tenke på sånt, sier litt om hvor forskremte disse er.

Men kjære, vakre, vene, så velfødde og rogntunge de er. De ligger og gynger på magen sin. Og skulle det ikke bli barn der, så har jeg allerede noen på gang. Verken coryer eller andre fisker denne gangen, men en undulat ligger nå og ruger. Nå er vel undulater fugleverdenens svar på guppyer - de yngler meget lett. Men nå har jeg ikke latt dem gjøre det på noen år. Jeg gjennomlyste eggene, og så blodårer i minst ett av dem - så det er helt klart befruktede egg. Det skal bli moro med fuglebarn igjen.

Inger Anne

De skal ikke klage på stimen sin i hvert fall, for nå er de 11 stk. 11 stk. herlig store coryer + 5 stk. CW-06, som også er herlig store coryer. Og nå bør jeg slutte å kalle dem "dine" fisker Mona, for nå er de MINE! ;-D

Jepp, nå er de dine, så slit dem med helsa, som man sier *knegg* Jeg har mer enn nok igjen her hjemme, ca 180 stykker... :p
Fem av dem er bortbestilt, dvs de ett-åringene som er fra kullet i fjor, men resten (årets kull) skal bare vokse og bli fete og fine en stund nå. Jeg plukker vel ut noen derfra og beholder selv, men det er jo ikke mange. Det blir en uhorvelig mengde igjen å selge. Gurimalla... jeg tror jeg må arrangere "Åpen Dag" her hjemme på akvarierommet, og selge alle på èn og samme dag. Det hadde blitt litt av en trafikk ut og inn av døra her, 175 fisk av en art folk vanligvis bare kjøper 5 - 10 stk av hver....

Rådet mitt, Inger Anne, er at når (jeg sier når, ikke hvis) en eller flere av disse rognstinne damene begynner å legge egg, så ikke ta ut alle eggene. Nøy deg med en fjerdedel ellers får du også et alvorlig plassproblem De legger jo hundrevis av egg! Når jeg tenker på hvor mange som faktisk mugnet og aldri ble noe av, og jeg likevel sitter igjen med 175 yngel, så kan jeg ikke tro annet enn at det må ha vært minst 500 - 600 egg der opprinnelig.

Du får kalle C140'erne for "de nye" og "de gamle" så du skiller på dem som tidligere var mine og dine )

Det ser ut til at C-140-ene har funnet seg godt til rette. De stimer sammen, så jeg håper de finner trygghet i antallet. Det virker faktisk sånn. De skal få et vannbytte senere i kveld, og jeg håper at det kan lage litt mer hygge også.

Coryer er rare dyr. Som sagt har jeg sett C-140-ene stime fint sammen i dag. Nå nettopp så jeg også sterbaiene mine stime sammen, noe jeg ikke har sett på lenge. Jeg skjønner det når det gjelder C-140. De er nervøse, og føler seg tryggere i en stim. Det er helt naturlig for en stimfisk. De søker trygghet i stimen når de er redde. Når det gjelder sterbaiene, har de ingen grunn til å føle utrygghet. Og de "gamle ruggene" har ikke vært særlig selskapelig på lennge. De har alle sammen visst at de alle var i samme tank, og derfor ikke giddet å svømme i stim. Men etter at deres barn slo følge med dem, har det trigget stimfølelsen igjen. Det er tydelig at det å bli flere, gir dem mer lyst til å holde sammen. Men det virkelig rare er at det er de store, voksne som stimer sammen, og så stimer barna sammen i en egen stim. De er bare rare!

Det kan jo hende det er en form for undervisning:

"Se på oss nå smårollinger! Først svinger vi denne veien, følg føreren og sørg for riktig avstand til de andre. Unngå å svømme for raskt eller for nærme, da kan det skje ulykker! Se der ja, bra!"

"Se på meg nå da, lærer, var dette bra eller? Jeg kan fortere også jeg, se på meg!"

"Se på oss også! Er vi ikke flinke!"

"Kjempebra unger! Nå er det nok for i dag. I morgen skal vi ha forplantningslære og snakke litt om hvor viktig bokstaven T er. Natta unger!"

"Natta....natta...."

Hehehe! Jeg har mer tro på at det er en gjeng tenåringer som ikke vil menge seg med sånne dumme foreldre...

Jeg har akkurat hatt en corykosestund. En corykosestund er når jeg fôrer coryene, og så legger meg på senga (med bikkja ved siden av meg), og ser på coryene spise. Det er bare så utrolig herlig å ligge sånn. I dag var den denne godisen som stod på menyen, noe de får ytterst sjelden. Først satte jeg meg på kontorstolen min for å se hvordan C-140-ene reagerte. Og det tok ikke mer enn 10-20 sekunder fra jeg hadde satt meg, før de 3 første C-140-ene var på plass. Og ut fra magestørrelsen, tror jeg faktisk to av dem var av de nye pysene! Men så måtte jeg en tur på kjøkkene, og da føk de i skjul med en imponerende fart. Det var så det stod skyer av sand, og ikke minst støv fra fôret, etter dem. Disse tablettene lager dessverre mye partikler, men det er skikkelig nammenam for coryene. Etter turen på kjøkkene, la jeg meg altså på senga, og bikkja kom og la seg tett inntil meg. Dette er trolig de eneste gangene bikkja liker fiskene mine, for ellers er hun fryktelig sjalu på dem. Men det går an når hun får ligge inntil meg, og jeg ligger og klør på henne. C-140-ene kom etterhvert tuslende forsiktig fram igjen (litt mer forsiktig denne gangen), og sett fra senga, var det ingen tvil om at det var de nye pysene. Magene deres avslører dem. De er noen digre budeier, hunnene i denne flokken!

Så tittet jeg over til karet som står ved siden av. Det er 120-literen som har fått navnet cory-suppa. Der har jeg det meste. Der blir det alltid fullstendig texas ved fôringstid. Det er ikke rart mine gamle C-140 er mindre pysete enn den nye. De levde nemlig i dette karet fram til nylig. Og skulle de få noe mat i dette texaset, kunne de ikke være pingler. Man kan oppdage mye når man tar seg tid til å studere fiskene ved fôringstid. Og det gjorde jeg definitivt. Det er ikke bare de nye C-140-ene som er feite budeier. Schultzeiene er svært så klare for å kvitte seg med litt "dødvekt" igjen. Problemet med disse er at de nekter å leke med andre fisker i karet. Og lekskaret er fullt av septentrionaliser og atropersonatuser (som jeg ikke har plass til å flytte ennå). Jeg har også et par dryge C-121 som snart burde få sjansen til å leke litt igjen også.

Og husker dere dette triste synet?

Det var jo bare en av trehjulssyklene som overlevde, og han/hun har nå blitt skikkelig fin. Den vokser fortsatt, og har nådd en fin størrelse. Den har selvsagt et stykke igjen før den når igjen sine stimkamerater, som ble kjøpt som XL, men den er blitt en meget sunn og frisk fisk. Frisk som en fisk, kan man si. Han har tatt skrittet over til å bli en familiebil, og ikke lenger en sykkel. Det gleder mitt hjerte å se hvordan den har utviklet seg. Det er riktignok snart 1 1/2 år siden jeg kjøpte den, så det skulle bare mangle at det ikke har skjedd endringer. Men når man vet hvordan utgangspunktet var, så er det et mirakel hver gang jeg ser på fisken, hvor bra den har blitt. Nydelig farge har den også.

Nå har jeg akkurat slåss med Aquaballen igjen, og plutselig husker jeg hvorfor jeg hater den. Historien kan leses i dette innlegget. Man må bare ikke sette igang med noe sånt rett før man skal legge seg, for jeg blir i hvert fall så hissig at det tar tid å roe seg ned igjen etterpå. Det er i slike sammenhenger at jeg blir hissig. Jeg tar det svært sjelden ut på andre mennesker, men ting og utstyr som ikke oppfører seg pent, de får gjennomgå!

Jeg har forresten fortsatt litt på oppdagelsene mine når det gjelder hvorfor jeg ikke lykkes med akvarieplanter. For det er noen få kar jeg har lyktes, og de karene er svært overbelastet med fisk, særlig maller. Alt dette må gi en del nitrat i vannet, og det gjødsler jo plantene. Kanskje rett og slett problemet mitt er at jeg er litt for flink med vannbytter? Ikke det at jeg skal slutte med det eller minske mengden. Men kanskje det rett og slett er nitratmangel plantene strever med. Hmmm...jeg skal teste det litt. Jeg skal gjødsle forsiktig i discuskaret. Det er et litt farlig kar å gjødsle i, siden det er fisk som er følsomme. Men samtidig er det et kar der det forøvrig burde være god grunn til at plantene skal trives, ettersom jeg tilsetter CO2 der. Jeg skal også forsøke forsiktig i ett corykar og veldig forsiktig i et kulefiskkar, så får vi se hvordan det utvikler seg. Jeg skal i hvert fall teste nitratet grundig, særlig hos discusene og kulefisken. Det blir spennende å se om den endelig kan bli litt greie på de derre plantene mine også!

Men nå er det jammen på tide med litt sengekos for meg og bikkja (bortskjemt hund, ja). Sengekosen består av at jeg legger meg, og bikkja kommer og legger seg tett inntil meg en stund, inntil det blir for varmt for henne, og hun trekker ut av dyna og legger seg i fotenden av senga. En deilig oppmerksomhetssøkende hund i senga er som balsam for meg når jeg legger meg frustrert og i dårlig humør. Ingenting er som en lodden sengekamerat... .-)

Jeg gikk nettopp forbi karet med super-arcuatusene mine. Og skvatt til! Det var noe smått som rørte på seg. Nei, det var ikke yngel, men jeg trodde det nesten et øyeblikk. Da jeg hentet C-140-ene mine, fikk jeg også med meg noen kirsebærreker, og de ble sluppet ut i nettopp dette karet. Men det som beveget seg i karet, var da ingen reke! Jeg måtte ned på kne for å se hva det var. Og da jeg så hva det var, kom jeg på: da vi fanget inn rekene, kom det også med en liten guppyyngel. Det hadde jeg fullstendig glemt, og den havnet dermed i karet sammen med rekene, uten at jeg visste om det (jeg hadde glemt hele greia). Vel, den skal få være der noen få dager til. I dag er jeg rett og slett for sliten til å styre med akvariene i det hele tatt (har vasket husvegg i dag), og det blir jeg trolig i morgen også (samme jobb i morgen).

Jeg måtte forresten sette meg ned og studere for å se om jeg fant igjen noen av rekene. Det tok tid, for reker er gode til å gjemme seg. Men jeg så igjen i hvert fall 2 av rekene, så de er der. Men jeg studerte også super-arcuatusene mine, og særlig bartene. Jeg vet at vanlige arcuatuser er svært følsomme i forhold til det å få slitt bort bartene (etter det jeg har lest, er de mer utsatte for det enn mange andre coryer, og jeg husker at jeg var litt bekymret for bartene deres da jeg hadde vanlige arcuatus), så følger nøye med på akkurat det på akkurat denne arten. Men, det er ingen fare med fiskene mine! De har fortsatt fantastisk digre barter. Digre, nydelige, fantastiske corybarter. En nytelse å se på! Dere skulle forresten ha sett bartene på C-140-ene da de satt fullstendig stive av skrekk på bunnen da jeg slapp dem ut på onsdag. Makan til strittende barter skal man lete lenge etter. Det bare bidro til bildet av fastfrosset panikk!

Inger Anne

Dere skulle forresten ha sett bartene på C-140-ene da de satt fullstendig stive av skrekk på bunnen da jeg slapp dem ut på onsdag. Makan til strittende barter skal man lete lenge etter. Det bare bidro til bildet av fastfrosset panikk!

Strittende barter i paralysert skrekk høres nøyaktig ut som en prototyp på C140 som er redd, ja! Du skulle sett da jeg fanget inn ungfiskene i dag, de som var igjen i samme karet som dine gikk i her. De føyk rett til værs som et prosjektil, så det plasket i overflaten. Jeg trodde sannelig de skulle skvette rett ut av karet! Men det gikk heldigvis bra.

Mine har heldigvis lagt av seg den panikkoppførselen, og ser ut til å ha funnet seg godt til rette i karet. Jeg tror at det at det ikke er lysarmatur der, har deler av æren for det. Og de andre coryene i karet, den resterende delen av æren. Det ser ut til å gå veldig bra. De fikk et vannbytte i går, og jeg fryktet at det kanskje skulle sette igang lek i dag, men det skjedde heldigvis ikke (heldigvis, fordi jeg ikke hadde tid til å plukke egg).

Det beste jeg vet er å selge fiskene til folk jeg kjenner Så godt å få høre hvordan det går, jeg føler et ansvar lenge etter at de har forlatt meg

Noen av filterne som er kommet til nytte enda, eller er det prosjekt fremover i tid...?

Når man har 10 kulefisker i samme reol, og står foran reolen, kan jeg love dere at man føler seg beglodd. I dag ble det ny rekord, med 7 kuler som glodde på meg samtidig. Flere enn det blir det nok aldri, for de 3 siste er svært sjenerte. Eller, rettere sagt, 2 av dem er sjenerte, og den tredje er lat, og ligger alltid bak rota si (med mindre det er mat på vei). Etterhvert vil det bli færre kuler i denne reolen, etterhvert som jeg får flere kar på plass i den nye reolen. Akkurat det vil nok ikke skje med det første, men sakte men sikkert. Jeg gleder meg til å gi kulene bedre plass, men samtidig blir det faktisk litt mindre kontakt med dem. I dag står bor de i reolen som står i gangen, og der passerer jeg ofte. Når de blir flyttet inn på soverommet, så er det et rom jeg ikke oppholder meg i så ofte (bortsett fra hver natt, da, men da sover jeg jo ). Når jeg en gang får opp den siste reolen i stua (som nå er vedtatt inne i hodet mitt), kommer jeg nok til å flytte kulene dit. Det er med tanke på sommeren. Stua er det varmeste rommet i huset, og kulefisk er varmekjære. Da vil det være bedre å ha maller og coryer i karene som står på soverommet, hvor det er noen grader kjøligere.

Jeg så at Mona nå måtte ta fram varmekolbene. Det er ikke nødvendig på en stund ennå her. Det er fortsatt 27 grader i stua, sånn jevnt over.

Det er fordi jeg har vinduet åpent døgnet rundt på akvarierommet Det er ca 10-11°C utendørs om natten, faktisk har det vært nede i 8°C i det siste, iflg gubbens påstand. Så det er klart at det blir kjølig på akvarierommet da, som ikke har noen varmekilde når akvarielysene er avslått.

Jeg har vinduet på luftegløtt der så lenge jeg kan utover høsten, for da slipper jeg å bruke luftavfukteren. Den varmer nemlig opp rommet noe grassalt samtidig som den avfukter! Det er nesten ikke til å være der inne når den har stått og gått en hel dag eller natt.

Jeg plugget inn varmekolben i noen kar i dag, faktisk. Skal ta resten i løpet av helgen tenkte jeg.

Kanskje jeg skal slå av airconditionen for natta, og se hva som skjer?

Inger Anne

Kanskje jeg skal slå av airconditionen for natta, og se hva som skjer?

Ja, den blåser vel også ut varmluft når den står og går?
Har ikke fått montert min egen Air Cond. enda, pga det må lages hull i veggen :p
Og først må 3 akvarier flyttes på, og det har jeg rett og slett ikke hatt ork til enda.

mona o

faktisk har det vært nede i 8°C i det siste, iflg gubbens påstand.

Kunne ikke dy meg: I natt var det tredje frostnatt her (den første var 1.8) med minus 2,4 grader

Dette kommer du ikke til å tro, Mona. Jeg våknet nå i 6-tida, og stod opp pga. at det ene eksterne filteret bråkte litt. Etter å ha ristet det til taushet, oppdaget jeg at det var endel pestsnegler i karet der C-140-ene går. Jeg satte meg ned og begynte å plukke ut (for å gi til kulene mine). Og mens jeg sitter der, med hånda i vannet, kommer det en C-140 tuslende. Det var en hann, og jeg er ikke sikker på om det var av de nye eller de gamle. Jeg fortsatte å plukke snegler, og plutselig var det som om han tenkte "hva er det jeg holder på med?" og føk i skjul igjen. Tenk, en C-140 kommer altså tuslende, mens jeg holder på å fikle nedi vannet! Jeg tror ganske bestemt at de er litt mer avslappet her hos meg. ;-D Evt. var han litt morgentrøtt, og dermed ikke helt bevisst hva han holdt på med. I hvert fall er det slik med meg på denne tiden av døgnet.

Hehe, vi må vel alle unnskyldes kl 6 om morgene... Ikke noe å skamme seg over det