Ikke noe hast. Jeg har tre uker på meg, jeg

Tender, da var det din tur.
Suvattiien er en 100 % ferskvannskule, og en styggsøt sådan. V-en på hodet er noe alle suvattiier har, noe som har gitt dem det engelske populærnavnet arrowhead. Andre populærnavn er pignose og swimming shit (jeg elsker denne siste). Jeg må innrømme at akkurat suvattiien min er den kjedeligste kula jeg har - den ligger stort sett og gjemmer seg hele tiden, med mindre det er mat på gang. Men kuler har så forskjellig temperament fra individ til individ, så det er ikke sikkert at kula di blir sånn. Jeg må forøvrig bare sitere hva samboeren til en på TPF sa da de fikk nok en snikerkule i hus: "Great. Another lump that never moves!".

Suvattii er en kule med svært blandet temperament. Jeg har sett den bli kalt "the most vicious of all puffers", men jeg vet også at folk har holdt flere sammen med hell (såpass hell at det ble mange bittesmå suvattiier i tillegg ). Når det gjelder "slemhet" så er dette ei kule som likevel er vennlig innstilt til eieren. Det eneste man må passe seg for, er at ikke kula tror at fingrene man putter i vannet er mat. Det kan de nemlig ta feil av. Dette er som nevnt ei snikerkule, altså ei kule som venter på at maten skal komme spaserende forbi. De kan grave seg ned i sanden (de må ha sand som bunnsubstrat), og det er slik de jakter. Hils på Koseklumpen:

Suvattiien er ei kule som er piscivore, dvs. fiskespiser. Derfor er det ikke så innmari nødvendig med snegler til disse. Min nekter plent å spise snegler. Faktisk formerer de sneglene jeg har puttet i tanken seg helt strålende. Dessverre så tør jeg ikke rote for mye rundt nedi der for å plukke ut sneglene, fordi jeg er redd for at Koseklumpen skal tro at fingrene mine er noe mer fristende enn snegler (ikke det at han har forsøkt seg på å ta fingrene mine, men jeg tar ingen sjanser).
Jeg har opplevd suvattiien som ei kule som dårlig takler forandringer. Når det skjer endringer, tar det flere dager, opptil ei uke før den begynner å spise igjen. Denne kula skal forresten ikke ha mat så ofte. Jeg fôrer annenhver dag, men jeg vet at mange synes det er for ofte, og at tredjehver dag er mer riktig. Men dette kommer selvsagt også an på størrelsen på kula.

Husk forøvrig at en kulefisk aldri må puttes i et akvarium som ikke er godt innkjørt. Dette er fisker som er svært følsomme mot ammoniakk, nitritt og nitrat. Siden de også er så følsomme mot nitrat (og er svært grisete når de spiser), krever det gode vannbytterutiner. Et minimum er 50 % vannbytte i uka. Personlig vil jeg si minst 50 % to ganger i uka. For å få litt mer tall på det: nitratinnholdet i vannet skal ikke over 20 mg/l når man holder kulefisk.

Når man har å gjøre med snikerkuler, kan de være vanskelig å få til å spise i begynnelsen. De er vant med å vente på at maten skal spasere forbi, og skjønner derfor ikke at den døde maten vi gir dem faktisk er mat. Det kan være litt nervepirrende i begynnelsen, når man skal forsøke å få dem til å skjønne poenget - for det krever av og til litt arbeid. Jeg bruker reke i en tråd for å narre dem (NB! Reka må være tint. Kulefisk skal ikke ha frossen mat, da de er følsomme mot kulde, og de kan få fordøyelsesproblemer av det). Det viktige er at man ikke gir dem noen annen mat (levende sådan, noe som forsåvidt ikke er lovlig heller) når man forsøker å lære dem til å ta det man vil. Jeg binder ei reke i enden av en tråd, og forsøker å få den til å bevege seg like ved kula. Normalt så lykkes jeg ikke noe særlig med det, fordi kula ser at det står et digert menneske utenfor akvariet og glor på den. Derfor fester jeg tråden slik at reka blir hengende i utløpet fra filteret, slik at vannstrømmen får reka til å bevege seg. Så forlater jeg tanken, og lar det bli hengende slik en liten stund. Hvis fisken fortsatt ikke har tatt reka når jeg kommer tilbake, så tar jeg bort reka, og forsøker igjen neste dag. Det kan ta noen dager før de begynner å spise. Koseklumpen brukte en hel uke, men det var også fordi han ikke taklet flyttingen.

Vær også forberedt på at kula har med seg en ladning med innvollsorm. Stort sett alle kulene man ser i handelen er VF, og kuler er svært utsatt i forhold til innvendige parasitter (også utvendige, ettersom de ikke har skjell). Vær likevel forsiktig med hvilke medisiner du bruker. Det finnes medisiner på markedet som er skadelige for kulefisker. Det at de mangler skjell gjør dem sårbare i forhold til hva medisinene inneholder. Jeg vet om hendelser der kula har blitt alvorlig skadet. Det gjaldt heldigvis en medisin som jeg ikke har sett på det norske markedet. Det viktige er å dobbeltsjekke at medisinen du bruker kan brukes av skjelløse fisker.

Det var sånn kjapt hva jeg kan si om suvattiien og om kuler generelt (det ble visst en liten forelesning, men det blir det alltid når jeg snakker om kuler). Men linker skal du få (jeg håper du er godt til å lese på engelsk :
Monotrete suvattii i PufferPedia.
Fôring av kulefisk.
Artikkel om suvattiien.
Om å ha flere suvattiier sammen.
Oppdrett av suvattii.

Denne artikkelen anbefaler jeg på det sterkeste å lese, da den gir innsikt i hvorfor en kulefisk er som den er.

Gårsdagens tiltak for å få enda litt mer fart i super-arcuatusene mine hadde den virkningen jeg fryktet: i dag har de ligget bom stille, og det har ikke vært noe opphisset svømming å se. Jeg har nå gitt dem en runde med tubifex, for å se om det kan få opp humøret deres litt.
Men når super-arcuatusene har vært rolige, så har sterbaiene mine hatt tendenser til lek i dag. Jeg tror egentlig at de faktisk leker, men de fyker i skjul så snart jeg nærmer meg karet, så jeg får aldri sett det skikkelig. Men jeg har sett oppførsel som minner veldig om lek, så jeg er temmelig sikker på at de nok leker i dag. Disse fiskene bruker ikke å leke lek. Enten leker de, eller så gjør de det ikke. Det er ikke noen mellomting her.

Ja det får en si! Tusen takk

Jeg så en Suvatti hos Jan Holt som de foret med (død) fisk som de ristet foran den. Fascinerende. Jeg er litt usikker på hva slags fisk de brukte, jeg antar at enhver form for småfisk er greit. (tenker på de man får kjøpt i matbutikken, altså). Siden jeg driver med Botia er jeg klar over varsomhet ved medisinering til skjell-løse fisk. Jeg har brukt Flubenol og/eller Prazi... såvidt meg bekjent skal dette være greit? Karet er veldig godt innkjørt og overfiltrert så det holder, så jeg satser på at jeg skal klare det. (En gang må jo være den første).

Igjen; Takk for hjelpen

Både PraziPro og Flubenol er "puffer-safe" - gode medisiner for kulefisk. Mange på TPF anbefaler å bløtlegge maten i medisinene, slik at de får medisinen i seg gjennom det de spiser, men jeg synes for å være ærlig at det høres temmelig bortkastet ut. Men jeg tør ikke helt å si det der, for det er som "å banne i kjerka". ;-D

Da kjører jeg en preventiv runde når han/hun kommer i hus. Ang foring med fisk: det spiller vel ingen rolle om det er saldtvannsfisk? (sikkert et dumt spm men det er ikke den type mat jeg bruker mest)

Huff høres jo verre ut å holde 1 kule enn ett helt saltvannsakvarium.

Galemor

Huff høres jo verre ut å holde 1 kule enn ett helt saltvannsakvarium.

Neida, det er ikke så mye jobb med kuler. Vannbytter blir rutine. Det eneste som gir ekstrajobb er at man selv må fjerne alger. Man kan ikke ha algeetere sammen med kulefisk. Dessuten har jeg opplevd at kulefiskkar er litt mer utsatt for BGA, sannsynligvis pga. gode vannbytterutiner. Men det kan jo bli spennende å se hva som skjer når jeg nå etterhvert skal holde ei kule i saltvann...

Tender, tenkte du på å fôre med saltvannsfisk - er det det du tenker på? Jeg forstod det bare ikke helt. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal gå greit, så lenge det ikke er saltet fisk. Jeg vil abefale at denne i så fall serveres rå, og ikke kokt. Vi fôrer jo også med reker, og de lever også i saltvann. Forøvrig er variert kosthold viktig, så du må fôre med mer enn fisk (min har vel aldri fått fisk). Jeg har brukt å kjøpe en sjømat wokmiks som ligger i fryseren på Rema. Eller rettere sagt lå i fryseren. I det siste har jeg ikke sett dem ha denne inne, så jeg lurer på om de har droppet hele greia. I så fall blir jeg seriøst lei meg. Den var strålende til kulefiskmat, da den inneholdt blåskjell, blekksprut/akkar, reker o.l. Det eneste kulene nektet å spise i den posen, var akkar-/blekksprutarmene. Det ble rett og slett for seigt for dem. Når du fôrer med reker, så server reka med skallet på. Da får de slipt tennene sine litt mot skallet.

Hei!
Ja jeg tenkte på "vanlig" fisk som man får i frysedisken. Fileter etc.... Jeg ble faktisk også anbefalt oksehjerte en gang iblant? Den wokmixen skal vel da som alt annet ristes litt foran den på en eller annen måte? (beklager alle spørsmålene, men vil være så forberedt som mulig)

Nok en gang: forsikre deg om at fisken ikke er saltet. Utenom det, burde det gå bra. Oksehjerte ville jeg styrt unna. Det er for kraftig kost for kulefisk. Når det gjelder å riste maten foran kula, er det bare fram til den forstår at død mat faktisk er mat. Etter det, er det ikke noe problem å få kula til å spise. Koseklumpen kjenner igjen posituren min når jeg har tenkt å gi den mat, så da kommer han i full fart bort til meg. Og maten rekker såvidt å treffe vannflaten før den er borte. Og igjen er bare et hav av småpartikler som han sprøyter ut av gjellene sine, evt. biter han spytter ut, eller som rives av og synker til bunnen. Jeg kan love deg at dette er ei kule som griser når den spiser! Når den er vant med død mat, tenker den seg ikke to sekunder for å hugge innpå (med mindre den furter, da. Akkurat nå furter Koseklumpen, så nå lot han til og med ei reke være, uten å smake på den - det er ikke første gang denne fisken furter). Det er forresten du som må bestemme hvor mye mat den skal spise. Siden de er så tøyelige, kan de spise til de nesten sprekker, bokstavlig talt. Dermed er det lett å overfôre. Her ser du et bilde av en svært forspist suvattii.
Denne tråden handler om overfôring av kulefisk.

Jeg kan være veldig streng ang foring så det tror jeg går bra. Takk for hjelp, Inger Anne. Mulig jeg kommer med flere spørsmål når "Vegard" er i hus. Håper det er ok

Inger Anne

[URLBLOCK1] ser du et bilde av en svært forspist suvattii.

Fri og bevare.... er det mat fra ET enkelt måltid den kulefisken har i seg på bildet?

Historien bak den forspisinga der, er rett og slett et uhell. Det der er ikke mi kule, men jeg kjenner historien bak. Han som eier kula, skulle passe noen oscarer for noen han kjente. Men han var ikke hjemme da han med oscarene kom med fiskene. Han som hadde oscarene slapp fiskene ned i en tank han trodde var tom. Og da kan du vel tenke ut hvordan resten av historen forløp... Ingen oscarer overlevde samboerskapet.

Det er bare å komme med spørsmål, Tender. Jeg prater villig vekk om kulefisk, jeg. Og jo mer kunnskap kulefiskeiere har, jo lykkeligere blir jeg. Dette er fisker jeg brenner for, og da ønsker jeg jo at enhver kulefisk rundt om i det ganske land skal få den behandlinga som er best for dem (jeg ønsker selvsagt det samme for enhver annen fisk også, men kuler er mine hjertebarn).

Jeg kjenner igjen den følelsen. Hver gang det spørres om Botia så brenner jeg etter å si noe.
Jeg skal en tur til Askim i november i forbindelse med jobb (turne med barneteater). Hadde vært kult om jeg kunne stikke innom å se på kulekarene dine

Vi får se på det når tiden nærmer seg. Sannheten er nemlig den at jeg får hetta av å slippe noen inn hos meg. Det er kun en eneste person i den lokale akvarieklubben som har vært hjemme hos meg. Det kan også være at jeg er på sykehus på den tiden. Jeg har fått igjennom klagen min (jeg fikk først avslag), men jeg har ikke fått noen tid for når jeg skal inn. Alt jeg vet er at det skjer mellom 22. oktober og 16. desember - og det gir jo ikke akkurat noe eksakt tidspunkt. Ikke vet jeg hvor lenge jeg blir borte denne gangen heller. Jeg vet faktisk absolutt ingenting annet enn at det blir et sykehusopphold.
Men, uansett, treffes kan vi, på en eller annen måte. Det hadde vært hyggelig uansett hvis du er i strøket (og sykehuset ligger bare 10 minutters kjøring unna der jeg bor ).

Jeg skulle egentlig lagt meg for lengst, men jeg må bare dele en hyggelig stund jeg hadde nå. Jeg la meg inn på senga mi, og da fikk jeg studert en stor stim med C-140, iblandet noen få CW-06 som labbet helt avslappet og naturlig rundt i akvariet, på jakt etter mat (det er en del timer de ble fôret, så det er neppe en eneste myggis igjen etter disse støvsugerne). Det er så deilig å se nettopp disse coryene så avslappet og så lite redde. Og så mange! Hele gjengen var jo framme, og ikke en eneste lå skjelvende i skjul bak ei rot. Jo, det er ingen tvil om at de har blitt mindre sky etter de kom til meg. Jeg tror også at det har å gjøre med at stimen nå har blitt så stor at de finner mer trygghet pga. det. Hvis jeg regner inn CW-06-ene (og det gjør tydeligvis coryene selv - de stortrives sammen), så går det nå 16-18 store drog der (jeg tror 17 er det korrekte tallet, men husker ikke helt), og det er tydeligvis en behagelig mengde for dem. De finner helt klart trygghet i stimen. Men som sagt tidligere, de er en sky coryart, men de er ikke så i særklasse vettskremte som de var før. Nå er det mer normal coryoppførsel, og faktisk sammenlignbar med noen andre sky coryer jeg har. Men det var altså så utrolig deilig å se dem så avslappet hele gjengen! De bare svinset rundt og lette etter mat, i standard corystil. Og jeg synes også jeg så antydning til at noen hanner forsøkte å egle seg innpå noen damer. Det siste der burde ikke akkurat forbause meg, for de hengemangene som corydamene der har, de er helt fantastiske. Det er rimelig proppfullt av egg inni der. Det må da trenge veldig på? Så jeg skal helt klart holde et øye med disse også framover (jada, Mona, jeg husker du sa "når" og ikke "hvis" de leker ).

Da har torsdagens dose med atropersonatusegg begynt å klekkes. Foreløpig er det én yngel og to egg med hale som fyker rundt. I tillegg ser det ut til at det er ett egg til som har en liten hale, men det er ikke 100 % sikkert. Jeg tror det også er ett eller to egg til som kommer til å klekkes. Uansett så skal den ensomme atropersonatusyngelen jeg nå har, få flytte sammen med sine brødre og søstre ved første vannbytte i morgen.
Schultzeiyngelen har nå blitt fordelt over i 2 isbokser, så det begynner å bli trangt om plassen på setet til ergometersykkelen.

I går kveld forsøkte jeg flere ganger å få innsyn til eggene L-144-hannen passer på. Men far i huset gjorde en strålende jobb med å passe på, så jeg fikk ikke sett noe annet enn en L-144-hann som lå og viftet og var temmelig sur på meg. Men jeg tidligere på dagen fant jeg ett uklekket egg og to tomme eggeskall på utenfor hula. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke akkurat det. Jeg har ikke opplevd før at det har havnet egg utenfor.

Rett før jeg hoppet til sengs, bestemte jeg meg for å gjøre noen små tiltak i super-arcuatuskaret. Jeg skrudde ned varmekolben 2 grader, og slapp også noen få dråper eikebarkekstrakt for å senke PH-en litt. Så får vi vente å se om det har noen konsekvenser. Kaldtvannsbytte var i hvert fall ikke noe suksess.

Det ser ut til at naboene til super-arcuatusene i hvert fall har skjønt poenget. Trillene holder på med en lettere opphisset svømming, så jeg er temmelig sikker på at det blir lek der i dag. Og det stemmer godt, det. Det blir nemlig vannbytte der i dag eller i morgen. Det slår ikke feil med trillene; de leker i "skittent" vann.

Mona, dette kommer du ikke til å tro: Jeg trodde C-140-ene kom til å bli mer sky igjen, etter at de fikk lys i karet sitt. Men nå nettopp, da jeg kom inn på soverommet, lå en hel bøling av dem framme, uten å være i ly av noe. De bare lå i en flokk, midt ute på sandbunnen. Og de føk ikke i skjul før jeg var en meter unna karet (men da ble det fart på dem, da alle skulle forsøke å finne en gjemmeplass samtidig)! Jeg liker virkelig utviklingen.

Forresten ser det ut til at gårsdagens tiltak har hjulpet. Super-arcuatusene er tilbake til sin opphissede svømming. Jeg har riktignok ikke sett noen hann tilby sine tjenester ennå, men de svømmer opp og ned langs glasset, både hunner og hanner. Jeg blir faktisk temmelig stresset av å se på dem. For det ser ikke ut som om de selv skjønner hva som stresser dem, og jeg vet jo hva de egentlig vil. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dem at hvis de bare kvittet seg med litt egg og melke, så ville det bli litt bedre for dem...

Den tredje gode nyheten er at jeg nå har tre nye atropersonatuser, samt 3 egg med hale på. Dvs. at hvis alt går bra, så har jeg minst 6 nye yngel å forsøke å ale opp. Og jeg mistenker at enda to egg til kommer til å klekkes. Hvis det er sant, er det bare ett egg som har gått tapt denne gangen (det ser ut som en dråpe Esha 2000 er det som skal til i vannet for å unngå at de mugner). Den uttellinga liker jeg. Da er det virkelig håp for at jeg får oppdrett på denne arten. 8 nye yngel gir litt bedre rom for uventede problemer, enn de to jeg fikk i første runde (hvor jeg jo har mistet den ene). Jeg skal riktignok reise bort i 5 dager f.o.m. neste onsdag, men da har de blitt litt sterkere og større, slik at jeg tør overlate vannbytte og fôring med artemia til andre (det må jeg gjøre - for det er ingen tvil om at små coryyngel (med unntak av schultzei - de tåler det meste) må ha ekstrem renslighet når man aler dem opp). Jeg så det tydelig da jeg hadde med trillebarna på sykehuset før i år. Hvis jeg droppet vannbytte en eneste dag, så døde det yngel.

Fire yngel og tre egg med hale på (jeg mistenker at jeg må til med en hjelpende finger for "hodefotingene", eller kanskje mer riktig "egghalene"). Det er bare ett egg igjen jeg ikke vet statusen på. Uansett hva som kommer eller ikke kommer ut av det, så har jeg 7 av 9 egg klekket nå, og det klager jeg såvisst ikke over. Men jeg er imponert over plommesekken disse coryene er utstyrt med. Den er diger! Hele fisken er liksom bare en plommesekk med øyne og hale. Av en eller annen grunn minner de meg litt om triops når jeg ser dem ovenfra.