Det er ikke bare seler og delfiner som kan trenes. Fisk også, faktisk. Selvfølgelig måtte dette være kulefisk. Trening av kulefisk.

Så utrolig kult det var
Skulle ønske jeg hadde plass til kulefisk, de er veldig søte og det virker som de har artige personligheter.

Jeg har flyttet litt på kampfisker i dag. "Damen" som jeg kjøpte til Erling, og som tydeligvis var en herremann, har gått i fødenett i karet til Erling fram til nå, og i kveld fikk jeg endelig somlet meg til å flytte han. Og han begynte å lage skumrede allerede mens han stod i poseholderen, så det er nok en herremann, ja. Men, da måtte jeg jo gi Erling en ny dame. Det har gått en tredje dame i karet til Kong Magnus, og hun fanget jeg inn og hun står nå til akklimatisering. Jammen fikk jeg henne i håven i første forsøk, så det gikk kjapt. Hun er ganske liten, og jeg håper det blir et lykkeligere ekteskap for Erling enn det ble med "damen" jeg ga han først. Halen hans har forresten vokst ganske mye ut igjen, og Erling er i fin form han. Og
Erling tøffer seg noe voldsomt utenfor boksen som den nye damen nå står i. Jeg håper det ikke betyr at han har tenkt å være slem mot henne.

Koseklumpen har ikke begynt å spise igjen, og nå må det vel begynne å nærme seg en måned. Han har fått kur med Wormer Plus, men trolig har det gått så lang tid siden han sist spiste, at han ikke føler sultfølelse. Så jeg må altså tvangsfôre han, noe jeg ikke er særlig glad for. Så i kveld skulle jeg prøve det. Jeg har gjort det på kuler før, men da har de tatt ting til seg når de har fått smaken i munnen. Koseklumpen ville ikke være så lett. Uansett hvor langt bak i halsen jeg dyttet maten, spyttet han den ut igjen. Og Koseklumpen er en diger fisk, så han sprutet ille også. Det ble skikkelig vått! Han likte nemlig ikke en slik behandling, og det kan jeg forstå. Jeg tror jeg til slutt greide å få en liten bit i han. Jeg så i hvert fall ikke at den kom ut igjen. Dermed skal han få ligge i fred og furte til morgen. Da blir det på'n igjen. Jeg gir meg ikke før han tar til seg mat. Det er så snålt med ferskvannskulefisker; de blåser seg sjelden opp. Koseklumpen gjorde ikke forsøk på det engang, men det kan jo komme av at han er slapp og syk. Jeg håper det ikke er alderen som tynger han. Jeg aner ikke hvor gammel han er. Han var fullvoksen da jeg kjøpte han. Han viser ingen andre sykdomstegn enn at han ikke spiser. Jeg er ordentlig bekymret for han.

Jeg ser forbausende mye til grenmallene, og det gleder meg. Det er alltid grenmaller framme, selv om de bor i en uigjennomtrengelig jungel. Som regel ser jeg 3-4 av de 6 jeg har kjøpt, og jeg tror det knapt har hendt at jeg ikke har sett noen. De er utrolig nusselige, og jeg er glad jeg kjøpe dem.

Erling har nå fått sin nye dame, og foreløpig ser det ut til at det går greit. Jeg har ikke sett jaging, hverken fra den ene eller den andre.

Hoploene er noen utrolig artige skruer. Jeg kjenner at jeg må ha flere slike. De er vakre, i hvert fall ennå mens de er små. Det virker som om de har en morsom personlighet også. Det ser ut til at de trives her, og det synes jeg selvsagt er helt strålende. Jeg er veldig glad for at jeg fikk disse med fra Lars. Jeg har forelsket meg i dem.

Tvangsfôring av Koseklumpen er ikke en morsom idrett. Han kjemper imot med de kreftene han har. Og jeg, gulvet og bordet jeg bruker (jeg tar han over i en skål med vann), blir søkkvåte etter hver gang. For denne fisken spyler mye vann utover når han slår med halen! Jeg har nå funnet teknikken med å få i han mat, men lett er det ikke. Han er så lynkjapp med å spytte ut igjen maten, at det må svært mange forsøk til for å lykkes. Jeg har vært nødt til å glemme alle regler om å ikke holde kulefisker over vann, for i dette tilfellet må det til. Og jeg må være ganske hardhent. Jeg lurer på om Koseklumpen noen gang kommer til å tilgi meg denne behandlingen. Han skjønner jo ikke at jeg gjør det for å redde livet hans. Det jeg må gjøre er å ta en matbit i en pinsett, og dytte det så langt inn som jeg får det. Så må jeg i full fart, før maten kommer ut igjen, snu pinsetten, og dytte maten enda lengre inn med bakenden av pinsetten, før jeg til slutt tar en pipette full av vann og skyller maten helt ned. Det er ufyselig å være så voldelig mot en fisk, men det er eneste måte for å redde han. I dag vet jeg med sikkerhet at jeg fikk ned to biter med mat, og det er godt å vite at han nå helt sikkert har mat i magen. La oss håpe at det hjelper på, slik at han får interesse for mat på egenhånd snart. Jeg har tenkt å grave opp 2-3 meitemark i hagen, og slippe ned i karet hans. Før eller senere må han da la seg friste av mat som rører på seg. Jeg tror ikke det går de første dagene, men når han har fått i seg litt mat i noen dager på rad, må han da begynne å føle sultfølelse. Bare han ikke får et helt traumatisk forhold til mat etter den behandlingen jeg er nødt til å gi han. Stakkars store klumpen min!

Det virker som om Koseklumpen er på bedringens vei, for nå stakk han av da han skjønte hva som skulle skje. Tidligere har han ligget i ro, til jeg har plukket han opp. Jeg håper dette er et godt tegn, og det tror jeg at det er. Jeg fikk i han to nye biter i kveld, og nå begynner jeg å få inn teknikken. Litt kamp ble det selvsagt, men det gikk mye fortere, med færre forsøk før jeg lyktes. I morgen skal jeg finne meitemark til han. Hvis han er flink og smaker på den, skal han få slippe å mishandles flere ganger. Da blir det meitemark fram til han vil ta død mat igjen.

Det forrige avsnittet ble skrevet i går kveld, men jeg glemte visst å poste det. I dag har jeg gravd opp to små meitemark og slengt nedi til Koseklumpen. Han har ikke spist dem, men viste i hvert fall litt interesse da han så de rørte på seg. Det betyr at det er håp. Men, det betyr også at stakkaren må gjennomgå en ny runde med terror i kveld. Skulle ønske han kunne begynne å spise igjen.

Satser på at han kommer seg igjen nå, for det har du virkelig fortjent!

Er forresten fare for at du vil få 1000 mailer med spørsmål om saltvann fra meg snart...

Det er bare å spørre, Sissimor! Jeg er alltid glad for å bli spurt til råds, både fordi jeg liker å være til nytte, og fordi jeg da ikke trenger å ha dårlig samvittighet når jeg selv må gjøre det i andre sammenhenger. Så det er fritt fram - det gleder meg bare. Mitt første råd er å forsøke å lese seg litt godt opp på forhånd.

Jeg skjønner nå hvorfor jeg ble rådet til å ha dafniekulturen stående i en bod eller noe sånt. Den stinker! Foreløpig står den på kjøkkenet, men der kan den ikke fortsette å stå, det er helt sikkert. Den eneste muligheten jeg kan komme på, er å flytte den inn på gjesterommet - jeg får aldri gjester, så det er ledig. Ulempen med det, er temperaturen der inne. Hvor avhengige er egentlig dafniekulturer av varme? Og hva gjør dere andre når dere skal servere dafnier til fiskene? Skyller dem først, eller noe sånt?

Og hvordan behandler man egentlig en dose med minimelorm? Er det noen som har erfaring med dette? Lars, f.eks....

He he, kos me litt stinkende for... Ha ha..

Dafnier skal tåle at tempen senkes sakte, dyrker våres Dafnier i 20 grader men jeg fikk dem til å formere seg i en dam utenfor akvariekjelleren vår selv om det ble kjøligere på nattestid. De lever jo tross alt i naturen... Når jeg forer med disse fanger jeg dem i en artemiasil eller finmasket hov og slipper oppi. Har aldri skylt dem før foring.

Hva tenker du på med behandling av melorm? Holder mine i bokser med mel, voksplater og flakfor. Plukker ut noen her og der og slipper nedi til apistoene en gang i ny og ne.

Voksplater? Hvor får man tak i det?

Apotekene pleier å ha disse, du vet de du kan rulle til å bli stearinlys osv...

Det er dessverre dårlige nyheter i kveld. Til tross for iherdige forsøk på å få mat i Koseklumpen, kom jeg nok for seint igang med det. For i kveld fant jeg han død. Det er utrolig trist. Man blir så knyttet til disse fiskene. Og jeg som hadde tenkt å flytte han til et større kar når han ble frisk. Men frisk ble han altså ikke.

Åh nei, så fryktelig trist...

Det er heldigvis ikke bare dårlige nyheter her. I kveld, da jeg fôret saltvannskaret, så jeg en av rekene krabbe oppover glasset, og den bar på egg. Faktisk bar den på grønne egg, noe som betyr at det er like før de klekkes. Hvis den er så kjekk og grei og venter med klekkingen til i morgen, skal jeg se om jeg får fanget den inn. Akkurat det kan bli litt av en utfordring. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal få tak i ei saltvannsreke som foretrekker å gjemme seg under den levende steinen. Jeg må vel kanskje tenke ut en eller annen form for felle, men jeg liker ikke helt det. Det betyr at jeg må følge ganske nøye med, og det er ikke alltid like lett. Det betyr også endel jobb på meg i morgen, da saltvannsoppdrettsplanene mine har ligget brakk i hele sommer. Kar må vaskes og gjøres klart, og jeg må sette sammen reketrommelen min igjen. Dvs. hvis den er så grei å vente med klekkingen. Akkurat klekkingen blir en utfordring også. Jeg må putte reka i en fødestue i et kar, og sette lys mot den. Rekemor har nemlig en tendens til å spise sine egne yngel, så yngelen må lokkes vekk fra mor med en gang vha. lys. Derfor fødestuen. Da får barna mulighet til å snike seg vekk imellom sprekkene, mens mor må forbli der hun er.

Jeg tittet på grenmallene nå ved fôringstid, og de har matvett! Ingen forsiktig sutting, men aktiv matjakt. Det var full rulle der!

Jeg har nå fått flyttet dafniekulturen inn på gjesterommet, og det gjorde godt å få den lukta ut av kjøkkenet! Puh! Jeg ante ikke at den ville lukte slik. Jeg bekymrer meg litt for hvordan det vil gå med kulturen, for det er kaldt på gjesterommet. Mulig at jeg rett og slett må kaste nedi ei varmekolbe. Men jeg har ikke flust med varmekolber, så det må nok legges et lite puslespill der.

På tide med litt bilder igjen.

Grenmallene mine er knallsøte.

Sinnasmurfen.


Man bare må jo elske et slikt tryne.



En av hoploene. Rart å tenke på at denne snålingen skal bygge skumrede når den blir stor. Det stemmer liksom ikke at maller gjør sånt. Og det stemmer enda mindre at en coryslektning lager skumrede.

Jeg elsker disse bartene. Det er umulig å ikke forelske seg i denne.

Jeg satt og mimret litt, og kom på denne tråden som jeg startet i min tidligste tid som medlem på AF. Jeg husker godt enkelte av svarene der. Men litt rart å se igjen brukere som på den tiden var aktive på AF, og som nå ikke er her lenger. Jeg savner noen av dem.

Det er helt klart noe eget ved maller ja

Fryktelig trist med Koseklumpen, krysset fingrene for han... dessverre må slike episoder gjennomgås i denne hobbyen.
Man blir veldig knyttet til fisk med en sånn personlighet. Jeg har faktisk ganske lyst på kulefisk selv...