Jeg har nå ribbet Kong Magnus for wigglers, skumrede og alt. Bladet som skumredet var på undersiden av, er også flyttet. Kong Magnus har ikke helt skjønt det ennå, for han fyker fortsatt rundt og jager på de andre. Han blir nok skuffet når det går opp for han at alt er borte. Jeg fikk en stor overraskelse da jeg kikket over fangsten min. De er mange, mange! Jeg trodde jeg skulle få tak i toppen 10 stk, men der bommet jeg grovt. Jeg tør ikke engang å anslå hvor mange det er. De har nå blitt flyttet over i en liten plasstank, sammen med godt innkjørt javamose. Jeg håper de tåler flyttingen. Foreløpig har de bare med vann fra foreldrenes kar, og det er ikke mange cm. vann i bunnen av karet deres. Jeg hadde ikke lyst til å forstyrre foreldrene altfor mye akkurat nå, så jeg tok med begrenset vann derfra. Og jeg tør i hvert fall ikke å dumpe massevis av nytt vann nedi til småtassene. De er jo knapt klekket!

Akkurat nå er jeg meget imponert over Kong Magnus sine farsegenskaper. Jeg raserte jo alt i går, da jeg samlet inn hans småtasser. I dag har han funnet igjen bladet sitt, laget noen nye bobler under det, og samlet inn igjen noen av sine tapte barn!!! Jepp, dere hørte riktig. Kong Magnus passer en samling bobler (jeg vil ikke akkurat kalle det skumrede) med wigglers i, og det dagen etter at jeg raserte alt, og tok fra han mesteparten av barna. Og han er en nidkjær far. Her jages alt og alle unna. Da jeg kom med koppen i går, forsøkte han jammen å jage vekk meg også. Men, jeg ble nok litt for stor porsjon for han. Flinke gutten min!

Jeg har nok mistet endel wigglers over natta, men heldigvis er det mange igjen ennå. Det er kanskje like greit at jeg ikke greier å fôre opp hele kullet. De er da noen søte, små tasser. Jeg ser nesten ikke noe annet enn de to knøttsmå, sorte prikkene som titter tilbake på meg. Kroppen er bitteliten og i samme farge som underlaget plasttanken deres står på. Jeg lurer på hva som går igjennom en sånn knøttliten hjerne når et enormt monster fikler med tanken deres. Det er så snålt at noe så smått er liv! Og skal bli ganske så intelligent liv også, som kampfisker er.

Yngelpleie er virkelig fassinerende saker

Kong Magnus har gitt seg med barnepass for denne gangen. Jeg er stolt av han. Han har oppvist langt bedre farsinstinkt nå enn tidligere, og det vises jo gjennom at det faktisk ble yngel denne gangen, og ganske mange av dem også. Det blir nok ikke siste gang heller. Jeg har forsøkt å få litt anelse over hvor mange små jeg har, men det er selvsagt klin umulig med noe så smått, i en liten plasttank med både andemat og javamose. Jeg har telt 13 stk. men regner med at det kanskje er en tiendedel av det som er der. Og en lett hoderegning da gir over 100 stk. Hvis anslaget mitt er riktig, selvsagt. Hvis halvparten av de blir hanner, betyr det fryktelig mange som må skilles fra hverandre når de kommer i puberteten. Jeg både håper og tror at det faller fra noen innen den tid. Dette er helt klart de minste yngelene jeg har hatt. Det er heller ikke overraskende, da kampfiskegg ikke akkurat er digre. Akkurat nå går det i Liquifry, samt at de nok finner snacks i javamosen og sikkert også i andematen. Det blir spennende å se hvor fort de vokser. Jeg har en merkelig følelse av at det ikke er fort, men jeg aner virkelig ikke.

Sterbaibarna har fått microorm i dag, og jublet over det. De tøffet rundt og gomlet, så snart at maten traff bunnen. De er faktisk flere enn jeg trodde da jeg plukket egg. Det er veldig hyggelig å ha corybarn i huset igjen. Apropos corybarn: concolorbarna er morsomme. De får et attakk av stiming hver kveld. Da stresser de rundt i flokk, endel av dem, som om de var lettere leksopphisset. De er veldig, veldig langt unna å være gamle nok til det, men morsomt er det å se på dem. Og jeg er fascinert over hvor lange barter de har, enda de er ganske små. De er noen ordentlige nurk, og jeg er veldig stolt av dem. Hver gang jeg passerer karet deres, blir jeg stående og telle, enda jeg har telt dem hundre ganger før. Man må bare se på noe så nydelig.

I dag har jeg også blitt stående å se på leksparet mitt av L-144. Så store de har blitt! Da jeg kjøpte dem for 6 år siden, var de knøttsmå - så små at de definitivt ikke burde være til salgs. Heldigvis overlevde de både flytting og transport. Og nå er de fullvoksne og ganske så kraftige. De er utrolig grovvokste, faktisk. Men vakre! Jeg er jammen stolt av de også. Jeg liker store ancistrusarter. Eller, jeg liker igrunnen alle ancistrusarter. Men de store er virkelig flotte!

Jeg kan allerede se at kampfiskbarna har vokst litt. Tidligere var de ganske vanskelige å se, men nå er det ikke noe problem - i hvert fall når de våger seg bort fra javamose eller andemat. Men jeg skal ikke akkurat påstå at de er store ennå... Jeg gleder meg til de blir store nok til å fôre med noe annet enn Liquifry. Jeg synes det ser ut som om det er langt færre nå enn tidligere, men det er ikke lett å se, da de stort sett ligger i skjul. Jeg må uansett bort og titte på dem hver gang jeg er på kjøkkenet. Det er alltid stas å ha yngel, men det er ekstra stas når det er noen man ikke har hatt oppdrett på tidligere.

"Damen" som skrellet halen av Kong Sverre, har nå bygd seg skumrede i sitt nye hjem. :-P Merkelig at alle damene her i huset viser seg at de er herremenn? Det kan jo komme av at jeg bruker å kjøpe de mest fargesterke hunnene, og de viser seg tydeligvis å være hanner. Denne "damen" levde jo i fred og fordragelighet hos Kong Sverre, og det er igrunnen det jeg ikke helt skjønner. Hvis dette er en hann, hvorfor gikk det bra så lenge? Jeg skjønner hvorfor "hun" endelig torde å ta igjen. "Hun" hadde vokst seg veldig stor, og blitt større enn Kong Sverre, faktisk. Hun/han var blitt ordentlig diger. Fram til da, hadde den ikke noe håp om å ta igjen, da Kong Sverre er en hissig herremann. Men, da den hadde størrelsen på sin side, hadde den endelig sjansen. Jeg har veldig lyst til å finne en ny dame til Kong Sverre, og også en dame til Eirik Raude, men da må jeg nok bort fra Askim. Her er det ikke mer enn de standard VT, både av hanner og hunner. Jeg skal forresten ha en CT til. Jeg må bare finne den som sier til meg at "meg må du bare ha!" Jeg satt og leste litt om HM-kampfisker nettopp. I følge siden jeg leste på, skal HM være den mest sarte kampfiskvarianten. Akkurat det har jeg ikke sett noe til. Mine HM-er er sterke og livskraftige. De er av de sunneste kampfiskene jeg har hatt, faktisk! Så her har det tydeligvis vært bra avl.

Jeg blir i så godt humør av å se på Erling Skakke. Det er ikke noe ekstraordinært ved utseendet hans - akkurat der er han vel så ordinær som det går an å bli. Men, den forandringen som det har vært siden jeg fant han i butikken! Da var han en dødssyk og dødsdømt kampfisk, og jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg tok han med hjem, og faktisk også betalte for å få han med hjem. Nå er han ikke bare frisk, men også livsglad og sterk. Det er helt tydelig at han trives med det livet han har nå, og det er det som gjør meg så glad av å se på. Halen hans har også stort sett vokst ut igjen nå, så han ser bare frisk og sunn ut. Og altså lykkelig. Det er merkelig, det der, at man kan se at en fisk er lykkelig. Men, det er noe med måten de beveger seg på. Man ser at dette er deres naturlige måte å være på, og da vet man at fisken har det bra. Han har jo også fått seg en ny dame, etter at den andre skrellet halen hans av, og det ser ut til å gå bra med de to sammen. Erling får være Konge, og slik vil han jo selvsagt ha det.

Rett og slett en skikkelig solskinnshistorie det der

Det er mye man kan bli gåen i beina av. Både i går og i dag har jeg vært på skogtur (som var helt nydelig i finværet. Og bikkja var kjempefornøyd, da vi tok opp fugl 7 ganger i går og 4 ganger i dag), og i kveld stod rensing av et utvendig filter på planen. Når jeg renser utvendige filtre, foregår det i badekaret. Da står jeg bøyd over, og det er hardt, både for rygg og på baksiden av lårene. Men to skogturer i beina, ble det veldig hardt for lårene mine! Men nå er det i hvert fall unnagjort. Filteret var en Fluval 404, som putrer og går i Rio Iriri. Filteret har ikke vært renset på veeeldig lenge (jeg antar over et år, minst), og var helt ufattelig fullt av gørr, noe som ikke var helt uventet. Det har tydelig vært lite futt der lenge, for fiskene har ikke vært fornøyd med tilstanden. Jeg måtte le da jeg snudde den ene filterkurva på hodet i ei bøtte. Filtermassen der er ehfisubstrat, men ikke av den runde sorten (ikke pro). Disse er kantete, og holder dermed bedre på dritten. Da jeg snudde filterkurva på hodet, kom alt ut i et stykke, som ei kake ut av en form. Ikke en eneste liten stein ramlet av "kaken". Det var visst litt gørr der ja... Da jeg skulle ta ut rotoren for å renske opp litt der, kom akslingen ut i to biter. Det stemmer jo... Den var jo røket. Men har jeg ikke byttet den? Neida. Det har visst aldri skjedd, for reserveakslingen lå fortsatt i dingsekassen min. Hvor lenge har den gått med ødelagt aksling nå da? Det er i hvert fall snakk om noen år. Jeg gjetter på tre, eller noe sånt. Det sier alt om kvaliteten på Fluval-filtre. Jeg har nemlig et utvendig Fluval-filter til som gikk i flere år før den brukne akslingen ble byttet. Disse Fluval-bøttene bare går og går og går, og tåler omtrent alt. Fluval er det eneste merket som kan konkurrere med Eheim, synes jeg.

Disse kampfiskbarna vokser da ufattelig seint! Jeg hadde håpet å kunne begynne å servere levendefôr nå, men det er visst litt for tidlig ennå. Det er morsomt å se på dem, for man kan se at de har forskjellig kroppsfarge, enda de er på størrelse med nyklekte coryyngel, eller enda mindre. Årsaken til at man ser forskjellen i farge er at kampfiskmor var blek på kroppen, så man kan se at noen yngel er helt bleke, mens andre er mørkere. Den blekheten skremte meg litt i begynnelsen. Hos coryyngel betyr det at yngelen er døende når den blir sånn blek. Men tydeligvis ikke hos kampfiskbarn, heldigvis.

Det er jo ingen sensasjon at palettcichlider får barn, men denne gangen tok det meg skikkelig på senga. Det er faktisk veldig, veldig lenge siden sist, da jo gamlemor flyttet inn i kassa etter juwel-filteret, og åpningen var for liten for far i huset. Siden han ikke kunne komme inn og befrukte egg, har det altså ikke vært palettbarn i huset på aldri så lenge. Vi snakker om år. Men så ble jo gammelmor syk (hun hangler fortsatt med, stakkar), og jeg kjøpte en ny dame. Jeg har skjønt at far i huset har dannet par med den nye damen, selv om gamlemor fortsatt er i live. Men, jeg har ikke sett antydning til lek eller yngelpleie. Jeg har ikke en gang sett at de har funnet seg et hjem å kunne leke i. Men i dag oppdaget jeg palettyngel i karet deres, og barna var så store at de nå måtte greie seg på egenhånd. De har nok nettopp flyttet fra sine foreldre, for veldig store var de ikke. To stykker så jeg, men det kan godt være flere der. Men om de vokser opp, vet jeg jo ikke. De er små nok til å bli spist, og det er noen innbyggere i det karet som sikkert kunne tenke seg en liten munnfull palettyngel til kveldsmat. Artig at de leker igjen, palettene. Jeg har savnet det litt, selv om jeg ikke synes om å bli sittende med en haug palettbarn å skulle kvitte seg med. Jeg vil tro at de andre innbyggerne av Pestkaret kanskje ikke setter like stor pris på palettlek. Skjønt, jeg har ikke sett dem trykke seg opp i noe hjørne heller, slik det ofte blir når hyperaggressive palettforeldre passer sine små. Det er utrolig at jeg ikke har fått det med meg.

Jeg tenkte jeg skulle gi kampfiskbarna en liten dose microorm, for å se om de kunne greie å håndtere maten, eller om de var for små ennå. Jeg måtte nesten le, for kampfiskbarna ble stive av skrekk da de fikk disse knøttsmå (men for dem betydelig større) markene som rørte seg rundt på bunnen. Altså ingen suksess denne gangen. Jeg har nesten ikke sett en kampfiskyngel etter dette, så det er tydelig at skrekkopplevelsen har fått dem til å gå i skjul i javamosedotten. Jeg får visst fortsette med Liquifry en stund til...

Av og til ser man ting som man bare går og tenker på etterpå. Det trenger ikke å være noe stort, bare en bitteliten opplevelse. Jeg var nettopp på kjøkkenet, og da tok jeg (som vanlig) fram lommelykta og tittet på de knøttsmå kampfiskbarna. Da oppdaget jeg noen små dyr som hoppet rundt på overflaten. Jeg tenkte at kampfiskbarna ikke er store nok til å ta dem, men at kampfiskbarna nok synes det er snadder når de har vokst nok. I akkurat det øyeblikket ser jeg en av smådyra forsvinne inn i et av kampfiskbarna. Så var jammen den bittelille yngelen stor nok likevel. Og det er sikkert snadder for dem, å endelig kunne snappe noe som farter rundt på overflaten. Og det er garantert noe å vokse på. Jeg tror jeg skal sette igang artemiaproduksjonen nå. Det lille dyret som føk rundt på overflaten var ikke mye mindre enn en nyklekt artemia. Og jeg synes jeg ser yngelen når de får noe som hopper rundt i vannet! Da blir det noe å jakte på!

Må ha vært skikkelig morro å se

Her har kampfisk-barna orange mager av avskallede artemiaegg...

Nå er det endelig slutt på gamlemor. Hun ligger oppned, og er såvidt i live. Men hun er nok i live til at hun greide å stikke av og gjemme seg da jeg kom med håven for å fange henne inn. Det er rart å ha et såpass nært forhold til en palett, men jeg har hatt henne i i hvert fall 8 år! Hun har slitt ut 4 eller 5 herremenn, og har laget mange pene barn. Men nå er det slutt for henne. Så snart jeg finner henne igjen, ender hun livet. Hun har vært en utrolig vakker palettdame, men utrolig flotte og sterke farger - helt mørkt gullfarget før hun ble syk. Nå er arvet tatt opp av den nye damen jeg kjøpte tidligere i år. Hun har jo allerede produsert barn. Og hun ser virkelig ut til å bli så pen som jeg så at hun kunne bli.

Gamlemor i sine bedre dager:


Det er generelt en dårlig uke når det gjelder fisker her. Plutselig var alle kampfiskbarna borte. Hvor de har tatt veien, vet ikke jeg. Jeg kan ikke finne dem, ikke engang i javamosen. I går fant jeg også to maller døde, en p. maccus og en L-002. Jeg begynner å lure på om det er noe galt med vannet her. De to mallene var i samme kar, så det blir vannbytte der nå.

Trist når det er 8 år som tar slutt.
Men alle har kommet til verden for en gang rusle til en ny.

Skulle egentlig skrive litt her om dette med å lage seg ett minne om den siste timen.
men det gikk ikke så bra.

Håper også at du finner ut hva som gjør at du mister fisk.
Frustrerende når man tror alt er greit, og ikke ser svaret i dagen.
Man føler seg liksom liten på jord.
Men når man har funnet svaret så kommer størrelsen tilbake.

Krysser fingrer for deg.

Typisk at det blir fiskedød på tider når vannverket gjør forandringer uten å opplyse folket.

Har i mange år trodd vi var på farrisvann her i traktene, men så viste det seg at de for noen år siden byttet og av den grunn mistet mange folk fiskene sine.
Man skulle fått mail hver gang vannet ble forandret på..

Håper du finner ut hva det kan være og at det ordner seg fort.

Jeg tror nok det er den evige nedbøren som har skylda. Mye vann ned fra himmelen = trøbbel med vannet som kommer ut av krana. Normalt skjer dette under snøsmeltingen om våren, men det har også hendt når det har vært MYE nedbør over lang tid.

Jeg forventer krig i rioen i noen dager nå. To bittesmå fliser av noen scalarer har blitt med meg hjem. Jeg regner med at de to digre bøllene som er der fra før, nok kommer til å markere hvem som er sjefen der i gården! Jeg har lenge skulle hatt flere scalarer, men de to lokale dyrebutikkene har tatt mer for scalarene enn jeg har vært villig til å betale. Men, nå hadde den ene butikken inne noen knøttsmå tasser, og de var til en fornuftig pris - omtrent halvparten av hva den andre butikken tar for scalarer av samme størrelse. Jeg humret forresten litt da jeg like etterpå handlet inn mat, og betalte mindre for en kilo fersk ørret enn for de to knøttsmå flisene - endel mindre også. Og ørret smaker bedre. Ikke det at jeg noensinne har smakt scalarer...

Det er stort sett de gamle som takker for seg her nå. Nå har nemlig Madammen tatt kvelden også. Akkurat det burde ikke være noen overraskelse, for hun har hanglet i minst et år. Det er trist likevel. Hun og Bartesnoppen var jo et flott par i flere år. En så stor ancistrushunn ser man ikke ofte. Hun var omtrent like stor som de fullvoksne hannene mine. Jeg har hatt henne i mange år også. Jeg må nok bare regne med at de er de som allerede er litt svekket som går når ting ikke er på topp. Jeg må forresten snart rense det utvendige filteret i det karet. Sirkulasjonen er ikke på topp. Men hva jeg skal gjøre med det denne gangen, er jeg ikke sikker på. Det ble jo et overraskende palettkull der, og pga. at jeg ikke visste om det, var ikke filterinntaket sikret. Dermed er det potensielt mange knøttsmå palettbarn i filteret. Og, de er så små at de kan bli vanskelige å finne i mudderet. Jeg har ikke lyst til at de skal ende livet sitt i do (der mudderet havner). Jeg vil ikke drepe fisker, uansett hvor vanlige de er, og hvor vanskelige de er å kvitte seg med som voksne. Jada, jeg bruker å sile mudderet gjennom en håv i slike tilfeller, men det er ikke barebare med knøttsmå yngel likevel.

Det er merkelig hvordan jeg gleder meg over det uventede palettkullet. Paletter formerer seg som kaniner (eller egentlig enda verre - de har større kull!), og er meget lette å få i lek. Men, det er så lenge siden sist, og det er det første kullet til den unge palettdamen som er arvtakeren etter Gamlemor. Faktisk er hannen sønnen til Gamlemor. Han og Gamlemor dannet par da hans far døde. Fisker bryr seg ikke akkurat om slektskap og slikt. Men, da Gamlemor ble syk, og det flyttet inn en ung skjønnet, byttet hannen beite. Hvilken hann er det vel som ikke lar seg lokke av unge skjønnheter?

Det ser ut til å gå bra med de nye scalarene. De er virkelig mye mindre enn sine artsfrender. Kroppen på disse småflisene er omtrent like stort som hodet på de gamle grinebiterne (som egentlig ikke er gamle, bare større og eldre enn de små). De gamle småglefser litt etter de små av og til, men ikke mer enn man kan forvente av smågretne cichlider. De små var i skjul det første døgnet, men nå har de kommet fram, og er tydeligvis ikke så redde for de gamle lenger. I kveld ser jeg at de har god matlyst også. Men, hvilken scalare er det som ikke har det? De skal være godt syke eller stressede for ikke å spise. Glupske fisker er det! Så, det går altså mye bedre med scalarene enn jeg hadde forventet, og det er jo gledelig!

Hvis man vil bli kjent med meg, må man regne med forelesninger om fisk. Et nytt bekjentskap har fått sine første doser, og gjør store øyne når jeg snakker om kulefisker som furter. Folk er uvante med at fisk kan vise følelser. For en kulefiskeier er det en selvfølge. Jeg elsker forresten å fôre kulefisker. De er så vanvittig glupske, og er så ivrige etter mat. Og måltidet er veldig, veldig fort unnagjort. Det tar ett sekund eller to, og så er det hele over. Mest av alt liker jeg å se Tiger spise. Der går det virkelig fort unna. Og i kveld var han visst veldig, veldig sulten. Jo sultnere kulefisk, jo fortere forsvinner maten. Han snappa rekebiten og forsvant under rota si på brøkdelen av et sekund. Null betenkningstid der i gården! Og i sånne tilfeller er jeg glad jeg aldri har lært kulene mine til å spise fra hånden min. Da hadde nemlig fingrene fort kunne blitt misforstått som mat - og det er ikke gøy å bli bitt av større kulefisker! Jeg har bare opplevd det en gang, og var veldig heldig da kula kun traff negla - men han skavet av en bit av negla, ja! Det er folk på TPF som har vært nødt til en tur på legevakta pga. kulefiskbitt (av større kuler enn det jeg har), og legevakta har fått seg en god latter...

Kan tenke meg de trekker på smilebåndet på legevakta da ja

Jeg er virkelig overrasket over hvor bra det går med de nye scalarene i forhold til de gamle. Nå henger de faktisk endel sammen i gruppe, og det er kun vanlig cichlideknuffing å se. De små er imponerende modige, med tanke på størrelsesforskjellen. De er like tøffe i hodet som sine større artsfrender. Typisk cichlider igrunnen. Scalarer er utrolig flotte fisker, og er nok undervurdert pga. at de er så vanlige. Jeg er blitt skikkelig glad i dem. Selv om dette bare er vanlige, marmorerte oppdrettsscalarer, og ikke VF på noen måte, så er de veldig flotte. Finnene er utrolig lange! Det er så merkelig, det der, med meg og cichlider. Jeg elsker de sør-amerikanske, men synes de afrikanske er kjedelige. Merkelig at det skal være en sånn forskjell!