Puuuuh! Nå har Tiger (den nye kula) begynt å ta reke. Jeg stappa oppi ei reke, og glemte hele greia. Tiger har ikke tidligere snust på reke en gang, så jeg regna med at den ikke kom til å være rørt denne gangen heller. Men det merkes at denne kula er større enn Bolla. For da jeg kom inn på soverommet, lå Tiger ved siden av reka, og reka var bare halve størrelsen, mens Tiger var dobbelt så stor...

Dyrehagen

Jeg har ikke hjerte til å gjøre det andre gjør, å ta hele hula fra pappaen, og tømme hula i barehagen. Jeg synes så synd på Bartesnoppen, som da nok tror at han har mistet barna. Huff, at jeg skal være så bløthjertet...

Bløthjertet er et kjent begrep her i huset også - så du er ikke den eneste.
Men; det du kan gjøre, er jo å ta Bartesnoppen med på flyttelasset

Jeg tok hele hulen med Thorvald og barna og flyttet hele kjernefamilien til et mindre kar. Den dagen Thorvald ble lei av barneskrik og bråk, flyttet jeg ham tilbake i storkaret mens barna fikk vokse opp i fred og ro.

Jeg tror ikke Bartesnoppen ville vært særlig fornøyd med å havne i en barnehage som er bare bittelittegrann lengre enn han. Men, det er tydelig at ancistrusbarn er snacks for de andre fiskene, ja. Jeg oppdaget nettopp et barn nr. 2 på tur, og før jeg rakk å begynne å fange den, hadde det allerede vært et mordforsøk. En av palettene, selvsagt. Heldigvis bommet hun, og jeg fikk fanget inn den lille før det skjedde noen flere ulykker. Jeg begynner å vurdere sterkt å ta hele hula og tømme ut i barnehagen.

Til min store glede ser jeg at sebraene mine er fornøyde med å få selskap. Etter at de ble 4, har de vært framme nå på dagtid. De har jo nesten blitt sosiale! Tenk å kunne se alle de 4 sebraene samtidig! Jeg gleder meg med dem

Dyrehagen

Jeg tror ikke Bartesnoppen ville vært særlig fornøyd med å havne i en barnehage som er bare bittelittegrann lengre enn han.

Ops, det var ikke større, nei :-S
Da skjønner jeg jo at ideen min var helt elendig!
Jaja, da har du min fulle og hele støtte

Alt som kan gå galt, går galt!
Jeg bestemte meg for å ta småttisene direkte fra hula og over i barnehagen. Det gikk helt fint, og til slutt skulle jeg sjekke at alle var vel ute av hula. Jeg strakk meg etter lommelykta, og da greide jeg å miste hula rett oppå barnehagen. Alle småttisene ble veltet ut i akvariet. Og så var det bare å begynne å fange dem inn, en etter en. Så langt har jeg greid å få tak i 12, og synes det er en bragd i seg selv. Jeg vet det er flere der, men de har fryktelig mange plasser å gjemme seg. Dette er en 180-liter, som er godt bevokst. Dessverre er det altså fryktelig mange slukhalser der også, inkludert noen maller som holder seg der jeg mistenker at de siste gjemmer seg. Jeg har altså forsøkt å fange ancistrusbarn i 1 1/2 time. Midt i det hele greide jeg også å slå ned brusglasset mitt også, så det havnet utover gulvet.
De andre fiskene er nå superstressede, etter min ville jakt rundt omkring i akvariet. Jeg får gi dem tid til å roe seg ned igjen, også fange de små etterhvert som de dukker opp igjen.
Jeg kan fortelle at 1 1/2 times ancistrusjakt tar på ryggen. Auau! Det merkes å stå bøyd så lenge.
Argh!

Jeg har da heller ikke kommet igang med rekemiksen, så det ligger an til å bli en sein kveld.

Puh! 18 små fanget inn! Og jeg er svett og bikkja er grinete (får ikke oppmerksomhet, og skulle dessuten vært på tissetur for lenge siden). Og ennå vet jeg at det er småbarn igjen! De små rakkerne har en kamuflasjefarge som er perfekt mot bakgrunnen! Dessuten er det svært vanskelig å fange dem nettopp der. Det er lett for dem å snike seg under hoven i fordypningene i bakgrunnen. Jeg begynner å få teken på det, men lett er det ikke! Jeg tror ikke det er håp om å fange inn flere i kveld, og da er det fare for at de ikke blir fanget inn i det hele tatt før de ender som søndagskos. Men jeg bør kanskje være fornøyd med 18?

Aaaargh! Tror dere ikke disse små frekkingene greier å snike seg ned mellom rillene i bunnen av barnehagen??? Jeg syntes det skjedde litt for ofte at jeg fanget inn en liten en, for så å være på nøyaktig det samme antallet småttiser som før jeg fanget denne. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg egentlig har fanget en liten en i dag. Det må være rundt 30. Så jeg måtte overføre de små til en annen barnehage, som bare har hull og ikke riller. En ny opptelling ga 13. 5 greide altså å rømme i mellomtiden. Jeg har etter det, greid å fange inn 3 igjen, men begynner å bli ganske grinete. Jeg har ennå ikke fått begynt å lage rekemiks. og det må jeg gjøre i kveld, ettersom rekene er lagt til utvanning. Det ligger an til en skikkelig sen kveld/natt! Heller ikke har jeg kommet meg ut med bikkja. Hvis det ikke er noen små i syne nå, driter jeg i dem inntil videre. Blir de spist, har de ikke noen andre å takke enn seg selv... Og jeg vet at det er minst 3 som svømmer fritt ennå, trolig flere. De vil bare ikke la meg redde livet deres!

Det ble veldig mye herfra i kveld, og alt om de små frekkasene mine. Det er nå 17 på plass, og jeg vet at det er flere der ute, minst to, men trolig 6-7 til, kan jeg tenke meg. Ryggen verker, og jeg svetter og er kjempefrustrert. Kanskje med tanke på hvor lenge det er til jeg kan køye, og at jeg må stå opp tidlig i morgen.

Det jeg tenkte jeg skulle kommentere, er hvor høyt opp på ønskelisten sånne små er for de større fiskene. Jeg kjøpte to honningguramier tidligere. En av dem (den andre døde), patruljerer nå utenfor barnehagen, i håp om at de små skal bli tilgjengelig. Det må nesten være traumatisk for de små, å kunne se rett ut på en potensiell morder. Akkurat nå forsøkte guramien seg fra undersiden, uten å lykkes, selvfølgelig. Jeg antar at situasjonen også er frustrerende for den fisken - at maten er så nære, og likevel så fjern..

Men, nå over til kjøkkenet, og fiskematkokkelering!

Så var endelig rekemiksen i (fryse)boks, og jeg føler meg som en skureklut. Fy fillern, det var mye jobb! Jeg er glad jeg ikke trenger å gjøre dette hver uke! Og jeg håper inderlig ikke jeg har holdt naboen min våken med kjøkkenmaskina! Men på den annen side, hun har lånt to sovetabletter av meg for natta, så...
Rekemiksen jeg laget, er kriseløsninga mens jeg venter på oksehjertene (som er bestilt for lengst!). Så jeg har tatt utgangspunkt i Geir Kristiansens oppskrift for oksehjertefor, og bare endret den ut fra hva jeg hadde tilgjengelig. Endringene jeg gjorde var:

1,25 kg. reker i stedet for oksehjerte.
2 kyllingfileter
50 gram ekstra spinat (det kom i 250-grams pose, og jeg gadd ikke ta vare på de 50 grammene for mye)
En liten dæsj erter
Utover dette, var oppskriften den samme, med de samme ingrediensene. Så får vi se hvor stor pris fiskene mine, og da discusene i særdeleshet, setter pris på dette. Jeg setter definitivt ikke pris på det! De absolutt eneste tingene i hele blandingen jeg greier å spise, er rekene og kyllingfiltetene, og så gelatinen, da selvfølgelig. Jeg kan ikke fordra noen av grønnsakene. Og discusgranulat smaker neppe særlig godt heller. Jeg testa vitaminene, og de var også gufne i smaken. Blæh! Jeg er veldig glad dette ikke er menneskemat jeg har laget til nå... Hele guffa var motbydelig og luktet ille! Jeg føler at det stinker lange veier av meg nå og at jeg burde ha noen dagers karantenetid før jeg slipper ut blant normale mennesker igjen. Og noen måneders karatenetid før noen kan komme på besøk hit. Det stinker nemlig to av mine 3 største hatlukter på et kjøkken: paprika og hvitløk. Og når man blander det med spinat og ertelukt, kan det bare uttrykkes med et klingende BLÆÆÆÆH! Og vitaminene påvirket også lukta. Om discusgranulatet også bidro til helhetsinntrykket, vet jeg ikke, men jeg tror nok at også den la inn et lite snev av guffenhet. Blæh! Jeg er så forgifta av hele greia at jeg har trøbbel med å skrive skikkelig. Se herved bort fra eventuelle skrivefeil, uforståelige setninger og selvimotsigelser. Det har sikkert vært helt tindrende klart i hodet mitt hva jeg ville formidle, men ting har en tendens til å komme ut som noe helt annet når hodet har gått i lettere koma.

Etter å ha blanda sammen guffen, og skulle putte dette i en eller annen fornuftig form, greide jeg å utvikle min egen måte å gjøre dette på. Hvor genialt det er, vil jeg se når jeg kommer til tiden for å bruke rekemiksen. Jeg hadde bare 3 tomme former etter annen frossenmat jeg kunne bruke, og disse ble unnagjort raskt. Deretter tok jeg brødposer med plass for halve brød, hadde oppi tre sleiver med guffe, rista det ned til bunnen av posen, og la dette ned på kjøkkenbenken. Så begynte jeg forsiktig å dytte foret oppover i posen, og lot det ligge en passelig tykk mengde igjen. Jeg brukte hendene mine nesten som kjevler, da jeg dyttet foret utover i posen igjen. Resultatet ble en (i mine øyne) perfekt flat, tynn plate, jevn hele veien. I enden tok jeg litt tape, brettet plasten på enden, og tapet igjen. Og så bar det inn i fryseboksen. I morgen skal den første få lov til å titte ut igjen, dersom den har stivnet. Så får vi se hvor godt discusene liker mat med reker og grønnsaker i. Jeg har ikke de helt store forhåpningene...

Jeg har ennå igjen oppvasken etter det store kjøkkenslaget, men den skal pent få vente til i morgen. Jeg orker ikke en eneste ting til nå! Jeg vil bare legge meg (vel vitende om at det kun er få timer til jeg må stå opp igjen )

Jeg kan nevne at det nå er 20 småfrekke ancistrusbarn i barnehagen min, og at det fortsatt går minst en frekkas løs i akvariet. Den lille frekkasen har funnet seg det perfekte sted, der jeg ikke har mulighet til å komme til: Mellom kanten på bakgrunnen og kladden som pumpa befinner seg i. Hver gang jeg forsøker å jage han ut derfra, sniker han seg stille enda lengre innunder. Vel, det er verst for han. Det er han som blir spist... Men jeg skal uansett ikke klage på å ha fanget inn 20 småttiser. Jeg synes det er godt gjort, jeg. Særlig med tanke på at jeg har vært nødt til å fange flere av dem mange ganger...

Nå gjenstår bare et siste forsøk på å fange inn Frekken i Kroken. Sannsynligvis går det ikke i det hele tatt, og da går jeg løs på pumpa. Powerheadet er tydeligvis helt tettet igjen, for den bråker noe helt vanvittig. Jeg må renske opp i den, og forhåpentligvis få den i gang igjen. Det er nemlig ikke alltid den vil starte etter at jeg har renset den. Så er det å få lempet tilbake igjen oppå akvariet alt det som stod der tidligere i dag, bare det tar tid. Så er det eeeeeendeliiiig sengetid, for noen få, små timer. Nattinatt fra overtrøtt hattifnatt!

Da jeg stod opp i morges (etter å ha forsovet meg en time), måtte jeg bare ta en titt på småttisene mine. Og der så jeg flere lå med buken i været. Jeg snudde litt på barnehagen, og da viste det seg at alle sammen var døde!!! Ikke vet jeg hva som har skjedd, men utrolig trist er det. Jeg skjønner ingenting akkurat nå, om hvorfor dette skjedde. Det var jo bare gått tre timer siden sist jeg så på dem, og da var samtlige i fin form! Snufs!

Noe så kjipt Kanskje det legges egg flere ganger?
Kan det være temperaturforandring fra topp til bunn f.eks som har tatt dem?
Må si du er flink og pusler med fiskemat til langt på natt... Hvordan ble det når du fikk fryst det inn og har du fått ut lukta fra kjøkkenet ditt?

Det stinker fortsatt hvitløk på kjøkkenet mitt. Blæh!
Det stinket hvitløk av fingrene mine i hele dag, til tross for dusjen i morges.

Jeg har nå fått testet foret på discusene mine. Null reaksjon. De bare overså hele greia. Ikke interessert i det hele tatt. Men, de er også ganske sære i maten. Så testa jeg foret i 180-literen min. Der var de borti og nappet, men var ikke spesielt interesserte der heller. Men, da det havnet på bunnen, ble det texas blant mallene. De likte det, de! Det må være hvitløken som er så skremmende på annen fisk. Det er ihvertfall skremmende på meg... (og dermed var det vel bevist at jeg er en vampyr?) Vel, jeg fikk discusene til å ta oksehjerte, så jeg skal nok også få dem til å ta dette. De er vel litt furtne over at det er så mye grønnsaker i foret. Det er ikke helt hva de er vant med.
Men jeg skjønner hva som menes med at det griser en del. Det greide å holde seg samlet overraskende lenge (det er nok gelatinen som gjorde susen), men da det rydde fra hverandre, gjorde det det med stil! Jeg er spent på hva som skjer i fortsettelsen.

Uansett, moralen i denne historien er: ikke begynn å lage discusfor kl. 12 på natta! Jeg var ikke i seng før 5 i natt... (det inkluderer riktignok innfanging av noen få ancistrusbarn).

Silje M

Noe så kjipt :( Kanskje det legges egg flere ganger? Kan det være temperaturforandring fra topp til bunn f.eks som har tatt dem? Må si du er flink og pusler med fiskemat til langt på natt... :) Hvordan ble det når du fikk fryst det inn og har du fått ut lukta fra kjøkkenet ditt?

Dette var runde to med barn for ancistrusene. Sist ble alle barna spist i løpet av få dager. Det var derfor jeg bestemte meg for å berge ungene over i barnehage. Og vi ser jo hvor mye det hjalp...
Det kan være temperaturforskjell. Det er en tanke. Barnehagen flyter jo i overflaten, og det er kort vei opp til lysrørene. På den annen side, de døde i løpet av natta, og da er det ikke lys på.

Foret ble fryst inn perfekt, og det er akkurat riktig tykkelse til å kunne brekke av biter. Jeg er meget fornøyd. Skulle bare ønske at discusene var enige i det...

Det hjemmelagede fiskeforet har en ekkel bivirkning: alt annet innhold i fryseren smaker nå hvitløk, og jeg hater hvitløk...

Dette til skrekk og advarsel for andre som tenker på å lage litt!

Jeg tror den største discusen min må være en svak sjel. Også denne gangen var det den som brøt sammen, og begynte å ta foret jeg ønsket at de skulle spise. Eller kanskje det rett og slett er den som er størst i kjeften? Han er en skikkelig drittsekk, og skal ha alt for seg selv, så det så! Akkurat nå har han/hun ikke noen konkurranse, ettersom de andre ikke har interesse for den nye maten ennå. Det ser til og med ut til at den liker det! Når han/hun først begynte å spise, var den ikke til å stoppe. Det går ned på høykant her! Så da kan man jo si at fiskematen var vellykket likevel, til tross for hvitløkslukt og -smak på alt i fryseren. Grøss og gru! I går drakk jeg cola med hvitløkssmak! Jeg har nemlig alltid isbiter i colaen min, og de hadde også tatt smak av fiskeforet. Jeg tror ikke det er noe godt salgstriks for cola!

Men, det blir spennende å se utviklingen til discusene, nå som de får litt mer kraftfor. Enda bedre blir det når jeg en gang får oksehjerte i hus, og må igjennom hele greia på nytt. Det skal forresten nevnes at foret kan brekkes opp uten problemer, selv om jeg ikke har laget riller i det. Kunsten er altså å lage det tynt nok. Jeg er fornøyd med jobben jeg har gjort

Hva med noen bilder, Inger Anne? Ikke av fòret altså, men av alt. Fisk og akvarier og sånn, og diskusen.

Bilder skal bli, Mona Har bare hatt det så fryktelig travelt i det siste, så fotoapparatet er det jeg sist av alt kunne tenke meg å tenke på.
Men en kjapp liten fotosession i kveld, tok jeg tid til.
Først noen bilder av Tiger. Og ikke se på den grusomme fargen på veggen bak akvariet. Fargen er faktisk enda verre i virkeligheten! Det er ikke jeg som har valgt fargen. Den var der da jeg flyttet inn, og det har ikke vært det jeg har prioritert først å ta tak i. Det er tross alt kun soverommet mitt...
Bilde 1: Noen dager etter at Tiger kom i huset. Det er utrolig hvor uskyldig ei kule kan se ut!
Bilde 2 og 3 er tatt i kveld. Når lyset slukkes om kvelden, våkner kula til liv. Den føler seg helt tydelig mer trygg i mørket. Da jeg tok første bildet, stakk den av gårde, og gjemte seg under rota den bruker å gjemme seg under. Så satt jeg litt til, fram til kula kom fram. Da jeg tok fram apparatet igjen, ble den lettere hissig, og kom rett fram til glasset. Der var den til jeg måtte gi meg. Den var tydelig irritert over blitsinga og at jeg var der, og glodde olmt på meg. Deilig å se at det er temperament i fisken. Alt i alt synes jeg denne fisken har mer personlighet enn den grønne kulefisken jeg har. Det kan jo ha å gjøre med størrelsen, og at dette er en sniker. Grønn kulefisk er mer typen som jakter. Jeg tror jeg har sagt det før, men denne nye kula ser ikke på omgivelsene - den betraker deg. Den ser og tenker helt tydelig. Så nå skjønner jeg bedre sammenligningen med å ha en valp i akvariet. En pitbullvalp, riktignok!

Og her er kula under rota si. Vanligvis legger den seg helt innunder der rota møter bunnen, men her er Tiger på vei inn dit etter at den hadde opptrådd rett foran meg. Tiger ser også ut til å være en mye mer modig kule enn Bolla (den grønne kula). Bolla er ikke særlig modig av seg når det gjelder å ha meg i nærheten. Eller, det vil si, så lenge den ikke får reke av meg. Når Bolla får reke, glemmes alt annet skummelt i verden. Den kommer svømmende tvert (noe den aldri ellers gjør), og angriper reka på en ganske voldelig måte. Jeg skjønner godt at det sies at kuler har "messy eating habits" på the puffer forum. Ikke noe forsiktig napping i maten der. Bitene fyker nesten!

Så er det to bilder av to av discusene mine. Dessverre fikk jeg bare tatt bilder av de to som er pidgeon blood. Jeg har jo faktisk 4 royal purple, men de er ikke akkurat linseluser. Det er ingen tvil om hvem som er nederst på rangstigen. Discusen i forgrunnen er sjefen sjæl! Den er helt i særklasse størst, og altså den som har mest næringsvett. Og ettersom den har vokst så mye mer enn de andre, har de ingenting å stille opp mot denne sjefen. Han/hun er en grinebiter, men det gjelder faktisk de fleste discus. Discus er atskillig mer grinete mot hverandre enn jeg hadde ventet. Men, det er jo sånn discuslivet er, så det må jeg bare venne meg til. Jeg har bare litt vondt av minstemann. Jeg har alltid hatt hjerte for de små og svake.

Godt å se at du også har fått deg ei "stor" kule

Han ser bra ut!

Mi kule var ikke aktiv i begynnelsen, men nå svømmer han rundt hele tida... Så du må nok bare gi han litt tid så blir han nok ganske aktiv han og (uansett om lyset er av eller på)

Ja, jeg tror at størrelsen også gir mer følelsen av personlighet. Den grønne kulefisken min er nemlig ikke store kroppen. Jeg har allerede et nærmere forhold til Tiger enn til Bolla. Men, personligheter er de begge to!