Jeg skulle begynne med kveldens vannbytter, og da starte med yngeltanken. Og den har jeg faktisk brukt 40, ja FØRTI minutter på nå - nesten en hel CD på CD-spilleren faktisk! Årsaken? Da jeg hadde tømt over småtassene i den "gamle" tanken til den "nye", så var det først et svare strev med å få med alle sammen. Relativt nyklekte corybarn har en egen evne til å havne på tørt land når man skal helle dem over i tank nr. 2. Og så må man helle på vann igjen, og forsøke å få med etternølerne. Når man har tett oppunder 100 helt ferske småtasser, må man gjøre det noen ganger. Men det var egentlig ikke dette som tok mest tid. Da jeg hadde fått over alle småtassene, tok jeg en grundig kikk på dem, og oppdaget at flere sprellet rundt som egghoder fortsatt. Å skrekk og gru! Hvor lenge har de padlet rundt med et egg på hodet? Dermed måtte jeg fram med pipetten, og leke jordmor igjen. Jeg har aldri hjertet så høyt opp i halsen som når jeg må gjøre dette. De er så utrolig knøttsmå, og så utrolig skjøre. Et eneste lite feil rykk med en finger, og man har tatt et liv. Faktisk tror jeg akkurat det har skjedd kun en eneste gang i min karriere, men jeg er livredd for at det skal skje uansett. Man må være så utrolig nøyaktig med fingernegla. En kvart millimeter til siden, og... Vel. Jeg så noen, og da jeg hadde gjort unna dem, sjekket jeg for flere. Og jeg fant en til. Og da jeg var ferdig med den, fant jeg enda en, osv. Jeg anslår antall småtasser jeg har hjulpet av med egget til ca. 20! Hver eneste gang jeg var sikker på at nå kan det da ikke være flere igjen, så fant jeg enda en liten tulling. Noen av gærningene var i kjempeform, og sprellet som bare det når de endelig fikk av seg tvangstrøyen. Andre hadde helt tydelig slåss lenge, for de var temmelig slappe. Det hadde vært spennende en gang å ta alle slike man må hjelpe til verden over i en egen tank, og sammenlignet overlevelsesprosenten der i forhold til de som har klart biffen selv. Jeg tror ikke jeg noen gang orker, men det hadde vært et spennende prosjekt. Etter en såpass lang runde med total konsentrasjon og nervøsitet, var jeg ganske enkelt skikkelig sliten. Så jeg ble nødt til å sette meg ned etterpå. Jeg har ikke fått startet på de andre vannbyttene ennå. Jeg måtte bare ha en pause. Puh!
Det var også en annen ting som forbauset meg der jeg holdt på med ynglene mine: Noen av eggene hadde blitt sittende fast på penselalger da de ble lagt, så det ble med noen få bittesmå dotter med algene. Disse ble med over i yngeltanken da jeg slapp ut de små der, og nå bestemte jeg meg for å plukke dem ut. Heldigvis er jeg veldig mistenksom når jeg gjør slikt. Jeg regner alltid med at det er en sjanse for at det kan bli med blindpassasjerer ut med penselalgene. Derfor tok jeg de små dottene (og de er virkelig små - det er såvidt det går an å kalle dem dotter) over i en isboks med vann fra tanken jeg nettopp hadde tømt, tok en pipette og begynte å blåse vann på dem. Ganske riktig, der kom det ut en liten tass. Den ble raskt sugd opp, og så lempet over til sine søsken. For sikkerhets skyld lot jeg den samme dotten gjennomgå skikkelig med å blåse vann på den, sånn for å være sikker på at det ikke skulle være flere der. Jeg ga den et siste blås, og der kom det jammen sprettende et troll til gitt. Bombe sikker på at nå kunne det da ikke være flere inni den greia, ga jeg dotten en halvhjertet tredje runde med pipettebehandling. Og da kom det sprettende et tredje troll. 3 små troll i den knøttlille greia der! Godt jeg alltid tar forholdsregler når det gjelder nyklekte coryyngel!
Jeg kan forøvrig nevne at nå kryr det i yngeltanken! To kull med sterbai, hvorav det ene skikkelig stort, pluss et kull med duplicareus. Duplicareusynglene er digre, til tross for at de er yngre enn det første sterbaikullet. Faktisk er de enorme i forhold til alderen. Det er ikke ofte man tenker "feite dundrer" når man snakker om 5 dager gamle corybarn!
