Se der ja. Fikk i kula litt mat. Og fikk deg en skikkelig fiende. Men men, det handler om å leve eller ikke og bedre med sinna fisk i lang tid enn død fisk

Vi får satse på at kjøkkengjengen klarer seg bra.

Du har ikke besilt noe mikroorm eller noe til denne kula de da? Det er jo en som selger her inne i alle fall ferdige til foring. Hadde kanskje vært verdt det for sannelig er telen hard ennå ja. Den går neppe med det første.

Microorm blir alt, alt for smått til kula. Meitemark er mer passende. Bare så synd at det fortsatt er tele i jorda. Ellers hadde jeg kunnet grave opp noen. Microorm hadde derimot vært passende fôr til yngelen. Jeg hadde en kultur, men har dessverre kverket den.

Det blir kanskje alt for smått med alt det andre han solgte også da? Ja jeg tror det var en han Det var liksom bare microom som intr meg pga coryene og de små fiskene mine.

Ja det er ikke veldig bløtt i bakken ennå. Dog, på beitet oppe hos hestene var det mer bløtt enn skoa mine likte, men klarte meg. Men der er det jo ikke noe sånt å finne etter det jeg så i alle fall. Rart hvor mye man ser etter bare sånn i hverdagen

Aldri prøvd en sånn kultur, føler det er litt på kanten av hva jeg klarer, tror jeg Men samtidig litt spennende så ser ikke bort i fra at jeg kan være så gal da

Hvis du sikter til Lars Jamne, har han også noe som er stort nok: minimelorm. Jeg kjøpte det, men har ikke helt fått dem til. Hver gang noen nevner melorm, må jeg smile litt. En kulefisk ved navn Elvis (ikke min), fikk sjokk første gang han fikk servert melorm (altså ikke mini-typen). Han tok en bit av maten, og da snudde maten seg og bet han! Han var en ganske stor kulefisk, men å bli bitt av maten var for mye selv for han. Han fikk panikk, og spratt i lokket på akvariet, i veggen på akvariet, før han presset seg inn under en stein, men verdens morsomste uttrykk i ansiktet. Og der ble han i en halv time, før eieren fikk han ut igjen. Jeg har bilde uttrykket hans, men ikke tillatelse til å poste det, og jeg finner ikke bildet på nettet akkurat nå.

Hoploene mine skriver jeg ikke ofte om. De er morsomme skapninger. De har vokst endel siden jeg fikk dem, og det liker jeg jo å se. Jeg angrer ikke på at jeg tok imot tilbudet på å overta noen. Disse har barter, de! Se på dette bildet hos Planet Catfish. Og de tåler omtrent alt! Jeg vet jeg har skrevet det før, men de snur min Callichthyidae-verden på hodet. Disse coryslektningen lager nemlig skumrede. Mine har ikke begynt med det, men jeg håper jo på det en gang. Det at en coryslektning lager skumrede stemmer liksom ikke helt for meg. På den annen side stemmer det liksom ikke for meg at en Loricariidae har T-stilling heller (ottoer).

Apropos Loricariidae: Ancistruser er utrolig søte når de spiser. Når de gnager, går nesa opp og ned, og det er umulig å ikke smile av dem. Jeg elsker dem! Hadde det ikke vært for at det ville ha stresset dem, hadde jeg hatt lyst til å plukke dem opp av akvariet, og kysse dem på nesa. Sussebasser!

Hva annet kan man gjøre når man venter på ferje, enn å skrive litt på Akvaforum? Jeg er på vei hjem fra Bergen. Det ble ikke noe transportoppdrag på meg denne gangen, men, oisann, det snek seg visst med noen fisker likevel. Å stikke innom Midtun zoo i Åsane, uten å komme ut igjen med fisk, er nemlig en smule umulig... Med i lasten denne gangen er det nemlig en nesehornmalle og seks dragefinner. Nesehornmalla er den samme arten som Rita har. Jeg skulle gjerne ha hatt et par, men det var bare en igjen i butikken. Jeg får vente til Rita har greid å ale opp et kull, og så kjøpe en hunn av henne. For det er visst en hann jeg har fått med meg. Jeg har også fått en sikker identifikasjon av loricariaen min. Det er visst en similima. Den er identifisert av Erlend Bertelsen, og det er en kar som kan sine maller. I tillegg ba jeg om en identifikasjon av Askimskogen, og Erlend sier at det IKKE er en L-182. Sikker identifikasjon kan man ikke gi uten lokasjon, og det har jeg ikke. Jeg har hatt han i såpass mange år at det nok ikke er mulig å finne ut lenger heller. Men nå kommer ferja! Og dere får bære over med eventuelle autokorrigeringer, for dette er skrevet på iPhonen min.

Takk for sist Inger Anne og for hyggelig prat

Du fikk med deg nesehornmallen ja ,utrolig artig fisk så håper du får tak i en hunne og.

Kune godt tenkt meg disse selv så kanskje hvis du får oppdrett på de en gang

Inger Anne

Jeg har også fått en sikker identifikasjon av loricariaen min. Det er visst en similima. Den er identifisert av Erlend Bertelsen, og det er en kar som kan sine maller.

Siden eg har ventet på bekreftelse i 8,5 måneder (side 73 i tråden) er eg glad for at Erlend har bekreftet det
Men han bør slutte å feilnavne fisker

Det er lenge siden sist jeg har vært innom nå. Det skjer i grunnen ikke så altfor mye her. I kveld har jeg atter en gang fått forundre meg over hvor sær palembangensisen min er. Normalt er kuler ikke vanskelige å få til å spise - de river maten i fillebiter. Men, palembangensisen min er bare sær. For det første nytter det ikke å fôre den oftere enn hver tredje dag. En kule av denne størrelsen skal normalt ha mat annenhver dag. Og foringen må skje på en spesiell måte for akkurat dette individet. Jeg har gått over til å fôre bare når den faktisk ber om det selv (noe som ikke fungerer for andre kuler, da de vil tigge mat til de eksploderer av metthet) - og det gjør den ikke ofte. Når jeg fôrer, må jeg være helt sikker på at den ser maten - hvis ikke vil den ikke ha den. Den må se at maten kommer synkende. Lander maten på bunnen før den oppdager den, rører den ikke maten, uansett hvor sulten den måtte være. Innimellom hender det at reka jeg gir den ikke synker, og da vil den heller ikke ha maten - uansett om den ser den eller ei. Hvis jeg da tar hånda oppi og skviser ut luft av reka, slik at den synker, nei, da vil den heller ikke ha maten. Jeg må ta maten ut, vente en stund, og så gjøre et nytt forsøk når kula igjen ser på. Det er ingen tvil om at kuler har massevis av personlighet, og denne kula er absolutt ikke noe unntak... Makan til sær fisk! Kanskje den er autistisk? Den er ikke spesielt sosial, og har sine helt fastsatte mønstre her i livet. Og ting må altså skje på akkurat riktig vis.

Jeg holder på å forberede meg til ferietur, og i den sammenhengen blir det jo også sånn siste-liten-stell på karene også. I dag fikk jeg en meget hyggelig overraskelse. Tiger, den ene kula mi, har jeg mer eller mindre avskrevet. Jeg forsøkte jo å tvangsfôre en periode, men det var med lite hell. Han spiste frivillig en eller to ganger, før han sluttet å spise igjen. Etter dette har han ikke spist, og det er snakk om mellom en eller to måneder - totalt uten å spise. Jeg regnet med å være nødt til å komme hjem til ei død kule etter ferien. Men, etter vannbytte i dag, fikk jeg meg en overraskelse. Tiger kom fram fra skjulestedet sitt, og kom fram til glasset for å prate med meg. Det har han ikke gjort på månedsvis. Jeg hadde tilfeldigvis ei tint reke tilgjengelig. Jeg tok sjansen, og ga han en liten bit. Jeg forsøkte å få han til å spise fra hånda mi, men da stakk han bare av. Jeg slapp biten nedi, og han så ikke på den. Jeg lot det gå noen minutter. Da jeg kom tilbake, fant jeg ikke biten. Jeg regnet med at strømmen i vannet hadde flyttet den, men for sikkerhets skyld forsøkte jeg med en ny bit. Jeg fikk han heller ikke nå til å ta fra fingrene mine, men jeg lyktes med å få rekebiten til å lande like ved han. Jeg gikk en meter unna og ble stående. Etter en liten stund, kom han nysgjerrig borttil biten, og plutselig så mumset han hele greia! Det ble jubeldans rundt i stua for min del. Jeg hadde 100 % avskrevet denne fisken, og så bare begynner han å spise! Etter over en måned!!! Siden jeg reiser på ferie i morgen, har jeg tenkt å fange inn noen meitemark og slippe nedi til han. Da har han litt å jakte på, og spiser neppe alle med en gang. I tillegg er det noen innom og fôrer, og jeg får instruere henne om hvordan hun kan fôre denne kula. Tenk, kanskje jeg likevel har en levende turgidus når jeg kommer igjen! Måtte det bare gå bra med vennen min!

Hurra

Tirsdag kom jeg hjem fra 3 1/2 ukes herlig ferie i Trøndelag. Tilstanden hos fiskene var bra, med unntak av at jeg hadde mistet den syke kulefisken. Men i går skjedde det noe som ikke var bra. Jeg oppdaget plutselig at nesehornmalla mi var død. Da jeg skulle plukke den ut av akvariet, kjente jeg at vannet var glovarmt! Jeg antar at det fantastiske tordenværet som var her på onsdag kveld, hadde knertet termostaten på varmekolba. Jeg nappet ut kontakten og satte lokket på karet åpent. Jeg sjanset ikke på å dumpe kaldtvann oppi der. Jeg tviler på at et temperatursjokk ville bedre situasjonen. Temperaturen sank nok ganske fort likevel. Men, det var ikke nok til å berge flere av fiskene. Loricariaen min var død (hyyyyl!), og 7 av mine 8 brochiser har også tatt veien til de evige elver. Brochisene var alltid så glade og fornøyde, og nå er det bare en igjen som sikkert leter etter kameratene sine. Noen nye brochiser blir det nok ikke før neste gang jeg skal til Moss, og det er ikke før i september. Stakkars den gjenværende fisken! Det er så typisk at det er de fiskene man er mest glad i som ryker i sånne tilfeller. Husker jeg riktig, er dette tredje gang jeg opplever å miste fisk pga. løpske varmekolber, og det er like fælt hver gang. Jeg får vondt i magen når jeg tenker på hvordan det må oppleves for ofrene! Heldigvis har begge mine L-177 overlevd - det er de som var grunnen til at jeg ville lage biotopsakvarium. Den største av dem har blitt diger, og jeg er veldig stolt av dem begge. Sjokolademalla har også overlevd, stor og feit som den er. Denne fisken hører ikke hjemme i den biotopen, men jeg vil ikke kvitte meg med den, og dette er det eneste karet som er stort nok til å huse den. I tillegg har de fire scalarene overlevd. Hadde jeg valg, hadde jeg latt scalarene gå, framfor de andre scarer er lette å få tak i igjen, mens både nesehornmalla og loricariaen ikke er lette å få tak i.

Oversikten i dette karet nå er:
Overlevende:
4 scalarer
1 brochis splendens
1 sjokolademalle
2 L-177

Fisk som er tapt:
1 Loricaria
1 Nesehornmalle
7 brochis splendens

Jeg har lyst til å grine!

Jeg har forresten ikke sett noe ti Kongvalemon etter ferien heller. Jeg har ikke lett grundig, jeg har bare registrert at jeg ikke ser han for tiden. Det ville være utrolig leit om den fisken er borte og. Jeg elsket han meget høy!

Så dette ble en trist melding fra meg gitt. Jeg gir ikke opp håpet. Jeg skal få til et biotopsakvarium en gang, selv om jeg nå har hatt et tilbakeslag.

Oppmuntring tas imot med takk!

Å nei, dette var utrolig trist å høre. Ikke rart du er lei deg.

*klem*

Snufs... Stooor trøsteklem oversendes...

Jeg synes så utrolig synd på den single brochisen som virrer rundt alene nå. De var jo en lykkelig stim på 8, med full rulle hele tiden. Nå er den altså ensom, helt uten stimkamerater. Jeg blir nødt til å gjøre noe med dette så snart som mulig. Jeg innser at jeg trolig må ta en tur på dyrebutikken på Østfoldhallen en dag, så da kan jeg jo høre etter om de har brochiser inne. Hvis jeg ikke får tak i noen der, kan jeg ta en tur opp til Kløfta, til Aquamanias, når han kommer hjem fra ferie. Jeg har strengt tatt ikke råd til noen som helst fisker nå, men jeg kan jo ikke la en stakkars brochis leve sånn helt alene. Usj! Jeg elsket den stimen der. De viste så tydelig at de var fornøyde med livet. Mest savner jeg nok loricariaen, som jeg var så glad i. Og ikke minst: Kong Valemon, som av en eller annen grunn har forsvunnet i løpet av ferien. Han var helt enestående, og jeg elsket han. Han hadde en alldeles herlig personlighet. Jeg lurer på hva som har skjedd der.
¨
Dragefinnene mine er her fortsatt, selv om jeg ikke greier å finne flere enn 5 (noe som ikke betyr noe - det kan være at sjettemann er der likevel). Dragefinner er utrolig artige fisker. Jeg elsker å se dem flashe mot hverandre. Det er et syn jeg aldri blir lei av.

En ting som overrasket meg etter ferien er hvor flott den ene av mine selvoppdrettede kampfisker har blitt. Han/hun har virkelig utviklet seg mens jeg var borte, I utgangspunktet hadde jeg gjettet at dette var en hann, men Eirik Blodøks viser null aggresjon mot den, så da burde det være en hunn. Hvor hun har fått fargen sin fra, vet ikke jeg, for hun er overhodet ikke lik sine foreldre. Mor har blek/fargeløs kropp med rødaktige finner. Far var hovedsakelig rød, og barnet er blitt hovedsakelig blått, av en eller annen merkelig grunn. Det andre barnet som overlevde har fått rødfargen etter sine foreldre.

For å slippe å dra så langt kan du jo høre med Arilds zoo på selbakk og Dahls dyrerike i moss. Det er verdt det vil jeg tro. Skjønner at du savner stimen din. Tror jeg skal være glad for at vi ikke reiser bort i sommer jeg :P

Jeg var faktisk hos Dahls for en uke siden. Grunnen til at jeg tenker på Zoohjørnet, er at de har saltvann, og at jeg stadig vekk ikke har fått tak i en ny salarias. Det har de ikke hos Dahls for tiden, og jeg begynner å bli desperat. Et helt år uten algespiser i et saltvannsakvarium = katastrofe. Jeg tok nå en telefon til Zoohjørnet, og de har salarias, men for omtrent den dobbelte prisen de tar hos Dahls når de har salarias inne. Jeg lurer på om jeg skal vente på Dahls eller ikke. Erfaringsmessig kan det være man må vente leeenge på Dahls. De har ikke for vane å holde sine egne tidsfrister. De hadde ikke brochis splendens inne hos Zoohjørnet, men de venter inn mye fisk etter 5. august. Jeg tror det kan lønne seg å vente til da uansett. Når jeg tenker meg om, kan jeg jo også ta meg en tur inn til Tam på Alna i helga. Jeg skal uansett inn til Oslo. Jeg må tenke på det...

Herren tok og herren ga. Jeg har jo vært frustrert etter ferien, pga. fisker jeg har mistet, men i dag fikk jeg en liten overraskelse. Jeg har vært frustrert pga. at ingen av kampfiskene mine vil leke (kun avdøde Kong Magnus som gjorde det). Men, under vannbytte i et av karene i kveld, dukket det plutselig opp en centimeterlang liten tass. Jammen har Eirik Blodøks og Gunhild greid å produsere i skjul. Jeg håper inderlig at den lille tassen har vett til å fortsatt holde seg gjemt, for far sier nok ikke nei takk til en liten munnfull, selv om det er hans eget barn. Dere skulle ha sett da jeg satte en pose med reker nedi til Eirik etter ferien. Han bet gang på gang i plastikken, i håp om å få tak i litt av snadderet. Jeg kan melde om at rekene dermed ble flyttet til et annet kar...

Det blir ingen tur innom Tam i helga likevel. For, da jeg kikket i boka mi, var det søndag jeg skal inn til Oslo, og da er det jo ikke åpent på Tam! Fillern!

Alltid morro når det dukker opp yngel! Håper det var lysglimtet som snur alt...

Den lille (eller eventuelt en annen - jeg har jo ingen oversikt om det skulle være flere der) har tittet fram igjen i dag. Det virker som om den har begynt å føle seg trygg på å ikke bli spist. Jeg er derimot ikke så sikker på det - jeg har sett hvor store fisker kampfisker kan greie å stappe inn i kjeften. Vel, jeg kan ikke gjøre noe fram eller tilbake på det. Karet er helt overvokst av javamose, så det er massevis av gjemmesteder. Selv om de har glupske foreldre, har den/de gode sjanser for å slippe unna, bare de er smarte nok. Foreløpig har ikke den lille fått noe farge, men den er helt lys på kroppen og finnene.

Det er så koselig ved fôringstid hos concolorene. De er vanligvis ganske sky, men da kommer de tøffende, hele hurven. Jeg må stå i ro, for ellers forsvinner de igjen. Himmel, så store de eldste nå er! Jeg kjøpte dem for 6-7 år siden, og da var de bare små ungfisk. Nå er de noen digre dundrer. Concolor er en cory som blir ganske så massiv med alderen! Og bildene av dem lyver stort sett. De blir kobberfarget, og ikke grå. I hvert fall er mine det. Det er en praktfull cory, som jeg er veldig glad for å ha. Den er blant de første coryene jeg skaffet meg, faktisk - en liten stim på 6 småttinger, som jeg kjøpte privat hos en fyr. Siden har jeg spedd på med 3 stk. kjøpt hos Dahls - også det er noen år siden. De tre viste seg å ha den fantastiske høye ryggfinnen. Den er flott! Griseflott! Og i fjor sommer bestemte de seg plutselig for å bli flere, sånn helt av seg selv. Jeg hadde i flere år forsøkt å få egg på dem, og de knep igjen som om det gjaldt livet. Til slutt ga jeg opp. Og i fjor sommer, mens jeg var borte på ferie, ja da fant de jammen ut av det selv. Jeg husker jeg ble litt overrasket da jeg plutselig så yngel der! I kveld hadde jeg en uformell opptelling, og av det kullet kan jeg nå telle 9, pluss en som omkom, pluss 4 som flyttet til Trondheim. Altså var de i hvert fall 14 som vokste opp sånn helt av seg selv. Jeg skjønner det i grunnen ikke helt ennå, for denne coryen har vært ram til å spise egg, også sine egne. Jeg husker da de gikk sammen med triller og duplicareuser. De lekte nesten daglig, og concolorene gikk i halen bak hunnene, sammen med hannene, og ventet på at hunnene skulle klistre opp eggene sine. Og borte var eggene med en gang. Den ene gangen de selv lekte (før den gangen i fjor sommer), fant jeg ut at de hadde lekt, pga. 4 egg som var skvist inn bak pumpa, slik at de ikke hadde kommet til for å spise dem. Man kan jo da lure på hvordan hunnen hadde greid å klistre dem opp der i utgangspunktet...